Jeg var aldri begeistret for Mikael Wiehe, Bjõrn Afzeliuz, Hoola Bandoola Band eller noe av det der. De representerte et politisk soundtrack for en 68-greie som preget studentmiljøene på 70-tallet, men som unge politisk aktive på 80- og 90-tallet, heller ikke de på venstresiden, forstod noe særlig av. Det var selvhøytidelig og pompøst, og ikke særlig viktig. Heller ikke da Imperiet spilte inn Hoola Bandoola Bands "Fred" fra 1971 i 1984 ble det bedre. Det var et forsøk på å modernisere formen, men det var tungt og pompøst fortsatt, noe en med all tydelighet ser i denne utgaven med Imperiet, Wiehe og Afzelius sammen på ANC-galan i 1985.
Mens 80-tallets maskinelle omtolking av 68-ernes progrrock ikke gikk så bra, så var det morsomt å oppdage på YouTube nylig at Thåstrõm gjorde enda et forsøk på å friske opp 68er-låter på 2000-tallet, denne gangen med Hoola Bandoola Bands sang "Keops Pyramid".
Sangen handler om å rive pyramider, lage flatere strukturer og forstå hvem som gjør den tyngste delen av jobben. Det morsomme er at når Thåström står og synger til Mikael Wiehe er det lett å tenke seg at at også Wiehe og hans meningsfeller er blant dem han har i tankene når han synger:
Så det verkar som om om det i varje tid och i alla sortes folk
finns några som vill bygga pyramider,
där dom själva sitter överst och har makten i sin hand,
medan dom som lever nedanför dom lyder.
Men om dom där uppe i det blå
inte längre vill förstå
utan föraktar alla dom som ger dom mat,
ska pyramiderna till sist bli deras grav.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar