De lange norske klimamålene

Klimautvalget 2050 i NOU-versjon

Hvor mye klimagasser slipper vi ut i Norge i dag, og hvor kommer disse utslippene fra? Men enda viktigere: Når Norge har forpliktet seg i globale avtaler og i EU-avtaler til utslippsreduksjoner på over 50 prosent før 2030 og på omkring 95 prosent kutt frem mot 2050, hva slags begrensninger setter disse forpliktelsene for hva vi kan gjøre fremover? Hva må vi sette i gang av endringer nå for å ha noen mulighet til å komme i mål?

Det er disse store spørsmålene Klimautvalget 2050 har jobbet med og kommer med anbefalinger om, i det som er blitt en slags "perspektivmelding" for norsk klimapolitikk. I likhet med perspektivmeldingen som kommer fra Finansdepartementet hvert fjerde år, og forklarer hvor galt det vil gå over tid hvis de offentlige utgiftene stadig øker og inntektene faller, så forklarer denne klimautredningen hvorfor og hvordan vi må handle nå for at ikke gapet mellom utslippsmål og faktiske utslipp frem mot 2050 skal bli så stort at det blir umulig å tette det.

Utvalget har en egen nettside, Klimautvalget2050.no, der man finner mandat, oversikt over utvalgsmedlemmer og også noen ekspertrapporter utvalget har bestilt underveis. Resultatet er et solid stykke arbeid som munnet ut i overrekkelsen av hovedrapporten til regjeringen for omkring to uker siden. Rapporten heter "Omstilling til lavutslipp - Veivalg for klimapolitikken mot 2050". 

Klimapolitikk handler om tall og data. Infografikk er en utmerket måte å presentere data på en visuelt pedagogisk måte, Her har et designbyrå som heter Melkeveien designkontor, og som spesialiserer seg på ulike typer visuell design, blant annet infografikk, gjort en god jobb. Og det er til og med slik at denne NOUen finnes i to ulike versjoner, med samme tekst. En tradisjonell NOU i det formatet er slik dokumenter som bestilles av kongen i statsråd skal ha, for eksempel to spalter på hver trykte side, men også en annen versjon som kalles "digitalt særtrykk" der infografikken og visualiseringene har fått mye  større plass. Den er blitt flere sider lengre, omkring 350 sider mot 250 sider. men har større skrift og større figurer som gjør den mye lettere å lese på skjerm.

Jeg gjetter på at denne rapporten raskt blir et foretrukket oppslagsverk for alle som trenger å bli minnet om akkurat hva de norske klimamålene er, forskjellen på kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor, på hvilke sektorer vi er og ikke er en del av EUs felles klimapolitikk, hvilke veier som finnes (og ikke finnes) for å nå målene, og hva slags konsekvenser det vil få for ulike sektorer og næringer om vi ikke starter tidlig nok med å gjøre ulike veivalg. Og kanskje viktigst av alt: Når det bare blir mulig å slippe ut mellom 2,5 og 5 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2050, 5-10 prosent av dagens utslipp, hvem er det som skal få lov til å slippe ut noe? Og hva innebærer dette for alle de andre som ikke får slippe ut noen verdens ting?

Rapportens pedagogiske fremstilling av 2050-målet og hvor krevende det faktisk vil være å bli et lavutslippssamfunn, er i seg selv en god grunn til å lese denne rapporten. Den gjennomgangen er i første del, del A, som omhandler de store størrelsene. Del B handler om de store systemene som står for de norske utslippene og hvordan disse må omstilles. Rapporten går igjennom det norske energisystemet, hva areal og natur betyr i klimasammenheng, matsystemet, transport og mobilitets betydning, hvordan økonomisk vekst og velferdsnivå påvirker utslippene, og betydningen av innovasjon og omstilling i industriproduksjon og næringsliv som faktor i det å redusere utslippene. 

