lørdag 3. november 2012

En liberal begrunnelse for Obama

The Economist er et av verdens mest konsekvente liberale nyhetsmedier. De har en liberal grunnholdning når det gjelder sentrale verdispørsmål, som religion, familiepolitikk og personvern. Men de er også liberale når det gjelder økonomisk politikk og skattespørsmål - og holdningen til i hvor stor grad staten skal blande seg inn og regulere ting som markedet kan ta seg av på en bedre måte.

Dette gjør at The Economist vanligvis ender opp med å støtte politiske kandidater som ligger litt til høyre for det politiske sentrum, særlig ved europeiske valg, men ofte også ved valg i USA. Men akkurat nå er det blitt mer komplisert å anvende The Economists kombinasjon av moderat økonomisk liberalisme og kulturliberalisme på amerikanske forhold , noe som gjør at de ved dette presidentvalget støtter Barack Obama, under tvil.

Fordi jeg i stor grad deler The Economists næringsliberale og kulturliberale politiske grunnsyn, synes jeg det er interessant å lese hovedlederen i siste nummer, der de analyserer og konkluderer i forhold til valget mellom Obama og Romney. Det er særlig to argumenter som trekker i retning Obama denne gangen, til tross for at han langt fra er noen perfekt kandidat (for fire år siden var The Economist langt tydeligere i sin støtte til Obama). Det ene handler om å holde staten unna folks privatliv og soverom:

"Under President Romney, new conservative Supreme Court justices would try to overturn Roe v Wade, returning abortion policy to the states. The rights of immigrants (who have hardly had a good deal under Mr Obama) and gays (who have) would also come under threat. This newspaper yearns for the more tolerant conservatism of Ronald Reagan, where “small government” meant keeping the state out of people’s bedrooms as well as out of their businesses. Mr Romney shows no sign of wanting to revive it."

I tillegg mener The Economist at en hovedoppgave for en president i USA nå er å få orden på statsfinansene og redusere den enorme gjelden. Det betyr knallharde prioriteringer. Da er det for eksempel ikke rom for å både øke militærutgiftene kraftig og love store skatteletter. Med det er det Mitt Romney nå gjør:

"Yet far from being the voice of fiscal prudence, Mr Romney wants to start with huge tax cuts (which will disproportionately favour the wealthy), while dramatically increasing defence spending. Together those measures would add $7 trillion to the ten-year deficit. He would balance the books through eliminating loopholes (a good idea, but he will not specify which ones) and through savage cuts to programmes that help America’s poor (a bad idea, which will increase inequality still further)."

Jeg synes lederen er en god oppsummering av den utfordringen en velger har denne gangen hvis man er tilhenger av å både legge til rette for mer vekst i næringslivet, vil gjennomføre en ansvarlig budsjettpolitikk og har et liberalt syn på arbeidsinnvandring og livssyn. "This newspaper will stick with the devil it knows", konkluderer The Economist.