Det er bittert å tape avgjørende fotballkamper, spesielt når de er så jevne som EM-finalen. Det har blitt sunget "Three Lions" over alt i hele England, og mange andre steder også, og da var det jo litt ironisk at det til slutt gikk akkurat som sangen sier: "Everyone seems to know the score. They've seen it all before".
Straffekonkurranse og tap. Ikke mot Tyskland som i 1990 og 1996, men mot Italia som i EM i 2012. Da ble det 2-4. Italia har aldri vært særlig gode på straffekonkurranser, og bommet enda mer nå enn i 2012, men det hjelper jo ikke når England bommer mer: på 3 av 5 straffer.
Likevel er noe annerledes denne gangen. Dette var en finale. Det ble ikke som i semifinalene i 1990 eller1996, eller kvartfinalen i 2012, og heller ikke som straffetapet i åttendelsfinalen mot Argentina i 1998 da en klønete Beckham ble utvist og utpekt som syndebukk. Denne gangen kom England til finalen, for første gang i et EM. I forrige VM, for tre år siden var det en gledelig opptur for England å komme til semifinalen. Finale er enda bedre.
Jeg tror heller ikke det blir noen jakt på syndebukker. De engelske tabloidenes holdning til det som skjedde tyder på det motsatte. Dessuten opplevde både David Beckham etter 1998 og Gareth Southgate etter straffebommen i 1996 at det er mulig å komme tilbake. Folk er veldig innspilt på å støtte de som yter sitt beste, står på og kjemper.
Jeg hører noen såkalte eksperter si at det ikke spiller noen rolle om man taper en finale, en kvartfinale eller blir slått ut i gruppespillet. Det er kanskje sant om man er storfavoritt. Er man et ungt lag på vei opp er de veldig mye verre å ryke ut i et gruppespill eller en kvartfinale enn å komme til en finale som er jevn og spennende til siste slutt.
Og det virkelig gledelige for England er at de har et ungt lag som kommer til å bli enda bedre, og som kan se frem til et VM om litt over et år og et nytt EM allerede om tre år. Mulighetene er med andre ord gode for at fotballen kommer hjem igjen. Selv Englands mest erfarne spillere som Harry Maguire og Harry Kane, er fortsatt ganske unge Og bak dem er det en stor underskog av veldig unge oppadstigende stjerner.
Det blir gøy å følge med på de neste mesterskapene, og da uten masse snakk om hjemmebanefordel eller påstander om en lettere trekning enn andre lag. Finaletap er grusomt, men det hadde vært mye bitrere om dette ble opplevd som den siste sjansen på lenge til å vinne noe. Nå er det tvert imot slik at sjansen kommer igjen veldig snart.
Dessuten kan mye sies om den positive og offensive fotballen generelt i dette mesterskapet. Ja, til og med Italia var ikke helt som Italia pleier å være. I stedet for å parkere bussen foran eget mål fortsatte de å angripe også når de ledet kamper. Også Spania, Belgia og Frankrike spilte noen flotte fotballkamper. I Sør Amerika vant Argentina pokalen for første gang på flere tiår, med en finaleseier over Brasil. Og Messi har fortsatt mulighet til å bli VM-helt. Alt dette lover godt for de neste mesterskapene.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar