Godt nok for de svina

Sommeren 2012 traff jeg tilfeldigvis Anita Krohn Traaseth på en handletur på CC Vest i Oslo. Hun hadde en stor nyhet å fortelle meg: At hun hadde blitt blogger. Jeg har kjent Anita i jobbsammenheng som en tenkende og tydelig person i litt over ti år. Mens jeg hadde ledet Abelia i alle de årene, var hun i DNV Software, i miljøet rundt NHOs Female Future, i Simula Innovation og i den ambisiøse lille it-bedriften i Gudbrandsdalen hun ledet som gikk konkurs. Sommeren 2012 hadde hun vært i HP et par år og et par måneder før jeg traff henne på kjøpesenteret hadde hun blitt norsk toppsjef. Og nå hadde hun akkurat begynt å blogge, men ikke sagt det til så mange fordi hun ville prøve seg litt frem først.

Det at bloggen ikke var så kjent bidro jeg til å forandre da jeg blogget om Tinteguri like etterpå, i august 2012. Jeg skrev forventningsfullt positivt om bloggen som noe nytt og spennende. Ikke fordi hun var tidlig ute i sosiale medier (Heller tvert imot. De første bloggerne startet ti år tidligere og har stort sett sluttet igjen. Selv jeg som startet i 2008 var ganske sent ute), men fordi få toppledere i næringslivet forteller verden rundt seg hvem de er og hva de står for. It-bransjens folk er ofte så lite synlige utad at man skulle tro det ikke finnes mennesker i bedriftene i det hele tatt. Derfor er det viktig at ledere skriver om ledelse og at de viser at de står for noe.

Nå er det naturligvis flere måter å vise hva man står for, og det er ikke slik at blogging passer for alle ledere. Men det må være bra at det finnes noen toppledere som er villige til å prøve ut noen nye og mer åpne måter å fortelle og diskutere hva de holder på med, til både medarbeidere, kunder og folk som er nysgjerrige på hvordan livet som leder er. Og ikke bare om solsiden, men også om motgang, omstilling og noen krevende veivalg der du sitter med hele ansvaret for konsekvensene.

Når en leder er så glad i å skrive som Anita Krohn Traaseth åpenbart er, er det ikke noen stor overraskelse at det også er blitt en bok ut av det. "Godt nok for de svina" kom ut tidligere i mars og kan anbefales. Jeg tror ikke den passer for alle, men for alle som er ledere, har lyst til å bli ledere eller lurer på om de passer til å være ledere, er dette en bok det er mulig å hente kloke tanker og tips fra. Det er helt unikt, i hvert fall i Norge, at en slik bok er skrevet av en leder som er på post og midt oppe i krevende utfordringer akkurat nå, og ikke har mulighet til å etterrasjonalisere og redigere bort ting som viste seg å være feil. Det skaper fallhøyde.

At det ikke er så lett å stikke frem hodet og være en slik synlig toppleder fikk vi demonstrert med all tydelighet da debatten om "Rosa sukkerspinn" tok av etter lanseringen. Problemet er at folk må bli veldig forvirret når de hører og leser debatten om "sukkerspinn", "heiadamer" og ukritisk skryt av andre, for boken handler ikke om noe av dette. Den er ganske tradisjonell, i den forstand at det er en selvbiografisk og reflekterende bok om ledelse,  relativt kort og lettlest, og delt i tre ganske ulike deler, som alle er interessante.

Første del handler om barndom, ungdomstid og om mer og mindre tilfeldige veivalg som forteller hvem Anita er, hva hun står for og hva slags kontekst hennes lederrolle kan forstås innenfor. Deler av historien er såpass spesiell at den, i følge hennes selv, forklarer det meste av hennes holdninger, verdier og veivalg. Men ikke mer spesiell enn at mange vil kunne kjenne seg igjen i flere erfaringer og refleksjoner. Jeg kjente meg for eksempel godt igjen i det hun skriver om hvordan det var å ha en hjemmesituasjon som gjorde det nødvendig å ta mye ansvar for egen læring og egne fritidsaktiviteter. uten å reflektere over at det var et problem eller et savn, men tvert imot være takknemlig for støtten og mulighetene man fikk. Evnen til å bruke kreftene på det man kan gjøre noe med og ikke på det man ikke kan gjøre noe med betyr mye.

Andre del handler om veien inn i arbeidsliv og ledelse. Anita legger selv vekt på hvordan en del valg, ikke minst i starten, var forholdsvis tilfeldige, og at det også har vært en dose flaks, Jeg ser at noen medier har fulgt opp dette ved å gi inntrykk av at hun egentlig ikke har vært kvalifisert for lederjobbene hun har hatt. Da har de ikke helt skjønt poenget i (eller kanskje ikke lest hele) boken. Denne delen av boken handler nemlig ikke først og fremst om flaks og tilfeldigheter, men om indre motivasjon, jakten på gode hjelpere og andre strategier og valg som gjorde det mulig å lykkes. Om hvordan nysgjerrighet på nye ting og ønsket om å gjøre en forskjell har vært sterke drivkrefter. Og om hvordan man må gripe muligheter og ta ansvaret for dette selv, men at det først og fremst handler om å jobbe hardt og systematisk hvis man skal lykkes over tid. Opp- og nedturene hun beskriver fra arbeidslivet er ikke unike. Det mest interessante er refleksjonene rundt at det ligger læring i alle disses erfaringene, ikke minst i nedturene.

Tredje del av boken handler om dagens lederjobb i HP Norge. Om prosessen for å få jobben og om hva hun senere har gjort som leder. HP har ambisjoner om vekst i et PC-marked som er på vei ned, noe som gjør at rammebetingelsene i denne jobben er temmelig krevende. Det er interessant når Anita Krohn Traaseth forteller helt konkret om hva hun gjennomfører av tiltak internt, hvordan hun disponerer tiden sin og hvordan hun kommuniserer med medarbeidere og kunder. Og minst like interessant for mange er det å få innsikt i hva hun tenker om å kombinere lederrollen med familietid og hva hun selv gjør for å få det til å fungere i hverdagen.

Her er det ikke snakk om å skape noen perfekt fasade eller om å være til stede på alle arenaer, men om ha en gjennomtenkt strategi for å prioritere knallhardt og velge bort ganske mye for å ha tid til det aller viktigste - jobb og familie. Anita skriver godt om at det blant annet handler om å konservere energi, slik at den brukes der den virkelig trengs og ikke sløses bort på tidstyver og energityver. De fire "grunnverbene" hennes for å få til dette er sove, forenkle, skrive og balansere. 

Og til slutt i boken kan vi lese om "fem viktige forenklinger" som styrer de valgene hun gjør i hverdagen, der "jeg må ingenting" er et og "bli når man har mest lyst til å gå" er et annet. Det er også her boktittelen "Godt nok for de svina" kommer inn, som en måte å si at det ikke er nødvendig å være perfekt, så lenge det er godt nok til å gjøre jobben. Det er en god oppsummering av hovedbudskapet i en bok som er vel verdt å lese. Og som handler om helt andre ting enn flere av medieoppslagene den siste tiden kan gi inntrykk av.

Støtte til samarbeid mellom utdanning og næringsklynger

Torsdag fikk jeg en liten demonstrasjon av hva industriroboten på bildet til høyre kan gjøre. Den står på Høgskolen i Bergen og var for anledningen programmert til å flytte på snusbokser. Det klarte den fint. Den kan mye annet også, avhengig av hva den er programmert til å gjøre og hva den er utstyrt med av sensorer og elektronikk. Roboten inngår som en viktig del av utstyret høgskolen har for å kunne gi utdanning innenfor en robotteknologi som blir stadig viktigere for det høyteknologiske næringslivet i Hordaland og som blir stadig mer avansert.

Grunnen til at jeg var på besøk på Høgskolen i Bergen var for å offentliggjøre syv prosjekter som Innovasjon Norge har valgt ut som de beste av i alt 44 som søkte om tilskudd fra en ny ordning som gir støtte til samarbeid mellom regionale næringsklynger og utdanningsinstitusjoner. Mange, ikke minst det mest eksportrettede og kunnskapsintensive næringslivet, etterlyser en utdanningssektor som i større grad tilpasser tilbudet til det næringslivet i regionen trenger. Men høyskolene og universitetene svarer ofte at det er vanskelig fordi de må investere i nye og utstyrskrevende tilbud som er i stadig utvikling og at finansieringssystemet ikke oppmuntrer til den type risiko.

Dessuten følger ikke alltid etterspørselen i næringslivet de tradisjonelle fagdisiplinene ved et universitet. De ledende norske næringsklyngene er gjerne så nisjeorienterte i deler av det de gjør at det er helt spesielle kombinasjoner av fag og praktisk evne til oppgaveløsning bedriftene er på jakt etter. Tilbud som ikke nødendigvis finnes i en studiekatalog i dag, men som bare kan utvikles sammen med det lokale næringslivet og som kan bli et stort konkurransefortrinn for næringsklyngen dersom man lykkes med samarbeidet.

For å støtte opp om slike koblinger mellom klynger og utdanningsvirksomhet har Innovasjon Norge etablert en egen ny støtteordning. Mesteparten av kostnadene vil næringslivet og høyskolene selv betale, men for å hjelpe til skal det brukes i alt 20 millioner kroner fra Innovasjon Norge for å støtte utviklingen av syv konkrete samarbeidsprosjekter. Blant de syv prosjektene finner vi, kanskje ikke så uventet, flere av de miljøene vi gjerne tenker på som de ledende norske eksportklyngene.

Miljøet jeg traff sammen med høgskolen i dag var næringssamarbeidet i Osterfjordregionen i Hordaland, et miljø som er verdensledende innenfor robotteknologi og automatisering, og som samarbeider med Høgskolen i Bergen, en fagskole og en videregående skole. Denne kompetansen på automatisering er helt sentral for et høykostland som Norge og kommer også til å bli veldig viktig for å utvikle fremtidens velferdsteknologi.

De seks andre prosjektene som får støtte er: 1) ProBarents i Hammerfest, der man samarbeider for å dekke det kraftig økende kompetansebehovet som følger av økt aktivitet i Barentshavet, 2) LEGASEA i Ålesund, et samarbeid mellom den biomarine næringsklyngen og flere aktører innen utdanning og forskning, 3) Verdal Industripark/Proneo, et samarbeid for kompetansemobilisering i bedriftene i industriparken som driver innenfor olje/gass og fornybar energi, 4) Nasjonalt senter for komposittutdanning, et spennende samarbeid mellom kunnskapsklyngene på Kongsberg og Raufoss om fagskoleutdanning og høyskoleutdanning innen avanserte materialer, 5) Norsk Havbruk, et samarbeid mellom miljøer i Bodø, Stavanger og Trondheim om et utdanningstilbud tilpasset havbruksnæringens fremtidige kompetansebehov og 6) Kunnskapsparken Helgeland i Mo i Rana der en utvikler næringslivsrelevant ingeniørutdanning og etterutdanningstilbud på bachelornivå for bedriftene i blant annet olje- og gassklyngen der.

Fordi dette er et helt nytt virkemiddel i Innovasjon Norge, som går på litt på tvers av tradisjonelle sektorer, blir det viktig å lære av erfaringene underveis og justere kursen i tråd med disse erfaringene. Jeg opplevde stor entusiasme i Bergen og det blir spennende å se hva slags resultater disse prosjektene skaper. Jeg har tro på at denne måten å bygge bro mellom de regionale næringsklyngenes behov og lokale utdanningsinstitusjoner muligheter til å tilby relevant kompetanse er et viktig bidra til at kunnskapsbasert norsk næringsliv kan bli enda mer konkurransedyktig.

En mer aktiv Europapolitikk

Mandag og tirsdag denne uken var over 20 norske statssekretærer og politiske rådgivere, fra stort sett alle departementene, på en studietur til Brussel. For noen uker siden var en tilsvarende gruppe på besøk, noe som betyr at politisk ledelse i alle departementene har fått en solid innføring i utfordringer og muligheter knyttet til Norges forhold til EU.

Norge er nært knyttet til EU gjennom både naboskap og EØS-avtale, og det er naturligvis slik at både statsråder og statssekretærer må forholde seg til EU og ESA stadig vekk. Derfor må vi også reise til Brussel ganske ofte for å ivareta norske interesser,. Men noen ganger er det lurt å ta et mer helhetlig og strategisk blikk på det som foregår. Kjetil Wiedsvang beskrev det regjeringens Europaminister nå gjør slik i (papir-) DN på tirsdag:

"Ved de siste tre-fire regjeringsskiftene har påtroppende mannskap lovet en «ny og aktiv europapolitikk». Statsråder har reist i skyttel til Brussel. Staben ved Norges EU-delegasjon har vært travelt opptatt med politisk voksenopplæring. Etter et par år har statsrådenes europeiske ambisjonsnivå og reiselyst sunket. Denne gangen stiles det høyere. Vidar Helgesen er blitt Norges første europaminister, som blant annet skal samordne EU-relevant aktivitet i departementene. Ressursene skal utnyttes bedre."

