Keynes vs Hayek, runde 2

I fjor kom det en musikkvideo der Keynes og Hayeks ulike syn på økonomisk teori og hvordan staten skal få økonomien ut av en krise, ble fremført som en rap. Morsom og pedagogisk måte å få frem hva disse to sentrale økonomene egentlig stod for. Og ganske dagsaktuelt også, det er mye av dette som er igjenkjennbart i den amerikanske debatten om budsjettet. Nå er det kommet en oppfølgingsvideo, Keynes vs Hayek runde 2. Den er minst like god som den forrige:

VelFERDskonferansen 2011 - Å sette spor

Tirsdag i neste uke foregår det en interessant konferanse om sosialt entreprenørskap i regi av Ferd. Den heter VelFERDskonferansen 2011 - Å sette spor. Jeg ser på nettsidene at det er fullt, men at man kan sette seg på en venteliste og håpe at noen andre melder avbud. Men jeg regner med at en del av de som leser denne bloggen regelmessig er blant de som har visst om konferansen og har sikret seg plass.

Det er mye bra diskusjoner og konferanser om sosialt entreprenørskap for tiden, og også den politiske debatten ser ut til å ha beveget seg i positiv retning. Det jeg synes er spesielt interessant med Ferds konferanse er nettopp det at Ferd står bak, et norsk industri- og finanskonsern, eid av Johan H. Andresen, som driver med profesjonelt og langsiktig eierskap for å skape verdier. Blant de mest kjente bedriftene de eier er Swix, Elopak og Aibel, men de er også aktive eiere i en rekke mindre bedrifter som har som mål å bli store internasjonalt.

Det er viktig at folk som kan næringsliv og eierskap engasjerer seg i sosialt entreprenørskap og bidrar der de kan tilføre mest: med næringslivskompetanse, styreerfaring og nettverk. Ferd har investert i noen utvalgte virksomheter de tror på og har en egen avdeling som heter Ferd Sosiale Entreprenører og som følger opp engasjementene. Men det er også slik at folk fra industribedriftene i Ferdkonsernet sitter i styreverv i sosiale entreprenørbedrifter. For eksempel har Gatemagasinet Asfalt i Stavanger et styremedlem fra Aibel. Og Forskerfabrikken har en styreleder fra Elopak. Sannsynligvis er dette kompetansebidraget like viktig som pengene som er investert.

Trenger vi virkelig sosiale entreprenører i verdens rikeste land? Jeg mener det er like nødvendig i Norge som andre steder og har tidligere blogget om dette her og her. Det er noen områder der markedet alene ikke er så godt egnet, fordi den personen som har direkte nytte av tiltaket ikke kan eller vil betale, i hvert fall ikke hele kostnaden. Noen eksempler på dette er konkrete tiltak som gjør noe for ofre for rusproblemer, mobbing eller frafall i videregående skole. Men dette er gjerne utfordringer der heller ikke offentlige byråkratier klarer å levere et produkt som løser problemene. Ikke først og fremst fordi vi mangler penger, men fordi en del problemer er av en slik art at de krever mer innovasjon, forutsetter brukerstyring og krever samarbeid på tvers av etater, kanskje også utvikling av helt nye virksomhetsmodeller, og på slike områder er ikke offentlig forvaltning noen god operatør.

Konferansen har et solid program med både nasjonale og internasjonale eksempler vi kan la oss inspirere av. For å vise frem gode eksempler på vellykket sosialt entreprenørskap i Norge skal Årets Sosiale Entreprenør kåres. Listen med de nominerte er her. Det er en spennende liste med virksomheter innenfor ganske ulike områder som har det felles at de er etablert for å løse en viktig samfunnsutfordring.

Stormberger - om gründerskap, ledelse og samfunnsansvar

Boken om Stormberg kommer i salg om noen få dager og Steinar J. Olsen tok kontakt med meg, via en direktemelding på Twitter naturligvis, og lurte på om jeg hadde lyste til å lese boken i forkant og anmelde den her på bloggen. Det vil jeg gjerne, for det er ikke hver dag noen skriver bok om å skape bedriftskultur.

Selv om vi kanskje synes vi kjenner Steinar og Stormberg fra Steinars blogg og fra Twitter, er en bok er noe helt annet. Den gir fremfor alt muligheten til å komme med en sammenhengende fortelling der man man si noe om hvor man kommer fra, hva man tror på og hvor man skal. Den mangler bloggens mulighet til å være dagsaktuell eller føre samtale med leseren. På den annen side gir en bok en helt annen mulighet til å reflektere uten å bli forstyrret av støy og komme med litt mer komplekse vurderinger av hva man holder på med.

Vi lurer jo på om Steinar har noe mer å fortelle enn det vi kan lese i bloggen. Hva er egentlig historien bak Stormberg? Hvordan kom de dit de er i dag? Og hva er det egentlig som driver dem? Jeg synes denne boken er verdt å lese nettopp fordi den svarer på slike spørsmål og går litt dypere ned i stoffet. Den har også flere gode eksempler på at selv om man ønsker noe sterkt og bestemmer seg for å gjøre det, også ting aller er enige om er bra for samfunnet, så er det massevis av dilemmaer og vanskelige valg en bedriftsleder står midt oppe i.

Jeg tror jeg synes den aller beste delen av denne boken er den første tredjedelen. Den delen som ikke handler så mye om samfunnsansvar, miljø og sosiale medier, men om hvordan Steinar J. Olsen først hadde to erfaringer som gründer med bedrifter som rett og slett gikk konkurs, før han lyktes med Stormberg. En fortelling om hvor vanskelig det er å ha ansvar for ansatte og ha gjeld når ting ikke går bra. Da bedriftene som gikk dårlig ble avviklet var han dessuten en profilert lokalpolitiker for Høyre i Kristiansand, og problemene i bedriften ble brettet ut i media. Jeg tror mange kan la seg inspirere av denne fortellingen om å ikke gi opp, men å lære av sine feil og prøve igjen. Sannsynligvis både klokere og mer ydmyk enn forrige gang.

