Hitchens minner innledningsvis i boken om at de tre store demokratiske kampene i forrige århundre var kampen mot kolonialismen, kampen mot fascismen og kampen mot stalinismen. Orwell skrev bøker, essays og artikler til forsvar for demokratiet mot alle disse autoritære politiske systemene, i en tid da det ikke var opplagt at det liberale demokratiet ville vinne frem. Orwells beste bøker er oppgjørene hans med den totalitære venstresiden i Animal Farm, 1984 og Homage to Catalonia.
Det kan kanskje være vanskelig å forstå det i dag, men i Orwells samtid var det mange av hans kolleger blant forfattere, kulturfolk og intellektuelle som ikke ville være med på hans sterke fordømmelse av Stalins Sovjet. Enten fordi de mente kritikken var overdrevet, at den var basert på løgnaktig propaganda fra høyresiden eller fordi de mente at selv om metodene var litt harde så var det Sovjet hadde oppnådd så viktig at man måtte ha forståelse for bruken av kraftfulle midler. Eller som Hitchens sier det:
"There isn't much room for doubt about the real source of anti-Orwell resentment. In the view of many on the official Left, he committed the committed the ultimate sin of 'giving ammunition to the enemy'. Not only did he do this in the 30s, when the cause of anti-fascism supposedly necessitated a closing of ranks, but he repeated the offence in the opening years of the Cold War and thus - 'objectively', as people used to say - became an ally of the forces of conservatism."
Et kapittel innledningsvis handler om Orwell og venstresiden. Men det er også kapitler om Owell og høyresiden, Orwell og imperiet, Orwell og kvinner, Orwell og postmodernistene, Orwell og USA og Orwell og det engelske. Temaer der det er mye interessant å reflektere rundt. Boken er naturligvis farget av at Christopher Hitchens er politisk nært beslektet med Orwell og har sterke meninger om hans kritikere. Men det er jo hele poenget med en slik bok at den ikke er nøytral.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar