Tillit til virksomheter - og norske særegenheter

Dinamos internasjonale samarbeidspartner Edelman la fram sitt Edelman Trust Barometer på et frokostmøte i slutten av forrige uke. Jeg hadde gleden å være med i et panel som kommenterte resultatene, og fikk derfor anledning til å reflektere litt over hvorfor ulike institusjonstyper nyter så ulike grad av tillit , og hvordan Norge plasserer seg i det internasjonale bildet.

Tillit, eller "trust" som det heter på engelsk, har fått langt større oppmerksomhet og betydning det siste tiåret. I dag er det slik at ikke bare myndigheter og medier er opptatt av at de må ha tillit i befolkningen, også næringsliv og frivillige organisasjoner er mer avhengig av bred tillit. Det er ikke nok å ha støtte fra sine eiere. Tillit i omgivelsene er viktig i forhold til kunder og partnere, og det er viktig for å rekruttere unge talenter. I bransjer der man er avhengig av konsesjoner, tildelinger, reguleringer eller budsjettvedtak kan tilliten i omgivelsene være helt avgjørende for ditt "licence to operate".

Edelmans undersøkelse måler ikke befolkningen generelt, men opinionsledere og beslutningstagere. De som har høyere utdanning og leser aviser, og som har mest innflytelse. Undersøkelsen sammenligner denne gruppen på tvers av 23 land og måler tillit til myndigheter, NGOer, media og næringsliv. De internasjonale resultatene finner en her.

Når det gjelder Norge så er det et par ting som er spesielle og som en legger merke til når en ser på grafen over. Norge har for det første en veldig stor tillit til myndighetene. Hele 74 prosent stoler på offentlige myndigheter i Norge. Det kan man jo mene er veldig bra, det er sannsynligvis et uttrykk for at myndigheter i Norge er rimelig kompetente og ukorrupte, og at forventningen til at de behandler folk rettferdig er stor. Slik er det ikke i alle land. Men det er vel lov til å ha litt blandede følelser i forhold til den helt ekstreme tilliten folk har til staten i Norge.

Når det gjelder mediene er situasjonen en ganske annen, tilliten i Norge er helt nede i 28 prosent. Helt i bunnen sammen med de mediekyniske befolkningene i USA og UK, og langt under for eksempel Sverige eller Italia. Selv om media generelt scorer lavt i alle land, er Norge betydelig lavere enn de fleste. I motsatt enda av tillitskalaen finner vi tilliten til de frivillige organisasjonene, som generelt er høy og økende i mange land, men som er spesielt høy i Norge med 72 prosent tillit

Hva så med næringslivet? Her skiller Norge seg ut i negativ retning, med bare 44 prosent som har tillit, ikke fullt så dårlig som tilliten til mediene, men likevel lavere enn gjennomsnittet for alle land. Norge har for eksempel en motsatt profil av Italia. I Italia har 64 prosent tillit til næringslivet og 45 prosent her tillit til myndighetene. I Norge har 44 prosent tillit til næringslivet og 74 prosent tillit til myndighetene. Det mest bekymringsfulle med tallene for tillit til bedrifter er hvor lav tillit norske opinionsledere har til næringslivet i andre land, særlig land langt borte med raskt voksende økonomier, som Kina, Russland og Brasil.

Men bakgrunnstallene viser også noen veldig interessante variasjoner når det gjelder tilliten til ulike bransjer og til ulike roller i bedriftene. Teknologibedrifter nyter størst tillit, 69 prosent har tillit til teknologibedrifter. Det er langt foran reiseliv som er på andreplass, og veldig mye bedre enn finanstjenester, legemiddelindustri og mediebedrifter som er nederst på rangeringen. Dessuten er det slik at fagfolk og eksperter har langt større tillit enn konsernsjefer, ja faktisk er tekniske eksperter og akademisk ekspertise vurdert som "extremely credible" i enda større grad enn myndighetspersoner.

Hva er det så bedrifter selv kan gjøre for bygge tillit? I noen grad blir man jo påvirket av holdningen til andre i samme sektor, men det er likevel den enkelte virksomhet som må bygge sitt omdømme. Jeg tror disse funnene og tallene illustrerer ganske godt at en bedrift må prøve å gjøre to ting samtidig. Det ene man skal gjøre er å løfte fram ekspertene og fagfolkene og la dem fortelle om det de driver med. Blogger og nettsider gir helt andre muligheter enn før til å vise frem hva virksomheten kan, og som denne undersøkelsen viser så er fagkunnskap og teknisk ekspertise noe av det som gjør at man får mer tillit. Da gjelder det å sørge for at kunnskapen man besitter synliggjøres utad og ikke forblir godt bevarte hemmeligheter.

Det andre man må gjøre er å vise hvilken betydning virksomheten har for samfunnet rundt. Hvilke verdier man skaper for andre. Her er det mye å lære av NGOenes kommunikasjon, de er flinke til å vise at de har mål som er større enn seg selv. Og selv om NGOer og bedrifter gjerne har ulike hovedmål, er det nok i økende grad slik at vi alle blir avkrevd svar på hva vi bidrar med i samfunnet. Også bedrifter må forklare hvordan de påvirker samfunnet. Kunnskapsbedrifter har en fordel her fordi de fleste har mye å fortelle om og mye å være stolte av, enten de er forskere, konsulenter, designere eller it-bedrifter. De bidrar alle til å utvikle ny kunnskap eller til å spre kunnskap som løser store og små problemer i verden. Utfordringen er å fortelle om det også.

En fullstendig presentasjon med de ulike tallene og grafene om Norge finnes her. En kortversjon med noen av figurene er her. Det er som sagt et interessant materiale.

Om ledere, tid og multitasking

I siste utgave av McKinsey Quarterly er det en interessant artikkel om "information overload" og de problematiske sidene ved "multitasking". Artikkelen peker på noe som er ganske opplagt: at den nye elektroniske virkeligheten, i det siste spesielt tilgang til epost på mobiltelefon og bruk av sosiale medier, går ut over muligheten til å rydde plass til sammenhengende tid brukt på refleksjon, kreativitet og de virkelig vanskelige oppgavene virksomheter står overfor.

Det er mange fordeler med for mye informasjon fremfor for lite informasjon. Men det er noe med måten all denne informasjonen møter oss i hverdagen, og måten vi organiserer oss for å håndtere den, som truer lederes mulighet til å jobbe produktivt med de viktigste oppgavene. McKinsey Quarterly skriver:

"For all the benefits of the information technology and communications revolution, it has a well-known dark side: information overload and its close cousin, attention fragmentation. These scourges hit CEOs and their colleagues in the C-suite particularly hard because senior executives so badly need uninterrupted time to synthesize information from many different sources, reflect on its implications for the organization, apply judgment, make trade-offs, and arrive at good decisions. The importance of reserving chunks of time for reflection, and the difficulty of doing so, have been themes in management writing for decades."

Hva er det ledere i store virksomheter gjør i praksis for å klare å håndtere det enorme og kontinuerlige behovet for korte samtaler, møter, reiser til kunder og avdelinger, middager med viktige relasjoner, behovet for å holde seg oppdatert og svare på telefoner, epost og andre andre elektroniske medier - og i tillegg rydde tid til å tenke noen sammenhengende tanker om strategi, organisasjon og fremtiden? I følge artikkelen har mange ledere i praksis to arbeidsdager, en vanlig arbeidsdag og en arbeidsdag "før, etter og innimellom":

"Many senior executives literally have two overlapping workdays: the one that is formally programmed in their diaries and the one “before, after, and in-between,” when they disjointedly attempt to grab spare moments with their laptops or smart phones, multitasking in a vain effort to keep pace with the information flowing toward them."

Artikkelen slår fast at det ikke er mulig å skru klokken tilbake og avskaffe de hjelpemidlene som gjør oss mer mobile og fleksible, og skaffer oss så mye bedre muligheter for samhandling, informasjonsinnhenting og oversikt. Utfordring er å ha noen retningslinjer som del av en personlig strategi, og helst også en bedre virksomhetskultur, for hvordan man skal bruke informasjonsverktøy på en klokere måte. I mange virksomhetskulturer er det mest heroiske man kan gjøre å drive med multitasking. Problemet i følge artikkelen er at effekten ofte er redusert produktivitet. Og det er ikke spesielt lurt å dyrke en bedriftskultur og en arbeidsetikk som gir dårligere resultater, da bør man heller bygge en kultur som fremmer andre holdninger og arbeidsformer. McKinseys foreslår tre områder der det bør handles på bakgrunn av noen viktige erkjennelser:

"First, we need to acknowledge and reevaluate the mind-sets that attach us to our current patterns of behavior. We have to admit, for example, that we do feel satisfied when we can respond quickly to requests and that doing so somewhat validates our desire to feel so necessary to the business that we rarely switch off. There’s nothing wrong with these feelings, but we need to consider them alongside their measurable cost to our long-term effectiveness. No one would argue that burning up all of a company’s resources is a good strategy for long-term success, and that is equally true of its leaders and their mental resources.

Second, leaders need to become more ruthless than ever about stepping back from all but the areas that they alone must address. There’s some effort involved in choosing which areas to delegate; it takes skill in coaching others to handle tasks effectively and clarity of expectations on both sides. But with those things in place, a more mindful division of labor creates more time for leaders’ focused reflections on the most critical issues and also develops a stronger bench of talent.

Finally, to truly make this approach work, leaders have to redesign working norms together with their teams. One person, even a CEO, cannot do that alone—who wants to be the sole person on the senior team who leaves the smart phone behind when he or she goes on vacation? Absent some explicit discussion, that kind of action could be taken as a lack of commitment to the business, not as a productive attempt to disconnect and recharge. So we encourage leaders and their teams to discuss openly how they choose to focus, filter, and forget; how they support each other in creating the necessary time and space to perform at their best; and how they enable others, throughout the organization, to do the same. This conversation can also be the right starting point for a deeper look at the information and technology needs of all the company’s knowledge workers."

Jeg tror personlig at arbeidsform og evnen til å drive multitasking kan være ganske individuell. Noen trives bedre med en kombinasjon av fragmentering og kompleksitet enn andre. Kanskje er det også slik at de som vokser opp i dag med internett over alt får et annet forhold til informasjonsoverskuddet enn tidligere generasjoner og vil være bedre rustet til å håndtere det. Men dette er problemstillinger jeg vil tro nesten alle ledere, og mange andre kunnskapsarbeidere med komplekse arbeidsoppgaver, vil kjenne seg igjen i. Hvordan skal en leder prioritere sin tid når man får informasjon om omtrent alt og kan blande seg inn i omtrent alt. Er det blitt for fristende å gjøre for mye selv og alt på en gang? Og dermed frata seg selv viktige muligheter til å overlate ansvaret til noen andre, ta et skritt tilbake og reflektere og konsentrere seg om større og viktigere utfordringer, ting som ikke egner seg for saksbehandling i sanntid men er av en slik karakter at det bare er lederen som kan ta ansvaret.

Nå vil de fleste ledere jeg kjenner si at det å trekke seg tilbake og være mindre synlig i hvert fall ikke er noen mulighet, kravet fra organisasjonen er at ledere skal kommunisere mer både innad og utad, og være virksomhetens ansikt utad.  Det er naturligvis helt riktig. Men utfordringen er å ta disse kravene til synlighet og kommunikasjon på alvor, men samtidig ha en arbeidsform som gjør at ledere og kunnskapsmedarbeidere med store nettverk og komplekse ansvarsområder bruker mer av sin tid der det har størst verdi. Den balansen er ikke spesielt lett å finne.

Om å forstå Kina

De siste prognosene sier at Kinas økonomi  vil passere USAs økonomi allerede i 2020 og overta som verdens største land målt i BNP. Det blir første gang i moderne tid at et ikke-vestlig land er det mektigste i verden. Hva er det som kjennetegner det nye og mektige Kinas syn på seg selv? Hva er de viktigste forskjellene på måten Kina ser på seg selv som stat og hvordan andre store land definerer seg selv Martin Jacques fra The Guardian mener at Kina definerer seg helt annerledes enn vestlige stormakter og snakker om de tre byggestenene som kjennetegner Kinas forståelse av seg selv: Hva det er som definerer hva landet er, synet på statens rolle og på holdningen til etnisk mangfold.

Til Brussel for å møte ESA

Tidligere denne uken var jeg på en rask tur til Brussel sammen med en liten delegasjon fra Abelia og NHO, samt den private skolekjeden Akademiet som driver videregående skoler seks steder i Norge. I Brussel besøkte vi EFTA Surveillance Authority (ESA), organet som er satt til å overvåke at EØS-landene Norge, Island og Liechtenstein overholder sine forpliktelser i forhold til EUs indre marked.

Grunnen til at vi var hos ESA var for å argumentere for at de må følge opp en klage vi har sendt om den norske stats diskriminering av utleiere av lokaler til private videregående skoler. Mens de som leier ut til offentlig videregående skoler kan trekke fra inngående merverdiavgift, har ikke de som leier ut til private skoler samme mulighet i dagens mva-regelverk. Noe vi mener innebærer ulovlig statsstøtte i henhold til EUs statsstøtteregler og regler om ikke-diskriminering. Dette rammer ikke bare utleiere av eiendom, i neste omgang rammer det skolene som må betale høyere husleie i markedet. Skoler har klasserom og bruker stor plass, så det er en betydelig merkostnad.

En kortversjon av hva saken handler om kan man finne her på Abelias webside, den er fra mars i fjor, det var da klagen ble sendt. Mva-regler, mva-kompensasjon og frivillig mva-register er kompliserte saker. Men de som måtte være interessert i å lese hele begrunnelsen for klagen og hvorfor vi mener dette er ulovlig statsstøtte kan lese selve brevet vårt til ESA her. For alle som driver private videregående skoler i leide lokaler er dette en viktig problemstilling. Disse skolene er omfattet av privatskoleloven og får statsstøtte til driften, men grunnlaget statsstøtten beregnes ut fra tar ikke hensyn til mva-kostnaden. Det finnes så vidt jeg vet noen parallelle problemstillinger med konkurransevridning i forhold til utleie til private også på andre områder der det offentlige også leverer tjenester, som barnehager og omsorg, så det er en viktig sak for mange virksomheter som bidrar til utdannings- eller velferdstjenester i samfunnet.

Reisen var for øvrig også en grei påminnelse om at det ikke er så langt til Brussel. Faktisk ikke lengre enn at det er fullt mulig å unngå overnatte og likevel reise på helt greie tidspunkter på døgnet. Avreise med fly fra Gardermoen på morgenen var 08.15 og ankomst Brussel 10.15. Vi hadde et halvannen times møte hos ESA kl 11.30 - 13.00. Og tok fly tilbake til Oslo allerede 14.20 som ble forsinket, men egentlig skal lande i Oslo 16.25. Da ble det ikke tid til å gjøre noe annet enn å sitte i møte, men det var til gjengjeld en svært effektiv måte å få snakket med de vi skulle og presentert saken.