Det andre jeg liker med denne boken er at den gir gode og konkrete råd til andre gründere. Uten å late som det er spesielt lett eller at man kan kombinere det å være gründer med alt mulig annet man synes er gøy. Det å starte en bedrift er å velge bort. andre ting. Boken er helt tydelig på at bedriften fra starten må være mer opptatt av å tjene penger enn av å bruke penger. Og at man må ofre mye, at det er slitsomt både mentalt og fysisk, det tar veldig mye tid og det passer derfor ikke for alle. Et interessant råd Steinar gir er å jobbe mer enn konkurrentene dine. Han skriver:

"Det er mange ting jeg ikke er spesielt flink til, men jeg er flinkt til å jobbe. Det kompenserer for det meste av det jeg ikke er flink til. Jeg har alltid tenkt at mellom 8 og 16 så holder jeg følge med konkurrentene mine, mellom 16 og 8 tar jeg innpå dem"

Alle som er glad i å fremheve Stormberg som et forbilde for etikk, IA og samfunnsansvar bør lese boken og merke seg at alt dette stemmer, men at hele boken er gjennomsyret av holdningen om at det grunnleggende for alle bedrifter er hardt arbeid og det å tjene penger. Det er dette som er å ta ansvar for ansatte, kunder og dem man skylder penger, og som gjør det mulig å ta et større samfunnsansvar på andre områder. Når Steinar Olsen er opptatt av å kutte ned på emballasje, transport og energibruk er det ikke bare for å redde miljøet. Det er også fordi han er sjeldent opptatt av å kutte unødvendige kostnader.

Og så er det naturligvis noen kapitler i boken om ulike sider ved det å ta samfunnsansvar, eller kanskje man rett og slett skal kalle det å å ta ansvar. Fortellinger om bedrifter som er så flinke til å redde verden at det er litt for godt til å være sant kan være slitsomme. Jeg var litt redd for at denne boken også ville fremstå slik, og derfor er det befriende at boken i stedet er veldig konkret både når det gjelder hva Stormberg gjør og hvilke utfordringer de møter i det daglige. Det å drive handel på tvers av landegrenser innebærer en del utfordringer, både av sosial og miljømessig art, men det å trekke seg ut og gi opp er ikke noe godt svar.

Hvor høyt skal man legge ambisjonsnivået? Hvor utålmodig skal man være i forhold til at leverandører og partnere i helt andre deler av verden gjennomfører forbedringstiltak når man selv bare er en liten kunde? Det er er ikke uten videre enkle spørsmål dette, og boken har gode og til dels selvkritiske refleksjoner om hva man realistisk sett kan få til som en liten bedrift, for eksempel i møte med fabrikker i Kina som lager klær for Stormberg. Det er fascinerende å lese om tankegangen bak systemet Stormberg bruker med dels planlagte og dels uanmeldte inspeksjoner, hvordan det gjennomføres i praksis, hva slags motkrefter det kan møte og hvilke resultater det har ført til.

Jeg synes som sagt dette er en interessant bok som jeg tror flere i næringslivet kan ha nytte av å lese. Stormberg skal ha ros for å være så åpne i forhold til sine mål og resultater når det gjelder samfunnsansvar. Åpenheten gjør at vi alle kan se om målene er nådd. Og hvis vi lurer på noe eller har innspill kan vi ta en diskusjon med Steinar på bloggen. Dette er kanskje ikke en modell som passer for alle, men jeg tror dette er en måte å gjøre det på som har etablert en ny målestokk.

George Orwells betydning

Why Orwell Matters er en leseverdig bok om forfatteren og journalisten George Orwell. Det er ikke noen fullstendig biografi om Orwell, men mer en slags pamflett, skrevet av Christopher Hitchens i 2003, som minner oss om hvorfor Orwell fortsatt er viktig.

Hitchens minner innledningsvis i boken om at de tre store demokratiske kampene i forrige århundre var kampen mot kolonialismen, kampen mot fascismen og kampen mot stalinismen. Orwell skrev bøker, essays og artikler til forsvar for demokratiet mot alle disse autoritære politiske systemene, i en tid da det ikke var opplagt at det liberale demokratiet ville vinne frem. Orwells beste bøker er oppgjørene hans med den totalitære venstresiden i Animal Farm, 1984 og Homage to Catalonia.

Det kan kanskje være vanskelig å forstå det i dag, men i Orwells samtid var det mange av hans kolleger blant forfattere, kulturfolk og intellektuelle som ikke ville være med på hans sterke fordømmelse av Stalins Sovjet. Enten fordi de mente kritikken var overdrevet, at den var basert på løgnaktig propaganda fra høyresiden eller fordi de mente at selv om metodene var litt harde så var det Sovjet hadde oppnådd så viktig at man måtte ha forståelse for bruken av kraftfulle midler. Eller som Hitchens sier det:

"There isn't much room for doubt about the real source of anti-Orwell resentment. In the view of many on the official Left, he committed the committed the ultimate sin of 'giving ammunition to the enemy'. Not only did he do this in the 30s, when the cause of anti-fascism supposedly necessitated a closing of ranks, but he repeated the offence in the opening years of the Cold War and thus - 'objectively', as people used to say - became an ally of the forces of conservatism."

Et kapittel innledningsvis handler om Orwell og venstresiden. Men det er også kapitler om Owell og høyresiden, Orwell og imperiet, Orwell og kvinner, Orwell og postmodernistene, Orwell og USA og Orwell og det engelske. Temaer der det er mye interessant å reflektere rundt. Boken er naturligvis farget av at Christopher Hitchens er politisk nært beslektet med Orwell og har sterke meninger om hans kritikere. Men det er jo hele poenget med en slik bok at den ikke er nøytral.

Michael Lewis om Irlands fall

Det spesielle med Irland er at det gikk fra å være et veldig fattig land, og var det veldig lenge, til plutselig å bli det rikeste landet i EU, uten å rekke å være et middels land. Og så gikk det helt galt i 2008 i forbindelse med finanskrisen. Det er denne forbløffende opp- og nedturen i Irland Michael Lewis har tatt for seg i en artikkel i Vanity Fair, der han sier dette om det spesielle med den irske varianten av finanskrise:

"Ireland’s financial disaster shared some things with Iceland’s. It was created by the sort of men who ignore their wives’ suggestions that maybe they should stop and ask for directions, for instance. But while Icelandic males used foreign money to conquer foreign places—trophy companies in Britain, chunks of Scandinavia—the Irish male used foreign money to conquer Ireland. Left alone in a dark room with a pile of money, the Irish decided what they really wanted to do with it was to buy Ireland. From one another."

