Slutten på Liz Truss

Spørsmålet nå er om Liz Truss er i ferd med å slå rekorden for hvor kort det er mulig å være statsminister i Storbritannia før man blir kastet. Og på spørsmålet om det er mulig å være en mer inkompetent statsminister enn Boris Johnson var, er svaret tydeligvis et ja, selv om akkurat det virket nokså usannsynlig da Boris holdt på med pandemihåndtering og EU-forhandlinger om tollgrenser. 

Siden juni 2016, da britene stemte for å forlate EU,  har det vært fem statsministre. Nå tyder alt på at det kommer enda en. Finansminister Kwasi Kwarteng er nettopp sparket, etter noen av tidens mest uansvarlige skatte- og budsjettiltak. Tiltak Liz Truss gikk til valg på da hun vant ledervalget i det konservative partiet, men som markedet mener er det motsatte av ansvarlig økonomisk politikk. Da er det plutselig opportunt å kvitte seg med budbringeren, men det kommer neppe til å gjøre at folk glemmer hvem som kom med løftene. Eller som Martina Hyde i The Guardian skriver i sin overskrift: "So farewell, Kwasi. Your career died so Liz Truss’s might live for at least 15 more minutes"

Det som har skjedd i UK de siste dagene har også besvart noen andre spørsmål:  Er det mulig å falle i popularitet raskere enn Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum gjorde etter valget i Norge for et år siden? Hvor raskt kan egentlig en ny regjering bli upopulær? Liz Truss ser ut til å slå alle tidligere rekorder. 

Så er jo spørsmålet nå: Kan et parti kaste en partileder og statsminister som nettopp er valgt i en lengre prosess der partimedlemmene avgjorde i siste runde og der det egentlig er en regel om at man ikke kan utfordre en nyvalgt leder før det har gått et år? Og ja, dette er tydeligvis mulig dersom pressekonferanser og opptredener i spørretimen i parlamentet er tilstrekkelig katastrofale og markedets tilbakemelding er av økonomien er på vei utfor et stup.

Så blir det viktige og mest interessante på lang sikt om det er mulig å finne en ny partileder og statsminister som kan gjenvinne tilliten til den økonomiske politikken og til at landet har en ansvarlig ledelse, og kanskje også vinne neste valg for de konservative? Det blir ikke spesielt lett sånn situasjonen er nå. Men helt umulig er det sannsynligvis ikke. Labour har de siste 12 årene hatt en helt egen evne til å ødelegge for seg selv. Det er ikke sikkert den evnen til selvskading er helt borte.