Obama: Innovasjon, forskning og konkurranseevne er svaret

Barack Obama holdt i natt den årlige State of the Union Address. En tale som skal handle om de store og viktige spørsmålene. For eksempel hvordan USA skal skape ny vekst og flere arbeidsplasser. Hele første del av talen handler om hva et land må gjøre for å lykkes i en kunnskapsøkonomi. Hvordan USA kan lykkes i konkurransen i en tid der Kina har verdens kraftigste datamaskin og er vertskap for verdens største private forskningsfasiliteter for solenergi. Og svaret til Obama er at USA må "out-innovate, out-educate and out-build the rest of the word". Here er en "enhanced" YouTube versjon av hele talen:



New York Times har laget en oversikt over hvor ofte en del nøkkelord er brukt i alle State of the Union-taler siden 1934. Obama nevner innovate 11 ganger, noe som er ny rekord og han nevner jobs 31 ganger. Det er ganske interesssant å se hvordan lederen i verdens mektigste land bruker denne talen til å fortelle at kunnskap, innovasjon, forskning og utdanning er viktigst av alt. Disse analysene hører vi alt for sjelden i norsk politikk, dessverre. Hele første del av talen handler om betydningen av å ha et sterkt og mer innovativt næringsliv, blant annet disse avnittene som er like relevante for Norge som for USA:

"We know what it takes to compete for the jobs and industries of our time. We need to out-innovate, out-educate, and out-build the rest of the world. We have to make America the best place on Earth to do business. We need to take responsibility for our deficit and reform our government. That’s how our people will prosper. That’s how we’ll win the future. And tonight, I’d like to talk about how we get there. The first step in winning the future is encouraging American innovation. None of us can predict with certainty what the next big industry will be or where the new jobs will come from. Thirty years ago, we couldn’t know that something called the Internet would lead to an economic revolution. What we can do -- what America does better than anyone else -- is spark the creativity and imagination of our people. We’re the nation that put cars in driveways and computers in offices; the nation of Edison and the Wright brothers; of Google and Facebook. In America, innovation doesn’t just change our lives. It is how we make our living. 

Our free enterprise system is what drives innovation. But because it’s not always profitable for companies to invest in basic research, throughout our history, our government has provided cutting-edge scientists and inventors with the support that they need. That’s what planted the seeds for the Internet. That’s what helped make possible things like computer chips and GPS. Just think of all the good jobs -- from manufacturing to retail -- that have come from these breakthroughs. Half a century ago, when the Soviets beat us into space with the launch of a satellite called Sputnik, we had no idea how we would beat them to the moon. The science wasn’t even there yet. NASA didn’t exist. But after investing in better research and education, we didn’t just surpass the Soviets; we unleashed a wave of innovation that created new industries and millions of new jobs.

This is our generation’s Sputnik moment. Two years ago, I said that we needed to reach a level of research and development we haven’t seen since the height of the Space Race. And in a few weeks, I will be sending a budget to Congress that helps us meet that goal. We’ll invest in biomedical research, information technology, and especially clean energy technology – an investment that will strengthen our security, protect our planet, and create countless new jobs for our people."

Obama snakket deretter mer om betydningen av å være ledende på energiforskning og om betydningen av å ha gjennomgående høy kvalitet i skolesystemet, både i toppen og i bredden. Etter hvert kom Obama også inn på betydningen av å modernisere offentlig sektor, både for å spare penger og redusere budsjettunderskuddet, noe USA er nødt til å gjøre, men også for  skape en offentlig sektor som fungerer i internettalderen:

"We live and do business in the Information Age, but the last major reorganization of the government happened in the age of black-and-white TV. There are 12 different agencies that deal with exports. There are at least five different agencies that deal with housing policy. Then there’s my favorite example: The Interior Department is in charge of salmon while they’re in fresh water, but the Commerce Department handles them when they’re in saltwater. I hear it gets even more complicated once they’re smoked. 

Now, we’ve made great strides over the last two years in using technology and getting rid of waste. Veterans can now download their electronic medical records with a click of the mouse. We’re selling acres of federal office space that hasn’t been used in years, and we’ll cut through red tape to get rid of more. But we need to think bigger. In the coming months, my administration will develop a proposal to merge, consolidate, and reorganize the federal government in a way that best serves the goal of a more competitive America."

Det er ikke blitt lettere for Obama å få igjennom politikken sin med det flertallet som nå sitter i Representantenes Hus. Men det er forhåpentligvis slik at både demokrater og republikanere kan samles om hovedprioriteringene i denne talen, tiltak som fremmer innovasjon, forskning og konkurranseevne i næringslivet og modernisering av offentlig sektor.

Forelesning i Ole-Johan Dahls Hus

I dag var jeg så heldig å være gjesteforeleser hos Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo. Det foregikk i et stort auditorium som heter Simula i det splitter nye Ole-Johan Dahls Hus (tidligere kjent som IFI 2), som ligger i Gaustadbekkdalen, rett ved siden av Forskningsparken og Ciens-bygget til miljøforskerne. Og like ved ligger Rikshospitalet og Blindern, med alle sine forskere og studenter. Et utrolig spennende område der skjer mye forskning og undervisning som skal legge grunnlaget for fremtidens næringsliv.

Jeg fikk en omvisning i bygget av instituttleder Morten Dæhlen i dag. Det er et moderne, utrolig flott bygg, og vanvittig stort. I nordenden er det ti etasjer i "tårnet" og på toppen der sitter blant annet doktorgradsstudenter og bioinformatikere. Bildet viser hovedinngangen som ligger i sørenden av bygget, der de i dag var i gang med å montere kunstverkene som har stått utstilt på Universitetsplassen.

De ansatte jeg snakket med i dag var veldig opptatt av at de nå for første gang er samlet og kan se hverandre. Informatikerne har hatt et fag i mange år. Nå får de også et miljø. Digi.no har laget en flott reportasje med mange bilder om hvordan de 28 250 kvadratmeterne til 250 ansatte, rundt 1300 studenter og en prislapp på 1,6 millarder kroner ser ut. IFI er blitt UiOs største institutt og har nå fått et av verdens mest moderne universitetsbygg. Og den offisielle åpningen blir, symbolsk nok, på universitetets 200-årsdag 2. september.

Med et så flott bygg følger både større synlighet og mer ansvar. Ansvaret handler om å være blant de ledende i verden på forskning og undervisning om informasjonsteknologi. Men også ansvar for å bygge samarbeidsrelasjoner mot næringsliv og andre fagmiljøer, som life science og genteknologi, utdanningvitenskap, mediefagene og samfunnsfagene, områder der en bruker informasjonsteknologi i stadig større grad, og der det nettopp i grenseflatene mellom fagene ligger nye muligheter for å utvikle kunnskap og få til innovasjon.

Hva snakker man om når man holder gjesteforelesning for så mange unge kloke hoder som kan mye mer enn man kan selv om teknologi? Jeg snakket om hvordan samfunnet vårt, i møtet med globalisering og eldrebølge, trenger mer innovasjon dersom vi skal løse velferdsoppgaver og skape nytt kunnskapsbasert næringsliv. Informasjonsteknologien gir oss elektronikk, programvare, nettverk, sensorer, roboter, samhandlingsplattformer og visualiseringsverktøy som er innovasjoner i seg selv, men også utgjør selve teknologiplattformen for mer innovasjon. De muliggjør nye tjenester, nye prosesser, nye organisasjonsformer og nye forretningsmodeller. Innenfor områder som helse og omsorg og miljøvennlige energi- og transportløsninger, er it en avgjørende forutsetning for å jobbe smartere og bruke ressursene bedre.

Emnet heter Informatikkens verden (INF 0105) og er et nytt emne i bachelorprogrammet for førsteårsstudenter. Instituttleder Morten Dæhlen har blogget om emnet på Dærnt's Corner. En blogg som anbefales på det sterkeste. Mortens blogg gir både innsikt i hva som skjer innenfor forskningen og et interessant innblikk i hva en leder av at stort og viktig universitetsinstitutt er opptatt av.

Espen Eckbo som it-utvikler Ragnar Hoff

Denne legendariske videoen med Espen Eckbo som it-utvikler Ragnar Hoff, med ansvar for utviklingen av billettsystemet Flexus, ble laget til Javazone 2009. Den har vært umulig å spore opp på nettet en stund, men nå ser jeg at noen igjen har lagt den ut på YouTube, til glede for oss alle:



Det finnes også noen andre fantastisk morsomme varianter av it-ansvarlige skapt av Espen Eckbo, blant annet driftsansvarlig Rhino Thue, som ser på alle andre i bedriften som "motarbeidere". Og Dag Hoff, en annen og betydelig blidere it-ansvarlig, men som også sliter litt med å kommunisere.