Den irske oppturen var spektakulær. Fra å være et konstant utvandringsland, av åtte millioner innbyggere dro en og en halv til USA og en million døde av sult på 1840-tallet, snudde plutselig strømmen etter årtusenskiftet. Irland fikk netto innvandring fra UK. Og av en million polakker som dro for å finne arbeid andre steder da Polen ble EU-medlem var 250 000 i lille Irland. Jeg husker jeg diskuterte dette irske mirakelet med Grete Faremo, rundt 2007 da hun var styreleder i Abelia. Hun hadde mye med Irland å gjøre gjennom Microsoft, men hun kunne ikke forstå tallet på 60 000 hun hadde hørt om antall nye boliger som ble bygget i Irland årlig, og spurte meg om jeg visste hvor mange boliger som ble bygget hvert år i Norge. Jeg svarte at jeg trodde det ble bygget litt over 30 000 nye boliger i året i Norge, et skummelt høyt tall i norsk sammenheng og et tegn på toppen av en høykonjunktur. Men at Irland med færre innbyggere enn Norge skulle bygge dobbelt så mange nye boliger virket veldig rart. Noe måtte være helt feil. Det er akkurat dette Michael Lewis beskriver i artikkelen sin:

"...more than a fifth of the Irish workforce was employed building houses. The Irish construction industry had swollen to become nearly a quarter of the country’s G.D.P.—compared with less than 10 percent in a normal economy—and Ireland was building half as many new houses a year as the United Kingdom, which had almost 15 times as many people to house. He learned that since 1994 the average price for a Dublin home had risen more than 500 percent."

Irlands problemer er på langt nær over. Nå er det nettopp valgt en ny regjering som skal gå løs på dem, mange sliter med å forstå hvorfor den forrige regjeringen fikk lov til å sitte så lenge. Kanskje har Michael Lewis rett i at dette grunnleggende sett handler om at irene helst ikke vil snakke om sine problemer.

"Two things strike every Irish person when he comes to America, Irish friends tell me: the vastness of the country, and the seemingly endless desire of its people to talk about their personal problems. Two things strike an American when he comes to Ireland: how small it is and how tight-lipped. An Irish person with a personal problem takes it into a hole with him, like a squirrel with a nut before winter."

Det er etter hvert blitt en slags trilogi fra Michaeal Lewis om finanskriseland i Vanity Fair som begynte med en fantastisk fortelling om Island kalt Wall Street on the Tundra (som jeg blogget om for to år siden). Så kom en artikkel om den greske gjeldskrisen kalt Beware of Greeks Bearing Bonds. Og nå er det Irland og When Irish Eyes Are Crying. Svært leseverdig alt sammen, noe for øvrig Lewis sine bøker om finans også er.

Stjernene innen akademisk blogging

New York Times har en interessant liten artikkel om noen av USAs største superstjerner innen akademisk blogging. Det vil si professorer som deler av sin faglige kunnskap gjennom en blogg, og også bruker av fagkompetansen når de deltar i samfunnsdebatten via innlegg på bloggen.

Man trenger jo strengt tatt ikke kunne noen ting for å skrive en blogg, og en trenger ikke lete lenge for å finne eksempler på det. Nettopp derfor er det så viktig å finne innlegg fra folk som faktisk har kunnskap, klarer å formulere seg godt og evner å anvende kunnskapen på relevante og aktuelle problemstillinger. Det er bra for demokratiet og bra for samfunnsdebatten at akademisk kunnskap formidles via sosiale medier.

Dessuten er det bra for universitetene å ha noen superstjerner. Nå er det flere måter å få stjernestatus, man kan for eksempel vinne Nobelpriser eller bokpriser, være med i TV-debatter eller ha hatt en ministerpost, men en blogg med titusenvis av lesere er også en sikker måte å styrke stjernestatusen til professoren og omdømmet til universitetet. New York Times skriver:

"College campuses have always had their boldface names: professors who’ve logged time in a White House cabinet, opined on “PBS NewsHour” or written Pulitzer Prize-winning best sellers. To this venerated lot we can add the academic blogger. A remarkable variety of scholars have achieved blogosphere fame, particularly those devoted to subjects related to the public sphere — politics, economics, legal affairs."

I følge New York Times er det juristene som er mest synlige blant de professorale superbloggerne, men så vidt jeg kan se på listen som trekkes frem er det også en del økonomer. New York Times trekker blant annet frem jusprofessorene Ann Althouse fra University of Wisconsin, Eugene Volokh fra UCLA og Glenn Reynolds fra University of Tennessee, som har blogget helt siden 2001 og vært et forbilde for mange andre. Økonomiprofessorene som nevnes i artikkelen er professor Greg Mankiw fra Harvard og fellesbloggen til Gary Becker og Richard Posner (økonom og jurist) fra University of Chicago. De kunne også godt ha nevnt bloggen til Paul Krugman ved Princeton University, han blogger for New York Times og er en av verdens mest leste bloggere.

Hva så med norske akademiske bloggere? Det er naturligvis ingen på amerikansk superstjernenivå, men det er noen som prøver seg. På forskning.no er det en felles blogg der rundt 50 personer bidrar mer eller mindre regelmessig, men å påstå at flertallet som skriver der er professorer ville være å overdrive. Men det finnes noen professorer i Norge som skriver gode akademiske blogger i Norge også. For eksempel informatikkprofessorene Morten Dæhlen og Sverre Holm, og jusprofessor Olav Torvund ved Universitetet i Oslo som alle er ganske aktive.

Handelshøyskolen BI har en nettside med oversikt over sine bloggere. Dette samme har NTNU. Og jeg har tidligere beskrevet bloggene NHH nylig har lansert i forbindelse med sine forskingsprogrammer der det er flere professorer som bidrar. Men man kan vel trygt slå fast at det er god plass til flere akademiske stemmer. Både universitetene og forskningsinstituttene er fortsatt svakt representert i sosiale medier sammenlignet med mange andre i samfunnet.

Mordet på Anonym

Jeg vet ikke hvem Anonym egentlig er, og skal ikke spekulere i det her, men jeg må innrømme at jeg har stor sans for bøkene. Det er ikke lett å skrive treffsikkert og realistisk om hvordan man tenker og hvordan ting egentlig foregår i det politiske miljøet, i media eller blant kommunikasjonsrådgivere. Det klarer Anonym, og bøkene er morsomme.

Min favoritt er Kongepudler, den første boken til Anonym, som handler om hvordan Trond Giske og Ari Behn konspirerer for å få bort Jens, slik at Trond kan bli statsminister og Ari kan bli kulturminister. Det er en helt bisarr fortelling, men det mest imponerende i boken er at flere ting som beskrives der skjedde i virkeligheten, men etter at boken kom ut. Fullt så treffsikre er ikke de to neste bøkene, men også de er morsomme og gode satirer om det politiske Norge, med masse kjente mennesker i ulike hovedroller og biroller.

Årets bok fra Anonym heter Mordet på Anonym og foregår på en stor flytende bokfestival som er lagt til fergen mellom Oslo og Fredrikshavn. Boken er langt på vei en videreføring av de politiske intrigene fra de tre første bøkene, men den er også litt forskjellig. For det første er dette også en kriminalroman, med et drap som skal oppklares, noe pensjonert politimann Finn Abrahamsen og litteraturkritiker i NRK Marta Norheim går i gang med . For det andre er Anonym selv opphøyet til deltager i fortellingen, i rollen som sannsynlig drapsoffer, men man kan jo ikke være helt sikker på hvem som er drept når et offer er anonymt.

Fordi det trolig er Anonym som er myrdet må etterforskerne finne mulige motiver blant de som er omtalt i de tidligere bøkene, noe som gjør at deler av Mordet på Anonym fungerer som en slags metafortelling som oppsummerer hvem som har vært helter og skurker i alle de tidligere bøkene. Handlingen foregår i nær fremtid, i september 2011, rett etter kommunevalget til høsten. Det blir spennende å se om noen av spekulasjoner i boken slår til, for eksempel om hva som skjer i SV etter et katastrofevalg, jeg synes i hvert fall at det som fortelling fungerer godt.

For hvem er det egentlig som har grunn til å føle seg dårlig behandlet av Anonym? Mens kronprinsparet, Ari, Jens, Jonas og Trond er fraværende denne gangen, er det noen andre som er høyst tilstede, blant annet Kristin Halvorsen, Anne Holt, Martin Kolberg, Raymond Johansen, Hans Geelmuyden, og ikke minst Bjarne Håkon Hanssen i First House, mannen bak den flytende bokfestivalen. Og hvorfor holder egentlig First House til i Inkognitogaten 1, rett ved statsministerboligen og slottet? Leser man boken får man noen nye forklaringer på hvordan ting egentlig henger sammen.

USAs gjeld går i taket

Noen ganger må politikere lage egne regler som begrenser deres frihet til gjøre uansvarlige vedtak. Fordi de vet at de i kampens hete kan komme til å bukke under for populistiske innfall, og gjøre ting som kan virke taktisk lurt på kort sikt, men er ødeleggende på lang sikt. Grunnlover er gjerne fulle av slike garanter mot populistiske innfall, bestemmelser som sikrer borgerne rettssikkerhet, eiendomsrett, minoritetsbeskyttelse, ytringsfrihet og mye annet. Men det finnes også andre eksempler.

Når det gjelder regler som kan beskytte politikere mot egen økonomisk uansvarlighet, er det vanskeligere. Budsjetter vedtas typisk en gang i året, og er et resultat av forhandlinger mellom partier. Det er vanskelig å trekke et skarpt skille mellom ansvarlige og uansvarlige budsjettavtaler, hestehandler har uansett en tendens til å bli ganske dyre. I tillegg er det en rekke kostnader som vokser helt av seg selv hvert år, som et resultat av flere pensjonister, høyere sykefravær eller flere trygdede, eller rett og slett som et resultat av generell pris- og lønnsvekst i samfunnet.

Resultatet er at staten bruker stadig mer penger, uten at noen kan si helt nøyaktig hvor grensen går mellom hva som er ansvarlig og det som er uansvarlig politikk. Og når ingen helt vet hva som er uansvarlig, er det fristende å bruke enda litt mer penger, med det resultat at underskuddene og gjelden vokser litt mer hver gang. Slik vi har opplevd i både USA og de fleste europeiske land de siste årene.

Derfor prøver man etter hvert å legge inn noen sperrer mot uansvarlig pengebruk i flere land. Norge har sin handlingsregel, som er noe så særegent som en ikke-lovfestet regulering for å begrense hvor mye av overskuddet på statsbudsjettet som kan pumpes inn i økonomien. Mange vil nok hevde at Norge har et luksusproblem på dette området, for stort sett alle andre handler det om å holde gjelden og underskuddet nede. I EU handler Eurolandenes stabilitetspakt om spilleregler i forhold til gjeld og budsjettunderskudd som må overholdes for å få være med.

USAs versjon av handlingsregelen heter the national debt ceiling og er vedtatt av kongressen. Den øvre grensen på USAs offentlige gjeld er nå på $ 14 294 milliarder (billion på engelsk, eller om vi skal skrive det med tall er det 14 294 000 000 000 dollar). Skrekkelig mye penger, men ikke mer enn at USA med dagens forbruk vil sprenge grensen i midten av mai i år. I en overgangsperiode på noen måneder kan, i følge Bloomberg Business Week, dette problemet kanskje skyves på, ved at regjeringen låner penger av noen offentlige pensjonsfond. Men ganske snart må problemet konfronteres. Enten må taket heves gjennom et politisk vedtak eller så må utgiftene bli lavere enn inntektene. Begge deler virker svært vanskelig i dagens polariserte politiske klima.

Så kan man jo spørre om det strengt tatt er nødvendig med et slikt gjeldstak. Kan ikke USA bare fjerne eller heve taket og fortsette som før? Det er jo bare en politisk vedtatt grense uansett, akkurat som den norske handlingsregelen. Om noen har trodd det var en god ide var nok S&Ps varsel om at de vil vurdere USAs kredittverdighet en nyttig påminnelse om at det er alvor. Selv om gjelden foreløpig ikke er nedgradert av S&P, er det første gang i løpet av de 70 årene S&P har vurdert USAs kredittverdighet at utsiktene beskrives som negative i stedet for stable.

Enten man er en privatperson eller et helt land og bruker mer penger enn man egentlig har råd til, er det bare to måter å løse det. Den ene er å selv beslutte og gjennomføre sparetiltak fordi man ser at man må endre adferd. Den andre er å bli tvunget til enda mer ubehagelige kutt fordi rentekostnadene går opp og tilliten hos dem du skylder penger går ned. Det første alternativet er det klart beste. Derfor er både handlingsregelen, stabilitetspakten i EU og national debt ceiling i USA eksempler på selvpålagte restriksjoner som politikere gjør lurt å la seg binde av. Både velgerne og politikerne selv får det mindre ubehagelig på den måten, i hvert fall på sikt.

A Short History of Tractors in Ukrainian

De første tre setningene i romanen A Short History of Tractors in Ukrainian av Marina Lewyka forklarer i grunnen godt hva boken handler om:

"Two years after my mother died, my father fell in love with a glamorous blond Ukrainian divorcee. He was eighty-four and she was thirty-six. She exploded into our lives like a fluffy pink grenade, churning up the murky water, bringing to the surface sludge of sloughed-off memories, giving the family ghosts a kick up the backside."

Boken er ganske kort og lettlest, og humoristisk. Hovedfortellingen handler ganske enkelt om hvordan to søstre, i England, men av ukrainsk opphav, gjør det de kan for  få en nyankommet ukrainsk blondine og alenemor ut av deres 84 år gamle fars liv. En morsom historie, men med et bakteppe som berører noen mer kompliserte temaer, som ulike sider ved å være både engelsk og del av et ukrainsk immigrantsamfunn i England. Møtet mellom de "gamle" immigrantene, som denne familien tilhører, gjerne politiske flyktningene som hadde opplevd Stalins kollektivisering, sultkatastrofer og terror, og dagens øst-europeiske immigranter er glitrende beskrevet.

Det er også noen elementer av en mørkere undertone her, noen unevnelige ting har skjedd i en helt annen tid, med kommunisme, krig, ondskap og angiveri, og som hovedpersonene bærer med seg, men som det aldri blir snakket om. Mens storesøster Vera er født midt i elendigheten, rett før utbruddet av verdenskrigen, og har opplevd ondskapen, er lillesøster Nadezhda, fortellerstemmen i boken, født rett etter at krigen er slutt, i et liberalt og demokratisk England som feirer seieren. Det er bare noen år mellom dem, men den ene har opplevd noe den andre ikke kan forstå. Et sted mot slutten av boken reflekterer lillesøster Nadezha over dette: 

"...I grew up with no knowledge of the darkness that lurks at the bottom of the human soul. How did they live the rest of their lives with that terrible secret locked away in their hearts? How did they grow vegetables, and mend motorbikes, and send us to school and worry about out exam results? But they did".

Som sagt en god og morsom bok. Som jeg faktisk fikk anbefalt av Astrid Nøklebye Heiberg mens vi satt på Flesland flyplass for et par uker siden og ventet på hvert vårt fly. Hun leste en annen bok av Marina Lewycka, men anbefalte sterkt å begynne med A Short History of Tractors. Noe som gjorde at jeg fikk en bra anledning til å demonstrere Kindlens evne til å skaffe den aktuelle boken i løpet av noen sekunder, og dermed sikret lestestoff til flyturen hjem. Det er bare å takke for et godt tips.

Kompetansearbeidsplasser

Litt tidligere i år kom det en utredning fra et offentlig utvalg, en såkalt NOU, som heter Kompetansearbeidsplasser - drivkraft for vekst i hele landet. Utvalget var satt ned av Kommunal og Regionaldepartementet og ble ledet av Karen Helene Ulltveit-Moe, professor ved Universitetet i Oslo.

Noen komplett næringspolitikk for Norge er dette ikke, selv om jeg ser Kyrre Lekve i SV mener at dette er SVs næringspolitikk. Dokumentet er mer interessant som en gjennomgang av en del viktige sammenhenger i samfunnet, særlig sammenhengen mellom utdanning, arbeid og bosetting. Det at stadig flere har høyere utdanning og mer kompetanse påvirker både næringsstruktur og bosettingsmønster i Norge.

En interessant gjennomgang av endringer siste tiår i Norge er i kapittel 4.1.2 som har overskriften Nærmere om veksten i kompetanseintensive arbeidsplasser. Der beskrives hvordan Norge er blitt mer kunnskapsintensivt de siste ti årene, og hvilke sektorer som leder utviklingen:

"Vi finner kompetansearbeidsplasser i bortimot alle næringer, men i sterkt varierende grad. Vi finner dem i både industri og tjenesteyting og i offentlig og privat sektor. Framveksten av kompetansearbeidsplasser har både kommet i form av nye næringer og som følge av endret kompetanseinnhold i eksisterende næringer. Industribedrifter som tidligere var konsentrert om bearbeiding og produksjon av kapitalutstyr, har i dag ingeniørtjenester og design som sine viktigste produkter. 

Andelen med universitets- og høgskoleutdanning (UoH) er i snitt 33 prosent for alle sektorer. UoH-andelen ligger klart under gjennomsnittet i industrien (21 prosent) og innen primærnæringene (10 prosent), mens den ligger på topp i offentlig sektor (51 prosent) og kunnskapsintensiv privat tjenesteyting (59 prosent) (NIBR 2010). (...) Den høye veksten i kompetanseintensive næringer det siste tiåret knytter seg i første rekke til vekst i kompetanseintensive arbeidsplasser i privat sektor, hvor 60 prosent av den kompetanseintensive sysselsettingsveksten fant sted mellom 2002 og 2009."

Dette er også illustrert ganske godt i en egen tabell som er tatt inn i rapporten og som viser hvor stor del av den norske tilveksten av nye kompetanseintensive arbeidsplasser som skjer i ulike sektorer og i ulike regiontyper.

Tabellen viser hvordan privat sektor leder an i utviklingen i retning av et mer kunnskapsintensivt arbeidsliv, selv om det fortsatt er slik at det er flere med høyere utdanning i offentlig sektor. Men det jevnes ut og kunnskapsbasert privat tjenesteyting har en enda høyere andel med høyere utdanning enn offentlig sektor. I og med at denne delen av næringslivet vokser sterkest er dette en viktig driver for et mer kompetanseintensivt arbeidsliv.