Og så er det et i denne delen av rapporten også en gjennomgang av petroleumssektorens store bidrag til klimautslippene. Her har vi i Norge opprettholdt en produksjon som gjør at vi ikke har fått den samme nedgangen i utslipp siden 1990 som land rundt oss. Utvalgets anbefaling er at det allerede nå må jobbes frem en utredning av det de kaller "sluttfasen" av norsk petroleumsproduksjon". De anbefaler at det ikke gis noen nye tillatelser til leting og utvinning eller til anlegg og drift av installasjoner på norsk sokkel før en slik strategi er ferdigstilt. Der må man blant annet ta stilling til om vi skal åpne for produksjon av hydrogen fra naturgass, tilrettelegge for fortsett oljeproduksjon gjennom fangst og lagring av CO2 eller om ytterligere elektrifisering av innretninger på sokkelen er en fornuftig strategi for å forlenge olje og gassproduksjonen forbi 2050. Når det gjelder elektrifisering er utvalget tydelige på at den norske kraftproduksjonen må økes mye uansett,  av flere grunner, men slår fast at elektrifisering av sokkelen kan stå i veien for disse fordi det er en rekke andre formål der det blir viktigere å bruke elektrisitet enn på den norske sokkelen.

Også på andre områder er det forslag i rapporten som vil få store konsekvenser for både næringsliv, infrastruktur og innbyggere, i noen tilfeller helt eller delvis i strid med dagens politikk. Generelt er det slik at utvalget maner til nøkternhet når det gjelder teknologioptimisme og mener at det er riktigere og mer realistisk å ha som hovedstrategi å kutte aktivitet for å kutte utslipp enn å bruke teknologi til å redusere dem noe. Teknologi er også helt nødvendig for at vi skal komme i mål, men rapporten har flere gode drøftinger av teknologiske veivalg, for eksempel om fremstilling av blått hydrogen (fra naturgass) eller langtidsdeponering av CO2 fra oljevirksomhet er teknologi som vil fremskynde eller forsinke overgangen til lavutslippssamfunnet.

Av andre viktige og ganske radikale tiltak som delvis avviker fra dagens politikk er blant annet at:

• Lave energipriser må ikke settes som hovedmål for energipolitikken.
• Biomasse, som er en knapp ressurs, må prioriteres til andre formål enn energi.
• Kraft fra land som utslippsreduserende tiltak i petroleumssektoren må som hovedregel unngås.
• Opptak av klimagasser i skog og gjennom arealbruk regnes ikke med i oppnåelsen av målet for utslipp 2050. Det lages et eget separat regnskap for opptak og utslipp av klimagasser fra skog og arealer.
• Jordbrukssektoren må omstilles ut over dagens ambisjoner.
• Det utvikles bindende, helhetlige planer for arealene til havs
• Lovverket må prioritere klimahensyn, blant annet gjennom krav om å vurdere klimaeffekt eller vektlegge klimahensyn ved ulike tiltak.

Troen på lover, reguleringer, stortingsmeldinger og politiske behandling av ulike planer, årlig eller annenhvert år, ja, rett også slett politisk detaljstyring, er ganske stor i dette utvalget. Heldigvis er de realistiske nok til å se at denne type omstilling ikke kan gjøres av Norge alene, men vi må gjøre det sammen resten av verden og i hver fall i samarbeid med resten av Europa. Om Norges forhold til EUs klimapolitikk brukes det formuleringer som at:

"Norge fortsetter klimasamarbeidet med EU, og deltar i EUs klimaregelverk frem mot 2050. EUs regelverk for omstilling gjennomføres i et høyere tempo".

Dette er både nødvendig og fornuftig hvis det skal være noen realisme i å nå så ambisiøse klimamål. Som nevnt gjør norske utslipp fra petroleumssektoren at vi ikke har hatt en like stor nedgang i utslippene som landene rundt oss. På den annen side er norsk elektrisitetsproduksjon allerede mer eller mindre 100 prosent fornybar, mens mange andre land i Europa må legge ned og omstille en hel stor energisektor, fra kullkraft og gasskraft, til fornybar energiproduksjon.

