Andrew Cuomo tar ledelsen

Krisetider kan være nådeløse. En krise sorterer mellom de som har noe å bidra med og de som ikke har det. Spesielt når det gjelder ledere. Under vanlige forhold kan oppturer og nedturer blant ledere ta ganske lang tid. I en krise kan det skje fryktelig fort.

En grunn til dette er at rammebetingelsene for å lede er dramatisk annerledes. Arbeidsdagene består plutselig av en konstant strøm av vanskelige veivalg og prioriteringer. Innbyggere og bedrifter påføres store ulemper som må begrunnes og forklares av lederne selv og mulighetene for å gjemme seg blir helt borte. Toppledere får den fulle oppmerksomheten hver dag, på godt vondt, og måles på hvilke beslutninger de tar, om beslutningene virker og hvordan de kommuniserer det de gjør.

Samtidig er det en balansegang fordi det er dumt å gi inntrykk av at man vet alt eller kan alt, eller har all makt. En krise er gjerne kjennetegnet ved at man blir truffet av noe uforutsett man ikke har full kontroll over. Da er det dumt å skape urealistiske forventninger til at den kan forsvinne raskt. Man må vise at man er avhengig av mange andre for å løse problemene og samspille godt med fageksperter, operative virksomheter som håndtere effektene av krisen, som helsevesen og politi, og med lokale og regionale politiske ledere som inngår i et komplisert, men forhåpentligvis effektivt system

Opposisjonspolitikere har det svært vanskelig i krisetider og må minne verden om at de finnes, men må passe på å ikke henge seg mer opp i prosessene enn i resultatene, ikke klage over detaljer eller virke illojale mot dem som er satt til å gjøre jobben. Dette er Joe Bidens problem i USA nå. Han har et valg han vil vinne i november, men det er ikke så lett å finne et budskap som er tilpasset situasjonen når han ikke har noen egen rolle i det som pågår.

Men mens opposisjonspolitikere har det vanskelig i kriser, er det en annen type aktører som normalt får ganske begrenset oppmerksomhet på den store nasjonale arenaen, som plutselig havner i sentrum og kan oppleve at de frivillig eller ufrivillig er viktige politiske aktører. Det gjelder både de lederne med det daglige ansvaret for forebyggings- og beredskapsinnsats. Disse får en oppmerksomhet de aldri har ellers har til å fortelle og forklare hvor de setter inn innsatsen og hvorfor de gjør det de gjør. I de fleste land har fagmyndighetene en slik rolle, mens det i føderale politiske systemer også er en stor rolle for regionale politiske ledere. De som leder kampen mot viruset fra dag til dag i en region eller en delstat.

I USA er det slik at guvernørene i delstatene har de operative lederrollene og, slik vi har sett på TV de siste dagene, bestemmer når hele samfunnssektorer må stenge ned og når og hvordan de skal åpnes opp. De har mer makt over dette enn en president, og kan derfor komme til å utfordre den nasjonale politiske makten hvis det er uenighet. Eller de kan rett og slett oppleve at de i innbyggernes og velgernes øyne gjør en bedre jobb enn toppledelsen nasjonalt, og derfor utfordrer makten, uten å nødvendigvis ha ambisjoner om å gjøre det.

Andrew Cuomo, guvernør i New York og politisk veteran, har en slik rolle. Han har nasjonal politisk erfaring fra Clinton-administrasjonen og har flere perioder bak seg som guvernør i New York. Ofte nevnt som mulig presidentkandidat, slik faren Mario Cuomo også var, men alle har vel tenkt at tiden har løpt fra slike ideer. Helt til koronakrisen endret alt, og Andrew Cuomo holder timelange forelesninger her eneste dag om smittespredning og sykehuskapasitet. I normale tider ville dette vært drepende kjedelig, og virket ganske arrogant, men slik er det ikke nå. Cuomo har fått et nasjonalt publikum, og i motsetning til Donald Trump har han en rekordhøy popularitet.

Nå insisterer Cuomo på at han ikke har politiske ambisjoner lenger, men mange stiller spørsmål ved om det han kanskje burde hatt det. Rolling Stone Magazine, blant annet, som har Andrew Cuomo på forsiden og et interessant portrettintervju om hvem denne mannen er og hva han står for . Der kan vi blant annet lese en forklaring på hvorfor pressekonferansene hans er som de er:

But as a communicator, in particular, Cuomo has risen to the occasion, proving especially adept at walking viewers through the nuances of the daily barrage of bad news, offering realistic glimmers of hope but never magical thinking. He’s shared personal anecdotes about his family, including his younger brother, Chris, the CNN anchor, who has tested positive for the coronavirus, and displayed a surprising degree of warmth and humor for someone who acknowledged in his own memoir that the Albany media referred to him, alternately, as the Prince of Darkness and Darth Vader."

Faren Mario Cuomo ble kjent som en av sin generasjons aller største talere. Den mest berømte ble holdt på demokratenes landsmøte i 1984 og fikk navnet "A tale of two cities". Den har en egen oppføring på Wikipedia. Andrew Cuomo vil mye av det samme, men har en helt annen tilnærming til hvordan man kommuniserer budskapet. Han høres mer ut som en bilmekaniker som skal forklare hvorfor motoren ikke virker, enn som en predikant som lover deg en lys og lykkelig fremtid. Rolling Stone skriver:

"His father, Mario Cuomo, the late three-term governor of New York, was considered one of the great political orators of his generation, an intellectual whose bookshelves contained works by Aristotle, Marcus Aurelius, and Teilhard de Chardin. Andrew, on the other hand, “favors short, declarative sentences and unvarnished imagery,” Jonathan Mahler wrote in a 2010 profile for The New York Times Magazine, when the younger Cuomo was on the verge of winning his own first gubernatorial race. “In contrast with his father, he doesn’t articulate values, summon ideals, or transmit visions. Like a mechanic poking his head out from under the hood of your broken-down car, he tells you what’s wrong with your engine and how he’s going to fix it.”

Rolling Stone Magazines artikkel er en kombinasjon av kommentar og portrettintervju som det er vel verdt å lese nå når Andrew Cuomo har fått en de store hovedrollene i vår tids største globale hendelse.