Er Uber en disruptiv innovatør?

Teorien om disruptiv innovasjon, om hvordan små og ikke spesielt ressurssterke bedrifter kan utfordre og utkonkurrerer selv de største industrigigantene, ble lansert av Clayton Christensen i en artikkel i Harvard Business Review i 1995. Christensen er professor ved Harvard Business School og artikkelen het "Disruptive Technologies: Catching the Wave".

Senere kom boken "The Innovators Dilemma" og flere andre bøker fra Clayton Christensen som forklarer hvorfor de mektigste kan gå over ende. Tenk Kodak, General Motors og Digital Corporation. For mange gründere og bedriftsledere i vekstbedrifter ble disruptiv innovasjon selve oppskriften på hvordan man kunne lage en forretningsmodell som kunne lykkes. Så vellykket ble teorien at alt mulig etter hvert ble omtalt som disruptiv innovasjon, også ting som var nye, spennende og gjerne radikale, men egentlig ligger langt unna Clayton Christensens betydelig snevrere definisjon.

Derfor har Clayton Christensen hatt et behov for å minne om hva teorien om disruptiv innovasjon egentlig handler om, og han har nå, 20 år senere, skrevet en ny artikkel i Harvard Business Review med tittelen "What is Disruptive Innovation?". Der oppsummerer han problemstillingen slik innledningsvis:

"Unfortunately, disruption theory is in danger of becoming a victim of its own success. Despite broad dissemination, the theory’s core concepts have been widely misunderstood and its basic tenets frequently misapplied. Furthermore, essential refinements in the theory over the past 20 years appear to have been overshadowed by the popularity of the initial formulation. As a result, the theory is sometimes criticized for shortcomings that have already been addressed. There’s another troubling concern: In our experience, too many people who speak of “disruption” have not read a serious book or article on the subject. Too frequently, they use the term loosely to invoke the concept of innovation in support of whatever it is they wish to do. Many researchers, writers, and consultants use “disruptive innovation” to describe any situation in which an industry is shaken up and previously successful incumbents stumble. But that’s much too broad a usage."

Artikkelen er et sammendrag av teorien om disruptiv innovasjon, inkludert noen videreutviklinger og presiseringer som er gjort senere. Christensen har vært særlig opptatt av at en innovasjon bare er en reelt disruptiv innovasjon dersom den først får fotfeste i en nisje i markedet som den dominerende aktøren mer eller mindre overser og derfor ikke setter inn ressurser for å ta opp kampen. Dette handler enten om det han kaller "low-end footholds", det vil si kunder som først og fremst er opptatt av en lav pris og ikke av veldig mye funksjonalitet, eller det han kaller "new-market footholds", det vil si at man skaper et nytt marked der det ikke var noe marked fra før. Og med utgangspunkt i disse posisjonene, som det er fristende å overse for markedsledere fordi kundene ikke er særlig lønnsomme, spiser utfordreren seg gradvis inn i de de mer lønnsomme delene av markedet.

Underveis stiller Clayton Christensen spørsmålet om Uber er en disruptiv innovatør, selskapet som kanskje oftest av alle blir omtalt som disruptive mot den eksisterende taxi-bransjen. Og Christensens svar er "nei". Fordi Uber har ikke startet i utfordrersegmentene der man kan holde på i fred og ro fordi man blir oversett av de eksisterende aktørene, men har i stedet gått til frontalangrep på den eksisterende bransjens hovedmarked. Christensen skriver:

"Uber has quite arguably been increasing total demand—that’s what happens when you develop a better, less-expensive solution to a widespread customer need. But disrupters start by appealing to low-end or unserved consumers and then migrate to the mainstream market. Uber has gone in exactly the opposite direction: building a position in the mainstream market first and subsequently appealing to historically overlooked segments."

Poenget hans er ikke at Uber ikke er innovative eller gjør noe galt, men at det ikke innebærer en disruptiv innovasjon slik den skal være i følge teorien og bøkene. Noe som har fått The Economist til å reagere. I artikkelen "Disrupting Mr Disrupter" nå i helgen slår The Economist fast at Clayton Christensen ikke fortjener å få siste ordet i akkurat denne debatten, selv om han regelmessig blir utnevnt til den mest innflytelsesrike management-guruen i verden. The Economist minner om at ingen kan ha monopol på begrepet disruptiv innovasjon og at Joseph Schumpeter faktisk laget en ganske besnærende teori om "kreativ destruksjon" lenge før Clayton Christensen ble født. Ved å lage for smale modeller kan vi risikere å gå glipp av noen ganske vesentlige ting:

"The problem is more that the definition of disruption he seeks to impose is too narrow. He rules out Uber because, from the start, it offered a better level of service than existing taxi firms, rather than something cheap but inferior. But ask any cabbie if it threatens to disrupt his business, and you will be left in no doubt of the answer. (...) In Mr Christensen’s theory, disruptive innovators are generally newcomers. But perhaps the most successful disrupter of recent years is an established firm—Apple—that has applied its mastery of technology and design to ever more areas. Mr Christensen greeted the arrival of the iPhone with a shrug: this was a “sustaining” rather than a disruptive innovation, with “limited” chances of success. He failed to see that Apple was reinventing an entire category of product, by turning the mobile phone into an all-purpose computer, entertainment system and shopping centre."

Det som i hvert fall er tilfelle er at endringstakten i næringslivet er høyere enn noen gang og at vi uansett definisjon må være forberedt på stadig nye forretningsmodeller og tjenester som både vil overraske, utfordre og utkonkurrere de som tilsynelatende sitter trygt og godt. Og at det vil skje uansett hva vi kaller det som skjer.

Lavere oljeinvesteringer

Grafen til venstre, en oversikt fra SSB over industriinvesteringene i Norge de siste ti årene, viser minst to veldig interessante poenger. Det ene er hvor dominerende investeringer i oljevirksomhet er sammenlignet med andre industriinvesteringer. Det andre er at oljeinvesteringene, etter mange år med sterk vekst, faller kraftig både i 2015 og 2016.

Fordi det er dagens investeringer som skaper fremtidige inntekter, illustrerer dette bedre enn noe annet hvorfor vi må ha flere ben å stå på i norsk næringsliv. Tallene og grafene er hentet fra Statistisk Sentralbyrås nye oversikt Investeringer i olje og gass, industri, bergverk og kraftforsyning, 4. kvartal 2015, For å ta de to poengene i tur og orden;

Investeringer i oljevirksomhet er de klart dominerende industriinvesteringene i Norge, og har økt mest det siste tiåret. Det ble i toppåret 2014 investert 258 milliarder kroner i oljevirksomhet, industri og kraftforsyning i Norge. Av dette utgjorde oljeinvesteringene 214 milliarder kroner, det vil si godt over 80 prosent av totalen. Det er en oppgang fra 90 milliarder kroner i 20014. Industrien investerte for 21 milliarder i 2014, opp fra 19 milliarder i 2005. Kraftinvesteringene var på 22 milliarder i 2014, opp fra 8 milliarder i 2005.

Men det andre poenget er som sagt at vi etter en kraftig vekst i investeringene frem til 2014 er i ferd med å bli mindre oljeavhengige, Og da handler det ikke om statens avhengighet av oljeinntekter (som også er stor men faller når oljeprisen faller), men om hva det blir investert i nå i 2015 og hvordan prognosene er for 2016. Statistisk Sentralbyrå skriver på sin nettside dette om årets investeringer i industrien:

"I investeringsundersøkelsen som ble gjennomført i november anslås samlede investeringer innenfor olje- og gass, industri, bergverksdrift og kraftforsyning i 2015 til 237,4 milliarder kroner målt i løpende verdi. Estimatet er 9,4 prosent lavere enn tilsvarende tall for 2014. Nedgangen skyldes et kraftig fall på 11,8 prosent innenfor olje og gassvirksomheten. Fallet i 2015 dempes noe av høye investeringer innenfor kraftforsyning som økte med 7,7 prosent. Anslaget for industriinvesteringene i 2015 er nå omtrent på samme nivå som for 2014, målt i november i fjor."

Som vi ser er nedgangen i oljeinvesteringene på hele 11,8 prosent fra 2014 til 2015. Og operatørenes anslag for 2016 tyder på en nedgang på ytterligere 9,3 prosent sammenlignet med 2015.

"Samlede investeringer for 2016 anslås nå til 219,4 milliarder kroner, som er 5,4 prosent lavere enn tilsvarende tall for 2015. Nedgangen i 2016 har sin bakgrunn i at det nå indikeres et klart fall innenfor olje- og gassvirksomheten, men fallet dempes av at anslagene indikerer økte investeringer innenfor industri og kraftforsyning. (...) Operatørene på norsk sokkel anslår nå investeringene innen næringene utvinning og rørtransport av olje og gass til å bli 171 milliarder kroner for 2016. Dette er 9,3 prosent lavere enn tilsvarende anslag for 2015, gitt i 4. kvartal 2014. Det er særlig anslagene for investeringer innen letevirksomhet, felt i drift og rørtransport som reduseres sammenlignet med tilsvarende tall for 2015, mens tallene indikerer moderat oppgang innenfor kategoriene feltutbygging, landvirksomhet samt nedstengning og fjerning."

Samtidig som tallene for oljeinvesteringer i tiden som kommer har blitt stadig svakere, riktignok fra et svært høyt utgangspunkt, er det verdt å merke seg at det innenfor kraftforsyningen er bra vekst i investeringene for tiden. SSB skriver:

"Virksomhetenes anslag for samlede investeringer i kraftforsyning i 2015 er nå anslått til 23,6 milliarder kroner. Anslaget ligger 7,7 prosent over tilsvarende anslag for 2014. Et høyt investeringsnivå innenfor overføring og distribusjon av elektrisitet forklarer denne veksten. Økningen kan blant annet knyttes til videre oppgradering av kraftnettet, i tillegg til installering av smarte strømmålere (AMS)"

Når det gjelder anslagene for industriinvesteringene for 2016 er det noen variasjoner mellom de ulike industrinæringene, men summen ser ganske oppmuntrende ut også her. SSB skriver:

"Foreløpige estimater for 2016 antyder svært positive utsikter i industriinvesteringene til neste år, med et anslag på nesten 21,1 milliarder kroner. Sammenlignet med tilsvarende anslag for 2015 antyder dette en solid vekst på 18 prosent. Den kraftige oppgangen skyldes at næringsgruppen oljeraffinering, kjemisk og farmasøytisk industri, og metallindustrien har en investeringsvekst på henholdsvis 87 og 56 prosent."

Det finnes med andre ord flere lyspunkter i andre industrier, og det er slett ikke slik at oljeinvesteringene i Norge er i ferd med å forsvinne. Oljeinvesteringene er til tross for nedgangen høyere enn de var for fem år siden og dobbelt så høye som de var for 10 år siden. Men dette er likevel en kraftig påminnelse om at Norge trenger flere nye bedrifter og mer vekst i andre virksomheter enn oljevirksomhet, For når de oljeinvesteringene som faller kraftigst er letevirksomheten, det som er selve utgangspunktet for fremtidige feltutbygginger, fremtidig produksjon og fremtidige inntekter, så må det letes etter fremtidige inntekter andre steder.

Digidel - for økt digital deltagelse

Norge er et av de mest digitalt utviklede landene i verden, i den forstand at stadig flere tjenester og underholdningstilbud og stadig mer nyhetsformidling, debatt og kommunikasjon foregår på internett. Ja, det er etterhvert mye som bare finnes på nett, slik at de som ikke bruker nettet kan risikere å være på utsiden av mye av det som foregår i samfunnet.

Derfor må det være et mål å redusere dette digitale skillet i samfunnet, slik at flest mulig behersker selvbetjente nettjenester og deltar i samfunnet digitalt. Det er bakgrunnen for lanseringen av nettstedet digidel.no, et nettsted som ble lansert på en veldig bra konferanse på onsdag denne uken som samlet frivillige organisasjoner, statlige og kommunale virksomheter og private bedrifter. Virksomheter som har det felles at de ønsker å bidra til å øke den digitale deltagelsen i samfunnet, men som i mange tilfeller også kan kutter kostnader når de får flere fornøyde digitale brukere. For mange offentlige virksomheter betyr dessuten flere brukere på smarttelefon og nettbrett at de ansattes tid og kompetanse i større grad kan brukes på de mer kompliserte utfordringene, de som ikke kan løses gjennom selvbetjening.

Man hva skal politikere og departementer egentlig gjøre for å øke den digitale deltagelsen? Man kan jo ikke drive egen kursvirksomhet, det er det andre som er lagt bedre egnet til å gjøre. I dag er det en rekke ulike organisasjoner og bedrifter som har ulike kurs og opplæringstilbud målrettet mot ulike deler av befolkningen. Det vi derimot ser er at mange gode verktøy og kursopplegg er veldig lite kjent og at mange bruker tid på å lage ting som de kunne lånt fra noen andre som allerede har laget det. Ideen med nettstedet digidel.no er derfor å samle og tilgjengeliggjøre disse bra tingene, På nettstedet er det beskrevet slik:

"Digidel.no er et nettsted for deg som driver kurs- og opplæring i grunnleggende digitale ferdigheter. Ressursene som ligger her er utviklet av Digidel-programmet og andre som driver opplæring av de med lav digital kompetanse. Du kan fritt laste ned, bruke og tilpasse alle ressursene du finner her. I tillegg kan du dele dine presentasjoner med andre. Alle ressurser på digidel.no er gratis."

Går man inn på Digidels oversikt over ressurser vil man se at de er delt inn i to kategorier. Det er den delen som heter Digidelpakker, tilrettelagte undervisningspakker som er utviklet av programmet og som tar for seg noen grunnleggende temaer som mange vil ha nytte av. Den andre heter rett og slett "andre ressurser" og er et stort bibliotek med ulike læringsressurser, kursopplegg og verktøy som ulike virksomheter har valgt å dele gratis og som vil vokse seg mye større etter hvert som flere deler det de har.

På programmet på konferansen onsdag var det også flere innlegg fra private bedrifter som driver gratis opplæring av de ikke-digitale kundene sine i bruk av digitale verktøy. Dette var det veldig interessant å høre om, av to grunner: Dels fordi mange private, for eksempel banker og teleoperatører, har mye lengre erfaring enn offentlige virksomheter med å få kundene til å ta i bruk selvbetjeningsløsninger på nett. De har gjerne også mye hyppigere kontakt med kundene enn det en offentlig virksomhet har kontakt med innbyggerne. Og for det andre er det veldig nyttig å høre om fordi det for disse private bedriftene er veldig lønnsomt å få enda flere til å da ibruk nettbrett og smarttelefon i stedet for å ringe eller komme til en skranke. Bedriftene kan kombinere det å ta et samfunnsansvar for økt digital deltagelse med noe som også er forretningsmessig smart. Det gjør at de private digitale tjenesteleverandørene kan samarbeide godt med både frivillige organisasjoner og offentlige virksomheter som jobber for å øke den digitale deltagelsen, også bidra med sine erfaringer inn i Digidel.

Jubel for regionale innovasjonspenger

I løpet av dagen er det jublet i lokalaviser over hele landet for friske penger til kompetanse-bygging i næringsklynger. Illustrasjonen til høyre er fra et avisoppslag om det som heter Arena Innovasjon Torskefisk i Lofoten og Vesterålen, men det er lignende oppslag om NCE Subsea og Maritim Forenings satsing på etter- og videreutdanningstilbud i Sogn og Fjordane og også om 57 nord-norske reiselivsbedrifter som satser på kompetansebygging på vinterturisme i nord og får støtte til dette.

Ordningen det er snakk om heter Kompetansebygging i regionale næringsmiljø og beskrives slik på Kommunal- og moderniseringsdepartementets nettsider i mandagens pressemelding:

"Kompetanseutvikling i regionale næringsmiljø er ei ordning oppretta og finansiert av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Ordninga skal medverke til tettare samarbeid mellom næring og utdanningsinstitusjonar. Målet er regional utvikling og fleire kompetansearbeidsplassar i distrikta. Årleg blir det sett av omlag 20 millionar kroner til denne innsatsen. Ordninga er forvalta av Innovasjon Noreg i samarbeid med fylkeskommunane, Forskingsrådet og Siva."

Ordningen er ikke blant de største næringsrettede virkemidlene vi har, men den er veldig spennende fordi den er så målrettet mot det å bygge opp samarbeidet mellom noen fremoverlente regionale næringsklynger og noen utvalgte utdanningsinstitusjoner, Denne brobyggingen mellom næringslivet i distriktene og kunnskapsmiljøene er sannsynligvis noe av det viktigste vi kan gjøre for å skape forutsetninger for at lokale næringsklynger kan vokse seg sterkere.

På våren i fjord ble det tildelt penger til syv spennende kompetanseprosjekter gjennom denne ordningen, noe jeg blogget om her da jeg besøkte Høyskolen i Bergen og fikk lære mer om samarbeidet de har med næringslivet i Osterfjord-regionen i Hordaland som er verdensledende på robotteknologi og trenger tilgang på mer kompetanse. Ordningen som støtter kompetansebyggingen rundt slike regionale klynger gjør det lettere for både høyskoler og videregående skoler å bygge opp nye og mer næringslivsrelevante utdanningstilbud.

I år var det i alt 28 søkere og av disse var det 10 regionale prosjekter som fikk støtte. De 10 prosjektene kan man lese om her på KMDs nettsider. Både IKT-klynger, marint næringsliv og ikke minst satsinger på å utvikle fremtidens produksjonsindustri er med på listen. I tillegg til de tre jeg allerede har nevnt finner vi følgende syv klyngesamarbeid på listen over de som får støtte til kompetansesatsinger:

IKT Telemark med utgangspunkt i Rjukan/Notodden miljøet: "Industriell datasenterkompetanse",
IT-forum Sogn og Fjordane: "Næringsretta IT-utdanning i Sogn og Fjordane",

Kongsbergregionen: "Smart automasjon og produksjon for fremtidig norsk industri", 

Kunnskapsparken Helgeland : "Kompetanse for grønt skifte i industrien på Helgeland". 

Legasea (biomarin arena-klynge i primært i Ålesund og Kristiansund) "Et marint drømmeløft - kompetansesprang innen prosessteknologi", 

Molde Kunnskapspark: "Etterutdanningsprogram i innovasjon med fokus på Industrielt Internett",
TotAl gruppen: "Avansert -og automatisert utdanning for framtidsretting av norsk vareproduserende/mekanisk industri med utgangspunkt i Industri 4.0"

Hvordan slå tilbake

Ikke uventet er det i The Economist denne helgen brukt mye plass på terroren i Paris, krigen i Syria og hvordan vestens demokratier skal slå tilbake mot angrepene vi blir utsatt for. For, som de skriver i sin hovedleder, kunne det vært hvem som helst av oss som ble angrepet:

"The assault on Paris by Islamic State (IS) on November 13th was an attack on life’s innocent pleasures. The terrorists shot anyone who strayed into their gunsights—ordinarymecs out for a gig, sharing a drink, or watching a football friendly. It could have been any big city. It could have been you."

Artiklene i helgens briefing handler om det siste årets angrep på Paris, i Paris under attack, om Brussel og Belgias ulykkelig rolle som sentrum for mye av det som foregår, i Jihad at the heart of Europe. Om krigen i Midt Østen og hvordan den nå er i ferd med å eksporteres i Fighting near and far og om Syrias kompliserte og foreløpig knapt eksisterende fredsprosess og nye allianser som ser ut vil å være under oppseiling i den forbindelse, i A new alliance emerges.

Dessuten er det også en interessant artikkel om Europa og innføringen av nye grensekontroller i After Paris, drawbidges up?, som tar for seg problemene med å opprettholde intensjonene i Schengen-samarbeidet nå når migrasjonspresset utenfra og terrortrusselen både innenfra og utenfra er blitt så stor. Og så minner lederartikkelen oss om at det er en ekstremt viktig balansegang som må ivaretas når det blir utmeislet en strategi og gjennomført konkrete tiltak for å slå tilbake ISIL:

"The struggle will be long. Countries therefore need policies that they can sustain even as the Middle East remains turbulent and, inevitably, the terrorists sometimes get through. Remember that the West has two things to defend: the lives of its citizens, and the liberal values of tolerance and the rule of law that underpin its society. Where these are in conflict, it should choose policies that minimise the damage to values in order to make large gains in protection. Sadly, in the scramble for security, that principle often seems to be the first thing to go."

I tillegg tar lederartikkelen opp det problematiske spørsmålet om bakkekrig. Og konkluderer med at at det neppe er mulig å vinne uten å frata terroristene det territoriet som gjør det mulig å finansiere krigen og trene nye terrorister. Det er naturligvis viktig å lære av krigene som har vært ført mot terror tidligere, både i Afghanistan og Irak, men her er det viktig å ikke trekke feil konklusjoner av erfaringene som er gjort: 

"As well as securing its borders and making terrorists easier to detect within them, the world needs to fight IS in its territory in Iraq and Syria. As a last resort, that should include the deployment of Western ground troops. Some, particularly on the left, argue that military engagement will defend neither Western values nor Western security. (...) That, they say, is what the wars in Afghanistan and Iraq tell you. Those conflicts do indeed hold sobering lessons. Yet—for the narrow purposes of IS—the wrong ones are being drawn. Modern armies are good at driving jihadists off territory, even if they are bad at rebuilding countries afterwards. Military action forced al-Qaeda out of Afghanistan. Later, the sustained strikes on its leaders hiding in Pakistan gravely weakened it. 

Crucially, IS holds territory, as al-Qaeda once did in Afghanistan. Dislodging it would be worthwhile, because IS uses this territory to raise money and attract, train and co-ordinate many thousands of potential terrorists. For as long as it controls its would-be capital, Raqqa, and the Iraqi city of Mosul, IS remains a symbolic “homeland” for radical Muslims."

Loose Ends

Da jeg for et par år siden blogget om Bruce Springsteens store samlealbum "Tracks", med 66 låter fra ulike epoker som ikke fikk plass på albumene hans, nevnte jeg at låten "Loose Ends" må være en av de beste han har skrevet noen gang. Heldigvis spiller han den ofte live, og jeg kom over et konsertklipp på YouTube fra et par år siden der man kan se og høre den.



Skulle forhandlingsdelegasjonene i Stortinget få noen pauser underveis denne helgen når de prøver å sy sammen et nytt statsbudsjett, kan de kanskje høre litt på den, Den handler jo om å knyte sammen løse tråder og er temmelig alvorspreget. Refrenget er for øvrig slik:

"But it was like we held a noose
And baby without check
We pulled 'til it grew tighter around our necks
Each one waiting for the other
Darling to say when
Oh baby you can leave me tonight on the loose end"

Innovasjon Norge virker

"Innovasjon Norge jukser ikke med data", skrev Innovasjon Norges sjef Anita Krohn Traaseth på sin Facebookside fredag kveld, og lenket til en bloggpost på Innovasjon Norges blogg med samme tittel. Nå vil vel mange si at det bør være ganske selvsagt at man ikke jukser, men her er både forhistorien og dagens diskusjon såpass interessant at jeg må blogge litt om temaet jeg også,

Jeg har tidligere, særlig omkring 2008, vært nokså kritisk til både mål og resultater i Innovasjon Norge. Og jeg blogget om dette noen ganger, blant annet da Riksrevisjonen på slutten av 2008 hadde en veldig kritisk gjennomgang av både innretningen av virkemidlene og fremstillingen av resultatene når Innovasjon Norge fortalte eiere, medier og publikum hva de fikk til. Det var rett og slett for lite innovasjon i Innovasjon Norge. Men den kritikken har hatt effekt. Mye er blitt fornyet og forbedret i dagens Innovasjon Norge sammenlignet med tilstanden slik den var da Riksrevisjonen gjorde sin gjennomgang.