Å ha et mer helhetlig blikk på forholdet vårt til EU og EØS handler om flere ting. For det første handler det om å sørge for at vi ikke blir hengende etter når det gjelder å innføre ny lovgivning i Norge, slik det dessverre har vært en økende tendens til de siste årene. Norge er et land som følger avtaler vi har skrevet under på. Som en stor vareeksportør har vi store fordeler av å delta i et felles europeisk marked. Som et høykostland har vi en stor interesse av at tjenestehandel over landegrensene går lettere. Men for å oppnå dette må vi passe på at vi også følger spillereglene vi er opptatt av at andre skal følge. Noe av hensikten med besøket i Brussel var å heve oppmerksomheten om viktigheten av dette også i det daglige politiske arbeidet hjemme.

For det andre handler det naturligvis også om å ivareta norske interesser. Fordi Norge ikke er medlem i EU og ikke sitter rundt bordet når beslutningene blir tatt er det ekstra vanskelig, men desto viktigere, å ha best mulig oversikt over mest mulig at det som kommer av nye initiativer. Vi må prøve å påvirke så tidlig som mulig i prosessene, helst allerede i den tidlig fasen før forslag er blitt til endelige forslag. Men skal vi få til dette må vi jobbe systematisk og prioritere noen områder der det er særlig viktig å oppnå resultater.

Så er det for det tredje grunn til å å minne om at dette normalt ikke handler om Norge på den ene siden og EU på den andre, men om vi har en felles interesse i å skape åpnere markeder, mer konkurranse og valgfrihet, økt forskningskvalitet, bedre kompetansemobilitet og bedre tilrettelegging for innovasjon gjennom noen felles satsinger og samarbeidsarenaer. Norge kan bidra på en rekke områder der vi er langt framme.

Jeg hadde på siste del av besøket på tirsdag et individuelt opplegg der jeg hadde gleden av å både snakke med noen av de dyktige norske nasjonale ekspertene som jobber for EU-kommisjonen, med regionalpolitikk, EØS-midlene og digitalisering, og med noen av toppene i EUs direktorater som i dag arbeider med grunnlaget for EUs politikk og satsinger på det digitale området i årene som kommer. De gir uttrykk for at de gjerne ser Norge som en aktiv bidragsyter på disse områdene, fordi vi har mye å bidra med.

En ny definisjon på "high fashion"

Man forbinder som oftest designerkjoler og -dresser med røde løpere, premierer og motevisninger, ikke med ekstremsport utendørs. Men i denne spektakulære videoen som ligger på YouTube har de kombinert basehopping med motevisning. Det er naturligvis en slags reklamefilm, fra Italia, men kul er den uansett. Fotonettstedet Picturecorrect skriver:

"This is probably one of the coolest videos you’ll see all week: ridiculously attractive people jumping from ridiculously dangerous heights. Italian BASE jumper and fashion model Roberta Mancino teamed up with photographer Noah Bahnson and a host of other sexy suits to leap off Monte Brento."

Bortgjemte musikalske perler (21)

Jeg var aldri begeistret for Mikael Wiehe, Bjõrn Afzeliuz, Hoola Bandoola Band eller noe av det der. De representerte et politisk soundtrack for en 68-greie som preget studentmiljøene på 70-tallet, men som unge politisk aktive på 80- og 90-tallet, heller ikke de på venstresiden, forstod noe særlig av. Det var selvhøytidelig og pompøst, og  ikke særlig viktig. Heller ikke da Imperiet spilte inn Hoola Bandoola Bands "Fred" fra 1971 i 1984 ble det bedre. Det var et forsøk på å modernisere formen, men det var tungt og pompøst fortsatt, noe en med all tydelighet ser i denne utgaven med Imperiet, Wiehe og Afzelius sammen på ANC-galan i 1985.

