Bærekraftige pepperkakehus

Også forskere har humoristisk sans. Et godt eksempel på det er Sintef Byggforsk som har lansert "nye løsninger for bærekraftige pepperkakehus", og sendt ut en egen pressemelding om saken. Der heter det at:

"Forskning viser at svært mange pepperkakehuseiere ender opp med bygg som ikke oppfyller kravene til en bærekraftig utvikling. Mange ender opp med uspiselige byggverk. I anvisningen Spiselige byggverk – Pepperkakehus setter SINTEF Byggforsk fingeren på punkter hvor man vet at pepperkakehus kan ha svakheter. Vanlige feil er steinharde byggematerialer, dårlig isolerte vegger og tak, feil bindemiddel, melis- og fuktskader."

Fordi dette er byggebransjen og ikke en hvilken som helst annen bransje, er det naturligvis også laget en egen anvisning på åtte sider og 647 punkter om planlegging, prosjektering, baking og montering av pepperkakehus. Her kan man se pepperkakehus i ulike stilarter, lese om HMS-krav knyttet til bygging av pepperkakehus og lære om bygging av passiv-pepperkakehus som har et veldig lavt energibehov.

I litteraturlisten bakerst er det henvist både til Noregs offentlege utgreiingar (NOU) 2010: 10. Tilpassing til eit klima i endring, Torbjørn Egners Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen (1955) og Ingrid Espelid. Det gode norske kjøkken. Med oppskrifter fra Gyldendals store kokebok (1992). En god kombinasjon.

Solhjell er regjeringens digitale sinke

En gang i tiden hadde Norge en kunnskapsminister som het Bård Vegar Solhjell. Han framstod som en slags foregangspolitiker når deg gjaldt det å ta i bruk digitale verktøy og arbeidsprosesser. Ikke bare hadde han en egen blogg, han var også svært opptatt av å skryte av at SV var et foregangsparti når det gjaldt å effektivisere offentlig sektor ved hjelp av it, slik for eksempel slik Statens Lånekasse for Utdanning har gjort.

I dag har vi en miljøvernminister som heter Bård Vegar Solhjell som fremstår som den minst offensive av alle når det gjelder digitalisering av offentlig sektor. En ting er at bloggen ser ut til å være lagt på is, det er i denne sammenhengen mindre viktig. Problemet er at den politikken hans Miljøverndepartement og dets underliggende etat, Statens Kartverk, fører ser ut vil å være direkte i strid med den moderniseringspolitikken regjeringen ellers hevder at den har.

Aftenposten har et bra oppslag i dag som beskriver situasjonen godt. Overskriften er riktignok "IT-bransjen klager over kostbare kart", når den like gjerne kunne vært "Næringslivet og skattebetalerne må betale for samme kart to ganger". Artikkelen trekker frem tre store bedrifter som er avhengig av å ha tilgang på kartdata, Norconsult, Geodata og Norkart, og beskriver hvordan rammebetingelsene her i Norge for disse bedriftene er i ferd med å bli vesentlig annerledes her i Norge enn i andre land:

"Land etter land frigir kartdataene. Blant annet bestemte den danske regjeringen nylig at fra nyttår skal danske grunndata, herunder kart og en rekke registre, gjøres fritt tilgjengelig for alle. Finland har gjort noe lignende. Et nytt EU-direktiv, som det skal voteres over i mars, går inn for frigivelse av kartdata. I Norge sendte Miljøverndepartementet i sommer ut på høring et utkast til ny forskrift om formidling av Kartverkets eiendomsdata, som er viktige kartdata. Ifølge trioen går den langt på vei inn for å fortsette dagens praksis."

Nå er det ikke slik at alle i regjeringen er enig i Miljøverndepartementets praksis. Jeg har tidligere blogget om hvordan Fornyingsdepartementet jobber med saken og hvordan deres underliggende etat, Direktoratet for forvaltning og ikt (Difi) har laget en veileder om hvorfor tilgjengeliggjøring av statens data er riktig og viktig, og hva staten skal gjøre i praksis for å tilgjengeliggjøre data vi skattebetalere allerede har betalt for. 

Dette har tydeligvis ikke Statens Kartverk tenkt å lytte til. Nå er det blitt så ille at Norsk Eiendomsinformasjon, et selskap eid av Næringsdepartmentet, har gått til sak mot Statens Kartverk fordi de mener at prisen for å få tilgang til kartdataene er for høye. Det kan bli en interessant rettssak av både juridiske og politiske grunner.

Jeg er aller mest opptatt av de innovasjonsmulighetene vi går glipp av når bedrifter i Norge ikke får tilgang til denne type offentlige data. Dette kunne vært utgangspunktet for en masse nye tjenester, både i gründerbedrifter og etablerte bedrifter, basert på offentlig kartdata. I stedet har vi en modell der vi langt på vei har en offentlig monopolist som dikterer andres priser og forretningsmodeller, helt i strid med den frigjøringen Danmark har gjort med sine grunndata, og som jeg har blogget om her tidligere.

I Danmark har Finansministeriet beregnet at frigjøring av slike grunndata, inkludert eiendoms- og kartdata, vil gi offentlig sektors egne virksomheter en gevinst på 300 millioner kroner og privat sektor en gevinst på 500 millioner kroner. Dette handler stort sett om kostnadsbesparelser, de virkelige store innovasjonssuksessene vil eventuelt komme i tillegg. 

Og så kan man jo lure på hva det er som gjør at Bård Vegar Solhjell ikke vil bidra til at vi kan få til slike gevinster her i Norge. Det er vanskelig å forstå. Men det er i hvert fall grunn til å minne Solhjell om at han ikke er lenger kan hevde at han er en pådriver for innovasjon og effektivitet med utgangspunkt i digitale arbeidsprosesser og deling. Han fremstår tvert imot som den største sinken på dette området.

Født i riktig land til rett tid

Hele listen kan leses her

For 25 år siden laget The Economists årbok The World in 1988 en rangering av 50 land for å finne ut hvor i verden det ville være best for et barn å bli født i 1988. Listen ble toppet av USA foran Frankrike, Vest Tyskland og Italia. Norge kom på en delt 13. plass med Sveits. Nederst var Iran, Irak og Zimbabwe

Siden den gang har det skjedd store endringer i verden, Berlinmuren har falt, Sovjetunionen er oppløst, Kina er med i WTO og en rekke nye land har innført kapitalisme og blitt betydelig rikere enn før. Den politiske og teknologiske globaliseringen har jevnet ut forskjeller mellom land, og Thomas Friedman i New York Times går så langt som å si at "The world is flat", i den forstand at det spiller mye mindre rolle hvor i verden du er født hvis du har kompetanse som er etterspurt.

Men verden er ikke blitt helt flat. Det spiller fortsatt en rolle hvor du er født. Og det spiller en rolle når du er født der, om det for eksempel er vekst og entreprenørskap som preger landet eller krise og arbeidsløshet. Noen er heldigere enn andre og er på rett sted til rett tid. The Economist Intelligence Unit (EIU) har derfor laget en ny og oppdatert liste, "The where-to-be-born index, 2013". Denne gangen er det med 80 land på listen og kriteriene er langt mer omfattende enn de var i 1988:

"Being rich helps more than anything else, but it is not all that counts; things like crime, trust in public institutions and the health of family life matter too. In all, the index takes 11 statistically significant indicators into account. They are a mixed bunch: some are fixed factors, such as geography; others change only very slowly over time (demography, many social and cultural characteristics); and some factors depend on policies and the state of the world economy."

Denne gangen er Sveits øverst, foran Australia, Norge, Sverige og Danmark. Alle disse fem landene har klatret kraftig siden 1988. Toppene fra den gang har falt noen plasser. USA og Tyskland (som riktignok er samlet siden sist) har falt til en delt 16. plass og Frankrike har falt til 26. plass. Nederst på listen denne gangen er Ukraina, Kenya og Nigeria.

Når man bor i et land som trekker til seg mange som vil søke lykken der, men likevel havner et stykke nede på listen, er det i hvert fall en innvendig det er fristende å komme med:  Det er alltid de kjedeligste landene som vinner slike kåringer. Det er mye bra med land som er så stabile og rolige at man aldri leser om dem i avisene, der folk møter opp presist og der det er relativt lite kriminalitet og korrupsjon. Men kan det bli for mye av det gode? Og kanskje er det slik at kjedelige land blir litt overvurdert i slike rangeringer? The Economist skriver:

"In the film “The Third Man”, Orson Welles’s character, the rogue Harry Lime, famously says that Italy for 30 years had war, terror and murder under the Borgias but in that time produced Michelangelo, Leonardo da Vinci and the Renaissance; Switzerland had 500 years of peace and democracy—and produced the cuckoo clock."

Katalansk løsrivelse

The Economist: Graphic detalil

Catalonia gjennomfører et regionalt valg på søndag som vil fungere som en form for uoffisiell folkeavstemning om løsrivelse fra Spania. Vinner de sterkeste tilhengerne av selvstendighet valget vil de senere gjennomføre en folkeavstemning om uavhengighet, en folkeavstemning som både i følge Spanias grunnlov og parlamentet i Madrid ikke vil ha noen legal status. Det er bare Spanias nasjonalforsamling som kan dele opp Spania, men det hindrer ikke separatistene i Catalonia i å jobbe for å få en folkeavstemning.

Og det er interessant å se på hva det er som gjør at Catalonia mener at de kan og bør løsrive seg, og om disse argumentene stemmer. Catalonia feirer sin nasjonaldag 11. september, til minne om dagen i 1714 da den katalanske hæren led nederlag i den spanske arvefølgekrigen etter en 14 måneders beleiring av Barcelona. I kampen om den spanske tronen den gang støttet Catalonia Habsburgdynastitet i krigen mot det franske Bourbon-dynastiet, som til slutt vant. Det gikk hardt ut over katalansk selvstyre. Også i den spanske borgerkrigen 1936-39, der Barcelona var senter for republikkens motstand mot Franco, gikk det hardt ut over Catalonia.

Selv om det historiske bakteppet gjør at man lett kan forstå selvstendighetstrangen, er det ikke fullt så opplagt at de mer dagsaktuelle argumentene som brukes for uavhengighet er like sterke. I følge Catalonias president Artur Mas ville Catalonia vært den syvende største økonomien i Europa hvis de var en egen stat. Tilhengerne av katalansk selvstendighet peker også på at Catalonia bruker et beløp tilsvarende 8 prosent av sitt regionale BNP på å subsidiere resten av Spania og ville klart seg bedre utenfor Spania.

Er det virkelig så enkelt som at Spania trenger Catalonia, mens Catalonia ville klar seg bedre uten Spania? Nei, ikke helt, i følge en analyse i siste nummer av The Economist. I Spania er regionenes gjeld større en den statlige gjelden, og også Catalonia ville hatt en større gjeld i forhold til øknomien om man ikke var en del av Spania, til tross for større inntekter.

Men viktigst av alt er at Catalonia ikke er så lite avhengige av resten av Spania som de liker å fremstille det. The Economists utmerkede blogg om infografikk har laget noen kart som på ulike måter visualiserer hvem som er Catalonias viktigste handelspartnere. Den i særklasse største av disse er resten av Spania. Deler man opp Spania i regjoner rykker Frankrike opp på førsteplass, men da er de tre neste plassene på listen øvrige spanske regioner. 8 prosent av Catalonias eksport går til Andalucia, 7 prosent går til Aragon og 7 prosent går til Valencia. Det betyr at disse tre regionene er viktigere eksportmarkeder for Catalonia enn både Tyskland, Italia og Portugal.

Derfor er det ikke så rart at mye av næringslivet i Calalonia er dypt bekymret for hva en oppsplitting av Spania kan bety, og man måtte for eksempel finne ut hvordan man skulle ordne forholdet til EU. Det kan se ut som Spania uansett blir nødt til å revurdere regionenes status og sannsynligvis gi noen av dem en friere stilling enn i dag, men å gi inntrykk av at forholdet til resten av Spania ikke er viktig for Catalonia blir for dumt, og kan være farlig. Som The Economist skriver:

"As for the self-deception, this is sometimes farcical: Catalan public television offers a weather forecast that includes provinces that have been part of France since 1659, but no meteorological information for Zaragoza or Madrid. And most Catalans still seem happy to be both Catalans and Spaniards. Support for independence has risen mainly because Catalans think it would offer relief from recession. It would not."

Klimaforhandlingene på 83 sekunder

Har du problemer med å forstå hvilke land som mener hva i klimaforhandlingene? Og hvorfor de mener det? Forskningsinstituttet Cicero - Senter for klimaforskning, har laget en enkel video som forklarer hele klimaforhandlingenes historie, fra 1992 til i dag, på 83 sekunder.



På Ciceros nettsider kan man også finne videoene der "Concerned kittens" forklarer drivhuseffekten, laget av det kreative teamet PetPunk fra Litauen.

Teknologiskolen på Hundsund

Budstikka, lokalavisen i Asker og Bærum, har en flott baksidesak (kun på papir foreløpig) i dag om et konkret samarbeidsprosjekt mellom skole og næringsliv ved Hundsund Ungdomsskole på Snarøya. Bildet i avisen er tatt da Ordfører Lisbeth Hammer Krog var på besøk hos rektor Nina Fjeldheim på Hundsund, sammen med administrerende direktør i konsulentselskapet Terramar, som er en partner i prosjektet.

Prosjektet heter "Digitale sprell" og har handlet om at 113 åttendeklassinger har tatt i bruk verktøy og arbeidsmetoder slik de brukes i en moderne norsk kunnskapsbedrift. Terramar har prosjektstyring og prosjektledelse som sin kjernekompetanse og i tre uker har de lånt ut syv ansatte som har vært veiledere for elevene. Budstikka skriver:

"I tre uker jobbet de tett, konkret og digitalt sammen i matte, livssyn og samfunnsfag. Elevene måtte kjapt fordele oppgaver i små grupper. Alle hadde felles digital tilgang til å sjekke hva de andre drev med. En spørreundersøkelse viser at 80 prosent av Hundsund-elevene mener at opplegget var veldig bra."

Terramar-sjef Pierre Bastviken erkjenner at Terramar også har en egeninteresse når det gjelder å motivere flere elever til å satse på realfag. Bedriften vil trenge flere ansatte i årene som kommer og det å hjelpe skoler i nærmiljøet ser de som en god langsiktig investering i å øke interessen for den type problemløsning bedriften driver med. Og det å kombinere egennytte og samfunnsansvar ved å bidra til flere motiverte elever i ungdomsskolen er veldig positivt.

