Trender som gjør at universitetene må omstille

Hvilke tunge trender i samfunnet er det som vil påvirke høyere utdanning så sterkt i årene som kommer at det kan kreve store endringer? Det var et av spørsmålene møteleder Gudmund Hernes stilte oss som satt i panelet på forskningsministerens Kontaktkonferanse tirsdag. Jeg tror det i hvert fall er tre ting universitetene og høyskolene vil preges sterkt av og må ta hensyn til:

For det første er det det forholdet, som jeg også er inne på i Aftenpostens omtale av konferansen i dag, at høyere utdanning blir mye viktigere for privat sektor enn før. Det har vært kraftig vekst i antall personer som tar høyere utdanning i mange år, men mye av dette har skjedd fordi offentlig sektor har ekspandert så mye. Departementer, direktorater og kommuneledelser trenger folk med høyere utdanning. I dag har 52 prosent av alle ansatte i offentlig sektor høyere utdanning, mens bare 25 prosent i privat sektor har det. Litt forenklet kan man vel si at ingeniørene og siviløkonomene gikk til privat sektor, resten gikk til offentlig sektor. Dette er under rask forandring, og er blant annet beskrevet i en rapport fra Kunnskapsdepartementet jeg har blogget om før. Fremveksten av flere kunnskapsbedrifter innenfor en rekke ulike bransjer, kombinert med at eksisterende næringsliv  blir stadig mer kunnskapsintensivt, gjør at behovet for høyt utdannet arbeidskraft i private bedrifter vil øke kraftig. Og da må universiteter og høyskoler tilby utdanning av høy kvalitet som er mer relevant for den typer jobber det blir flere av.

Den andre trenden er at det samtidig med økt etterspørsel etter flere høyt utdannede i privat sektor vil være en kraftig vekst i etterspørselen etter kompetanse i helse- og omsorgssektoren. Dette er særlig knyttet til den såkalte eldrebølgen. Helse- og omsorgsektoren sysselsetter i dag litt over 500 000 personer (rundt 20 prosent av de 2,5 millionene som er i arbeid i Norge). I følge Kunnskapsdepartementets tall vil behovet være på ytterligere et sted mellom 83 000 og 166 000 personer innen 2030. Av disse skal mellom 48 000 og 100 000 personer ha en høyere utdanning fra universitet eller høyskole. Det media og politikere ofte omtaler som et behov for flere "varme hender" er med andre ord et stort behov for mer kompetanse, eller om man vil, flere "kloke hoder". Kampen om de kloke hodene vil øke. Og forventningen  hos politikere og i samfunnet ellers vil være at universiteter og høyskoler skal løse dette problemet både for privat sektors behov og for helse- og omsorgsektoren. For hva skal vi med stadig flere universiteter hvis de ikke leverer det samfunnet trenger mest av alt?

Den tredje trenden er en akselererende globalisering som gjør at konkurransen om å være en attraktiv region for ambisiøse studenter, forskere og bedrifter vil øke ytterligere. Globalisering og digitalisering gjør at informasjon og kunnskap er langt mer tilgjengelig enn før. Kunnskap som tidligere var utilgjengelig eller veldig dyrt å få tak i, og ga de som satt på kunnskapen en god inntektsmulighet, er i dag bare et google-søk unna og helt gratis. Det betyr ikke at all kunnskap blir gratis og tilgjengelig for alle, men det betyr at kravet om at man kommer til bordet med noe unikt, og som andre ikke kan kopiere så lett, vil øke. Høy kvalitet også i internasjonal målestokk er ikke lenger et høyt ambisjonsnivå, men et minimumskrav innenfor mange utdanninger. Og ofte er ikke det nok heller, man må i tillegg tilføre noe innovativt og distinkt, som for eksempel utradisjonelle tverrfaglige kombinasjoner, entreprenørskapstrening eller kombinasjoner av teori og praksis som skiller seg ut. Noen kan velge å ha som strategi å investere tungt i forskningsinfrastruktur i form av laboratorier og forskningsutstyr som holder et så høyt nivå at det trekker til seg forskere og studenter fra hele verden. Poenget er at man må gjøre noe annet enn alle andre. Da må man prioritere noe og velge noe annet bort.

Ingen av disse trendene er spesielt skremmende hvis man som universitet eller høyskole har tenkt å være best på det man driver med og å ha en tydelig strategi som gjør at man kan komme dit. Både kampen om de kloke hodene og globaliseringen gir de beste universitetene flere muligheter. De som vil slite er alle som ikke har en strategi som som gjør dem best på noe område, men stadig får beskjed gjennom søkertall til studier og forskningsevalueringer om at de er langt nede på listene. Den politiske utfordringen er ikke å redde de dårlige. Den handler om å finne de mekanismene, økonomiske og andre, som belønner universitetene og høyskolene som gjør de nødvendige omstillingene.