Mens 80-tallets maskinelle omtolking av 68-ernes progrrock ikke gikk så bra, så var det morsomt å oppdage på YouTube nylig at Thåstrõm gjorde enda et forsøk på å friske opp 68er-låter på 2000-tallet, denne gangen med Hoola Bandoola Bands sang "Keops Pyramid". 



Sangen handler om å rive pyramider, lage flatere strukturer og forstå hvem som gjør den tyngste delen av jobben. Det morsomme er at når Thåström står og synger til Mikael Wiehe er det lett å tenke seg at at også Wiehe og hans meningsfeller er blant dem han har i tankene når han synger:

Så det verkar som om om det i varje tid och i alla sortes folk
finns några som vill bygga pyramider,
där dom själva sitter överst och har makten i sin hand,
medan dom som lever nedanför dom lyder.
Men om dom där uppe i det blå
inte längre vill förstå
utan föraktar alla dom som ger dom mat,
ska pyramiderna till sist bli deras grav.

Solenergi i vekst

Det var en interessant artikkel i forrige helgs The Economist om den kraftige veksten i ny solenergi i USA. Denne tiltagende veksten skjer til tross for at subsidiene er i ferd med å bli kuttet ut, rett og slett fordi solenergi er konkurransedyktig. Det som særlig vokser nå er bruk av solcelleteknologi, som ikke vår veien om oppvarmet vann, men konverterer sollyset direkte til elektrisitet. The Economist skriver:

"More important are photovoltaic solar cells, a rival technology that converts sunlight directly to electricity. Their cost has fallen so quickly that in many places retail electricity customers are saving money by placing panels on top of their houses or businesses; 200,000 have done so in the past two years. And there is a lot of room to grow."

Artikkelen beskriver hvordan en del ulike støtteordninger som har subsidiert bygging av sol-varme anlegg og installasjon av solcellepaneler i private boliger, er ferd med å falle bort i USA. Men fordi solcelleteknologi er blitt så konkurransedyktig på pris kommer det likevel til å bli bygget ut mye mer solenergi i USA med langt mindre subsidier før før. Department of Energy har som mål at 27 prosent av elektrisitetsproduksjonen i UA i 2050 skal skje ved hjelp av solenergi.

Og så er det jo slik at den enes brød ofte er den andres død. Kraftig vekst i energiproduksjon fra skiftergass og solenergi er i ferd med å endre på energimiksen kraftig. Noen av de tradisjonelle elektrisitestsverkene er bekymret for fremtiden, Når forbrukerne begynner å produsere sin egen strøm kan det, sammen med sol- og vindkraft, bidra  bidra sterkt til at det blir et kraftoverskudd. 

"Yet even if solar power is a boon to consumers, it threatens some utilities. Energy has traditionally been generated centrally, distributed over power lines and sold to consumers. Distributed solar power—generated from rooftop panels—undermines that model (see article). The Edison Electric Institute (EEI), a trade group, warns that distributed generation could do to energy companies what the internet did to newspapers."

Erna om ledelse og gjennomføringskraft

Statsminister Erna Solberg var denne uken på talerstolen hos arbeidsgiverorganisasjonen Spekter for å snakke om bedre ledelse og styrket gjennomføringskraft i offentlig sektor. Alle som har hørt statsministeren snakke om dette vet hvor opptatt hun er av at det å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor i Norge krever at vi ikke bare tar politiske beslutninger, men at vi også gjennomfører dem.

En oppsummering av deler av hovedbudskapet hennes er her på Spekters nettsider og i en artikkel NTB/ANB har skrevet om færre og tydeligere mål og mindre detaljstyring. Et godt eksempel hun brukte på hva som blir resultatet når man er opptatt av forenkling er den nye avtalen om inkluderende arbeidsliv mellom partene i arbeidslivet og regjeringen for å få ned sykefraværet. Den er mer opptatt av tillit og mindre opptatt av rapportering enn tidligere, og vil gi som resultat at det daglig skal fylles ut 1500 færre skjemaer.