Nå er det ikke helt tilfeldig at dette skje akkurat på Hundsund Ungdomsskole. Fra i år er Hundsund en såkalt "teknologiskole" der ungdom fra hele kommunen har kunnet søke seg inn. På nettsidene sine beskriver de teknologiskolesatsingen slik:

"Høsten 2012 ble Hundsund ungdomsskole Norges første teknologiskole for ungdom. Skolen satser på temabasert undervisning med fokus på teknologi, samarbeid med næringslivet og innovativ pedagogisk bruk av digitale verktøy. Skolen gjennomfører "flipped classroom" i alle fag."

Det kom mange flere søknader enn det var plasser ved skolestart i høst. Hundsund Skole har fått med seg flere lokale teknologibedrifter fra Fornebu og Lysaker som samarbeidspartnere i sitt arbeid med teknologiskolen og kommunen har som skoleeier naturligvis også vært en helt avgjørende støttespiller for å få dette til. Satsingen fått stor oppmerksomhet gjennom en rekke ulike medieoppslag, blant annet et flott innslag på NRK-TV om hvordan man kan bruke lære teknologi gjennom å jobbe med programmering av roboter i timene.

Ella's Wool i New York Times

I dag fikk jeg et veldig hyggelig tips om at min tremenning, Vibeke Kvam Johansen fra Jar i Bærum, har havnet på forsiden av nettutgaven til New York Times Style Magazine. Det vil si barneklærne hennes har havnet der, som en New (Kids) Label Alert.

Vibeke har blitt gründer i New York, med egen nettbutikk ellaswool.com, med slagordet: "Keep your kids warm - the Nordic way", og en blogg med informasjon om hvor behagelige og varme ullklær er. Produktideen har, som mange gode innovasjoner, sprunget ut av frustrasjonen over å ha et problem man ikke klarer å finne et godt svar på i butikken Da må man lage løsningen selv. Eller som New York Times skriver:

"A year ago, Vibeke Kvan Johansen noticed that in the span of two weeks her local Brooklyn playground went from teeming with about 200 children to having just 5 or so on its jungle gyms. The weather, of course, had become cold. But the emptiness was still strange to her; in Johansen’s native Norway, where “a warm day is 30 Fahrenheit,” children frolic outside all year long. The secret: a layer of not-at-all-itchy merino wool under their clothing (right against the skin). (...) So, she’s made it her mission to spread the woolly word, bringing Nordic knitwear brands to the United States and selling their bodysuits, leggings, hats and more on her Web site, ellaswool.com."

Klærne hun selger fra nettbutikken sin er skandinaviske kvalitetsmerkevarer, blant annet fra Janus i Norge og Esencia i Danmark. Vibeke og jeg er som nevnt i slekt. Vi har felles oldemor og oldefar som bodde på Kapp på Toten og vi kjenner hverandre ganske godt fordi vi har vært så heldige å ha bestemødre som var flinke  til å samle familiene sine ved bursdager og andre markeringer.

Det blir spennende å følge med på Vibekes kampanje for å overbevise amerikanerne om at barna kan være ute om vinteren bare man kler dem for været. Og at kvalitets- og designprodukter fra Norden er svaret på denne utfordringen. Det skader neppe med litt omtale i New York Times. Og som en moderne gründerbedrift er de naturligvis i sosiale medier også, på både Facebook og Twitter, der man kan holde seg oppdatert på det siste fra Ella's Wool.

Europas neste problem heter Frankrike

Det er naturligvis mye pent man kan si om Frankrike. De lager svært god vin og ost, er verdensledende på moter og luksusartikler, og tilbyr noen av de mest varierte og interessante turistopplevelsene i verden. Likevel er det mye som ikke fungerer. Så mye at The Economist har viet en lederartikkel og en 14-siders special report på Frankrikes manglende reformer. De kaller det "en tidsinnstilt bombe" og skriver:

"Certainly France has been more reluctant and slower than any other country in Europe to reform its labour-market, pension, social-security and welfare systems. It largely skipped the radical shake-ups that happened in the Netherlands, Scandinavia and Britain during the 1980s and 1990s and in Germany in the 2000s. And, as the IMF recently pointed out, it is now being left behind by reformers in Italy, Spain, Greece and Portugal."

Fra å ha et kostnadsnivå som for noen år siden var svært konkurransedyktig med Tyskland, har Frankrike nå langt høyere lønnskostnader. Et driftsoverskudd på offentlige budsjetter er snudd til et stort underskudd, og gjelden øker. Fra å ha middels høye offentlige utgifter er Frankrike nå i Europa-toppen. Hele 57 prosent av BNP er offentlige utgifter, noe som er mer en ti prosentpoeng høyere enn Tyskland og fem prosentpoeng over Sveriges offentlige utgifter, landet som tidligere alltid var øverst på slike lister over landene med størst offentlig sektor. Som et bidrag til å finansiere dette har president Hollande besluttet at inntektsskatten på de aller høyeste inntektene økes til 75 prosent.

The Economist peker på et par viktige lærdommer andre land bør trekke av det som har skjedd i Frankrike. Det ene er hvordan en rigid arbeidsmarkedslovgning kveler både omstilling og entreprenørskap. Dette gjør at Frankrike både har færre gründerbedrifter enn det som er vanlig ellers i Europa og færre mellomstore vekstbedrifter. De største franske selskapene i børsindeksen CAC-40 økte antall ansatte globalt med 5 prosent mellom 2008 og 2010, men antallet sysselsatte i Frankrike ble redusert med 4 prosent. Det er i følge The Economist ikke helt tilfeldig:

"Everything from the labour market to pharmacies to taxis is heavily regulated: no wonder would-be entrepreneurs feel discouraged. No entirely new company has entered the CAC-40 stockmarket index since it started in 1987; redundancies can lead to endless court proceedings; and trade unions and protesters tend to take to the streets at the first hint of reform. It adds up to a deeply anti-business culture.

Det andre som er interessant med Frankrike, og som forklarer all reguleringen, er den dype skepsisen alle politikere, både til høyre og til venstre, har til kapitalismen. At sosialister er negative til frie markeder er ikke så uvanlig, selv om Frankrikes venstreside er spesielt ureformert, men landet mangler rett og slett næringsliberale politikere til høyre og i sentrum også. Denne franske skepsisen til kapitalisme, konkurranse og entreprenørskap. og troen på en sterk stat, gjør det vanskelig å mobilisere støtte til helt nødvendige liberale reformer.

Ingen politisk bevegelse har det som sin store hovedsak, men det er mange som har motstand mot forandringer som kampsak. Man mangler dessuten den akutte krisesituasjonen som Spania og Italia opplever. Noe som gjør at det sannsynligvis vil bli en god del verre før det kan bli bedre.

Disruptive educaton 2012

Tidligere denne uken var det en stor konferanse om "Disruptive Education" på Fornebu med deltagere fra både skoleverket, høyere utdanning, læremiddelprodusenter, private bedrifter og politikere. Og naturligvis var det mange der som driver med fjernundervisning i ulike varianter i og med at hovedarrangøren var NFF, Norsk forbund for fjernundervisning og fleksibel utdanning.

Høydepunktet for mange var nok en totimers seanse med innledning og spørsmål og svar med Clayton Christensen, verdens fremste innovasjonsforsker med disruptive innovasjoner som sin spesialitet. Han var dessverre ikke i salen fysisk, men en live videosesjon gir nesten samme opplevelse. Vi som har hørt ham før får en god del i reprise om disruptiv innovasjon i andre bransjer, men analysen hans om hvorfor vi har en "broken model" i utdanningssystemet er veldig interessante.