Som sagt har utvalget levert en stor og pedagogisk god gjennomgang av handlingsrommet fremover. Jeg må peke på noen områder der jeg er litt tvilende til om utvalgets anbefalte strategier og virkemidler er den mest realistiske veien til kraftige utslippskutt. Og da handler det ikke om hvilke mål som skal nås, de er allerede slått fast i innmeldte internasjonale avtaleforpliktelser og i den norske loven om klimamål (klimaloven). Det er veien dit det garantert vil bli uenighet om. Og for min del synes jeg utvalget har en for stor tro på statlige forbud, direktiver, reguleringer og detaljstyring. Og en for liten tro på tiltak som utløser nyskaping, samarbeid, innovasjon og nye forretningsmodeller. Dette preger i hvert fall tre områder:

Det første problemet er en veldig svak tro på kommunalt selvstyre. Det slås helt riktig fast at kommunene er viktige fordi de har ansvaret for noen av de viktigste områdene der det finnes virkemidler, for eksempel i arealpolitikken og i bolig- og byggpolitikken. Men tilliten til at et kommunalt selvstyre og innovative kommuner kan bidra positivt til omstilling nedenfra virker veldig liten. Utvalget understreker tvert imot hvor viktig det er å styrke lovgivning, regulering og statssektorenenes innsigelsesmuligheter for begrense kommunenes handlingsrom.

Min andre innvendig er at den veldig restriktive holdningen til å bruke arealer til for eksempel grønne og elektriske industrier, eller til ny fornybar kraftproduksjon, virker merkelig streng. Det er jo ikke slik at Norge ikke har plass til noe nytt, eller at alle nye tiltak som tar plass går ut over naturmangfoldsmål eller virker kontraproduktivt i klimapolitikken. Og selvfølgelig er det slik at naturen skal ta opp og lagre CO2, men det er jo ikke slik at vi er i ferd med å slippe opp for skog, eller plass generelt i Norge? Tvert imot opplever store deler av landet fraflytting og omstilling bort fra en del plasskrevende næringsvirksomhet. Den utviklingen vil nok fortsette. Da blir det ganske tomt hvis det ikke er lov med nye bygninger, infrastruktur eller ny aktivitet der ting som var der før er blitt borte.

Min siste lille kritikk er at rapporten ikke fremstår som spesielt opptatt av å legge til rette for at næringslivets innovasjoner, nye forretningsmodeller og investeringsvilje skal være en sentral bidragsyter til å realisere lavutslippssamfunnet.  Og det er litt rart. En ting er at mange av utslippene som skal fjernes kommer et næringsliv som må omstille seg. men det er jo også slik at å flytte aktiviteter fra en måte å drive på som innebærer høye utslipp og til en annen måte å drive på, som gir null utslipp, krever et næringsliv som gjør denne jobben. Politikere skaper jo ikke nytt næringsliv. Det er ikke politikere som utvikler teknologi eller nye  bærekraftige forretningsmodeller. Det gjør bedrifter. Insentiver, reguleringer og rammebetingelser er viktige. Men uten bedrifter virkemidlene kan virke på, har de ingen effekt.

Så kan man si at disse tre etterlysningene mine av mer samskapende prosesser for å få frem kultur, kapasitet og kompetanse for denne type omstilling ikke er så lette å beskrive i en NOU, et klassisk ekspertdrevet ovenfra og ned-produkt. Derfor bør det komme en oppfølgingen av denne rapporten, ikke i form av enda flere rapporter, men i form av konkret samarbeid om å realisere 2050-målene på nettopp disse tre områdene: 1) Kommunale roller og virkemidler for å nå de nasjonale målene, 2) Arealbruk og klimapolitikk, og hvordan vi håndterer at vi både skal beskytte naturmangfold og et behov for å skape arbeidsplasser og utvikling i hele landet, blant annet ved å legge til rette for ny grønn industri. 

Og for det tredje må det legges til rette for at privat sektor kan få frem den nye produktene, tjenestene og forretningsmodellene. Ikke gjennom massive skattesubsidier til ting som aldri blir lønnsomme, men ved å finne den riktige balansen mellom regulering og innovasjon. Det  må lønne seg økonomisk å gjøre de riktige valgene. Vi trenger enda bedre tilrettelegging for offentlig-privat samarbeid som strategi, flere innovative anskaffelser, bruk av virkemidler som StimuLab og StartOff, bedre leverandørutviklingsprogrammer og et generelt godt klima for å drive næringsliv i Norge og investere i fremtidens grønne løsninger.