Statoil skyter i været på Fornebu

Bildet til høyre er Statoils utbygging på Fornebu, slik det ser ut fra vestsiden av Aker Solutions kontorbygg når man ser ned mot Rolfsbukta og Oslofjorden. IT Fornebu ligger utenfor bildet til høyre, mens Telenor er til venstre.

Dette er tomten der parkeringshuset til Fornebu flyplass var tidligere. Det er revet og innen høsten 2012 skal dette bli et 65 000 kvm stort kontorbygg med plass til rundt 2500 ansatte. Det er Statoils forretningsområder for leting og for E&P internasjonalt som det er besluttet at skal være på Fornebu. De kommer til å få en av de flotteste beliggenhetene og utsiktene over fjorden som det er mulig å oppdrive.

Akkurat nå synes jeg det ligner mer på understellet til en oljeplattform i Nordsjøen enn på et kontorbygg. Ganske fascinerende å sammenligne med understellet til Troll A, Statfjord A eller Sleipner A (første versjon av akkurat det understellet forsvant i Gandsfjorden i 1991). Man kunne nesten være fristet til å tro at det skal monteres et plattformdekk på toppen, men i følge tegningene skal det snart bli et moderne og flott kontorbygg.

Vinterstemning på Storøya

Foto: Paul Chaffey, Flickr

Det var mye folk på tur på Storøya i det flotte været søndag. Så fint vær at man fikk en følelse av påskestemning. Storøya ligger i forlengelsen av Fornebulandet på vestsiden. Jeg har tidligere blogget om hvor bra dette området egner seg til sykkelturer og bading om sommeren, men det passer helt utmerket til å gå på tur om vinteren også. Man kan ikke kjøre helt ut, men for eksempel ta utgangspunkt i veien ut mot Storøyodden fra Storøya grendesenter, der det er parkeringsmuligheter.

Nettet av gangveier er brøytet både på Fornebulandet og utover på Storøya, så det er ikke noe problem å komme seg fram . Og for skifolket er det en maskinpreparert skiløype rundt Storøya. Det er naturligvis veldig flatt i forhold til marka, og byr derfor ikke på de helt store utfordringene. Men til en kort tur passer det fint. Og selvfølgelig fint for små barn og andre som foretrekker at det ikke er alt for bratt.

Ytterst på Storøyodden ved badeplassen ligger det en kiosk. Kiosken er søndagsåpen kl 11-15 i vinter fordi et par skoleklasser ved Hundsund Ungdomsskole skal finansiere sin tur med de hvite bussene til Polen, og derfor selger boller, vafler, sjokolade og kaffe (det nøyaktige vareutvalget kan nok variere litt fra gang til gang). Og som man kan skimte på bildet over så var det i dag satt ut noen behagelige stoler i solveggen. Det virket som om tilstrømningen av kunder var veldig bra i det flotte været i dag. En søndagstur til Storøya i vinter kan derfor anbefales, av flere grunner.

Game changers: Larry Page og Sergey Brin

I Bloombergs dokumentarserie på nett TV om "game changers" er selvsagt Larry Page og Sergey Brin med, de to gründerne som startet Google. De møttes for første gang på Stanford University så sent som i 1995 og etablerte Google i 1998. Google har det siste tiåret redefinert hvordan vi skaffer oss og organiserer informasjon. Kjernen i virksomheten er verdens mest brukte søkemotor, men gjennom en kombinasjon av egen innovasjon og oppkjøp av andre oppstarstsbedrifter med geniale ideer, står Google i dag som eier av tjenester som YouTube, Gmail, Google Maps, Picasa, Google Earth, Blogger, Google News, Google Books, Google Translate, Google Scholar, Google Patents og ikke minst mobilplattformen Android.

Denne uken ble det kunngjort at Larry Page, en av de to gründerne, tar over som konsernsjef i Google etter Eric Schmidt. Alle tre i ledelsen er med videre, men det skal visstnok bli tydeligere hvem som tar beslutningene. Begrunnelsen er at beslutningsprosessen er blitt for tung og komplisert, og at Google nå skal bli mer som en kjapp gründerbedrift igjen. Da er det jo interessant å se litt på historien bak:

Trender som gjør at universitetene må omstille

Hvilke tunge trender i samfunnet er det som vil påvirke høyere utdanning så sterkt i årene som kommer at det kan kreve store endringer? Det var et av spørsmålene møteleder Gudmund Hernes stilte oss som satt i panelet på forskningsministerens Kontaktkonferanse tirsdag. Jeg tror det i hvert fall er tre ting universitetene og høyskolene vil preges sterkt av og må ta hensyn til:

For det første er det det forholdet, som jeg også er inne på i Aftenpostens omtale av konferansen i dag, at høyere utdanning blir mye viktigere for privat sektor enn før. Det har vært kraftig vekst i antall personer som tar høyere utdanning i mange år, men mye av dette har skjedd fordi offentlig sektor har ekspandert så mye. Departementer, direktorater og kommuneledelser trenger folk med høyere utdanning. I dag har 52 prosent av alle ansatte i offentlig sektor høyere utdanning, mens bare 25 prosent i privat sektor har det. Litt forenklet kan man vel si at ingeniørene og siviløkonomene gikk til privat sektor, resten gikk til offentlig sektor. Dette er under rask forandring, og er blant annet beskrevet i en rapport fra Kunnskapsdepartementet jeg har blogget om før. Fremveksten av flere kunnskapsbedrifter innenfor en rekke ulike bransjer, kombinert med at eksisterende næringsliv  blir stadig mer kunnskapsintensivt, gjør at behovet for høyt utdannet arbeidskraft i private bedrifter vil øke kraftig. Og da må universiteter og høyskoler tilby utdanning av høy kvalitet som er mer relevant for den typer jobber det blir flere av.

Den andre trenden er at det samtidig med økt etterspørsel etter flere høyt utdannede i privat sektor vil være en kraftig vekst i etterspørselen etter kompetanse i helse- og omsorgssektoren. Dette er særlig knyttet til den såkalte eldrebølgen. Helse- og omsorgsektoren sysselsetter i dag litt over 500 000 personer (rundt 20 prosent av de 2,5 millionene som er i arbeid i Norge). I følge Kunnskapsdepartementets tall vil behovet være på ytterligere et sted mellom 83 000 og 166 000 personer innen 2030. Av disse skal mellom 48 000 og 100 000 personer ha en høyere utdanning fra universitet eller høyskole. Det media og politikere ofte omtaler som et behov for flere "varme hender" er med andre ord et stort behov for mer kompetanse, eller om man vil, flere "kloke hoder". Kampen om de kloke hodene vil øke. Og forventningen  hos politikere og i samfunnet ellers vil være at universiteter og høyskoler skal løse dette problemet både for privat sektors behov og for helse- og omsorgsektoren. For hva skal vi med stadig flere universiteter hvis de ikke leverer det samfunnet trenger mest av alt?

Den tredje trenden er en akselererende globalisering som gjør at konkurransen om å være en attraktiv region for ambisiøse studenter, forskere og bedrifter vil øke ytterligere. Globalisering og digitalisering gjør at informasjon og kunnskap er langt mer tilgjengelig enn før. Kunnskap som tidligere var utilgjengelig eller veldig dyrt å få tak i, og ga de som satt på kunnskapen en god inntektsmulighet, er i dag bare et google-søk unna og helt gratis. Det betyr ikke at all kunnskap blir gratis og tilgjengelig for alle, men det betyr at kravet om at man kommer til bordet med noe unikt, og som andre ikke kan kopiere så lett, vil øke. Høy kvalitet også i internasjonal målestokk er ikke lenger et høyt ambisjonsnivå, men et minimumskrav innenfor mange utdanninger. Og ofte er ikke det nok heller, man må i tillegg tilføre noe innovativt og distinkt, som for eksempel utradisjonelle tverrfaglige kombinasjoner, entreprenørskapstrening eller kombinasjoner av teori og praksis som skiller seg ut. Noen kan velge å ha som strategi å investere tungt i forskningsinfrastruktur i form av laboratorier og forskningsutstyr som holder et så høyt nivå at det trekker til seg forskere og studenter fra hele verden. Poenget er at man må gjøre noe annet enn alle andre. Da må man prioritere noe og velge noe annet bort.