Et helt nytt bekjentskap for min del var Riel Miller fra UNECO som trakk opp noen av de store linjene når det gjelder hva overgangen til et kunnskapssamfunn betyr. Den vanlige forestillingen er at både skoler og universiteter blir stadig viktigere i et kunnskapssamfunn, men Miller stilte det kjetterske spørsmålet om det er slik at læring blir så innvevd i alt det andre vi gjør at tradisjonelle utdanningsinstitusjoner kan bli mindre viktige enn før. Uten at jeg tror han svarte på sitt eget spørsmål er det i hvert fall slik at dette tankeeksperimentet kan gjøre det lettere å se behovet for læringstrategier på andre arenaer, for eksempel i arbedislivet.

En annen internasjonal guru som innledet var Matthew Fraser, en av forfatterne bak boken Throwing Sheep in the Boardroom (jeg har tidligere møtt den andre forfatteren, Soumitra Dutta, og blogget om han her da han skrev om hvordan ledere bør bruke sosiale medier). Matthew Fraser holdt et foredrag som tok for seg digitaliseringens disruptive kraft i musikk- og forlagsbransjen, og beskrev hvorfor og hvordan utdanningsbransjen vil gå samme vei.

Jeg må også nevne VGs redaktør Torry Pedersen. I motsetning til mange andre som snakker om disruptiv innovasjon som kan komme en gang i fremtiden, er Torry Pedersen en leder som står midt oppe i det. Det er en krevende og til dels ubehagelig omstilling der mange arbeidsplasser forsvinner. Og det er gjerne slik at når man tror at det verste er over så kommer endringene enda raskere og behovet for omstilling blir enda større. Jeg tror VGs erfaringer med å omstille en konservativ papiraviskultur til å bli en ledende tjenesteinnovatør på en digital hovedplattform er veldig relevante for mange andre.

Torry Pedersen minnet om at mens mennesker blir stadig eldre så får produktene kortere og kortere levetid. Da gjelder det å utvikle nye produkter og tjenester i et stadig raskere tempo. En bedrift som skal klare dette kommer til å gjøre feil og må ha en kultur som tåler feil. Utfordringen i følge Torry er ikke å hindre feil, men å "feile billig" slik at man har råd til å ha en kultur der det er lov å ha ideer. For, sier Torry Pedersen: "de beste ideene kommer alltid fra feil folk".

BankID inn i den offentlige varmen

I dag kom det en pressemelding fra Fornyingsdepartementet til Rigmor Aasrud om at vi snart kan bruke BankID til å logge oss på statlige nettsider. Før kunne man bruke statens egen MinID og et par private løsninger til dette, men fordelen med Bank ID er at det brukes av 2,8 millioner innbyggere som har sin BankID lett tilgjengelig fordi den brukes ofte til pålogging på nettbanker.

Dette er derfor en god nyhet. Skal overgangen til mer bruk av nettbaserte offentlige tjenester lykkes, er det viktig at man bruker en teknologi folk har og som er enkel å bruke. Men man kan jo, i likhet med lederartikkelen til Henning Meese i Computerworld, lure på hvorfor dette har tatt så skrekkelig lang tid.

Selv var jeg leder for arbeidsutvalget i noe som het Nasjonalt PKI-Forum, oppnevnt av Næringsdepartementet i 2001 og senere overført til Moderniseringsdepartementet. Dette var en periode en svært aktiv møteplass for både offentlige og private virksomheter som var opptatt av å få til en utrulling av elektronisk IDer. Det ble laget et strategidokument for en samfunnsinfrastruktur for eID allerede i 2002, et dokument som inneholdt anbefalinger som i sine grunnprinsipper var de samme som det som nå er besluttet, ti år senere.

Den politiske bakgrunnen var en offentlig utredning, NOU 2001:1 Uten penn og blekk - Bruk av digitale signaturer i elektronisk samhandling med og i forvaltningen, som blant annet startet arbeidet med å ta tak i de lovmessige utfordringene med å sidestille elektroniske IDer og -signaturer med de papirbaserte. For å ta tak i utfordringene knyttet til virksomhetsmodeller og organisering ble det også satt ned flere ulike utvalg under PKI-Forum som jobbet frem rapporter og anbefalinger. Ikke alt dette er å finne på nettet lenger, men jeg fant noen rapporter her på PTs nettsider og en stausrapport laget i 2004 av Jon Ølnes som da jobbet i IBM, som beskriver noe av det som ble gjort og diskutert for snart ti år siden.

Viktige næringslivstalerør, som Abelia, Finansnæringens Fellesorganisasjon og Computerworld, har i mange år argumentert for at BankID burde tas i bruk om påloggingsmulighet for offentlige nettsteder. Når en digital teknologi er sikker nok til å håndtere pengene dine, så burde det også være godt nok til å håndtere andre tjenester der man utveksler personopplysninger og andre sensitive data. Spørsmålet er derfor hvorfor det har tatt så skrekkelig lang tid? Jeg tror det i hvert fall er tre problemer med offentlig sektors håndtering av it-prosjekter som kan bidra til å forklare dette.

For det første skjer det ganske ofte at offentlige virksomheter overvurderer viktigheten av sine egne nettjenester og undervurderer hvor mye mer hyppig bruken av en del private tjenester på nettet er for borgerne. I forhold til en nettbank, som folk kan ha behov for å bruke flere ganger i uken, er en offentlig nettside betydelig mindre viktig. Man sender ikke inn selvangivelser eller barnehagesøknader mer enn en gang i året. Få bytter fastlege særlig ofte. Bare et lite mindretall i befolkningen har behov for å bruke offentlige nettsider mer enn ganske sporadisk. Derfor er BankID viktigere for staten enn statlige nettsider er for BankID. Det kan være lett å glemme når man jobber i et departement.

For det andre hører man ofte at det er en sterk tro på at egne offentlige tjenester er veldig spesielle i forhold til det alle andre i verden holder på med, og derfor trenger skreddersydde løsninger som må utvikles fra grunnen. Slik prosjekter er gjerne både dyre og kompliserte, og legger man på litt ekstra krav til sikkerhet og funksjonalitet ender man opp med løsninger som ikke spesielt enkle å bruke, er dyre å drifte og som det viser seg at få borgere tar i bruk. Ved å erkjenne at man ikke er fullt så spesiell og tar i bruk løsninger som andre synes er mer enn bra nok, kan man både få flere fornøyde brukere og spare mye penger.

For det tredje er det min erfaring at det ofte er en manglende forståelse i statsforvaltingen for private aktørers forretningsmodeller. Staten kan fatte politiske vedtak om at brukere skal betale for ting, enten brukerne vil eller ikke. Eller de vedta at at penger skal brukes til å utvikle og drifte en bestemt teknologisk løsning, som da tilsynelatende blir "gratis" for borgerne, men som egentlig er betalt av oss skattebetalere. En privat tjenesteleverandør, også av en infrastruktur som skal brukes av det offentlige, kan ikke vedta inntektene sine, men er nødt til ta betalt, for eksempel gjennom en pris for hver transaksjon. Hvis ikke staten respekterer at næringslivet må ha en forretningsmodell som gjør det mulig å tjene penger er det vanskelig å komme i mål med en løsning. Heldigvis har man fått det til denne gangen.

Friskoler er bra også for offentlige skoler

Under overskriften "Konkurranse mellom skoler gir bedre resultater" har Forskning.no en interessant artikkel om en ny svensk forskningsrapport som har sett på om veksten i antall friskoler i Sverige, fra 38 i 1993 til 396 i 2009, har påvirket resultatene i både de private og de offentlige videregående skolene.

For oss som tror at mangfold og konkurranse ikke er et nullsumspill, men at gamle monopolister kan få ny motivasjon av å konkurrerer, er dette  hyggelig lesning. Forskning.no skriver:

"Konkurransen gir mer insentiv til forbedring, og har gitt svenskene bedre skoleresultater, konkluderer forskere. Resultatene gjelder for alle elevene i kommuner med friskoletilbud, uavhengig om de gikk på friskole eller offentlig skole."

Det interessante her er med andre ord at i de svenske kommunene som har et stort tilbud av friskoler er resultatene bedre i både de private og de offentlige skolene enn i kommuner med få friskoler. Konkurransen skaper ikke et nullsumspill der det offentlige tilbudet taper på bekostning av det private, men begge blir bedre. Akkurat slik Kristin Skogen Lund og undertegnede skrev om i en kronikk i Dagens Næringsliv i september der vi sammenlignet med hvordan NRK fikk et kvalitetsløft etter at TV2 ble etablert.

Rapporten det her er snakk om er utgitt av det svenske Institutet för arbetsmarknads- och utbildningspolitisk utvärdering (IFAU), et forskningsinstitutt under Arbetsmarknadsdepartementet som både finansierer forskning og gjennomfører forskning i egen regi. Selve rapporten, Working Paper 2012-19, heter:  "Independent schools and long-run educational outcomes – evidence from Sweden´s large scale voucher reform" og er på engelsk, men det finnes også en svensk og litt forkortet oversettelse, Rapport 2012:17, som heter "Har den växande friskolesektorn varit bra för elevernas utbildningsresultat på kort och lång sikt?" Samt en pressemelding med overskriften: Fler friskolor förbättrar elevers resultat. 

Ulike land har ulike skolesystemer og man kan naturligvis ikke automatisk generalisere på bakgrunn av den svenske versjonen av et friskolesystem. Vi trenger forskning om skoleresultater basert på norske forhold, men den norske forskningen på effekten av private skoler ble dessverre stoppet av den rødgrønne regjeringen i 2006. Hadde den fått forsette kan det nok hende den ville konkludert på samme måte som den svenske rapporten. Her står det i konklusjonen at:

"Vi kan konstatera att en ökning av andelen friskoleelever förbättrar både det genomsnittliga utbildningsresultatet i slutet av grundskolan och på lång sikt även gymnasiebetyg, universitetsstudier och antal utbildningsår. Vi kan vidare visa att dessa effekter är mycket stabila i förhållande till ett antal möjliga problem, som till exempel betygsinflation och olika trender i utfallsvariablerna före reformens genomförande. Intressant nog verkar det som om dessa positiva effekter först och främst beror på spridnings- eller konkurrenseffekter och inte att friskoleelever vinner betydligt mer än elever på kommunala skolor".

Næringslivet trenger gode offentlige skoler. Det er her flertallet av elevene går, og slik vil det også være i fremtiden. Derfor ville det vært svært bekymringsfullt om et økt innslag av private skoler bidro til en forvitring av det offentlige skoletilbudet og dårligere resultater. Men slik er det ikke. Denne svenske forskningsrapporten viser at flere aktører og mer mangfold bidrar til å heve kvaliteten på de offentlige skolene.

Nettaviser vs Google

Det pågår en ganske interessant tautrekking i flere europeiske land mellom Google, som er blitt rike på å hjelpe oss finne fram på nettet ved å skaffe lenker til interessante nettsteder, og redaksjonelle nettmedier som mener de får stadig dårligere betalt for å produsere det innholdet Google tjener penger på å lenke til. I følge en artikkel i New York Times vil nettavisene nå ha betalt for dette:

"A bill working its way through the German Parliament would enable publishers to collect a fee from Google and other search engines and news “aggregators” when they display excerpts from news articles alongside links to newspaper and magazine Web sites. This week, President François Hollande of France threatened Google with similar legislation unless it came up with a way to compensate news sites by the end of the year. Last week, publishers in Italy said they would also lobby for such a law."

En slik lovpålagt plikt til å betale nyhetsmedier for å kunne lenke til innholdet deres, eller "Google Tax" som noen kaller det, har en parallell i rettighetsorganisasjoner som ivaretar musikeres interesser og krever inn penger når musikk spilles på radio, TV og offentlige steder, og fordeler pengene til artistene. Et tilsvarende system har vi i Norge for rettigheter knyttet til kopiering av bøker, artikler og andre åndsverk, som reguleres av rettighetsorganisasjonen Kopinor. 

Å bruke et slik regime for å kreve inn penger for å lenke til åpne nettsteder på internett,  nettsteder som lever av å ha høyest mulig trafikk, er en på mange måter pussig utvikling. Det er pussig  fordi Google-trafikk står for en veldig stor andel av trafikken til mange av disse nyhetsnettstedene som risikerer å miste inntekter. Men det er også helt  i strid med den diskusjonen mange land har om hvordan man skal liberalisere og modernisere rettighetslovgivningen for å bringe den mer i tråd med dagens digitale virkelighet. En virkelighet der lenking og deling av innhold som ligger åpent på nettet, blant annet via sosiale medier, er det normale.

Mediebloggen Monday Note har dessuten en annen og viktig innvendig mot forestillingen om at Google lever av å utnytte nettavisenes journalistikk. I følge blogposten i Monday Note er andelen google-søk som ender opp med at man klikker på lenken til en redaksjonell nettavis langt lavere enn man ofte tror. 

"In the Google universe — currently about 40 billion indexed pages –, coming from media amount to a small fraction. It is said to be a low single-digit percentage. To put things in perspective, on average, an online newspaper adds between 20,000 and 100,000 new URLs per year. Collectively, the scale roughly looks like millions of news articles versus a web growing by billions of pages each year."

Monday Note viser hvordan Google News er en ganske liten tjeneste, men at Google steg for sted bygger opp dedikerte nettsteder for søk i store databaser, nettsteder som Google Patent Search for patenter, Google Scholar for forskingspublikasjoner og Google Flight Search for flyruter. Det handler om "big data", en utvikling der søketeknologi lar oss finne fram til og koble relevant informasjon i det store fjellet av data som er i ferd med å bli tilgjengelig. I denne sammenhengen er annonseinntektene fra nyhetsmedier svært beskjedne, og vil bli enda mindre viktige fremover, i følge Monday Note. At en "Google Tax" skal kunne redde nyhetsmedier som ikke tjener penger er derfor ikke særlig realistisk. Monday Note skriver:

"Legacy media must deal with a harsh reality: despite their role in promoting and defending democracy, in lifting the veil on things that mean much for society, or in propagating new ideas, when it come to data, news media compete in the junior leagues. And for Google, the most data-driven company in the world, having newspapers articles in its search system is no more than small cool stuff."

Reell arbeidsledighet i Europa

Daily Chart i The Economist

Om måten vi måler den offisielle arbeidsledigheten i et land gir et godt bilde av hvor stor undersysselsettingen er, har lenge vært et omdiskutert tema. Ulike måter å "gjemme bort" ledighet gjør det også vanskelig å sammenligne hvor mange som egentlig er uten jobb i ulike land.