Dels har eierstyringen blitt lagt om og målstrukturen er forbedret vesentlig, Dels er de landsdekkende og innovasjonsrettede virkemidlene kraftig styrket i de siste statsbudsjettene. Dels har behandlingstiden for søknader blitt betydelig redusert. Men det er også slik at Innovasjon Norge har gjort store forbedringer i metodikken de bruker for å måle effektene av innsatsen de gjør, noe de blant annet gjør i samarbeid med Statistisk Sentralbyrå. Og de har blitt veldig mye flinkere til å presentere resultater, både i årsrapporter og ellers. Noe av dette handler naturligvis om å fortelle omgivelsene at man bidrar til noe viktig og positivt i samfunnet, noe alle virksomheter bør være opptatt av, men slik jeg kjenner ledelsen i Innovasjon Norge handler det aller mest om å skaffe kunnskap om hva som fungerer og ikke fungerer, for å kunne forbedre seg ytterligere og oppnå enda bedre resultater.

Så er det naturligvis prisverdig at noen er skeptiske og gjør kritiske undersøkelser av om resultatene er så bra som Innovasjon Norge påstår. Lars Peder Nordbakken i Civita har gjort et slikt forsøk med notatet "Virker Innovasjon Norge?" Problemet er at han i notatet stiller en god del spørsmål, men er likevel ikke i nærheten av å svare på hovedspørsmålene han stiller. I stedet er det en nokså surrete kritikk av metode og datagrunnlag som blir brukt,av Innovasjon Norge, inkludert en påstand om at Innovasjon Norge feiltolker dataene de har fått fra Statistisk Sentralbyrå. Dette siste avviser Erik Fjærli i Statistisk Sentralbyrå helt kontakt når han sier:

"– Innovasjon Norge tar noe av de samme forbeholdene som vi tar. Selv om vi selvsagt ikke har forhåndsgodkjent hvert ord som står i årsrapporten, mener vi også at Innovasjon Norge har vært flinke til å forhåndsklarere formuleringer med SSB i prosessen, sier Erik Fjærli i SSB. Videre mener Fjærli at kritikken tar feil i sin påstand om avvik mellom årsrapporten og deres endelige rapport. – Dette må bunne i misforståelser om metodisk tilnærming. Avvikene som måtte være der er helt ubetydelige, endrer ingen konklusjoner og er et resultat av kontinuerlig forbedring i løpet av publikasjonsprosessen, fortsetter Fjærli."

Det er jo en svært nyttig oppklaring at det ikke er jukset med data. Men også noen andre av Lars Peder Nordbakken forsøk på resonnementer i rapporten fortjener en kommentar. Et sted (side 13) gir han uttrykk for at han har en "skeptisk holdning til oppdragsforskning, hvor en aktør med åpenbare særinteresser gir i oppdrag til en utenforstående leverandør å analysere effekten av egen virksomhet". Dette er en ganske utrolig påstand. Hvis ikke utenforstående evaluatorer skal analysere effekten av det virksomheter holder på med, hvem skal gjøre det da? Dersom offentlige tjenester og virkemidler skal bli bedre er det jo helt nødvendig at uavhengige evaluatorer med forskningsbasert kompetanse blir bedt om å vurdere effekten.

Et annet sted (side 7) kritiserer notatet Innovasjon Norge for å holde landbrukssektoren utenfor når de presenterer effekten av innsatsen, fordi landbruk står for 25 prosent av lån og tilskudd, Men når landbruksnæringen har helt andre inntektsstrømmer og et helt annet forhold til internasjonal konkurranse enn andre norske næringer, må det jo nettopp være fornuftig å skille ut disse ordningene og ikke late som effekten kan måles samlet.

Et tredje tema (side 6 og side 11) er at effektfremstillingen blir kritisert fordi innovative bedrifter kan motta offentlig innovasjonsstøtte fra flere kilder enn Innovasjon Norge. Mange får også skattefradrag gjennom SkatteFunn og penger via forskningsvirkemidler i Norges Forskningsråd eller EU, så man kan ikke vite hva Innovasjon Norges støtte isolert sett har bidratt med. Det er naturligvis riktig. Gode vekstbedrifter vil gjerne lykkes med flere ting samtidig, og kunne trekke til seg både offentlige og private penger, uten at man kan slå fast hvilke penger som gir hvilke resultater. Men er det et problem? Selv om det vanskeliggjør nøyaktig effektmåling, må det jo være bra for bedriftene og gründerne, og for samfunnet, om virkemidlene staten er utstyrt med virker sammen og ikke i isolasjon.

Det er mye annet jeg kunne kommentert også, blant annet det at rapportforfatteren av en eller annen grunn har mer tiltro til resultatene på områder der målingene viser at virkemidlene har ingen eller lav effekt enn til resultatene på områder der indikatorene viser stor og positiv effekt. Jeg tror rådet mitt til rapportforfatteren må være å jobbe litt mer med stoffet og komme tilbake med en ny og mer gjennomarbeidet rapport, der det forhåpentligvis også kan komme en konklusjon, Vi trenger gode og kritiske gjennomganger av om offentlig politikk virker dersom vi skal bli bedre. 

Og til Innovasjon Norge må rådet være å gå videre på det sporet de nå er inne på og der de ønsker å skaffe mer kunnskap om effekten av pengene de bruker på bedrifter, gründere og klyngesatsninger, Slik at de kan lære av feil og bli enda bedre i fremtiden.

Nye energikrav i bygg

Bygg står for 40 prosent av energibruken i Norge. En viktig del av Regjeringens oppfølging av klimaforliket i Stortinget er derfor skjerpede energikrav til nye bygg. De nye energikravene regjeringen nå har lagt frem sikrer at nye bygg vil bli opptil 25 prosent mer energieffektive enn med dagens regler.

De nye kravene er nedfelt i en forskrift fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet om nye energikrav i byggteknisk forskrift (TEK 10). Energieffekten oppnås blant annet med bedre vinduer, mer isolering og mer effektive tekniske systemer. I tillegg skal alle nye bygg varmes opp med klimavennlig energi. Det blir forbud mot all installasjon av fossil energi i nye boliger og bygg.

VG har laget et større oppslag om saken der de også ser på kostnadene ved de nye energikravene. Nye krav til gulvisolasjon, energieffektive vinduer og noen andre tekniske krav vil isolert sett øke byggekostnadene med anslagsvis 250-500 kroner pr kvadratmeter. Men her må man også ta med i regnestykket av energiforbruket vil synke, noe som vil gi en lavere strømregning, særlig dersom strømprisene av en eller annen grunn skulle øke mye. 

Men enda viktigere er det at den nye forskriften, i tillegg til å være en stor forenkling av regelverket, i langt større grad enn før åpner for elektrisk oppvarming. Dette gir en rimeligere investeringskostnad enn å installere vannbåren varme og er dessuten en svært fornuftig ting å gjøre sett i lys at vi i Norge har gått fra å ha et kraftunderskudd i alle år til å ha et kraftoverskudd. Og dette overskuddet består både av "gammel" fornybar energi i form av vannkraft, men i økende grad "ny" fornybar energi i form av vind- og solenergi som blir hjulpet frem av ordningen med grønne sertifikater. Når dette er tilfelle er det ikke spesielt lurt å legge hindringer i veien for å bruke miljøvennlig elektrisitet. Den nye forskriften sier også at bygg som produserer lokal fornybar elektrisitet, for eksempel fra solceller på taket, kan få noe lempeligere krav til energieffektivitet i selve bygget. 

En mer fullstendig faktaoversikt over hva som ligger i de nye energikravene, inkludert noen unntak bl,a, for små bygg og overgangsbestemmelser, kan man lese her.

Fem kommuner i Østfold vil slå seg sammen

Vi er på vei inn i den perioden der kommunene skal avslutte sine utredninger om hvilke nabokommuner de bør slå seg sammen med og ta beslutninger om hvordan de skal gjennomføre det. Fordi man ikke kan utrede seg frem til alle svar må man på et tidspunkt viser politisk lederskap og bestemme seg, og rette oppmerksomheten mot hvordan det skal gjøres rent praktisk.

Det er dette som nå har skjedd mellom hele fem kommuner i Indre Østfold som har laget en intensjonsavtale om sammenslåing, og som nettsidene til NRK Østfold skriver om nå. De fem kommunene er Askim, Eidsberg, Hobøl, Marker og Spydeberg. Bruker man nettverktøyet nykommune.no til å slå sammen de fem kommunene vil man se at den nye kommunen blir ganske stor, i hvert fall i folketall, med 41 500 innbyggere. Det er større enn Haugesund og Porsgrunn, og omtrent like stort som Tønsberg.

Ser man på kartet kan kanskje den planlagte nye kommunen umiddelbart se litt lang og smal ut, men ser man litt nøyere etter så ser man at den er veldig logisk. Dette er kommuner som ligger på rekke og rad langs E18 på strekningen mellom Oslo og svenskegrensen (Töcksfors ligger rett over grensen når man har passert Ørje, men følger man E18 videre kommer man til Karlstad og etter hvert til Stockholm). Tettstedene i disse kommunene, som Tomter, Askim, Spydeberg og Mysen, ligger også langs jernbanens Østre Linje, en svært viktig pendlerstrekning som gjør det mulig å for eksempel reise fra Askim til Oslo med tog på under en time. Mange i Oslo tror nok det er lengre vei til Askim enn det faktisk er.

Denne flotte og praktiske beliggenheten, med kort reisevei til Oslo og Akershus, men med langt lavere boligpriser, gjør at det er kraftig befolkningsvekst. På nykommune.no er det beregnet at folketallet vil være over 53 000 i den nye kommunen i 2040. Da virker det også veldig logisk at nettopp disse kommunene, med korte avstander og god transportinfrastruktur seg imellom, ønsker å slå seg sammen, Da vil de kunne synliggjøre regionens attraktivitet og trekke til seg nye arbeidsplasser. De har også regnet ut at de kan spare en del penger på administrative oppgaver og som kan frigjøres til andre formål. På NRK Østfold står det:

"Nå ønsker de fem kommunenes ledere å fremheve de økonomiske fordelene av en slik fusjon. – Vi får større muskler, og kan bedre opprettholde desentraliserte tjenester på en god måte. Og med et robust fagland i bakkant så blir kvaliteten bedre, sier Hals (ordfører i Askim). – Vi sparer 30–40 millioner i året på ny administrasjon og kommunestyre. Det kan bli 750 millioner de 20 første årene, sier Unaas (ordfører i Eidsberg). – Vi har jobbet litt de siste to dagene med hvordan vi eventuelt skal bruke dette, sier Hals. Blant annet på ishall, et stort næringsfond, en innendørs fotballbane, og andre fyrtårn som vi kan få etablert sammen, men ikke hver for oss."

Dette er en spennende fortelling om frem fremoverlente kommuner som er opptatt av utfordringene som kommer og som ser mulighetene som ligger der. Og der de lokale politikerne nå tar lederansvar. Men det er pussig hvor lite riksmediene, med et hederlig unntak for NRK, får med seg det som foregår i Indre Østfold, og mange andre steder i landet. Det er bare et par dager siden Klassekampen skrev av nesten ingen kommuner har planer om å slå seg sammen, og blant de få de hadde fått med seg var ikke de fem kommunene i Indre Østfold. Kanskje tror Klassekampen at det aldri vil skje noe interessant i indre Østfold? Det er i så fall en grov undervurdering av en region som, med sin beliggenhet, sin befolkningsvekst og sin transportinfrastruktur, har store muligheter og har tenkt å bruke dem. Da er en kommunesammenslåing en viktig del av fremtidsplanene.

Fotball vs terror

Rent sportslig var det Zlatans kveld etter at han mer eller mindre på egenhånd sørget for at Sverige kvalifiserte seg til sommerens EM i fotball, mens Danmark ble slått ut. Men det var på Wembley de virkelig store følelsene ble satt i sving da det franske landslaget møtte det engelske i en vennskapskamp. bare noen dager etter terroren i Paris.

Mens kampen mellom Tyskland og Nederland i Hannover ble avlyst på grunn av en bombemistanke, ble kampen på Wembley mellom England og Frankrike spilt som planlagt. Ikke nødvendigvis noen enkel avgjørelse å ta, men en veldig riktig måte å vise at vi kan og bør protestere mot ekstremister og terrorister ved å gå på fotballkamper, konserter og restauranter, akkurat like mye som før, i stedet for å være hjemme fordi vi lar oss skremme bort fra å leve normale liv, Å høre 70 000 franskmenn og engelskmenn synge Marseillaisen sammen før kampstart må ha vært veldig gåsehudfremkallende.

Selv om det var en vennskapskamp der resultatet ikke hadde avgjørende betydning, spiller man fotballkamper for å vinne, også ved en så spesiell anledning som dette. Og for oss som holder med England ble det en stor kveld. Resultatet ble 2-0, Den unge Tottenham-stjernen Dele Alli scoret det første målet på vakkert vis. Wayne Rooney scoret det andre målet og satt med det engelsk landslagsrekord med 51 mål, men aller mest oppmuntrende er det at duoen Harry Kane/Wayne Rooney holder så høy kvalitet nå at de bidrar til å gjøre England til et lag som bør nå langt i sommerens EM. Neppe den aller største forhåndsfavoritten, men blant de som har reelle vinnersjanser. Det har nok også Frankrike, særlig fordi de skal spille EM på hjemmebane, men i kveld hadde de ganske mye annet å tenke på.

Terror i Frankrike - igjen

Igjen er Frankrike rammet av en stor terroraksjon, denne gangen enda mer dødelig enn den forrige store i januar i år da redaksjonen i Charlie Hebdo og en jødisk matbutikk ble angrepet. Det er fortsatt tidlig, og mange flere detaljer om denne aksjonen og hvem som stod bak, vil komme frem. Men vi vet allerede mye, blant annet at unge mennesker fra en rekke ulike land ble rammet.

Jeg synes Anders Giæver i VG har et godt poeng når han i en kommentar på VG-nett i dag skriver at terroristenes åpenbare mål er å bli kvitt det åpne, moderne og liberale Europa ved å angripe de unge menneskene som utgjør det åpne, moderne og liberale Europa:

"13. november-angrepet var et militært angrep på sivilbefolkningen. Og ikke et tilfeldig utvalg av sivilbefolkningen, men de unge, urbane menneskene som er ute og nyter storbylivet på en fredagskveld. De moderne, åpne, liberale menneskene som utgjør Europas fremtid og som jevnt over har en åpen og tolerant holdning til andre nasjoner og religioner. De var totalt forsvarsløse, de hadde ikke mulighet til å gjemme seg, og de ble meiet ned uten nåde, før terroristene avsluttet sitt nihilistiske massedrap med å blåse seg selv i luften. Hvordan beskytter man seg mot en slik vilje til å spre smerte, lemlestelse og død?"

Han skriver også at den europeiske sivilisasjonen mål ha en sterk rygg for å bære dette, spesielt hvis det er slik at terroristene nå har endret strategi og har tenkt å fortsette gjennomføre massakrer mot innbyggere og turister som er på konserter, restauranter, barer og fotballkamper i vestens byer. Da vil det i praksis bli svært krevende å klare å være like åpen, moderne og liberal som i dag, For selv om terroristene ofte vil mislykkes, vil de noen ganger lykkes. Noe de nord-irske terroristene i IRA slo fast på sin makabre og kyniske måte i en presseuttalelse da de nesten to livet av statsminister Margaret Thatcher i Brighton i 1987 og sa at: "...but remember we only have to be lucky once. You will have to be lucky always".

Hvorfor har det blitt slik at terroren har rykket nærmere og hva kan vi gjøre med det? The Economist har noen viktige poenger i sin kommentar i dag. De peker blant annet på hvor forbausende enkelt det er for forvirrede sjeler å reise fra Europa og rett inn i terroristenes baser:

"The ease with which such recruits have been able to travel to IS’s stronghold in Raqqa, Syria by just getting a plane ticket to Turkey and then continuing by road is not quite matched by their ability to return to their homes. Security agencies and police do their best to monitor them and prosecute them if they have evidence. But it is estimated that at least half the jihadists who have gone to Syria in the past four years have come back hardened, brutalised and plugged into technically savvy support networks. In both France and Britain, there may be around 400-500 such people. To them can be added unknown numbers of radicalised individuals who have never left home, but are persuaded by the ceaseless flow of jihadist propaganda on social media to carry out so-called “lone wolf” attacks."