I talen sin beskrev statsministeren hva det vil si å skape en bedre og mer tillitsbasert ledelseskultur, og sa blant annet:

"For å skape en bedre ledelseskultur må ledere gis handlingsrom for å ta større ansvar. Kultur er ikke noe man bygger gjennom vedtak og direktiver ovenfra. Kultur handler om tillit. Det handler om at vi mener alvor når vi sier at ledere skal få mer frihet og ansvar - og ikke begynner å detaljstyre hver gang vi politikere mener at ting kunne vært gjort litt annerledes eller kritiserer små feil. Å bygge en kultur for mindre detaljstyring, større handlingsrom, mer ansvar, mer resultatorientering og bedre lederskap - er en trinnvis prosess. Når det ikke kan vedtas betyr det at vi må snakke om at vi ønsker en slik kultur - og være tro mot det ordene inneholder. Vi må ikke i redselen for å gjøre noe galt ende opp med å ikke gjøre noen ting."

Erna Solberg understreket også at dette ikke bare handler om måten politikere og departementer styrer offentlig sektor ovenfra, gjennom blant annet bedre og kortere tildelingsbrev med færre mål ovenfra, men i enda større grad om hvordan det ledes innenfor virksomhetene:

"En god ledelseskultur handler ikke bare om politikere og direktorater som styrer ovenfra. Det handler enda mer om hvordan det ledes innenfor virksomhetene. Jeg vil ha ledere som er mer opptatt av å gjennomføre, mer opptatt av å byge organisasjoner som er sterke nok og kompetente nok til å lykkes med oppgavene de har fått. Derfor vil regjeringen ha bedre styring og ledelse i forvaltningen gjennom blant annet å tydeliggjøre lederkrav og lederkompetanse. Regjeringen skal også sørge for at verktøykassen i offentlig sektor inneholder de riktig verktøyene for å få dette til".

Ikke fullt så irsk som man skulle tro

17. mars er St. Patricks day, som feires verden over av 70 millioner med irske aner og millioner av andre som liker å feire sammen med irer. Noe som betyr at et betydelig antall mennesker kler seg i grønne klær og drikker Guinness øl, det kanskje fremste symbolet på alt som er irsk. Men hvor irsk er egentlig Guinness?

Svaret The Economists gir på sin blogg på sitt kjetterske spørsmål er at Guinness ikke er fult så irsk som vi liker å tro. Arthur Guinness som åpnet sitt bryggeri i Dublin i 1759 var langt ifra noen irsk patriot:

"He was a committed unionist and opponent of Irish nationalism, who before the Irish Rebellion of 1798 was even accused of spying for the British authorities. His descendants continued passionately to support unionism.(...). The company was alleged to have lent men and equipment to the British army to help crush Irish rebels during the Easter Rising of 1916, afterwards firing members of staff whom it believed to have Irish-nationalist sympathies."

Hovedkontoret til morselskapet, som i dag heter Diageo, har ligget i London siden 1932, og i følge The Economist vurderte selskapet helt seriøst å rebrande ølet sitt til å være et engelsk øl tidlig på 80-tallet da uroen og terroraksjonene i Nord Irland nådde et høydepunkt og det var et poeng å ikke være assosiert med irske verdier. På 90-tallet da det ble det fredeligere i nord og irsk kultur og musikk erobret verden, snudde selskapet seg rundt og gjorde den irske tilknytningen til et positivt hovedpoeng i markedsføringen. 

Man må jo si at det har vært en suksess. Og jeg vil tro at de fleste som har vært i Dublin som turister de siste årene har besøkt The Guinness Storehouse i St James Gate Brewery, der Guinness har blitt brygget siden starten i 1759 . Der er det et stort og flott museum som ble åpnet i 2000, med utstillinger, spisesteder og butikk, som har bidratt til at ingen i dag er i tvil om at Guinness er noe av det mest irske som finnes. Til tross for en historie som er litt mer sammensatt.

Statsforvaltningen 200 år

Om den første regjeringen

Våren 1814 fikk ikke Norge bare sin egen grunnlov og en nasjonalforsamling, men også en egen regjering med tilhørende departementskontorer Alt dette var nødvendige forutsetninger for at Norge skulle bli et selvstendig land. På regjeringen.no kan kan man nå lese historien om statsforvaltningens tilblivelse i 1814. Der finner man også en presentasjon i pdf-format som ble holdt av Øivind Østang for departementsansatte da departementene feiret 200 år 3. mars.