Grafen til høyre er fra The Economist og gjør et forsøk på å gi et bilde av den reelle undersysselsettingen (underdeployment) i ulike land i Europa. Som en ser er det stor forskjell på de offisielle tallene og denne måte å beregne hvor mange det er som kan jobbe, men ikke er i arbeid. Det er langt færre offisielt arbeidsledige i de fleste land, men forskjellen på dette avviket er forbausende stor mellom ulike land.

Norge ligger for eksempel nederst på listen både når det gjelder offisielle tall og reell undersysselsetting, men er blant landene med størst forskjell. det er rundt tre prosent ledige i Norge i følge de offisielle tallene, mens dette forsøket på å beregne reell ledighet viser et tall på tett under ti prosent. Også Østerrike og Sveits, land med lav offisiell ledighet er i samme situasjon. I følge denne oversikten er det en reell undersysselsetting i Sveits på over 20 prosent, noe jeg synes høres veldig høyt ut, men som kanskje kan ha noe med den høye andelen arbeidsinnvandrere der.

En del land som papiret har langt høyere offisiell arbeidsledighet enn Norge er ikke fullt så forskjellige når vi ser på denne grafen med reell undersysselsetting. Land som Tyskland, Sverige, Danmark og Frankrike har også høyere reell ledighet enn de offisielle tallene, men avviket er langt mindre, slik at den reelle ledigheten i alle disse landene er beregnet til mellom 10 og 15 prosent.

Når det gjelder de landene som sliter mest med gjeld i Europa, har de svært høy arbeidsledighet uansett hvilken måte man måler det på. Spania, Hellas Portugal og Irland ligger høyt uansett hvordan man måter, men det er naturligvis litt høyere reell ledighet enn de offisielle tallene viser. Det landet som virkelig skiller seg ut negativ her er Italia, der det offisielle ledighetstallet på ti prosent naturligvis er høyt, men der den reelle undersysselsettingen er beregnet til omkring 23 prosent. Det betyr at det bare i Italia er fire millioner flere mennesker som reelt sett er ledige enn det den offisielle statistikken fanger opp.

Klyngeworkshop om smart energi

Torsdag var jeg med på en spennende klyngeworkshop i Strømstad, arrangert av NCE Smart Energy Markets som holder til i Halden. NCE står for Norwegian Centers of Expertise, og er betegnelsen på en type satsing Innovasjon Norge har for å utvikle regionale næringsklynger. Jeg har en sterk tro på at det ut av kompetansen og innovasjonskraften i slike kunnskapsklynger kan komme mye verdiskaping både i eksisterende og i nye bedrifter.

Det er i alt 12 slike NCE-klyngesatsinger i Norge. Den i Østfold samler bedrifter og forskningsvirksomheter som driver med smarte løsninger for energihandel og energitransport. Målet med en slik klyngeworkshop som ble gjennomført i dag er å gjøre opp status, utveksle erfaringer og diskutere fremtid. En viktig del av dette er å få fram ideer til nye innovative tjenester i skjæringspunktet mellom energikompetanse og ikt-kompetanse, og å diskutere hva slags forskings- og innovasjonsprosjekter man skal prøve å få til sammen.

Den første tiden etter at denne klyngesatsingen startet for noen år siden var det en håndfull ildsjeler som kom på møtene. I dag var det fullt hus på konferansen, med både ordførere, bedriftsledere og professorer i salen, og et meget bra program. NCE Smart Energy Markets har knyttet til seg noen veteraner fra norsk teknologibransje, som tidligere leder i Ericsson Norge Tor Frydenberg, Per Bakseter som ledet Tieto Enator i Norge og Bernt Bremdal som har ledet CognIT. Leder for styringsgruppen i NCE Smart Energy Markets er Knut H. Johansen, en seriegründer som blant annet grunnla softwareselskapet Navita, som nå eies av britiske Brady plc.

Knut H. Johansen holdt et flott innlegg om hvordan man bygger "vertskapsattraktivitet", det som gjør at talenter og bedrifter utenfra synes det er interessant å komme og etablere seg. Han tok utgangspunkt i at den viktigste motoren i det som har skjedd i Halden er forskningen ved Institutt for Energiteknikk (IFE), der han også selv jobbet som forsker. Flere prosjekter der har resultert i spin-outs som har blitt til vellykkede ikt-bedrifter som har levert programvare og tjenester til energibransjen.

Forskningen ved atomreaktoren i Halden har skjedd i regi av et OECD-prosjekt, med bred internasjonal deltagelse, og Knut Johansen minnet om at denne har gitt Halden en unik kompetanse når det gjelder å ta imot og integrere utenlandske forskere på arbeidsplassen og i lokalmiljøet. Det er en viktig styrke å bygge videre på. En slik praktisk kompetanse på internasjonalisering kan gi noen viktige konkurransefortrinn i dag. Forskningsinstitutter som IFE er i det hele tatt en viktig ressurs i en klyngesatsing fordi de både gjennom sin langsiktige forskning og sine internasjonale relasjoner bidrar med å bygge vertskapsattraktivitet på noen av de områdene dette er vanskeligst å få til.

Et annet forhold deltagerne i denne klyngen i Halden virker svært bevisst på er at muligheten til å bygge opp den kompetansen de etter hvert har fått på energihandel ikke oppstod tilfeldig i et tomrom. En viktig årsak til at vi har verdensledende miljøer på energihandel er at Norge var et foregangsland når det gjaldt å liberalisere energimarkedet. Norge innførte konkurranse i energimarkedet i Energiloven av 1990.. Da kunne kundene selv velge sin strømleverandør, en mulighet som kom i andre land langt senere. Men fordi en tilsvarende avregulering ville komme i flere land etter hvert, fikk vi i Norge mulighet til å høste erfaringer og utvikle kompetanse mye tidligere enn andre, noe som har bidratt til å gi både norsk energimarkedsaktører og leverandørene av ikt-systemene et konkurransefortrinn.

512 veier til seier i presidentvalget

NY Times: 512 veier til seier

For oss som er litt politiske nerder og synes valgstatistikk og prognoser er noe av det mest spennende som finnes, er presidentvalg i USA selve julekvelden. Det er en helt utrolig mengde data man kan grave seg ned i for å forstå hva som skjer.

Utfordringen på selve valgkvelden er naturligvis å prøve å sortere all denne informasjonen og holde orden på hvilke vippestater som må vinnes, hvordan man når det magiske tallet på 270 valgmenn og når valglokalene i de ulike statene stenger. Her er et par tips om gode nettsteder som burde hjelpe til med å holde oversikt:

New York Times har en svært god interaktiv grafikk som legger til grunn at det nå er ni vippestater igjen der det er knyttet spenning til utfallet og som viser hvordan dette gir 512 ulike mulige kombinasjoner, 431 der Obama vinner, 76 der Romney vinner og 5 der det blir uavgjort (det kan faktisk skje og grunnloven har en egen prosedyre for å kåre en vinner ved et uavgjort resultat). Er vi litt greie med Mitt Romney og legger til North Carolina og Florida på hans side blir det straks mer spennende. Da gjenstår det syv stater som gir 128 ulike kombinasjoner der 66 gir seier til Obama, 58 gir seier til Romney og fire ender uavgjort. Ved å klikke på grafikken og fordele delstater etter hvert som resultatene tikker inn utover natten, kan man se hvilke muligheter som gjenstår.