En annen bekymring som jeg ser blir nevnt både av The Economist og flere andre medier nå er hvordan denne aksjonen tilsynelatende ikke ble fanget opp av etteretningstjenestene i forkant slik at de kunne aksjonere. Vanligvis vil det være noen signaler et eller annet sted om at noe er i ferd med å skje. Det blir interessant å følge analysene av om dette var annerledes nå og hva årsakene til det eventuelt har vært. The Economist har også noen tanker om hvor utfordringen ligger:

"If it is true, as early reports suggest, that Western surveillance agencies failed to pick up any of the “chatter” that usually precedes a major operation (...) that will be a source of considerable alarm. The planning that went into last night’s attacks must have taken several weeks and involved more than the immediate perpetrators. (...) Fears have been growing that the strong encryption routinely built into smartphones and messaging apps by tech firms to protect their customers’ privacy is also a gift to terrorists who want to “go dark” when an operation is being planned. In both France and Britain, security agencies have been getting new powers to eavesdrop on suspects, but even with those it is possible that they are still falling behind in the technology arms race with the terrorists.

Og her er vi i naturligvis i kjernen av det som kan bli den politiske debatten fremover. Det er riktig, som mange politikere gjør i dag, å slå fast at vi ikke må la terrorister bestemme hvordan vi skal innrette samfunnet vårt. Vi skal ikke la oss tvinge til å mindre åpenhet og mer kontroll enn vi ønsker. Men samtidig kan vi ikke la være å gjennomføre tiltak som beskytte mennesker og materielle verdier mot angrep. Vi er nødt til å ha et forebyggende arbeid mot terrorisme som er i stand til å avdekke planer og vi er nødt til å ha en beredskap som virker og har utstyr og kapasitet til å reagere når noe skjer, Dessuten er vi og andre som vil kjempe for våre åpne, demokratisk og liberale samfunn nødt til å bidra i det arbeidet som skjer internasjonalt for fjerne organisasjonene som står bak terroren.

Bedre helsetjenester krever større kommuner

At kommunereformen ikke først og fremst handler om å flytte kommunegrenser og tegne nye kommunekart, men om kvaliteten på grunnleggende velferdstjenester til innbyggerne, fikk vi illustrert godt i Stortinget torsdag. De behandlet da en viktig stortingsmelding fra regjeringen om "Fremtidens primærhelsetjeneste - nærhet og helhet" om hvordan den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal utvikles i årene som kommer og hvordan pasientenes behov skal settes i sentrum for endringene.

I helse og omsorgskomiteens innstilling i saken slår et bredt flertall helt utvetydig fast at en slik ambisjon krever en ny kommunestruktur:

"Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at en ny kommunestruktur med større fagmiljø kan gjøre kommunene bedre i stand til å levere helse- og omsorgstjenester av høy kvalitet i tråd med både dagens og fremtidens behov. Meldingen kan dermed sees i sammenheng med Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner."

Helseminister Bent Høie fulgte opp dette budskapet i sitt innlegg i debatten, og slo fast at:

"Så vil jeg si og virkelig understreke at kommunereformen er avgjørende for å sette kommunene i stand til å skape framtidens primærhelsetjeneste. Gjennom større kommuner kan vi få bredere og mer solide fagmiljøer, dele kompetanse, skape større bredde i tilbudet og utnytte ressursene bedre. Denne meldingen og stortingsmeldingen om kommunereformen er derfor to meldinger som i realiteten er siamesiske tvillinger. Det er ikke mulig å slutte seg til det målbildet som ligger i denne stortingsmeldingen, uten at en samtidig støtter opp om behovet for å gjøre en endring i kommunestrukturen."

Og her er vi ved selve kjernen i hvorfor kommunereform er helt nødvendig. Når kommunene har fått et større og mer helhetlig ansvar for helsetjenester stiller det også større krav til organisasjonene som skal levere dem. Derfor har Bent Høie helt rett i at stortingsmeldingen om kommunereformen og stortingsmeldingen om primærhelsetjenestene er "siamesiske tvillinger". Det betyr at kommunereformen ikke bare er Sanners kommunereform, men like mye Bent Høies kommunereform og Stortingets kommunereform, slik at bredt flertall av helsepolitikerne i Stortinget minnet oss om i innstillingen som var grunnlaget for debatten i dag..

- Det er vi som er sykehuset

Pasienter og ansatte har nettopp flyttet inn i det splitter nye Sykehuset Østfold Kalnes. Der har de fått moderne ikt-løsninger, siste nytt innen medisinsk utstyr og gjennomtenkte løsninger for hvordan arealene skal brukes best mulig. Men i forbindelse med innflyttingen viste de denne fine filmen som minner om at det er menneskene som arbeider der som er det aller viktigste på et sykehus:



De har også laget en lengre video som forteller om prinsippene som ligger til grunn for sykehusets utforming og viser eksempler på sammenheng mellom disse prinsippene, valg av arkitektoniske og tekniske løsninger og arbeidsprosessene som medarbeiderne tar del i. Den kan man se her. Jeg synes dette er et veldig godt eksempel på hvordan vi må tenke nytt også når det gjelder utformingen av bygg og romløsninger dersom vi skal klare å få fullt utbytte av nye teknologiske verktøy og smartere arbeidsprosesser.

Mannen som åpnet muren

I kveld er det 26 år siden Berlinmuren ble åpnet. Det ville vel skjedd uansett, kanskje i løpet av noen uker eller måneder, for østblokken hadde alvorlige krisesymptomer, men akkurat den kvelden det skjedde kom det brått og som et resultat av en kaotisk pressekonferanse. Jeg blogget om denne legendariske pressekonferansen her i fjor. Der kan man også se videoklippet der Günter Schabowski kløner det til og misforstår det som står på en papirlapp han har fått fra statsministeren.

For noen dager siden døde Günter Schabowski, 86 år gammel, og The Economist mener at han har gjort seg fortjent til en nekrolog. Det er tross alt ikke så mange som kan ta æren for å ha åpnet Berlinmuren Der skriver de dette om det lille ordet "sofort" som endte den kalde krigen den kvelden:

"The Politburo had discussed travel the day before; he was out of the room. But Egon Krenz, the new party leader, had thrust a note into his hand before the press conference—just like a shopping list, clucked Irina—on which were scrawled four points, the fourth blazoned with a big red arrow. He had put it in his briefcase after a skim-read of it, and now had to work it out publicly with everyone listening. Uncharacteristically, the swaggerer began to stammer. “We have decided today…um…to implement a regulation that allows every citizen of the German Democratic Republic…um…to…um…leave East Germany by any of the border crossings.” The question came: “When?” And he answered, scratching his head and shuffling papers, “Sofort”. Immediately."

Egentlig var det ikke meningen at noe skulle skje før neste dag, og da på organisert øst-tysk vis ved at folk skulle stille seg i køer på dertil egnede kontorer og søke om å få reise, for så å få rett stempel i sine identitetspapirer. Da kunne man hatt en viss kontroll på utreisene. På dette tidspunktet rømte allerede 500 om dagen fra DDR til vesten, via Tsjekkoslovakia inn i Østerrike, men tanken på at man skulle åpne Berlinmuren helt var nokså fremmed. Men plutselig skjedde det bare. Forstod Schabowski hva han hadde gjort med en gang? Han dro i hvert fall ned til den grenseovergangen som ble åpnet først for å se på. The Economist skriver:

"On the night of November 9th he went to the border crossing at Bornholmer Strasse, the first to open. For once he was unnoticed. Honecker’s hundred-year Wall was being merrily smashed down. Among the jubilant crowds, some in their nightclothes, vodka was being passed round with chunks of the Wall replacing ice; shards of it were flying through the air. And the thought must have crossed the mind of das grosses Maul, even if, for once, unspoken: Did I do this?"

Takk til Stabæks byggmester Bob

Siste serierunde er ferdigspilt. Rosenborg ble som ventet av mange, og i hvert fall av meg, seriemester. Stabæk tok derimot en uventet og veldig gledelig bronsemedalje etter å ha vært tippet som nedrykkskandidat før sesongen, men kjempet i toppen hele veien.