Etter at stormannsmøtet på Eidsvoll 16, februar innledet arbeidet med å innkalle en riksforsamling og Christian Fredrik erklærte seg som regent 19. februar, hadde han behov for en organisasjon som kunne være med og styre landet. Regjeringsrådet, som i mai skiftet navn til Statsrådet,  hadde sitt første møte 3. mars 1814. Det var det første permanente norske styringsorganet siden 1536 og er starten på dagens norske statsforvaltning.

Regjeringsrådets møter fant sted i Paléet, som i dag er navnet på et parkeringshus som ligger på samme sted, like ved Oslo S. Christian Fredrik ledet selv Regentskapssekretariatet, et fellesskontor med sekretariats- og samordningsoppgaver. I tillegg ble det opprettet fem departementer som beskrives slik på regjeringen.no:

"1. Departement
Finans-, regnskaps- og skattesaker. Regjeringsråd: Frederik Haxthausen og Carsten Tank. Byråsjef: residerende kapellan Hans Justus Hanssen, krigsråd Christian Emanuel Fischer og revisor Peder Kierulf. 7 ansatte.

2. Departement
Innenrikssaker, som politi-, vei-, post-, skyss- og sesjonssaker. Regjeringsråd: Jonas Collett. Byråsjef: Jens Munthe. 4 ansatte.

3. Departement
Juridiske saker og rettspleie. Regjeringsråd: Mathias Sommerhielm. Byråsjef: kammersekretær Hans Peter Ellefsen. 4 ansatte.

4. Departement
Handels- og tollsaker. Regjeringsråd: Niels Aall. Byråsjef: H. Holst. 4 ansatte.

5. Departement
Økonomiske forvaltningsgrener, som offentlig industri, skog- og bergverksvesen. Regjeringsråd: Carsten Anker, som ikke tiltrådte siden han 28. februar var sendt i diplomatisk oppdrag til London. Byråsjef: kaptein Gregers Fougner Lundh - bestyrte departementet. 4 ansatte."

Som en vil se var det både færre departementer og færre ansatte enn det er i dag. Allerede høsten 1814 ble det en viss utvidelse da Norge kom i personalunion med Sverige og Carl Johan gjorde sine endringer. Men man ser også en klar kontinuitet. Fra 1. departement går uavbrutte oppgavemessige linjer til dagens Finansdepartement. og fra 3. departement går linjene til dagens Justisdepartement. Og ser man videre på listen over ansvarsområder i 1814 ser man også mange flere linjer til dagens departementer.

Bortgjemte musikalske perler (20)

Det blir litt uregelmessig med musikkinnslag her på bloggen, men jeg kom av en eller annen grunn plutselig på en vakker liten sang som fortjener en plass i serien "bortgjemte musikalske perler". Sangen er "Strange Kind of Love" med Peter Murphy, tatt fra albumet Deep fra 1989. Murphy er snart oppe i ti album siden 80-tallet, men det kommersielle suksessen har uteblitt, så dette er i praksis temmelig bortgjemt for andre enn gruppen av spesielt interesserte. Men det er definitivt en perle det er verdt å høre på:



Rent musikalsk mener jeg Nick Cave og særlig David Bowie er den naturlige sammenligningen når man skal plassere Peter Murphy. Sjangermessig er de rimelig like og varierte, men den største likheten med Bowie er den utrolige stemmeprakten. Derfor er det ikke helt tilfeldig at Murphy som soloartist har covret både Stay og Space Oddity, og at den største kommersielle suksessen til hans gamle band Bauhaus var en cover av Ziggy Stardust i 1982, 10 år etter Bowie spilte inn originalen.

Bauhaus kunne jeg også skrevet mye om, kanskje jeg kommer tilbake her på bloggen med noen bortgjemte perler derfra. De kom fra midtre England og ga ut fire album mellom 1979 og 1983. Mange mener at det var Bauhaus som oppfant goth-sjangeren, mange år før det ble vanlig å kalle det goth. Men medlemmene trakk i ulike retninger musikalsk og personlighetsmessig, og bandet sprakk. Også en etterlengtet senere reunion sprakk etter kort tid. Men hver for seg og i litt ulike kombinasjoner (blant annet bandene Love and Rockets og Dalis Car og Daniel Ash solo) har bandmedlemmene fortsatt å lage interessante ting. Og ryktene sier at det kan komme enda et nytt album fra Peter Murphy i år også.

Google Glass

Statssekretær prøver Google Glass

Torsdag var Jan Tore Sanner og jeg på besøk hos Google Norge og fikk en innføring i hvordan Google ser på internett som plattform for innovasjon og produktivitetsvekst fremover. Vi snakket om "the second half of the chessboard", hvordan eksponentiell vekst i hastighet. prosessorkraft, båndbredde og lagringskapasitet gjør at mulighetene for å gjøre ting på smartere måter er blitt så veldig mye større, men at det både organisatorisk og mentalt er utfordrende å oppdage og utnytte mulighetene.

På slutten av møtet fikk vi også prøve Google Glass, et nytt eksempel på hva eksponentiell vekst og krymping av komponenter kan føre til av innovasjon. Her er pc/mobil-komponenter, operativsystem, skjerm, batteri, høyttaler, mikrofon, kamera og masse annet puttet inn i noe som ser ut som og føles som briller. Man styrer ved å snakke til brillene, men kan også  bruke et lite berøringsfølsomt felt på siden av brillene.

Nå var det bare noen minutter statsråden og jeg prøvde brillene, men det var nok til å skjønne at dette er fascinerende saker. Ikke fordi akkurat denne modellen vil gjøre kjempesuksess, det har jeg for tynt grunnlag for å si, men fordi denne type "kroppsnær teknologi" som drar nettet enda tettere inn i dagliglivet vil bli helt vanlig.

Og det reiser jo noen nye problemstillinger også, både rundt personvern og rundt sikkerhet. Vil for eksempel det å bruke Google Glass under bilkjøring øke eller redusere sikkerheten? Og så blir det kanskje slik at vi må venne oss til at stadig flere folk er ufokuserte og snakker høyt med seg selv, uten at det er noe galt med dem. Det er bare slik verden har blitt, på samme måte som folk i dag sitter dypt begravet i sine nettbrett og smarttelefoner på vei til jobb eller til og med på møter. Akkurat det har ikke bare positive sider.

Men at dette ikke bare er et nytt leketøy fant jeg et god eksempel på her i en artikkel om hvordan en kirurg ved Duke University bruker Google Glass i opplæringen av indiske leger. Og ser for seg at det også kan brukes til å hente opp informasjon, for eksempel røntgenbilder, som kan supplere det du ser på vanlig måte med øyet.

Netflix og YouTube tar halve plassen på nettet

Hvem bruker mest båndbredde på internett? Vi vet jo at Facebook og Google har flest unike brukere, men hvem tar mest plass? Jeg kom over en artikkel i CNet fra november i fjor som slår fast at halvparten av all bruk av båndbredde i Nord Amerika er enten Netflix eller YouTube.

Rapporten som viser dette er Global Internet Phenomena Report fra Sandvine som inneholder en rekke ulike data om global internettbruk. Den viser at Netflix stod for 31,6 prosent og YouTube for 18,7 prosent av nedstrøms båndbredde for "peak period applications". I Europa bruker YouTube 28,7 prosent av båndbredden, men i Europa er Netflix foreløpig bare lansert i noen land og tallene fra land der Netflix har vært tilgjengelig en stund (UK, Nederland og Norden) viser samme kraftige vekst som i USA.

En interessant trend er at fildelingstjenestenes andel av båndbredden er fallende. Da Sandvine begynte å lage sine rapporter for 10 år siden stod fildeling for 60 prosent av båndbredden For fem år siden tok den 30 prosent av plassen, mens det i dag er slik at fildeling står for bare 10 prosent av den daglige netttrafikken i Nord Amerika. I Europa er denne andelen fortsatt høyere, rundt 20 prosent, men trenden er den samme. Forklaringen er vel at når brukervennlige og forholdsvis billige tjenester for å se film og streame musikk på nettet har kommet på plass så er fildeling blitt mindre interessant. Sandvine skriver:

"Filesharing continues to disappear from many fixed access networks across the globe as Real-Time Entertainment options that are providing subscribers a wealth of content at reasonable prices launch in new countries. Filesharing now accounts for less than 10% of total daily traffic in North America. This marks a significant change from our very first Global Internet Phenomena Report released over ten years ago, where it accounted for over 60% of total fixed traffic in North America."