tirsdag 19. april 2011

USAs gjeld går i taket

Noen ganger må politikere lage egne regler som begrenser deres frihet til gjøre uansvarlige vedtak. Fordi de vet at de i kampens hete kan komme til å bukke under for populistiske innfall, og gjøre ting som kan virke taktisk lurt på kort sikt, men er ødeleggende på lang sikt. Grunnlover er gjerne fulle av slike garanter mot populistiske innfall, bestemmelser som sikrer borgerne rettssikkerhet, eiendomsrett, minoritetsbeskyttelse, ytringsfrihet og mye annet. Men det finnes også andre eksempler.

Når det gjelder regler som kan beskytte politikere mot egen økonomisk uansvarlighet, er det vanskeligere. Budsjetter vedtas typisk en gang i året, og er et resultat av forhandlinger mellom partier. Det er vanskelig å trekke et skarpt skille mellom ansvarlige og uansvarlige budsjettavtaler, hestehandler har uansett en tendens til å bli ganske dyre. I tillegg er det en rekke kostnader som vokser helt av seg selv hvert år, som et resultat av flere pensjonister, høyere sykefravær eller flere trygdede, eller rett og slett som et resultat av generell pris- og lønnsvekst i samfunnet.

Resultatet er at staten bruker stadig mer penger, uten at noen kan si helt nøyaktig hvor grensen går mellom hva som er ansvarlig og det som er uansvarlig politikk. Og når ingen helt vet hva som er uansvarlig, er det fristende å bruke enda litt mer penger, med det resultat at underskuddene og gjelden vokser litt mer hver gang. Slik vi har opplevd i både USA og de fleste europeiske land de siste årene.

Derfor prøver man etter hvert å legge inn noen sperrer mot uansvarlig pengebruk i flere land. Norge har sin handlingsregel, som er noe så særegent som en ikke-lovfestet regulering for å begrense hvor mye av overskuddet på statsbudsjettet som kan pumpes inn i økonomien. Mange vil nok hevde at Norge har et luksusproblem på dette området, for stort sett alle andre handler det om å holde gjelden og underskuddet nede. I EU handler Eurolandenes stabilitetspakt om spilleregler i forhold til gjeld og budsjettunderskudd som må overholdes for å få være med.

USAs versjon av handlingsregelen heter the national debt ceiling og er vedtatt av kongressen. Den øvre grensen på USAs offentlige gjeld er nå på $ 14 294 milliarder (billion på engelsk, eller om vi skal skrive det med tall er det 14 294 000 000 000 dollar). Skrekkelig mye penger, men ikke mer enn at USA med dagens forbruk vil sprenge grensen i midten av mai i år. I en overgangsperiode på noen måneder kan, i følge Bloomberg Business Week, dette problemet kanskje skyves på, ved at regjeringen låner penger av noen offentlige pensjonsfond. Men ganske snart må problemet konfronteres. Enten må taket heves gjennom et politisk vedtak eller så må utgiftene bli lavere enn inntektene. Begge deler virker svært vanskelig i dagens polariserte politiske klima.

Så kan man jo spørre om det strengt tatt er nødvendig med et slikt gjeldstak. Kan ikke USA bare fjerne eller heve taket og fortsette som før? Det er jo bare en politisk vedtatt grense uansett, akkurat som den norske handlingsregelen. Om noen har trodd det var en god ide var nok S&Ps varsel om at de vil vurdere USAs kredittverdighet en nyttig påminnelse om at det er alvor. Selv om gjelden foreløpig ikke er nedgradert av S&P, er det første gang i løpet av de 70 årene S&P har vurdert USAs kredittverdighet at utsiktene beskrives som negative i stedet for stable.

Enten man er en privatperson eller et helt land og bruker mer penger enn man egentlig har råd til, er det bare to måter å løse det. Den ene er å selv beslutte og gjennomføre sparetiltak fordi man ser at man må endre adferd. Den andre er å bli tvunget til enda mer ubehagelige kutt fordi rentekostnadene går opp og tilliten hos dem du skylder penger går ned. Det første alternativet er det klart beste. Derfor er både handlingsregelen, stabilitetspakten i EU og national debt ceiling i USA eksempler på selvpålagte restriksjoner som politikere gjør lurt å la seg binde av. Både velgerne og politikerne selv får det mindre ubehagelig på den måten, i hvert fall på sikt.