Hva er det som gjør at at en klubb plutselig leverer langt over evne, ikke bare i en enkelt kamp, men gjennom en hel sesong? I dette tilfellet har vi som mener at god og motiverende ledelse er det som er aller mest avgjørende for gode resultater over tid fått et fantastisk godt bevis på hvordan det stemmer. Den viktigste grunnen til Stabæks suksess både forrige sesong og denne sesongen heter Bob Bradley og har vært trener for laget.

Og for de som måtte lure på om han er oppskrytt og at en fotballeder i verdensklasse aldri kunne ha funnet veien til lille Norge, så vil vil jeg anbefalle rangeringen "50 Best Managers in the World 2015" fra i sommer på fotballnettstedet FouFourTwo.com, der Jose Mourinho er nummer en (men han har slitt i månedene etter), foran Pep Guardiola, Luis Enrique, Diego Simeone og Massemiliano Allegri. Jurgen Klopp er nummer seks, men det var før han dro til Liverpool. Louis van Gaal er nummer 16. Og som nummer 24 på listen over de beste fotballtrenerne i verden er Bob Bradley. Nettstedet fourforurtwo skriver  dette om hvorfor:

"Describing himself as an “OK player who was nothing special,” Bradley decided very early on that his future was as a coach. So far it’s been a good call. Taking his first job at Ohio University in 1981 began a long and successful career in coaching. These days the vastly underrated 57-year-old can be found keeping Stabaek at impressive heights in Norway’s top flight, as they continue to defy the odds by fighting Rosenborg at the top. At the start of the campaign they were tipped to finish towards the other end.

It comes after he expertly navigated political tensions in Egypt during his two-year stint as head coach from 2011, taking the underperforming African nation to within one game of the World Cup despite the devastating Port Said Stadium massacre that left 72 dead and halted the country’s domestic league for two years. Bradley’s ascent has been steady. He landed his first senior coaching role with the Chicago Fire in 1998, delivering an MLS Cup and two U.S. Open Cups. While spells with Chivas USA and the MetroStars didn’t bringing silverware, it did allow Bradley to foster young talent and develop a reputation as a skilled and detailed coach.

He was handed the reigns of the U.S. national team in 2006, and won the CONCACAF Gold Cup in 2007. However, his biggest achievement came at the 2009 Confederations Cup, where his side ended Spain’s 35 game unbeaten run with a 2-0 win before narrowly falling to Brazil 3-2 in the final. Overachieving seems to come naturally."

Nå har Stabæks byggmester Bob Bradley takket for seg. Han skal videre og gå løs på nye utfordringer i Frankrike. Det er bare å takke for de to sesongene han hadde i Stabæk, men også for at han bidro til at den norske tippeligaen ble mer underholdende og bedre enn den ville vært uten denne amerikanske trollmannen.

Litt mer helsestatistikk

Onsdag blogget jeg om Helsedirektoratets nye statistikker for blant annet ventetid og antall pasienter i helsekø i Norge, som viser at ting går i riktig retning. Men dette svarer bare på om ting går rett vei, ikke på om tilstanden på norske sykehus og i andre deler av helsesektoren er bedre eller dårligere sammenlignet med andre land.

Da passer det jo bra at Statistisk sentralbyrå nettopp har lagt ut nye oversikter fra OECD, Health at a glance, som sammenligner helseindikatorer i ulike land. Hele rapporten på 220 sider kan leses online på OECDs nettsider, mens SSB har presenterer noen utvalgte grafer.

Ikke uventet er Norge blant de landene som bruker mest penger på helse. Summerer vi utgifter pr innbygger til offentlige og private helsetjenester er Norge på tredjeplass bak USA og Sveits, men måler vi bare offentlige helseutgifter er Norge på topp foran Nederland og USA. Nå er det vel ikke nødvendigvis slik at det å bruke mest penger er det samme som å ha best resultater, men det hjelper i hvert fall når det gjelder å ha høy dekning av helsepersonell. SSB skriver dette om antall leder og sykepleiere i Norge:

"Norge har litt mer enn 4 leger per 1000 innbygger (4,3). Til sammenligning har Sverige 4 og Danmark 3,6. Gjennomsnittet i OECD er 3,3. Hellas er her i en særstilling med flere enn 6, mens Østerrike har 5. Gjør vi samme øvelse for sykepleiere, er det bare Sveits som har flere enn oss. Vi har nesten 17, mens de har litt flere enn 17 sykepleiere per 1000 innbygger. Danmark har nesten like mange som oss, mens Sverige har om lag 11. Gjennomsnittet i OECD er 9,1."

Men også dette er å måle input av ressurser og ikke resultater. Problemet er at fordi folk har ulike sykdommer og forskjellige kombinasjoner av helseplager, så er må man måle mange ulike ting for å få et helhetlig inntrykk, noe som er poenget med OECDs gjennomgang. De ser blant annet på hvor stor sannsynlighet det er for at du overlever når du blir behandlet for ulike alvorlige helseproblemer i forskjellige land, og også her kommer Norge bra ut i følge SSB:

"Dersom du får hjerteinfarkt i Norge, er det relativt god sjanse for at du overlever. For 100 som blir behandlet for akutt hjerteinfarkt, viser nye tall fra OECD at det er mellom 7 og 8 som dør innen 30 dager i Norge. Gjennomsnittet i OECD er om lag 9. Overlevelsen er høy i mange land, og de siste årene har den også blitt høyere; Det er færre som dør etter et infarkt sammenlignet med tidligere. Det er også gode sjanser for å overleve et hjerneslag. Med om lag 8 døde per 100 som blir lagt inn, ligger vi et stykke under OECD-snittet på 10. Det er mange av de samme landene som har høy grad av overlevelse etter både hjerteinfarkt og hjerneslag. Det gjelder også Norge og kan være en indikasjon på at akuttberedskapen i Norge er god.

Det er flere som overlever brystkreft og livmorhalskreft. Nærmere 90 prosent overlevde brystkreftbehandling i perioden 2008 til 2013, mens gjennomsnittet i OECD var om lag 85 prosent. Dette er målt ved å se hvor mange som fortsatt lever fem år etter endt behandling og sammenligne med hvor mange som fortsatt lever i tilsvarende aldersgruppe. Går en ti år tilbake i tid, var det om lag 86 prosent som overlevde i Norge. Samme metode benyttes for å måle overlevelse etter livmorhalskreft. De nyeste tallene fra OECD viser at Norge har den høyeste overlevelsen ved livmorhalskreft i OECD. Tall for perioden 2008 til 2013 viser at 81,2 prosent overlevde. Gjennomsnittet i OECD var om lag 65 prosent. For Norges del er det en økning fra 75 prosent ti år tidligere."

Gimme Shelter

Jeg tenkte at det i tid der den politiske debatten kan spore litt av og plutselig handle mer om prosess enn om løsninger, kan være nyttig med en påminnelse om at det for tiden er mange der ute som har flyktet fra krig og forfølgelse og har behov for beskyttelse. Derfor "Gimme Shelter":



Så må jeg naturligvis ile til og si at det ikke er slik at alle som kommer til Norge har et beskyttelsesbehov, og derfor må mange sendes raskt ut igjen for at vi skal kunne hjelpe de som har et reelt behov for beskyttelse . Og også si at det er slik at vi kan og bør hjelpe flere mennesker i nærområdene rundt Syria. Men likevel er situasjonen nå at mange mennesker med behov for beskyttelse har kommet til Norge og flere vil komme til Norge i tiden som kommer. Det er ikke noe vi kan velge bort.

Når det gjelder sangen "Gimme Shelter" er det en av The Rolling Stones beste, mest kjente og mest apokalyptiske låter, gitt ut i 1969 på albumet "Let it Bleed". Da var det Merry Clayton som var kvinnelig gjestevokalist. På denne versjonen fra Rock and roll Hall of Fame i 2009 er det imidlertid U2 som spiller "Gimme Shelter" med Mick Jagger på vokal sammen med Bono og med Fergie fra Black Eyed Peas som kvinnelig gjestevokalist, med will.i.am på synthesizer.