Ingen av disse trendene er spesielt skremmende hvis man som universitet eller høyskole har tenkt å være best på det man driver med og å ha en tydelig strategi som gjør at man kan komme dit. Både kampen om de kloke hodene og globaliseringen gir de beste universitetene flere muligheter. De som vil slite er alle som ikke har en strategi som som gjør dem best på noe område, men stadig får beskjed gjennom søkertall til studier og forskningsevalueringer om at de er langt nede på listene. Den politiske utfordringen er ikke å redde de dårlige. Den handler om å finne de mekanismene, økonomiske og andre, som belønner universitetene og høyskolene som gjør de nødvendige omstillingene.

Game changers: Jon Stewart

Bloomberg.com har laget en ny serie med dokumentarprogrammer på nett TV om folk som har redefinert bransjen de jobber i, og bidratt til å forandre verden. Det er folk fra både politikk, kultur, næringsliv og teknologi som er disse "game changers". Første film handlet om Mark Zuckerberg fra Facebook og andre om Steve Jobs, og som en kan se på denne samleoversikten er det så langt laget syv programmer om veldig interessante folk.

Her er historien om hvordan Jon Stewart med sitt "Daily Show" har redefinert hvordan man dekker nyheter og politikk i TV, og gjennom det er blitt en av de mest innflytelsesrike personene i USA:

Bedrifters bruk av Facebook - et eksempel

Bredbåndsselskapet Nextgentel har på kort tid fått bortimot 40 000 venner på Facebook. Jeg har ikke sett noen liste over hvilke norske bedrifter som er størst på Facebook målt i antall venner, men jeg vil tro at dette er et veldig høyt tall i forhold til de aller fleste andre bedrifter.

Derfor er det interessant når Morten Ågnes, direktør for marked og kommunikasjon i Nextgentel, blogger om denne satsingen, hvorfor de gjør det, hvordan de har fått det til og hva det kan bety av muligheter for bedriften fremover. Ågnes stiller spørsmål om hvor mye en venn på Facebook er verdt i penger for en bedrift, og svarer at:

"Generelt er dette en nærmest meningsløs diskusjon, til det er det for store forskjeller mellom ulike bransjer, selskaper og grunner til at man velger å følge et selskap på Facebook. Hvordan fan-skaren er blitt rekruttert, er også av betydning i forhold til hvor verdifulle disse er. I NextGenTels tilfelle ble jo mange av disse rekruttert som følge av en flott konkurranse hvor man ved å svare riktig på 24 daglige spørsmål kunne vinne en LCD TV. Vi har sett noen mene at en slik rekrutteringskampanje må kunne sies å være vellykket når du klarer å begrense investeringen til 5 dollar per fan. I vårt tilfelle kostet den én dollar pr fan. Det vi gjorde, i tillegg til å engasjere både kunder og andre interesserte i en morsom adventskonkurranse, var å overbringe kunnskap om vårt TV-tilbud i markedet."

Nextgentel er en bedrift med mange privatkunder, og vil ha andre mål med å bruke sosiale medier enn en virksomhet med bare bedriftskunder. De bruker blant annet Facebook som en ny kanal inn til kundeservice. Bedrifter er forskjellige og alle må finne sin egen strategi på dette området, men man kan jo la seg inspirere av det andre får til. Og det er som sagt interessant å lese Morten Ågnes åpne refleksjoner om verdien for Nextgentel av å bruke sosiale medier. Resten av blogginnlegget der Morten Ågnes deler sine tanker om bedrifter og Facebook er her. 

Rockeband som modell for ledelse

En av de beste bøkene om ledelse jeg har lest i det siste er den danske psykologen Thomas Geukens bok Rock'n'Roll Ledelse. Der lanserer han blant annet de syv reglene om ledelse i et rockeband. Og hvorfor flere virksomheter, ikke minst kunnskapsbedriftene i næringslivet, kan lære mye om ledelse av rockens frontfigurer.

Nå kan man jo lure på hva som er vitsen med å lete etter ledelsesprinsipper i musikk- og kulturlivet. Geukens poeng er at ledere alltid har vært opptatt av å se seg om etter metaforer og inspirasjon for ledelse og strategi andre steder enn der de er til daglig. Blant annet i toppidretten, i symfoniorkesteret og i militære organisasjoner. Og selv om det er mye å lære av og inspireres av både i sport, orkester og i krig, er det også så store forskjeller at det er vanskelig å overføre arbeidsmåtene til moderne kunnskapsbedrifter.

Derfor mener Thomas Geuken at rockebandet er en langt bedre sammenligning for alle som er opptatt av ledelse i kunnskapsbedrifter. Rock er morsomt, det er lidenskap og det er hardt arbeid, akkurat som i bedrifter. Kreativitet og innovasjonsevne er helt avgjørende for å lykkes. Og så befinner rocken seg i skjæringspunktet mellom den faglige integriteten og det kommersielle. Man har en bunnlinje og må selge i et marked, men man må gjøre det uten å tråkke på profesjonsverdiene. Akkurat som i mange kunnskapsbedrifter.

De syv reglene for ledelse i rockeband er slik:

Regel #1: Stick to your guns. Det handler om å være ekte. Om å ikke oppgi sin integritet, men være autentisk og stå for noe. Det heter at kunden alltid har rett, men i følge rock'n'roll-ledelse er det bare mulig å tilfredsstille kundene på lang sikt når man lever i pakt med sine verdier og prinsipper.

Regel #2: Only play 80%. En provosende regel vil mange si, for man skal jo alltid gi 100%, minst? Feil, sier Thomas Geuken. Rockeband må skaffe seg "headroom" til å se hva de andre i bandet driver med og til å håndtere det uforutsette. Det er når man har kapasitet til å lytte til andre og handle på grunnlag av det som skjer utenfor en selv at man virkelig kan få til store ting. Hvis en leder bruker 100% av energien på egen prestasjon er det ikke noe igjen til å registrere omgivelsene.

Regel #3: Only 3 takes in the studio. Vi kan skade nytenking og innovasjon dersom vi drukner i detaljer og perfeksjonisme. Derfor må man gå videre og ikke jobbe i det uendelige med marginale forbedringer. I mer utvidet forstand handler dette også om å ikke lukke sekken for tidlig, men å være åpen for en vedvarende innovasjonsprosess. Selv den mest perfekte plan kan kreve at man gjør justeringer i gjennomføringsfasen. Ja, i følge boken er det slik at det nettopp er åpenhet for nytenking og innovasjon  i gjennomføringen som kan skape det helt store.

Regel #4: Embrace your failures. Nok en kontraintuitiv regel, vil mange si, vi skal jo ha en nullfeilfilosofi. Men Geukens poeng er at selv om flypiloter, kirurger og andre som lever i et strengt sikkerhetsregime har det slik, er det i mange kreative sammenhenger slik at feil er nyttige fordi vi kan lære av dem. Ja, noen ganger er feil så interessante at de danner grunnlaget for en helt ny måte å gjøre ting på. Feil er råstoffet til originalitet.

Regel #5: Keep it open. I rocken er det viktig at den som skriver en ny låt ikke lukker prosessen med en gang. Det må være plass til at andre i bandet kan bidra og gjøre den bedre. Slik bør det også være i business. Ledere kan være fristet til å konkludere for tidlig og lukker prosesser før flere får muligheten til å bidra. Man er redd for uroen som oppstår når ting ikke er avklart, og vi vet at mange blir urolige når det ikke tas raske avgjørelser. Men Geuken mener at nettopp denne kreative uroen er viktig drivstoff for å oppdage nye muligheter.

Regel #6: Hooking up: Dette er noe av det samme som Nils Arne Eggens filosofi om å spille andre gode. Alle har et ansvar for å gi de andre på laget litt medvind. Ledere skal skaffe ressurser og legge til rette for at medarbeidere kan gjøre en god jobb. Men medarbeidere har også et ansvar for at ledere skal kunne yte sitt beste, på samme måte som medlemmene av et rockeband skal gi vokalisten et best mulig utgangspunkt.

Regel #7: United we stand, divided we fall. Man skal gå mot strømmen og våge noe, ikke kopiere de andre. Da må alle stå sammen og støtte hverandre, både i gode og i vanskelige tider. Mange virksomheter satser på å bygge sterke individuelle prestasjonskulturer, men det vi i følge Geuken kan lære av rockeband er verdien av en sterk kollektiv prestasjonskultur. Det er ikke nok at gitaristen er god på konsert, alle må levere samtidig. I en slik kultur trenger man ikke vente på at lederen setter mål og deler ut oppgaver, alle vet hvor de kan bidra best.

Å beskrive et rockeband som forbilde for ledelse i bedrifter kan kanskje virke litt søkt. Jeg synes det er en metafor som er både tankevekkende og god, og tror at særlig kunnskapsbedrifter kan få interessante diskusjoner ut av en slik sammenligning. Thomas Geukens anbefaler heller ikke at en bedrift blir et rockeband. Det han sier at vi trenger en form for "hybrid ledelsesmodell" der man beholder elementer fra industrisamfunnets hierarkiske strukturer, men må tilføre noe av rockebandets passion og kreative kaos, dens balanse mellom kunst og kommers, og dens kollektive prestasjonskultur.

Boken Rock'n'roll ledelse anbefales på det varmeste for alle som vil la seg utfordre når det gjelder ledelsesmodeller. Den er på et lettlest dansk og kan kjøpes hos Tanum.no. Bare i papirversjon dessverre.

Bloggene ved Norges Handelshøyskole

Jeg var i Bergen forrige fredag og deltok i en paneldebatt på Norges Handelshøyskole om strategier og forutsetninger for omstilling og innovasjon i bedrifter. Da ble jeg gjort oppmerksom på  hele tre lovende bloggprosjekter de har ved NHH og som er knyttet til tre større pågående forskningsprogrammer med stor relevans for næringslivet.

Jeg synes flere kunnskapsvirksomheter, både bedrifter og forskningsvirksomheter burde bli flinkere til å bruke sosiale medier til å presentere det de holder på med. Blogger egner seg spesielt godt til å kommunisere nyheter, lenke til aktuelle fagartikler, reklamere for konferanser og ikke minst få tilbakemeldinger og dialog med både andre forskere og brukere av forskningen. Disse bloggene kan også være en gode måte å nå fram til medier og opinonsledere, og saker herfra vil helt sikkert dukke opp i andre medier etter hvert

Hva der det så de tre bloggene til Norges Handelshøyskole handler om?

Tjenesteinnovasjon er den eldste av de tre bloggene. Den handler som navnet sier om innovasjon i tjenestesektoren, innovasjon i forhold til forretningsmodeller og virkemiddelapparatets problemer med å forholde seg til tjenesteinnovasjon. Tjenestesektoren utgjør vel rundt 70 prosent av BNP, så det er ingen liten sektor i innovasjonssammenheng. Et hovedpoeng med denne bloggen har også vært å fortelle om fremdriften i forhold til å få til et Senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI) med flere sterke partnere og støtte fra Norges Forskingsråd, til NHH. Og rett før jul kom den store nyheten om at Center for Service Innovation nå er blitt et SFI. Det betyr helt andre og bedre rammevilkår i 10 år fremover, og mulighet til å bygge et miljø som er i spiss på dette området internasjonalt.

Krise, omstilling og vekst er den nye bloggen til et forskningprogram med samme navn, et program som er støttet av en rekke offentlige og private aktører. Prosjektet består av flere delprosjekter som blant annet ser på konsekvenser av finanskrisen, omstillingbehov og -muligheter i kjølvannet av kriser og innovasjonspolitikkens innretning og resultater. Victor Norman, Kjell Gunnar Salvanes og Lasse Lien er blant flere forskere som deltar i prosjektene og har begynt å blogge om det. For eksempel har Eirik Sjåholm Knudsen en morsom post om hva problemer med metodene for måling av utviklingen i næringslivet gjennom en finanskrise har felles med fastsetting av måten dommeren skal avgjøre hvem som har vunnet en boksekamp.

Focus er en helt nystartet blogg med tilknytning til forskningsprogrammet FOCUS, eller Future Oriented Corporate Solutions, et program som har flere store bedrifter med som partnere. Her er det ikke de politiske rammebetingelsene som er tema, men bedriftenes egne strategier og evne til å drive omstilling. Blant annet temaer som har med strategier for omstilling og vekst, verdsetting av bedrifter når verdiene stort sett er immaterielle, ledelse av innovasjonsprosesser i bedrifter og hvordan man skaffer konkurransefortrinn når kunnskapsarbeidere er den viktigste ressursen. Thore Johnsen og Inger Stensaker er blant forskerne i dette programmet, som virker veldig relevant i forhold til de konkrete utfordringene og veivalgene den enkelte kunnskapsbedrift står overfor når den skal omstille og vokse.

NHH feirer 75 år i år og har i den forbindelse lansert handlingsplanen NHH 2021, et ambisiøst program for å, i samarbeid med næringslivet, bli en av Europas ledende handelshøyskoler i løpet av 10 år. De tre nevnte tematiske forskningsprogrammene er det som skal løfte forskningen opp til det internasjonale toppnivået. Det blir spennende å følge dette videre, og de nye bloggene er som sagt en fin måte å nå ut til mange flere.

Good Ol' Girl

Tidligere i dag var det skifte av guvernør i South Carolina. Selv om selve valget var i november i fjor var det først i dag den nye guvernøren, 39 år gamle Nikki Haley begynte i ny jobb. The Atlantic, et av disse flotte seriøse amerikanske magasinene om politikk og kultur, har en lang og god artikkel om  Nikki Haley, og hvorfor det er noen interessante poenger knyttet til at hun har blitt guvernør akkurat i South Carolina.

South Carolina er en konservativ stat, selv etter amerikansk målestokk. De har færrest kvinner av alle i delstatsforsamlingen, bare 8,8 prosent. Guvernørene frem til i dag har vært hvite menn, riktignok med litt variasjon i partitilhørighet. Når de stemmer ved presidentvalg har de siden 1964 stemt republikansk, med unntak av Jimmy Carter i 1976. Og stort sett alle de velger til å representere seg i Washington er republikanere. Om guvernører står det i Article IV i South Carolinas grunnlov at en må oppfylle tre krav:

"No person shall be eligible to the office of Governor who denies the existence of the Supreme Being; and who on the date of such election has not attained the age of thirty years; and who shall not have been a citizen of the United States and a citizen and resident of this State for five years next preceding the day of election."

Nå er Nikki Haley både republikaner og kristen, og lever sånn sett opp til både det som står i loven og det som er forventet når det gjelder politisk farge. Men på alle mulige andre måter må man vel si at hun bryter ganske kraftig med bildet av hvordan den amerikanske høyrefløyen ser ut, spesielt "the good ol'boy-establishment" i sørstatene. Hun heter opprinnelig Nimatra Randhawa og har foreldre som innvandret fra India. Hun er den andre guvernøren i USA med indisk bakgrunn, i Lousiana er Bobby Jindal guvernør, også han republikaner og i en sørstat. Om hvorfor foreldrene kom til USA sa Nikki Haley i talen sin i dag følgende:

"You see, my mother was offered one of the first female judgeships in her native country, but was unable to serve on the bench because of the challenges of being a woman in India. Now she sits here today watching her daughter become Governor of South Carolina, the state she proudly calls her home. When you grow up with a mom like that, the word “can't” is not in your vocabulary. I will always be the proud daughter of immigrants. I will always cherish our family's experience. And I will always strive in my actions and in my words to make South Carolina a place where all of our children, regardless of race or gender, know that unlimited opportunities for happiness and success await them."