Når det gjelder fordeling mellom regioner er det interessant å se det slett ikke er slik at hovedstadsregionen er helt dominerende når det gjelder tilveksten innen kompetanseintensive næringer. Andre storbyregioner i Norge har omtrent like sterk vekst, og større vekst i kompetansearbeidsplasser om vi tar med statlig og kommunal sektor. Også "små og mellomstore byregioner" er del av denne trenden med flere kompetansearbeidsplasser, noe som er oppmuntrende.

Jeg kommer tilbake med noen flere grafer, tall og poenger fra denne utredningen i et par senere blogginnlegg, det er jo for eksempel interessant å se litt mer på hvordan de ulike delene av landet har utviklet seg de siste ti årene når det gjelder næringsstruktur.

Om å gjøre feil på interessante måter

Når det gjelder innovasjon så er det ikke slik at vi skal gjøre alt vi kan for å unngå feil. Feil og mislykkede lanseringer er irriterende og ofte dyre, men det er samtidig noe vi kan komme til å oppleve når vi skal gjøre ting ingen andre har prøvd før. Feil som ingen andre har gjort før er dessuten interessante, det er noe vil kan lære av. Ja, noen bedrifter går så langt som å si at de mest interessante feilene de gjør blir til en ressursbase, en "gullgruve" for fremtidig innovasjon.

I en på flere måter interessant artikkel om det indiske selskapet Tata i The Economist i mars, er det et lite avsnitt som beskriver hvordan konsernsjef Ratan Tata har etablert en egen pris som går til den beste mislykkede ideen i bedriften:

"Mr Tata’s mission in his final years as chairman has been to foster innovation. He has started an annual competition with a prize for the best failed idea (failure is a “gold mine” for a great company, he says). He has also created five “clusters” (plastics and composites, nanotechnology, engineering, IT and water) that throw people from different businesses together."

Det er et viktig signal når toppsjefen i et stort konsern deler ut priser til dem som gjør feil på nye og interessante måter. Og Harvard Business Review tar opp tråden i sitt siste nummer som rett og slett heter "The Failure Issue", og tar opp ulike sider ved det å utvikle en kultur som lærer av sine feil. 

I HBR-bloggen skriver professor Rita McGrath fra Columbia Business School i en oppfølgingsartikkel om hvordan Google har en strategi der de lanserer nye produkter veldlig tidlig og raskt, og derfor opplever ganske ofte at produktene ikke treffer i markedet. Eksempler som nevnes i artikkelen er Google Wave, Google Video, Google SearchWiki, Google AudioAds, Google Page Creator, Google Print Ads og flere andre. Man kan legge til Google Buzz og Lively. Disse og andre produkter som ikke lyktes ute hos kundene har gitt læring som igjen har lagt grunnlaget for produkter som har blitt markedsledere, som Gmail, Googe Maps og Android. 

Det er ikke noe mål å aldri gjøre feil. Hvis det å unngå feil er overordnet alt annet får man en organisasjon som ikke er innovativ og ikke vil prøve nye ting. Det viktige er å skape en kultur for å lære av de feilene man gjør.

Liten tilleggstest av norske ebokhandler

Jeg liker ikke å gi opp, selv når ting er designet veldig dårlig. Og gårsdagens erfaring med de nye norske ebokhandlene var virkelig deprimerende. Det kan jo ikke være så dårlig? Derfor måtte jeg prøve å få en av de andre nettbokhandlene til å virke, selv om Akademika ikke gjør det.

Jeg valgte derfor å prøve digitalbok.no, som Cappelen Damm/Tanum står bak. Den har to ting som tiltaler meg i forhold til de øvrige nettbokhandlene som er knyttet til Bokskya: a) den er en ren ebokhandel, så du finner ebøker når du søker, og ikke alt mulig annet. Og b) Digitalbok.no selger ikke bare ebøker fra forlagene knyttet til Bokskya, den selger også ebøker fra andre forlag, som kan leses i Bluefire Reader på en iPad. Ikke vesensforskjellig fra de andre ebokhandlene, de støtter for eksempel heller ikke Kindle eller iBooks, men et lite hakk mer tilpasset en moderne verden.

For å teste om det virket lastet jeg først ned Torgrim Eggens Trynefaktoren, som de gir bort gratis som ebok. Selv om jeg har lest den før er det jo hyggelig å få noe gratis. Den lot seg enkelt laste ned og åpne på  både PC og iPad. Så kjøpte jeg Gert Nygårdshaugs Mengele Zoo til 99 kroner. Betaling gikk greit og begge bøker ligger nå inne i Mine Bøker på nettsiden til Digibok.no. Fra en iPad kan de åpnes i Bokskya-appen eller i Bluefire Reader. Jeg synes det siste programmet er klart bedre til å lese bøker, Bokskyas app lar deg ikke justere stort mer enn skriftstørrelse, og det blir for lite luft og alt for tettpakket. Bluefire Reader har flere muligheter for tilpasning. 

Norske forlag lar meg ikke bruke Kindle til å lese deres bøker. Det er synd, for det er den jeg tar med meg når jeg er på reise eller når sola skinner og jeg har lyst til å lese en bok ute. Og jeg tror neppe jeg kommer til å kjøpe et eget brett bare til norske bøker, jeg leser uansett mye mer engelske bøker. Så hvis ikke norske forlag og nettbutikker klarer å tilpasse seg bedre blir ikke jeg noen god kunde fremover.

Norsk bokbransje tror ikke på ebøker

Vi Kindle-brukere er blitt vant til at det å skaffe seg en ny bok tar et par minutter, uansett hvor du er. Man trenger bare en PC med netttilkobling eller en Kindle med mobiltilkobling. iPad og mobiltelefon går også fint både til å kjøpe hos Amazon og til å lese bøker. Det hele er så vanvittig enkelt og billig og morsomt at i hvert fall jeg kjøper flere bøker enn jeg strengt tatt rekker å lese.

