søndag 30. mars 2014

Godt nok for de svina

Sommeren 2012 traff jeg tilfeldigvis Anita Krohn Traaseth på en handletur på CC Vest i Oslo. Hun hadde en stor nyhet å fortelle meg: At hun hadde blitt blogger. Jeg har kjent Anita i jobbsammenheng som en tenkende og tydelig person i litt over ti år. Mens jeg hadde ledet Abelia i alle de årene, var hun i DNV Software, i miljøet rundt NHOs Female Future, i Simula Innovation og i den ambisiøse lille it-bedriften i Gudbrandsdalen hun ledet som gikk konkurs. Sommeren 2012 hadde hun vært i HP et par år og et par måneder før jeg traff henne på kjøpesenteret hadde hun blitt norsk toppsjef. Og nå hadde hun akkurat begynt å blogge, men ikke sagt det til så mange fordi hun ville prøve seg litt frem først.

Det at bloggen ikke var så kjent bidro jeg til å forandre da jeg blogget om Tinteguri like etterpå, i august 2012. Jeg skrev forventningsfullt positivt om bloggen som noe nytt og spennende. Ikke fordi hun var tidlig ute i sosiale medier (Heller tvert imot. De første bloggerne startet ti år tidligere og har stort sett sluttet igjen. Selv jeg som startet i 2008 var ganske sent ute), men fordi få toppledere i næringslivet forteller verden rundt seg hvem de er og hva de står for. It-bransjens folk er ofte så lite synlige utad at man skulle tro det ikke finnes mennesker i bedriftene i det hele tatt. Derfor er det viktig at ledere skriver om ledelse og at de viser at de står for noe.

Nå er det naturligvis flere måter å vise hva man står for, og det er ikke slik at blogging passer for alle ledere. Men det må være bra at det finnes noen toppledere som er villige til å prøve ut noen nye og mer åpne måter å fortelle og diskutere hva de holder på med, til både medarbeidere, kunder og folk som er nysgjerrige på hvordan livet som leder er. Og ikke bare om solsiden, men også om motgang, omstilling og noen krevende veivalg der du sitter med hele ansvaret for konsekvensene.

Når en leder er så glad i å skrive som Anita Krohn Traaseth åpenbart er, er det ikke noen stor overraskelse at det også er blitt en bok ut av det. "Godt nok for de svina" kom ut tidligere i mars og kan anbefales. Jeg tror ikke den passer for alle, men for alle som er ledere, har lyst til å bli ledere eller lurer på om de passer til å være ledere, er dette en bok det er mulig å hente kloke tanker og tips fra. Det er helt unikt, i hvert fall i Norge, at en slik bok er skrevet av en leder som er på post og midt oppe i krevende utfordringer akkurat nå, og ikke har mulighet til å etterrasjonalisere og redigere bort ting som viste seg å være feil. Det skaper fallhøyde.

At det ikke er så lett å stikke frem hodet og være en slik synlig toppleder fikk vi demonstrert med all tydelighet da debatten om "Rosa sukkerspinn" tok av etter lanseringen. Problemet er at folk må bli veldig forvirret når de hører og leser debatten om "sukkerspinn", "heiadamer" og ukritisk skryt av andre, for boken handler ikke om noe av dette. Den er ganske tradisjonell, i den forstand at det er en selvbiografisk og reflekterende bok om ledelse,  relativt kort og lettlest, og delt i tre ganske ulike deler, som alle er interessante.

Første del handler om barndom, ungdomstid og om mer og mindre tilfeldige veivalg som forteller hvem Anita er, hva hun står for og hva slags kontekst hennes lederrolle kan forstås innenfor. Deler av historien er såpass spesiell at den, i følge hennes selv, forklarer det meste av hennes holdninger, verdier og veivalg. Men ikke mer spesiell enn at mange vil kunne kjenne seg igjen i flere erfaringer og refleksjoner. Jeg kjente meg for eksempel godt igjen i det hun skriver om hvordan det var å ha en hjemmesituasjon som gjorde det nødvendig å ta mye ansvar for egen læring og egne fritidsaktiviteter. uten å reflektere over at det var et problem eller et savn, men tvert imot være takknemlig for støtten og mulighetene man fikk. Evnen til å bruke kreftene på det man kan gjøre noe med og ikke på det man ikke kan gjøre noe med betyr mye.

Andre del handler om veien inn i arbeidsliv og ledelse. Anita legger selv vekt på hvordan en del valg, ikke minst i starten, var forholdsvis tilfeldige, og at det også har vært en dose flaks, Jeg ser at noen medier har fulgt opp dette ved å gi inntrykk av at hun egentlig ikke har vært kvalifisert for lederjobbene hun har hatt. Da har de ikke helt skjønt poenget i (eller kanskje ikke lest hele) boken. Denne delen av boken handler nemlig ikke først og fremst om flaks og tilfeldigheter, men om indre motivasjon, jakten på gode hjelpere og andre strategier og valg som gjorde det mulig å lykkes. Om hvordan nysgjerrighet på nye ting og ønsket om å gjøre en forskjell har vært sterke drivkrefter. Og om hvordan man må gripe muligheter og ta ansvaret for dette selv, men at det først og fremst handler om å jobbe hardt og systematisk hvis man skal lykkes over tid. Opp- og nedturene hun beskriver fra arbeidslivet er ikke unike. Det mest interessante er refleksjonene rundt at det ligger læring i alle disses erfaringene, ikke minst i nedturene.

Tredje del av boken handler om dagens lederjobb i HP Norge. Om prosessen for å få jobben og om hva hun senere har gjort som leder. HP har ambisjoner om vekst i et PC-marked som er på vei ned, noe som gjør at rammebetingelsene i denne jobben er temmelig krevende. Det er interessant når Anita Krohn Traaseth forteller helt konkret om hva hun gjennomfører av tiltak internt, hvordan hun disponerer tiden sin og hvordan hun kommuniserer med medarbeidere og kunder. Og minst like interessant for mange er det å få innsikt i hva hun tenker om å kombinere lederrollen med familietid og hva hun selv gjør for å få det til å fungere i hverdagen.

Her er det ikke snakk om å skape noen perfekt fasade eller om å være til stede på alle arenaer, men om ha en gjennomtenkt strategi for å prioritere knallhardt og velge bort ganske mye for å ha tid til det aller viktigste - jobb og familie. Anita skriver godt om at det blant annet handler om å konservere energi, slik at den brukes der den virkelig trengs og ikke sløses bort på tidstyver og energityver. De fire "grunnverbene" hennes for å få til dette er sove, forenkle, skrive og balansere. 

Og til slutt i boken kan vi lese om "fem viktige forenklinger" som styrer de valgene hun gjør i hverdagen, der "jeg må ingenting" er et og "bli når man har mest lyst til å gå" er et annet. Det er også her boktittelen "Godt nok for de svina" kommer inn, som en måte å si at det ikke er nødvendig å være perfekt, så lenge det er godt nok til å gjøre jobben. Det er en god oppsummering av hovedbudskapet i en bok som er vel verdt å lese. Og som handler om helt andre ting enn flere av medieoppslagene den siste tiden kan gi inntrykk av.