Nå har åpenbart denne oppveksten også hatt sine vanskelige perioder, det har nok sine sider å være små barn av indisk avstamning i et amerikansk sørstatsmiljø. The Atlantic skriver blant annet en helt utrolig historie om en konkurranse hun og storesøsteren var med på:

"Like Palin, Nikki Haley had a beauty-pageant moment, but one with a more discouraging outcome. When her sister was 8 and she was 4, the two of them entered the Little Miss Bamberg pageant, Singh told me. In previous years, the judges had crowned one white and one African American winner, but they were baffled over what to do with the two Indian American girls. At intermission, they called all the contestants on the stage: white girls on one side, black girls on the other, with the Haley sisters standing alone in the middle. The judges then announced that they had to disqualify the sisters, and handed each of them crayons and a coloring book. Before ushering them off the stage, they let Nikki sing the song she had prepared, “This Land Is Your Land."

Nikki Haley er konservative South Carolinas første kvinnelige guvernør og første fargede guvernør. Men hun er ingen venstreradikaler, i nominasjonskampen mot tre andre republikanere fikk hun støtte fra både Sarah Palin og Tea Party-kretser. Og anerkjente dette indirekte i sin innsettelsestale i dag, da hun snakket om arven fra 1773:

"We have a history of fierce independence, and that independence has some remarkable relevance for us today. While in 1773 it was the Tea Party in Boston that became famous, there was also a whole lot of tea dumped in the Charleston harbor that December. We declared independence from Great Britain some four months before Thomas Jefferson wrote the Declaration of Independence in Philadelphia. And at Kings Mountain just over our northern border, our local militia – not professional soldiers – helped turn the tide of the Revolutionary War that brought us the freedom we still enjoy to this day. Let's see: tax protests, tea parties, the grassroots beating the professionals – it does have a certain familiar ring to it."

Nå er det naturligvis alt for tidlig å si noe om Nikki Haley kommer til å gjøre en god jobb. Kanskje slår the good ol' boys tilbake neste gang. Eller kanskje er både Nikki Haley og Bobby Jindal mulige fremtidige republikanske presidentkandidater, de ser i hvert fall begge ut til å være bedre egnet som seriøse politikere og mindre som reality TV-stjerner enn for eksempel Sarah Palin. Artikkelen i The Atlantic, er en god påminning om at amerikansk politikk er betydelig mer flerdimensjonal enn det bildet av USA som vanligvis tegnes i norske medier.

Hvorfor kvinner overtar verden

Kvinner tar nå klart mest høyere utdanning, mens en stor andel av guttene sliter med å fullføre videregående skole. Og det er ikke bare i Norge det er slik, dette er situasjonen i mange land. Menn dominerer i de jobbene som rammes hardest av økonomiske kriser, mens kvinner dominerer tjenestesektorene som vokser sterkest. I følge Hanna Rosin, redaktør i The Atlantic, er det slik at i 13 av de 15 yrkene som vokser mest i USA er kvinner i flertall.

Hanna Rosin mener at dette ikke er tilfeldigheter, men uttrykk for en svært grunnleggende samfunnendring. Etter hvert som vi blir en kunnskapsøkonomi vil kvinner gradvis ta over, av den enkle grunn av kvinner i større grad enn menn ser ut å ha de egenskapene som er viktigst i et kunnskapsbasert arbeidsliv: De har relevant høyere utdanning, de har kreative evner og de er flinkere til å lede i flate organisasjoner. Et godt og tankevekkende, og for noen sikkert litt provoserende foredrag av Hanna Rosin hos TED:



Jeg ser at jeg i januar i fjor, basert på en artikkel i The Economist, også skrev en post her på bloggen om denne trenden. Og om hvorfor det i en slik situasjon er så viktig at land legger til rette for høy yrkesdeltagelse blant kvinner og gode muligheter for kombinere arbeid og familie. De landene som ikke får til dette har virkelig store utfordringer når de både skal møte eldrebølgen og kunnskapssamfunnet.

Kutt her. Invester der

Thomas Friedman, kommentator i New York Times og forfatteren bak The World is Flat og Hot, Flat and Crowded, skrev i sin siste spalte i NY Times at han nå skal skrive på en ny bok i fire måneder. Boken skal handle om på hvilke områder land og regioner må investere mer, i en tid der offentlige budsjetter skal kuttes kraftig.

"...the really hard stuff lies ahead: taking things away. We are leaving an era where to be a mayor, governor, senator or president was, on balance, to give things away to people. And we are entering an era where to be a leader will mean, on balance, to take things away from people. It is the only way we’ll get our fiscal house in order before the market, brutally, does it for us. In my book, the leaders who will deserve praise in this new era are those who develop a hybrid politics that persuades a majority of voters to cut where we must so we can invest where we must."

Hva er så de områdene der vi i følge Thomas Friedman må investere mer penger, selv om det skal kuttes andre steder. Det handler om utdanning, infrastruktur og innovasjon:

"To survive in the 21st century, America can no longer afford a politics of irresponsible profligacy. But to thrive in the 21st century — to invest in education, infrastructure and innovation — America cannot afford a politics of mindless austerity either. The politicians we need are what I’d call “pay-as-you-go progressives” — those who combine fiscal prudence with growth initiatives to make their cities, their states or our country great again. Everyone knows the first rule of holes: When you’re in one, stop digging. But people often forget the second rule of holes: You can only grow your way out. You can’t borrow your way out."

Både som spaltist i New York Times og som forfatter synes jeg Tom Friedman pleier å treffe vår tids viktigste temaer svært godt. Og denne nye boken ser ikke ut til å være noe unntak.

Fallende salg av magasiner til iPad

Kilde: WWD Media og Silicon Valley Insider

Mens salget av iPads går så det suser, og passerte 10 millioner enheter i god tid før jul, virker det som salget av magasiner du kan lese på iPad ikke tar av på samme måte. De som har utgitt magasiner for iPad i et halvt år opplever fallende salg. Mest spektakulær er utviklingen for Wired, som etter å ha solgt 100 000 eksemplarer av første utgave, har falt ned til et salg på rundt 20 000 pr nummer. Var det ikke slik at iPad særlig skulle være fremtidens plattform for de fargerike ukebladene og magasinene?

Et par av de gode internasjonale mediebloggene har reflektert litt rundt hva dette kan skyldes. Monday Note lister opp flere ting de mener har gått galt. Blant annet noen gode poenger om "execution", eller gjennomføringskvaliteten på det som er gjort:

"As I write this column, I download the January 3rd edition of the New Yorker. At least, I’m trying to. The mostly black & white weekly weighs about 100 megabytes and the download stream is erratic. The latest issue of Vanity Fair took several days to finish downloading. (To be fair, the 700 Mb of the latest Wired issue, loaded with videos, was done in a matter of minutes, while the previous one took a solid hour). Here is what is acceptable: The Economist. Wether I pop up my iPad or my iPhone, the app knows I’m a subscriber and prompts me, showing with the latest issue’s cover. One button. Download. Twenty seconds on a wi-fi, less than two minutes on a 3G network. No login, no purchase confirmation. In addition, my subscription grants me constant and seamless access to the magazine’s web site."

Jeg har den samme erfaringen med disse magasinene. The Economist er godt gjennomført, og en viktig grunn er at du har webutgave og iPadutgave i samme abonnement. Til å ta med seg på tur, eller sitte i sofaen og bla igjennom fungerer iPad-utgaven fint, den ligner på papirutgaven, men er tilpasset skjermen. Men skal man blogge om eller lenke til en artikkel i The Economist er webversjonen klart best. Web er også best hvis du skal lete opp gamle artikler. Man kan jo ikke gå rundt og  huske hvilken uke en bestemt artikkel var på trykk, til det er internett helt overlegen både papirarkiv og iPad-apps.

Monday Notes har også noen gode poenger om pris. Prisen på magasiner på iPad må være lavere enn prisen for magasiner på papir. Noe annet gir ingen mening verken på kort eller lang sikt. På kort sikt er det feil fordi mange av produktene fortsatt er dårligere enn papirversjonen både teknologisk og innholdsmessig. Og på lang sikt er det helt meningsløst å vri konkurransen til fordel for et format som er i tilbakegang og som det er dyrere å distribuere:

"Asking the consumer to pay the same price for an electronic product with a debatable advantage is a bad idea. Two ill-advised concepts (also applicable to newspapers) are at stake here. Even if they deny it, many publishers are still in the “let’s defend the paper” mode. From a theoretical strategic perspective, a bold move would call for accentuating the decline of the doomed part of the business to give more oxygen to the promising one. Even though a measure of caution is understandable when going through such a transition, the dominant sandbag posture is by no means justified. Its effect is simply to delay the inevitable."

Også Allan Mutter blogger om magasinsalget på iPad og har noen anbefalinger som går i samme retning. Hans hovedpoenger er vel at hvis du får en mindreverdig utgave av papirproduktet til samme pris, som i tillegg er full av tekniske problemer og er vanskelig å navigere i, ja da kommer ikke kunden din til å være spesielt lojal. Begge disse bloggene er inne på at flere av magasinene sannsynligvis må gjøre et klarere valg mellom å dyrke video og interaktivitet, og å være enkle, lette og innholdssentrerte. Monday Notes skriver:

"Make up your mind. For tablets, the choice will be between rich media magazine — again, yet to be invented – and content centric, Economist-like, i.e. less sexy but efficient. Ideally, news content for nomad devices should come in two flavors: one, loaded with multimedia, dedicated to tablets that will mostly connect through wi-fi, and another lighter version designed for the mobile phone’s small screen, which relies on low-speed cellular networks."

Spesielt lett er det jo ikke, det krever mye ressurser når en mediebedrift skal tilpasse produktet til nye teknologiplattformer. Men erfaringen så lagt viser at skal man gjøre det må man i hvert fall gjøre noen klare veivalg - og man må gjennomføre dem ordentlig..

Katzenjammer

I dag var det årskonferanse i NHO. Totalt sett en veldig  bra konferanse. Spesielt Kenneth Rogoff var veldig bra. Og minst like god var Mari Rege fra Universitetet i Stavanger, som svarte på spørsmålet om trygd er smittsomt. Men nå i kveld har jeg, litt på siden av hovedtemaet for konferansen,  mest lyst til å reklamere for Katzenjammer. De spilte på kveldens konferansemiddag og er et band jeg tidligere har kjøpt albumet til og liker.Og live er de rett og slett veldig bra. Et band man må få  med seg:

Biotek-konferansen 2011

Bak det litt kryptiske, men forhåpentligvis nysgjerrighets-vekkende navnet 3rd vs 13th - A bundle of resources, er det en spennende konferanse. Temaet er kommersialisering og næringsutvikling innenfor legemidler og biotek, og konferansen skal være i Oslo 20. januar.

Navnet på konferansen handler rett og slett om konferansens røde tråd: Hvorfor er det slik at dansk life-science utgjør en så mye større del av næringslivet og økonomien enn den norske? For å sitere fra programmets omtale av temaet for foredraget til Stig Jørgensen, CEO i Medicon Valley Alliance:

"Danmark posisjon i europeisk sammenheng er sterkt. Målt i antall pipe-lines rangeres dansk life-science som nr. 3, og som nr. 1 korrigert for folketall. Life-science segmentet utgjør 5% av dansk BNP, og sysselsetter over 40.000 mennesker. Om man legger som premiss at Norge og Danmark har et relativt likt utdanningssystem, omtrent like mange kloke hoder og er like kulturelt - hva kan forklare Danmarks sterke posisjon? Hvilke operative grep har de gjort, og kan noen av disse forklare forskjellen mellom bransjens posisjon i våre to land?"

Flere av foredragsholderne, blant annet Mette Kristine Agger fra Lundbeckfondenes venturevirksomhet og Torbjørn Hansen fra Pfizer, vil snakke om hva som kjennetegner biotech-klyngen i Danmark, hva slags eierskap, kapitaltilgang og insentiver de har og hvilke erfaringer de har gjort. Og som en vil se av programmet er det også solid deltagelse fra det norske virkemiddelapparatet og fra Kunnskapsdepartementet som vil si noe om strategier for å få til mer næringsutvikling innenfor life science her i Norge.

Den største nyheten på konferansen er såvidt jeg kan skjønne Torger Reves gjennomgang av hva som kjennetegner den norske medtek- og biotek-kyngen. Det å beskrive klyngen er en del av det store forskningsprosjektet Et Kunnskapsbasert Norge, der en ser på ulike klyngeegenskaper og forutsetninger for å lykkes i internasjonal konkurranse innenfor 13 ulike næringer. Blant tingene som er analysert er klyngens forutsetninger når det gjelder tilgang til kompetent arbeidskraft, kvaliteten på samarbeidet med forskningsmiljøer, tilgang til kompetent kapital og den lokale klyngedynamikken.

Dette er forhold  som til sammen kan fortelle oss en hel del om hvor attraktive norske næringsklynger er i forhold til tilsvarende klynger andre steder i verden, og hva vi bør gjøre for å innrette næringspolitikken slik at vi blir enda mer konkurransedyktige i kampen om å få fremtidens kunnskapsbedrifter til å være her. I E24 har det nylig vært en diskusjon om biotek kan bli "den nye oljen", eller om det er helt urealistisk å tro at Norge kan få noen ledende posisjon på dette området. Innlederne på konferansen vil helt sikkert bidra til å dra den debatten et steg videre. For det er et spennende program konferansearrangør Tove Cecilie Viebe har satt sammen. Konferansen er som sagt 20, januar på Grand Hotel i Oslo. Det kommer mye folk, men det er fortsatt mulig å melde seg på.

Spådommer om fremtiden fra 1993

Spådommer om fremtiden blir er morsomme, særlig når det handler om teknologi. Og minst like spennende som dagens spådommer er gårsdagens spådommer om fremtiden. Vi har ofte tatt feil om fremtiden, særlig om teknologiutvikling, men vi har gjerne tatt feil på veldig interessante måter. Måter som i etterpåklokskapens klare lys sier enda mer om den tiden spådommen ble laget i enn om fremtiden. Noen kaller denne læren om hvordan fremtiden så ut i fortiden for retrofuturisme.

Men noen ganger kommer det spådommer om fremtiden som treffer forbausende godt, som denne serien med reklamevideoer fra AT&T i 1993 der Tom Selleck hjelper oss se inn i fremtiden:



Helt upåvirket av datidens måter å tenke på er det jo ikke, jeg har særlig sans for den første reklamens spådom om at du i fremtiden vil kunne sende en telefax til hvem du vil fra badestranden. De traff med andre ord på de grunnleggende, at vi kan sende data via trådløse nett over alt. Men fordi mobiltelefoner i 1993 var svært enkle og bare til å snakke i, og epost og web knapt var i bruk, og i hvert fall ikke trådløst, var det telefax som var den kjente teknologien man tok utgangspunkt i når man skulle beskrive den videre utviklingen.  

Det er nok ganske typisk at det er lettere å se for seg hvordan den fysiske infrastrukturen kan utvikle seg et par tiår fram i tid enn å se for seg hva vi skal bruke den til, hvilken programvare vil vil bruke og hvilke tjenester folk vi benytte seg av.