Slik tenker ikke norske forlag når de skal selge bøker. Når norsk bokbransje har laget sine to eboksatsinger Bokskya og Emviem er det så gjennomført katastrofalt at det må være gjort med vilje. Det kan ikke være mulig å lage noe så lite brukervennlig. teknisk hjelpeløst, med dyre varer og  så markedsføringsmessig katastrofalt uten at man har planlagt det. Det er nesten ikke nye bøker i nettbutikkene heller. Dette må de ha gjort for å unngå å selge ebøker og tvinge kundene inn i bokhandlene. Eller til Amazon. Jan Omdahl slakter satsingen i Dagbladet og skriver:

"Du må ha konto fire steder for å få tilgang til det lille utvalget som i dag finnes av norske ebøker: Hos Boskya, i en nettbokhandel som forhandler Den norske bokdatabasens ebøker, hos Emviem, og hos Adobe. Det er nesten skandaløst. For såpass vet vi etter femten år med musikk på nett: Forbrukerne vil ha alt på ett sted, til riktig pris. Får de ikke det, går de videre."

Innenfor salgsvirksomhet er det vanlig å ha noen gode tilbud når man lanserer noe nytt, for å trekke til seg mange kunder. Man må jo bli lagt merke til og ha noe som skaper verdi for kundene. Et ønske om gjøre noe positivt for kunden er det ingen tegn til her. Det er ikke nye bøker hos Bokskya og knapt noen bøker i det hele tatt hos Emviem. De gamle bøkene som er å få kjøpt koster omtrent det samme som nye bøker hos Amazon. Ikke spesielt imponerende.

Men skal man teste ut det tekniske må man jo prøve og se om det virker. Jeg har lyst på tre norske bøker til påsken, lastet ned til Kindle, eller i nødsfall en iPad; Frank Rossaviks nye bok om SVs historie, Anonyms roman om mordet på Anonym og Elin Ørjasæters Det glade vanvidd. Jeg fant ingen av dem på verken Emviem eller bokhandlene tilnyttet Bokskya. De finnes vel bare på papir.

Da måtte jeg kjøpe noe annet for å teste om det fungerte. På Emviem fant jeg Arne Hjeltnes roman Ivar Nimme, en helt ny bok. Den gikk det greit å kjøpe og betale, selv om jeg tror det blir ganske slitsomt i lengden å fylle ut samme kredittkortopplysningene hver gang, eller bruke Bank ID hver gang man kjøper noe (slik er det ikke i Amazon, der det one-click). Men jeg fikk i hvert fall en lenke til en fil som jeg laster ned til pc-en. For å lese filen måtte jeg laste ned Adobe Digital Editions, som krever enda en registrering om du ikke har den fra før. Ganske kronglete.

Neste spørsmål er hvordan få boken over på et lesebrett? Vel, til Kindle får jeg ikke overført boken. Og heller ikke til iBooks på iPad. Så kan man lure på hva poenget er med en ebokhandel som hverken leverer til Kindle eller iPad på en fornuftig måte? En slags løsning på iPad er en "workaround", et program som heter Bluefire Reader som leser Adobes DRM-filer. Via nettleseren, en mail eller Dropbox kan man flytte filen til sin iPad og åpne den i Bluefire. Men innen man kommer så langt har nok mange vanlige boklesere hoppet av for lengst.

På den Bokskya-tilknyttede Akademika.no (Bokskya er forvirrende nok ikke en nettbutikk, men en slags felles backoffice for noen store bokhandler, blant annet Akademika, Norli og Ark) valgte jeg en bok som hører hjemme i et hvert norsk ebokbibliotek. Lars Saabye Christensens Beatles. Det gikk for så vidt greit å kjøpe og betale med kredittkort, men å få lastet ned og lest boken skulle vise seg å være enda vanskeligere her enn hos Emviem. Jeg fikk en mail med en lenke der det stod last ned filen her, men når jeg klikker på den står det "Error Occurred". Ikke noe annet, og ingen antydning om hva jeg skal gjøre. Jeg får derfor ikke lest noe som helst. Kanskje begynner lenken plutselig å virke en annen dag? I neste uke?

NRK Beta skriver i sin anmeldelse av Bokskya at "Bokskya er verre enn ingenting". Det er jeg helt enig i. Dette er pinlig dårlig. Andre bloggerere som forklarer hva som er galt er Eirik Newth og Mellomblond. Jeg tror det lureste ville være om bokhandlene stenger hele butikken til de kommer opp med noe som virker. Selv om det ikke blir like bra som Amazon så må det virke. Men som sagt, man kan mistenke bransjen for å ikke tro på ebøker og ha lansert noe som ikke virker med vilje..

Bra fotballkveld på Telenor Arena

Det har vel vært litt skepsis til fredagskamper i eliteserien, men 11 000 tilskuere på Telenor Arena en fredagskveld i april må være veldig bra. Og for en fantastisk fotballuke med seier mot både Rosenborg og Vålerenga, de to største favorittene til å vinne gull i år. Stabæk er vel ikke helt der oppe i favorittsjiktet i år, til tross for de to seirene, men det ser i hvert fall veldig mye lysere ut enn etter 0-7 mot Lillestrøm i første kamp.

Stabæk vant en kamp der ingen av lagene var spesielt giftige foran mål, men begge lag hadde et par sjanser som kunne avgjort kampen. Det var Stabæk som hadde marginene med seg, og det deles heldigvis ikke ut stilpoeng. I fotball gjelder det bare å score flere mål en det andre laget. Stemningen i Telenor Arena var det i hvert fall ikke noe galt med. Ingenting er så godt som å slå Vålerenga og høre Stabæk Support synge:

Stabæk banker alle bønda
Alle bønda på vår jord
Rød og gul og hvit og svart
Hockeysveis og trønderbart
Stabæk banker alle bønda på vår jord

Neste hjemmekamp er mot Fredrikstad 25. april. Og 16. mai er det hjemmekamp mot Sogndal. Det burde jo gi gode muligheter for mer jubel.