En praktisk, men veldig viktig ting, er å holde oversikt over når valglokalene stenger. Jan Arild Snoen har skrevet en oversikt over valglokalenes stengetider i vippestatene. Det begynner med Virginia kl 01:00, så kommer Ohio 01:30,  Florida og New Hampshire kl 02:00, Colorado og Wisconsin kl 03:00 og så videre... Men, de skal jo telle stemmene også, så dersom det blir jevnt i noen av disse (og det bør det jo bli siden de er vippestater), blir det fort dagslys før det kommer en endelig avgjørelse. En oversikt over stengetider i alle delstater er her i Huffington Post.

I 2000 førte det historisk jevne valget til at mange lærte noe nytt om valggeografien i Florida. Blir det jevnt denne gangen (og da må vi forutsette av Romney vinner Florida) kan Ohio komme til å spille samme rolle. Hvis valgnatten utløser et behov for å lese seg opp på Ohios politiske geografi og demografi, kan jeg anbefale både Washington Posts gjennomgang av Ohio og The Economists gjennomgang. Dessuten har Tore O. Sandvik (ja, han som er en nær venn av Trond Giske, men ikke ble valgt inn i styret i Telenor) en virkelig godbit for oss politiske nerder: en politisk analyse av de viktigste fylkene i staten Ohio.

Og så må man huske på at det ikke bare er valg på president i dag, det er også slik at store deler av senatet og hele representantenes hus er på valg. Kampen om flertallet i senatet er særlig interessant fordi det kan skifte farge og få republikansk flertall, og her har RealClearPolitics en gjennomgang av de ti mest interessante valgduellene ved senatsvalget. RealClearPolitics er i det hele tatt et bra nettsted man bør følge med på for å få med seg oppdateringer om både presidentvalg og de andre valgene. Og så virker det som Huffington Post har en bra løpende valgdekning.

Bruk av mobilt internett på jobb

Det kom noen nye statistikker fra Statistisk Sentralbyrå for et par uker siden om ansattes bruk av internett i bedrifter i ulike bransjer i privat sektor. SSB måler regelmessig ulike ting som har med bruk av it og internett å gjøre, i både privat sammenheng og i arbeidslivet.

Noe av det man måler slutter på et tidspunkt å være interessant fordi "alle har det", slik det nå er med mobiltelefoner eller tilgang til internett. Samtidig er det fortsatt interessant å måte hva slags tjenester vi bruker på nettet eller i hvilke situasjoner vi har tilgang til disse tjenestene. En ny undersøkelse fra SSB har funnet ut hvor mange foretak i privat sektor som tilbyr de ansatte en mobil tilkobling til internett mens de er på jobb. Grafen over viser hvor stor andel av bedriftene i ulike bransjer som tilbyr dette til minst halvparten av sine ansatte.

Som man ser av grafen er det over 80 prosent av bedriftene innen bransjen informasjon og kommunikasjon og over 60 prosent innen engroshandel som lar de ansatte bruke internett mobilt (på smarttelefon eller laptop) på jobb. Innenfor detaljhandel og reiseliv er situasjonen helt annerledes. Der har under ti prosent tilgang til nettet mobilt.

Jeg vil tro at denne store forskjellen mellom ulike bransjer i noen grad skyldes helt ulikt jobbinnhold og at noen typer jobber ikke så lett lar seg kombinere med internettbruk. Men jeg tror dette bare er en del av forklaringen. Mest sannsynlig er det også noen ganske store ulikheter når det gjelder både holdninger og tilgang til verktøy som gjør jobben enklere. Det som i informasjons- og kommunikasjonsbransjene blir sett på som naturlige og nødvendige verktøy man trenger for å gjøre jobben sin effektivt blir sannsynligvis fortsatt sett på som unødvendige distraksjoner i en del andre bransjer.

Enrico Moretti: The New Geography of Jobs

Alle som har latt seg inspirere av Richard Florida og hans bok "The Rise of the Creative Class" fra 2002 kan glede seg til å lese Erico Morettis nye bok om "The New Geography of Jobs". Moretti er professor i økonomi ved UC Berkeley og tilhører, tross noen uenigheter (som Richard Florida tar opp her), den samme skolen som hevder at verden ikke er blitt  helt "flat". Det er nemlig ikke slik at geografi betyr stadig mindre og at bedrifter alltid vil rømme dit kostnadene er lavest.

Bokens hovedpoeng er at "place matters", at geografi betyr mer enn før og særlig de mest kunnskapsintensive bedriftene klynger seg sammen på steder der de finner både andre kunnskapsbedrifter og lettere tilgang til den kompetansen de trenger. Moretti kaller dette "thick labor markets", som oftest er byer der kostnadene er høyere enn andre steder.

Enrico Moretti viser gjennom sine statistikker hvordan ulikheten mellom de med universitetsutdanning og de uten utdanning har økt kraftig i USA de siste tiårene. Men, sier han, det er ikke lengden på utdanningen som bidrar til den aller største ulikheten, men hvor i USA du bor. I de rikeste og mest vekstkraftige byregionene i USA, der det er mange kunnskapsintensive bedrifter, tjener ikke bare de med lang utdanning mer, men de med kort utdanning har også mye høyere inntekt, og dessuten langt større sjanse for å ha jobb i det hele tatt enn i en industriby i tilbakegang.

USAs historie de siste tiåene er historien om økte forskjeller mellom byregioner. Mens noen byer har blitt sittende fast med industrier som blir utkonkurrert av Asia, har innovative byregioner, med San Fransisco/Silicon Valley og Boston/Cambridge i spissen, fått til en dramatisk omstilling med en vekst bygget på kunnskap, teknologi og innovasjon. I følge Moretti er det viktig for et sted å være attraktiv i forhold til de mest kunnskapsintensive jobbene, for disse har en multiplikatoreffekt og trekker til seg andre jobber. For hver arbeidsplass i de mest høyteknologiske virksomhetene oppstår det fem andre arbeidsplasser:

"My research, based on an analysis of 11 million American workers in 320 metropolitan areas, shows that for each new high-tech job in a metropolitan area, five additional local jobs are created outside of high tech in the long run (...) These five jobs benefit a diverse set of workers. Two of the jobs created by the multiplier effect are professianal jobs - doctors and lawyers - while the others three benefit workers in nonprofessional occupations - waiters and store clercs."

Han bruker Apple som eksempel og viser hvordan 12 000 ansatte i Apple i Cupertino, California bidrar til ytterligere 60 000 andre lokale jobber. Hvorfor er det da ikke enda flere lavtlønte fra andre deler av USA som flytter til disse innovative vekstområdene der de med lite utdanning og lav lønn vil finne helt andre muligheter? Ofte er forklaringen høye boligkostnader og andre kostnader som gjør det dyrt å flytte. Moretti anbefaler et offentlig insentiv som fremmer økt mobilitet blant arbeidsledige, at deler av ledighetstrygden omgjøres til et "mobilitetsstipend" fordi  det at flere flytter ville være bra både for den enkelte og for samfunnet. Dessuten ville også de som blir igjen oppleve mindre konkurranse om jobbene hvis flere flytter.

Hva er det som avgjør hvilke steder som lykkes? Vi vet at Boston har lyktes med Life Science, Los Angeles med underholdningsindustri, Seattle med software og Silicon Valley med it og elektronikk, men hvorfor har det blitt slik? Enrico Moretti har både gode anekdoter og analyser av disse og andre byer som har fått til omstilling og innovasjon, og noen som ikke har klart seg så godt Fellesnevneren er vel at det ikke bare er å bestemme seg for å satse, og for eksempel investere i et universitet eller noen skatteletter for å trekke til seg en stor kunnskapsbedrift, men at det er en kombinasjon av mange ting som avgjør, inkludert litt flaks.