Ventetiden for helsehjelp går ned

Et bedre helsevesen handler om å sette pasientenes behov i sentrum både i det daglige og når større endringer og reformer gjennomføres. For regjeringen har det vært særlig viktig med økt valgfrihet, kortere ventetid, bedre informasjon og et enklere system å forholde seg til for pasientene

Nå ser vi at denne innsatsen er i ferd med å gi resultater. Nye tall fra Helsedirektoratet viser at ventetiden går ned og pasientene får behandling raskere. Andel fristbrudd er redusert med en tredjedel. Særlig for rusbehandling går ventetiden ned, og er nesten to uker lavere enn samme tid i fjor. Og selv om det for hver enkelt pasient er viktigst hvor lenge vi må vente, er det også gode nyheter at 25 000 færre pasienter venter på behandling, en reduksjon på over 9 % siden i fjor. At færre mennesker venter på behandling er også bra samfunnsøkonomi.

På Helsedirektoratets nettsider finner vi helt oppdatert statistikk om ventetider i spesialisthelsetjenesten. Der kan vi lese at:

"Ventetiden i spesialisthelsetjenesten reduseres. Størst nedgang har tverrfaglig spesialisert rusbehandling med 13 dager. I psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling innfris kravet om at gjennomsnittlig ventetid skal være under 65 dager. I somatisk sektor går gjennomsnittlig ventetid ned to dager fra 2. tertial 2014 til 2. tertial 2015. I psykisk helsevern har ventetiden gått ned to dager for barn og unge, mens de voksne venter i gjennomsnitt én dag mindre før de får behandling. Myndighetene har stilt krav om at gjennomsnittlig ventetid i spesialisthelsetjenesten skal være under 65 dager. Psykisk helsevern og rus innfrir dette kravet, mens innen somatikk ventet pasientene i gjennomsnitt 68 dager til de fikk igangsatt helsehjelp."

For en mer omfattende gjennomgang av tallene, fordelt på ulike sektorer, helsefagområder og helseregioner, er det anbefalt å dykke ned i heftet "Ventetider og pasientrettigheter 2. tertial 2015" fra Helsedirektoratet der man finner både statistikkene, beskrivelsene og forklaringene. Men det viktigste her er å slå fast at politikk virker, i den forstand at de høye ambisjonene og tydelige prioriteringene regjeringen og helseministeren har for helsesektoren er i ferd med å gi resultater.

En kokebok om sosialt entreprenørskap

 I dag var landets sosiale entreprenører samlet, sammen med representanter for offentlig sektor og næringsliv, på den store SosEnt-konferansen 2015 i regi av Ferd. Som lesere av denne bloggen vil vite har jeg lenge hatt tro på at sosialt entreprenørskap kan bidra til å løse noen av de mer komplekse utfordringene i samfunnet. Utfordringer som verken de tradisjonelle offentlige eller private virksomhetene helt klarer å finne løsninger på.

I 2010 skrev jeg en blogpost her som het "Trenger vi sosiale entreprenører i verdens rikeste land?", som blant annet beskrev Stephen Goldsmiths bok om erfaringene han gjorde da han jobbet for borgermester Michael Bloomberg i New York med å finne gode modeller for sosialt entreprenørskap. I dag var Jan Tore Sanner på SosEnt-konferansen og holdt et innlegg som inneholdt noen av de samme begrunnelsene for hvorfor sosiale entreprenører også i Norge kan være godt egnet til å gå løs på noen av de vanskeligste utfordringene:

"Vi må utnytte ressursene i samfunnet bedre. Vi kan ikke opprettholde et skarpt skille mellom hva offentlig sektor skal gjøre, hva privat sektor skal gjøre og hva frivillige skal gjøre. Derfor må vi spørre: Hvordan vi kan løse oppgavene sammen? Tradisjonelt kan vi si at: Offentlig sektor er gode på: Forvalte regelverk. å skape stabilitet, trygghet og forutsigbarhet, kjernen i velferdsstaten. Privat sektor er gode på: Skape forretningsvirksomhet som holder over tid. Tilby det kunden vil betale for. Frivillig sektor gode på: Mobilisere, skape fellesskap og glede. Tungt inne i sport og kultur (60%), men også helse og sosiale tjenester. Supplerer og forsterker offentlige tjenester. 

Likevel noen områder som ikke er dekket. De nominerte til årets sosiale entreprenør viser eksempler: Tar tak i uløste behov som tradisjonelle strukturer og organer ikke uten videre løser. Sosiale entreprenører tar det beste fra offentlig, privat og frivillig sektor:
- Nytenkning og dynamikk fra privat sektor
- Hjertevarme og idealisme fra frivillig sektor
- Samfunnsansvaret fra offentlig sektor
Men vi må skape rom for å få til det nye samspillet. Det er mye usikkerhet i alle sektorene på hvordan dette kan skje. På mine reiser har jeg hørt mange kommunepolitikere som vil samarbeide mer med frivillige organisasjoner, men regelverket er så vanskelig at de ikke våger. Møter også mange frivillige som gjerne vil bidra, men som heller ikke vet helt hvordan de går frem."

For å bidra til å gjøre noe med denne usikkerheten om hvordan man skal gå frem, både hos kommune og stat som ønsker å benytte seg av mer utradisjonelle og innovative aktører og hos de sosiale entreprenørene som gjerne vil bidra, lanserte Jan Tore Sanner nyheten om at vi skal lage en "kokebok" om sosialt entreprenørskap.

Men hva er en kokebok? Vi tenker oss at det er en kombinasjon av inspirasjonshefte, eksempelsamling, tipshefte og veileder som kan bidra til å øke kompetansen og senke risikoen for de som skal gå løs på et slikt samarbeid og ikke har gjort det før. Kommunal og moderniserngsdepartementet laget nylig et inspirasjonshefte om samarbeid mellom kommuner og frivillig sektor, med flere konkrete eksempler og tips. Jeg tenker meg at en ny kokebok tar dette et skritt videre og er særlig opptatt av hvordan man kan gå frem for å samarbeide med sosiale entreprenører for å løse ulike utfordringer som best løses i et slike samarbeid. 

I dette arbeidet er det også viktig at vi som skal lage kokeboken ikke sitter inne i departementet og tenker ut ting for oss selv, men får innspill om eksempler og ideer fra folk som har gjort verdifulle erfaringer. Og så håper jeg at vi også får noen gode synspunkter på hva som kan gjøres for å fjerne hindringer som står i veien for et bedre samspill og mer innovasjon.

Ted Cruz angriper venstrevridde utspørrere

Det store samtaletemaet, i hvert fall på CNN som jeg så på, etter de republikanske presidentkandidatenes TV-debatt tidligere i uken var hvordan alle spørsmålene kom fra venstre og hvordan flere av kandidatene under debatten slo hardt tilbake mot den ensidige måten å stille spørsmål. Aller hardest til angrep gikk Ted Cruz, noe man kan lese om her og se i dette klippet:



At journalister flest er mye mer venstreorientert enn befolkningen generelt vet vi fra norske undersøkelser av journalisters partivalg, men dette er ikke noe særegent for Norge. I USA er beskyldninger om "liberal media" et ganske fast underliggende tema i den republikanske valgkampen, men de var grunn til å bli ekstra provosert av måten CNBCs programledere vinklet sine spørsmål. Og temaet venstrevridde spørsmål dominerte som sagt også helt, sammen med problemene til Jeb Bush, i den etterfølgende diskusjonen jeg så da CNN dekket debatten rett i etterkant.

Så er det naturligvis mulig å innvende at a) det spørsmålet Ted Cruz egentlig fikk og lot være å svare på om å ikke ta ansvar for å vedta et fungerende gjeldstak og unngå et "government shutdown" er et godt spørsmål, og at b) den aller første debatten med de republikanske presidentkandidatene var på Fox News, med minst like tøffe spørsmål fra programledere godt til høyre for den politiske midtstreken. Likevel er det nok et faktum at det massive flertallet av politiske TV-journalister aldri ville vurdert å stemme på noen av de republikanske kandidatene. Og at det er en demokratisk utfordring det kan være verdt å reflektere over.