Velferdsteknologikonferansen 2011

Presentasjon på Slideshare

Tirsdag denne uken var jeg i Trondheim og deltok på en stor og interessant konferanse på Lerkendal Stadion om velferdsteknologi. Det var rundt 300 deltagere fra både kommune, stat, næringsliv og forskning, så mange at det var nokså trangt i lokalet, men det er jo alltid hyggelig når det kommer mange flere enn man hadde regnet med på et så viktig tema.

Det er flere aktører som står bak Velferdsteknologikonferansen 2011, blant annet  MedITNor og KITH. Denne gangen hadde de laget et program med et flere gode internasjonale innslag, blant annet om bruk av teknologipakker med alarmer og sensorer integrert med callsentre i Skottland og bruk av GPS til å skape trygghet for demente i Danmark. Begge deler er ekempler på områder der andre land har kommet lenger i å lage nye tjenester for omsorgstrengende som vi bo hjemme enn vi har i Norge. Men det var også en rekke norske velferdsteknologileverandører med på programmet, og flere av disse spilte også en sentral rolle på Arena Ny Omsorgs innovasjonsverksted i august, bedrifter som HospitalIT, Cognita, Abilia, Telenor, Visma Omsorg og Altibox.

Jeg hadde gleden av å være første innleder på konferansen og snakket om noen tanker jeg har om innovasjons- og samspillsutfordringene etter Arena Ny Omsorg. Bakteppet er at vi står overfor en eldrebølge som kommer til å skape knapphet på arbeidskraft og kompetanse. Derfor er vi avhengig av langt mer tjenesteinnovasjon og bruk av velferdsteknologi i omsorgssektoren, men dette kommer ikke av seg selv. Det er noen hindringer som hindrer oss i å gjøre det vi burde gjøre. Ingen av disse handler om at vi mangler teknologi.

Første utfordring er det jeg vil kalle enten institusjon eller hjemme-utfordringen. Den handler, litt forenklet, om at man enten får fulltids oppfølging i et sykehjem eller tilsyn fem prosent av tiden hjemme. Når dette er alternativene blir svaret på eldrebølgen at vi må bygge flere sykehjemsplasser raskt. Men premisset er feil. De fleste eldre vil helst bo hjemme så lenge de føler seg trygge der og har muligheter for sosial kontakt. Det kan vi få til gjennom sikkerhetshjelpemidler og kommunikasjonsløsninger som bidrar til at flere kan klare. Da får de i praksis tilsyn mye mer enn fem prosent av tiden, men en del av dette kan godt foregå via video og ved bruk av sensorer og alarmer.

Andre utfordringen er brukerutfordringen (eller x-files-utfordringen, -du tror det ikke før du får se det). Opplevelsen mange hadde på Arena Ny Omsorg da verkstedet åpnet med at man besøkte og snakket med eldre omsorgstrengende, var at mange i målgruppen ikke klarer å forestille seg hva teknologien kan gjøre for dem. Det er som å forklare internett til noen som aldri har brukt det. Det man ikke har sett kan man heller ikke ønske seg. Når de ansatte heller ikke er veldig fortrolige med teknologi så kommer det aldri noe brukerkrav, selv om det både ville gjøre livet mer behagelig og spare penger. Derfor er det viktig å synliggjøre mulighetene.

Tredje utfordring er teknologikompetanse. Det burde være slik at man i alle beslutningsprosesser må vurdere hvordan omsorgsteknologi kan bidra. I alt fra de store makrobeslutningene, som for eksempel når en kommune planlegger sitt fremtidige institusjonabaserte og hjemmebaserte omsorgstilbud, men også i mikro, når man vurderer hvilken type tjeneste en enkelt omsorgstrengende skal få tilbud om, og om man for eksempel skal tilby å installere en pakke med velferdsteknologi i hjemmet hennes og spare en årlig kostand på kr 850 000 til en institusjonsplass. Man får veldig mye teknologi og annen oppfølging hjemme for en langt mindre sum. Til å foreta slike vurderinger trenger vi fagpersoner i kommunene som kombinerer omsorgskompetanse og teknologikompetanse.

Utfordring nummer fire er skalerbarhetsutfordringen. Mange nye løsninger testes ut som mindre pilotprosjekter, det får man penger til, men de får ikke mulighet til  å iverksettes i stor skala. Da får man aldri testet om de virker i en større kontekst eller om det mangler noe, for eksempel en tjenesteleverandør som har kompetanse og infrastruktur til å drifte et større system. Mange kommuner kan håndtere et lite pilotprosjekt, men er ikke rustet til å drifte en mer omfattende tjeneste med mange brukere. Problemet med alle pilotprosjektene er at vi blir veldig gode til å gjennomføre pilotprosjekter. Men vi får ikke nødvendigvis en bedre eldreomsorg av å søke penger til enda et nytt pilotprosjekt.

Femte utfordring er innovasjonsarenautfordringen. I et mer komplekst kunnskapssamfunn er det stadig flere ting man kan være ekspert på. Det gjør at vi får spesialiserte fagmiljøer i de fleste nisjer, miljøer som ikke nødvendigvis er så gode til å samarbeide med andre. Problemet er at mye av den innovasjon vi trenger innenfor omsorgssektoren ikke kommer ut av disse spesialiserte fagmiljøene, men  i all hovedsak skjer der folk har ulike kunnskap og ulike erfaringer som kan kobles sammen. Slik at man kan lære av hverandre og flytter kunnskap fra et område til en anvendelse i et annet område. Der alle tenker likt skjer det langt mindre innovasjon enn der deltagerne tenker forskjellig. Både helse- og omsorgssektoren må styrke de virkemidlene, nettverkene og arenaene som skal til for å samle aktører på tvers av faggrenser og sektorer.

For den som måtte være interessert har jeg også lagt ut presentasjonen jeg hadde på Slideshare.