Lorenzo Ghiberti og offentlige anbud

Lorenzo Ghiberti, (Foto: Richardfarbi, CC BY-SA 3.0)

Om det var verdenshistoriens aller første anbudskonkurranse vet jeg ikke, men i følge boken "The feud that sparked the renaissance" var det i hvert fall denne konkurransen som sparket i gang renessansen i Europa. Den foregikk i Firenze i 1401 og handlet om hvilken kunstner som skulle få oppdraget med å lage nye bronsedører på nordsiden av Battistero di San Giovanni i Firenze.

Syv kunstnere sendte inn sine utkast og 21 år gamle Lorenzo Ghiberti ble kåret til vinner. Han jobbet 21 år med å fullføre sitt vakre kunstverk og da han var ferdig med det fikk han oppdraget med å lage dørene på østsiden. Den mer meritterte kunstneren Fillippo Brunelleschi ble så sur da han tapte konkurransen at han dro til Roma for å studere den klassiske arkitekturen der og ble arkitekt. Han kom senere tilbake til Firenze og designet kuppelen på katedralen og flere andre monumentalbygg. Konkurransen utløste innovasjon og kreativitet hos begge, og i dette tilfellet i så stor skala i samfunnet rundt også at det bidro til å forandre historien.

Firenze i 1401 var preget av ettervirkningene av svartedauden og var truet politisk og militært av et ekspansivt Milano. Det var veldig mye annet enn kultur, arkitektur og kunnskap de kunne brukt de knappe ressursene på, men dette ble prioritert. Og i stedet for å velge velprøvde løsninger laget av gamle venner og faste leverandører, valgte tekstilhandlerlauget Arte di Calimala, som hadde ansvaret for vedlikeholdet av baptisteriet, å gjennomføre en åpen anbudskonkurranse nesten 600 år før EU vedtok sine direktiver om offentlige anbud.

Vi som jobber i Abelia skal en tur til Toscana denne helgen, besøke Firenze og Siena, og jobbe med vår egen strategi for å utvikle enda bedre tjenester og møteplasser for medlemmene. Renessansens vugge er et bra bakteppe som minner oss om betydningen av et humanistisk og kunnskapsbasert verdigrunnlag med mennesket i sentrum. Dette er verdier som er minst like viktige i dagens kunnskapssamfunn der vi i enda større grad skal leve av kunnskap og kreativitet i rendyrket form.

Historien om anbudskonkurransen og hvordan unge Lorenzo Ghiberti fikk sjansen til å vise hva han kunne er også relevant i dag. Endringer i omgivelsene i form av økt konkurranse, nye utfordrere, ny kunnskap og mer effektive teknologier er alltid problematiske for noen. Det er alltid noen som taper på at rammebetingelsene endrer seg, men i en innovativ og endringsvillig kultur er det enda flere som tjener på det. Mer kunnskap og mer konkurranse fremmer den interne innovasjonsevnen, noe som er lønnsomt både for kunder, for samfunnet og for bedriftene som klarer å investere i det de skal leve av i fremtiden. 

Da Fillippo Brunelleschi tapte utsmykningkonkurransen i 1401 satset han på å bli en verdensledende arkitekt i stedet. Han jobbet så hardt og systematisk med å skaffe seg den nødvendige kompetansen at han lykkes. Det er er ingen dum måte å forholde seg til en verden i rask endring.

100 år siden Mona Lisa ble stjålet

I høst er det 100 års siden en tyv klarte å stjele Leonardo da Vincis Mona Lisa fra Louvre i Paris. Financial Times har en morsom artikkel som minner om omstendighetene rundt et av historiens mest berømte, men også nokså merkelige kunsttyverier, i august 1911.

Kanskje det mest merkelige av alt var hvor lett det var å stjele "La Jaconde" og hvor lang tid det gikk før tyveriet ble oppdaget. Mona Lisa var ikke festet til veggen og vaktholdet var ikke spesielt bra. Dessuten var det helt vanlig at malerier ble tatt ned for å bli fotografert. Derfor ble det ikke oppdaget at maleriet var borte før over et døgn etter selve tyveriet. Da var politiet helt uten spor og i månedene etter tyveriet var Mona Lisa som sunket i jorden. Det gikk så langt at man i 1912 hadde begynt å gi opp og bestemte seg for å henge opp et maleri av Rafael på den ledige plassen i Louvre.

Det skulle gå helt til desember 1913 før Mona Lisa dukket opp igjen, hos en antikvitetshandler i Firenze. Da viste det seg at kunsttyven var en 32 år gammel italiener ved navn Vincenzo Perrugia som ville ta med denne kunstskatten til det han mente var det rettmessige hjemlandet, Italia. Perrugia ble overrasket over at han ble arrestert av politiet, han hadde håpet på at han ville få en belønning av den italienske stat for å hente Mona Lisa hjem.

Nå var det imidlertid et stort problem med dette resonnementet til Perrugia: Ingen hadde fortalt han at Mona Lisa ikke var stjålet av franskmennene i det hele tatt. Tvert imot, Leonardo da Vinci bodde i Paris de siste årene han levde og den franske kongen Francois I kjøpte maleriet av han:

"Peruggia had once seen a picture of Napoleon’s troops carting stolen Italian art to France. He said he had become determined to return at least one stolen painting, the handily portable Mona Lisa, to Italy. In fact, he was labouring under a gargantuan misapprehension: the French hadn’t stolen the Mona Lisa at all. Da Vinci had spent his final years in France. His last patron, the French king François I, had bought the painting, apparently legally, for 4,000 gold crowns."

Vincenzo Perrugia fikk likevel en mild straff, et år og 15 dager i fengsel, som senere ble redusert til syv måneder. Hadde han levd i dag ville han nok oppnådd status som a-kjendis og blitt søkkrik på å selge fortellingen sin til talkshows, forlag og filmselskaper. Slik gikk det ikke med Perrugia. Han døde allerede i 1925, bare 44 år gammel, uten noe offentlig oppmerksomhet.

Abelias renessanse

Gjennom denne helgen og mandag er vi som er ansatte i Abelia på reise til Toscana i Italia, nærmere bestemt ved vakre Vignamaggio som ligger rett ved Greve in Chianti, ikke langt fra Firenze. På bildet til venstre er villaen fra 1400-tallet. Det sies at det var her Leonardo da Vinci malte Mona Lisa.

Abelia fyller 10 år senere i år og i tillegg til at det selvsagt er hyggelig å reise og oppleve ting sammen i et vårlig Italia, er det naturligvis også en større sammenheng. Abelia er en organsiasjon for kunnskapsbedrifter og er opptatt av å flytte oppmerksomheten i debatten over på at kunnskap, innovasjon og mennesker er råvarene og virkemidlene i et kunnskapssamfunn. Særlig i et land som har et høyt kostnadsnivå, som Norge, og skal møte en sterkere konkurranse og globalisering, er det viktig

Det i kunnskapen og i kapasiteten til å få til det fremragende det er aller viktigst å investere. Det krever evne til å se fremover, det krever samspill og det krever et inkluderende lederskap. Når vi ser fremover, og på alle de store endringene som vi er midt inne i, kan vi også se bakover og hente inspirasjon fra andre som har utfordret vedtatte sannheter og latt seg inspirere til å tenke nye tanker og drive innovasjon basert på vitenskap og kunnskap. Og det er vel få epoker hvor dette skiftet var mer grunnleggende enn i 1400 og 1500-tallets Toscana. Selv i 2011 kan man la seg inspirere av skikkelser som da Vinci, Gallileo, Dante og Machiavelli når man skal finne veien videre.

For en bedrift eller organisasjon handler det også om å trene på sin egen evne til å samhandle og være kreative nok. Gjerne med utfordringer som er slik at man må tenke litt utenfor boksen og må samspille godt med andre for å lykkes i konkurransen med andre.