Man kan for eksempel ikke investere i gode universiteter og universitetssykehus, og så regne med at det raskt kommer en bioteknologiklynge. I følge Moretti var Boston en nokså sliten industriby på 1970-tallet og det var minst ti andre byregioner i USA som hadde høy nok kvalitet på den medisinske forskningen til at de også kunne blitt det fremste miljøet.I tillegg til gode sykehus og universiteter var det noen ekstraordinære personer med noen helt spesielle prosjekter som trakk til seg enda flere forskere og innovatører, og som bidro til at Boston-regionen etter hvert ble den magneten det har blitt.

I Seattle er det litt lettere å forklare transformasjonen. Dit valgte Microsoft å flytte etter først å ha etablert seg i Albuquerque, New Mexico. Et stort lokomotiv drar gjerne med seg flere små. Uten Microsoft ville neppe Amazon flyttet til Seattle. Moretti forteller også om hvordan filmindustrien flyttet vestover. I 1913 var New York byen der filmstudioene og filmstjernene bodde, men i 1919 hadde 80 prosent av industrien flyttet til Los Angeles. I følge Moretti var en hovedårsak til flyttingen at Hollywood i løpet av disse årene hadde utviklet en del nye og innovative teknikker for filmproduksjon, noe som ble veldig tydelig da "Birth of a Nation" kom i 1915, den første "blockbusteren" i filmhistorien.

Hva er det så politikere kan gjøre for å bidra til at en region lykkes i kampen om å trekke til seg dette kunnskapsbaserte arbeidslivet? Avslutningskapitlet i boken heter The New "Human Capital Century", og oppsummerer hva det handler om. I følge Moretti underinvesterer USA i forskning. Fordi de samfunnsmessige gevinstene er høyere enn de bedriftsøkonomiske (kunnskap deles, slik at verdiene ikke  kan fanges av den som betaler for dem) er det viktig at regjeringen trapper opp støtten til forskning. Ikke for å være snill med forskerne, men fordi dette er bra for økonomien. Det andre området Moretti er mener det er avgjørende å gjøre noe med er å løfte kompetansen hos de ansatte. Det må løses både gjennom å heve kvaliteten på skolene og gjennom å åpne for økt kunnskapsinnvandring.

Bortsett fra en avstikker til Berlin, er The New Geography of Jobs bare opptatt av forholdet mellom byregioner i USA. Men de problemstillingene boken handler om, og de faktorene som gjør at noen byregioner vinner og andre taper, er akkurat like relevante for Europa og Norge som for USA. Derfor er dette en viktig bok som fungerer som en premissleverandør for diskusjonen om hva slags næringspolitikk som trengs for å utvikle attraktive og innovative byer.

En liberal begrunnelse for Obama

The Economist er et av verdens mest konsekvente liberale nyhetsmedier. De har en liberal grunnholdning når det gjelder sentrale verdispørsmål, som religion, familiepolitikk og personvern. Men de er også liberale når det gjelder økonomisk politikk og skattespørsmål - og holdningen til i hvor stor grad staten skal blande seg inn og regulere ting som markedet kan ta seg av på en bedre måte.

Dette gjør at The Economist vanligvis ender opp med å støtte politiske kandidater som ligger litt til høyre for det politiske sentrum, særlig ved europeiske valg, men ofte også ved valg i USA. Men akkurat nå er det blitt mer komplisert å anvende The Economists kombinasjon av moderat økonomisk liberalisme og kulturliberalisme på amerikanske forhold , noe som gjør at de ved dette presidentvalget støtter Barack Obama, under tvil.

Fordi jeg i stor grad deler The Economists næringsliberale og kulturliberale politiske grunnsyn, synes jeg det er interessant å lese hovedlederen i siste nummer, der de analyserer og konkluderer i forhold til valget mellom Obama og Romney. Det er særlig to argumenter som trekker i retning Obama denne gangen, til tross for at han langt fra er noen perfekt kandidat (for fire år siden var The Economist langt tydeligere i sin støtte til Obama). Det ene handler om å holde staten unna folks privatliv og soverom:

"Under President Romney, new conservative Supreme Court justices would try to overturn Roe v Wade, returning abortion policy to the states. The rights of immigrants (who have hardly had a good deal under Mr Obama) and gays (who have) would also come under threat. This newspaper yearns for the more tolerant conservatism of Ronald Reagan, where “small government” meant keeping the state out of people’s bedrooms as well as out of their businesses. Mr Romney shows no sign of wanting to revive it."

I tillegg mener The Economist at en hovedoppgave for en president i USA nå er å få orden på statsfinansene og redusere den enorme gjelden. Det betyr knallharde prioriteringer. Da er det for eksempel ikke rom for å både øke militærutgiftene kraftig og love store skatteletter. Med det er det Mitt Romney nå gjør:

"Yet far from being the voice of fiscal prudence, Mr Romney wants to start with huge tax cuts (which will disproportionately favour the wealthy), while dramatically increasing defence spending. Together those measures would add $7 trillion to the ten-year deficit. He would balance the books through eliminating loopholes (a good idea, but he will not specify which ones) and through savage cuts to programmes that help America’s poor (a bad idea, which will increase inequality still further)."

Jeg synes lederen er en god oppsummering av den utfordringen en velger har denne gangen hvis man er tilhenger av å både legge til rette for mer vekst i næringslivet, vil gjennomføre en ansvarlig budsjettpolitikk og har et liberalt syn på arbeidsinnvandring og livssyn. "This newspaper will stick with the devil it knows", konkluderer The Economist.

Lederkonferanse på Hurtigruta

MS Trollfjord i Bodø

Fra lunsj torsdag til lunsj fredag har jeg vært med på en nord-norsk ledersamling i regi av KPMG på MS Trollfjord, en av de store, flotte båtene til Hurtigruten, på trekningen Bodø til Tromsø. Programmet har handlet om alt fra det helt store og globale bildet, til det konkret og lokale man kan gjøre for å lykkes som bedrift med hovedkontor i Nord-Norge.

I tillegg til at jeg selv bidro med et innlegg om "et kunnskapsbasert Norge" snakket en nederlandsk trendforsker som heter Adjiedj Bakas med et fascinerende innlegg om fem store og globale trender vi bør være oppmerksomme på. Med en spennvidde fra innendørs matproduksjon og 3D-printere til effektene av eldrebølge. Et annet høydepunkt var Hans Wilhelm Steinfeldt som ga et oppdatert bilde av den politiske og sosiale situasjonen i Russland.

Dagens innledere er to lokale suksesshistorier, bedrifter som med utgangspunkt i Nord-Norge har store globale ambisjoner. Terje Wold, Abelias styreleder og sjef i Invenia, snakket om reisen "fra Tromsø til Silicon Valley". Og Frode Nilsen fra Leonard Nilsen & Sønner snakket om hvordan en nord-norsk entreprenørbedrift kan lykkes ute i noen verdens mest krevende markeder. Begge er svært inspirerende foredragsholdere og gode ambassadører for kunnskapsbasert næringsliv i nord.

Det å legge en slik konferanse på Hurtigruten kan anbefales på det aller sterkeste. Flotte fasiliteter til både konferanse og networking. Ingen kan stikke av underveis. Og verdens vakreste natur på utsiden.