Solhjell er regjeringens digitale sinke

En gang i tiden hadde Norge en kunnskapsminister som het Bård Vegar Solhjell. Han framstod som en slags foregangspolitiker når deg gjaldt det å ta i bruk digitale verktøy og arbeidsprosesser. Ikke bare hadde han en egen blogg, han var også svært opptatt av å skryte av at SV var et foregangsparti når det gjaldt å effektivisere offentlig sektor ved hjelp av it, slik for eksempel slik Statens Lånekasse for Utdanning har gjort.

I dag har vi en miljøvernminister som heter Bård Vegar Solhjell som fremstår som den minst offensive av alle når det gjelder digitalisering av offentlig sektor. En ting er at bloggen ser ut til å være lagt på is, det er i denne sammenhengen mindre viktig. Problemet er at den politikken hans Miljøverndepartement og dets underliggende etat, Statens Kartverk, fører ser ut vil å være direkte i strid med den moderniseringspolitikken regjeringen ellers hevder at den har.

Aftenposten har et bra oppslag i dag som beskriver situasjonen godt. Overskriften er riktignok "IT-bransjen klager over kostbare kart", når den like gjerne kunne vært "Næringslivet og skattebetalerne må betale for samme kart to ganger". Artikkelen trekker frem tre store bedrifter som er avhengig av å ha tilgang på kartdata, Norconsult, Geodata og Norkart, og beskriver hvordan rammebetingelsene her i Norge for disse bedriftene er i ferd med å bli vesentlig annerledes her i Norge enn i andre land:

"Land etter land frigir kartdataene. Blant annet bestemte den danske regjeringen nylig at fra nyttår skal danske grunndata, herunder kart og en rekke registre, gjøres fritt tilgjengelig for alle. Finland har gjort noe lignende. Et nytt EU-direktiv, som det skal voteres over i mars, går inn for frigivelse av kartdata. I Norge sendte Miljøverndepartementet i sommer ut på høring et utkast til ny forskrift om formidling av Kartverkets eiendomsdata, som er viktige kartdata. Ifølge trioen går den langt på vei inn for å fortsette dagens praksis."

Nå er det ikke slik at alle i regjeringen er enig i Miljøverndepartementets praksis. Jeg har tidligere blogget om hvordan Fornyingsdepartementet jobber med saken og hvordan deres underliggende etat, Direktoratet for forvaltning og ikt (Difi) har laget en veileder om hvorfor tilgjengeliggjøring av statens data er riktig og viktig, og hva staten skal gjøre i praksis for å tilgjengeliggjøre data vi skattebetalere allerede har betalt for. 

Dette har tydeligvis ikke Statens Kartverk tenkt å lytte til. Nå er det blitt så ille at Norsk Eiendomsinformasjon, et selskap eid av Næringsdepartmentet, har gått til sak mot Statens Kartverk fordi de mener at prisen for å få tilgang til kartdataene er for høye. Det kan bli en interessant rettssak av både juridiske og politiske grunner.

Jeg er aller mest opptatt av de innovasjonsmulighetene vi går glipp av når bedrifter i Norge ikke får tilgang til denne type offentlige data. Dette kunne vært utgangspunktet for en masse nye tjenester, både i gründerbedrifter og etablerte bedrifter, basert på offentlig kartdata. I stedet har vi en modell der vi langt på vei har en offentlig monopolist som dikterer andres priser og forretningsmodeller, helt i strid med den frigjøringen Danmark har gjort med sine grunndata, og som jeg har blogget om her tidligere.

I Danmark har Finansministeriet beregnet at frigjøring av slike grunndata, inkludert eiendoms- og kartdata, vil gi offentlig sektors egne virksomheter en gevinst på 300 millioner kroner og privat sektor en gevinst på 500 millioner kroner. Dette handler stort sett om kostnadsbesparelser, de virkelige store innovasjonssuksessene vil eventuelt komme i tillegg. 

Og så kan man jo lure på hva det er som gjør at Bård Vegar Solhjell ikke vil bidra til at vi kan få til slike gevinster her i Norge. Det er vanskelig å forstå. Men det er i hvert fall grunn til å minne Solhjell om at han ikke er lenger kan hevde at han er en pådriver for innovasjon og effektivitet med utgangspunkt i digitale arbeidsprosesser og deling. Han fremstår tvert imot som den største sinken på dette området.