Listen, learn ... then lead

Interessante refleksjoner om ledelse fra en av USAs fremste militære ledere, den nå avgåtte general Stanley McChrystal, i denne videoen fra TED. Man tenker vel noen ganger at selv om militære organisasjoner er kjent for å investere mye i å utvikle god ledelse, og er svært dyktige på det området, så er det en litt tvilsom parallell til kreative og innovative bedrifter fordi militære kommandostrukturer er så forskjellige. Det Stanley McChrystal forklarer her, særlig i siste del av foredraget, er at også militære organisasjoner er under endring. Og at de også må bygge ledelse på samspill og tillit, og være lærende organsiasjoner. Også der handler det om å lytte, motivere og få folk med seg:



Han sier blant annet at:

"Also the people had changed. You probably think that the force that I led were steely-eyed commanders with big knuckle fists, carrying exotic weapons. In reality much of the force I led was exactly like you. It was men, women, young, old - not just from the military, but from different organizations. Many of them detailed to us just from a handshake. And so instead of just giving orders you are building consensus, and you are building a sense of shared purpose."

McChrystal har vært øverste leder for de internasjonale styrkene i Afghanistan og han har ledet USAs Joint Special Operations Command, en styrke som settes inn i noen av de aller mest krevende oppdragene verden rundt. McChrystal er for øvrig også sjefen som måtte gå av etter å ha sagt en del ting til Rolling Stone om sine politiske ledere hjemme i USA som en militær leder ikke bør si høyt. Men den historien sier han ikke noe om i foredraget.

Abelias renessanse

Gjennom denne helgen og mandag er vi som er ansatte i Abelia på reise til Toscana i Italia, nærmere bestemt ved vakre Vignamaggio som ligger rett ved Greve in Chianti, ikke langt fra Firenze. På bildet til venstre er villaen fra 1400-tallet. Det sies at det var her Leonardo da Vinci malte Mona Lisa.

Abelia fyller 10 år senere i år og i tillegg til at det selvsagt er hyggelig å reise og oppleve ting sammen i et vårlig Italia, er det naturligvis også en større sammenheng. Abelia er en organsiasjon for kunnskapsbedrifter og er opptatt av å flytte oppmerksomheten i debatten over på at kunnskap, innovasjon og mennesker er råvarene og virkemidlene i et kunnskapssamfunn. Særlig i et land som har et høyt kostnadsnivå, som Norge, og skal møte en sterkere konkurranse og globalisering, er det viktig

Det i kunnskapen og i kapasiteten til å få til det fremragende det er aller viktigst å investere. Det krever evne til å se fremover, det krever samspill og det krever et inkluderende lederskap. Når vi ser fremover, og på alle de store endringene som vi er midt inne i, kan vi også se bakover og hente inspirasjon fra andre som har utfordret vedtatte sannheter og latt seg inspirere til å tenke nye tanker og drive innovasjon basert på vitenskap og kunnskap. Og det er vel få epoker hvor dette skiftet var mer grunnleggende enn i 1400 og 1500-tallets Toscana. Selv i 2011 kan man la seg inspirere av skikkelser som da Vinci, Gallileo, Dante og Machiavelli når man skal finne veien videre.

For en bedrift eller organisasjon handler det også om å trene på sin egen evne til å samhandle og være kreative nok. Gjerne med utfordringer som er slik at man må tenke litt utenfor boksen og må samspille godt med andre for å lykkes i konkurransen med andre.

Nytt mediebarometer fra SSB

Statistisk Sentralbyrå har gitt ut sitt årlige mediebaromenter, en rapport som går igjennom hvordan våre medievaner endrer seg. I løpet av noen år har det skjedd ganske store endringer. Den viktigste er at tiden vi bruker på internett  øker kraftig og at tiden vi bruker på papiraviser går ned.

I 2005 brukte folk 44 minutter på internett en gjennomsnittsdag. I 2010 var dette økt til 85 minutter. Det er bare TV vi bruker mer tid på, 152 minutter. Det er omtrent det samme som i 2005 og høyere enn på 90-tallet. Avislesing går ned. Vi bruker 23 minutter daglig på aviser. I 2005 brukte vi 29 minutter, mens vi i 1995 brukte hele 40 minutter.

Graver man litt dypere i medievanene er det også interessante funn. Hva bruker vi for eksempel tiden på  internett til? Det er epost og nyheter som er viktigst, over 60 prosent bruker internett til dette en gjennomsnittsdag. Slik har det vært i mange år. Men det er sosiale medier som vokser raskest. 47 prosent bruker sosiale medier daglig, mot 26 prosent for bare to år siden. I aldergruppen 16-24 år bruker 83 prosent sosiale medier, et helt utrolig høyt tall. Men også blant de eldre øker bruken av sosiale medier, hele 15 prosent av de over 67 år er brukere en gjennomsnittsdag.

Også tallene for TV-bruk er interessante. For selv om tallene for total TV-titting er høye, åtte av ti ser TV hver dag, og ganske stabile, har det skjedd en ganske stor endring i hva vi ser og hvilke kanaler vi ser på. Mest oppsiktsvekkende synes jeg det er at oppslutningen om NRK-kanalene samlet i aldergruppen 16-24 år bare er 16 prosent. Det er lavere enn TV2 som har 29 prosent. Faktisk er NRK-kanalenes samlede oppslutning i denne aldersgruppen også lavere enn TV Norge, TV3 og "andre kanaler". I aldersgruppen 25-44 år er oppslutningen også lav, den er på 35 prosent, godt under TV2. Til gjengjeld har NRK 79 prosent av befolkningen over 67 år med seg. Det er ikke helt enkelt å forklare hvorfor vi skal ha TV-lisens når man ser disse tallene.

Det er også interessant å se hvordan nyhetenes sterke posisjon i mediebildet fortsatt er der, men delvis er flyttet til nettet. I 2010 så 55 prosent på nyheter på TV en gjennomsnittsdag, mens i 1991 så 72 prosent på nyheter på TV. Radio er populært når det gjelder nyheter, 57 prosent hørte nyheter på radio en gjennomsnittsdag, og radionyheter har holdt stillingen siden 90-tallet. Vinneren er nettet. 66 prosent av oss leser nyheter på internett en gjennomsnittsdag.

De siste par årene er det også stilt spørsmål i denne undersøkelsen om bruk av internett på mobilen. 13 prosent svarer nå at de bruker internett på mobilen, opp fra fem prosent for et par år siden. Jeg tipper dette tallet vil øke ganske eksplosivt i årene som kommer. Også her er nyheter og sosiale medier viktig. Og man trenger ikke være noen stor spåmann for å tippe at dette vil spise enda kraftigere av oppslutningen til parpiravisene.