Skolevalgene 2013

Skolevalgresultatene er klare og kan studeres i detalj på NSDs skolevalgsider. Her er det mye interessante enkeltresultater og spennende variasjoner mellom fylker og landsdeler for politikknerder, ikke minst for oss som en gang i tiden reiste rundt og deltok i disse skolevalgdebattene, og faktisk syntes det var morsomt.

Men også partiene og mediene følger nøye med på resultatene. Selv om man ikke kan spå det nøyaktige valgresultatet ut fra dette (jeg bommet på det her på bloggen etter skolevalgene i 2009), er det slik at politiske stemningsskifter slår sterkere ut blant de yngste velgerne enn ellers i befolkningen. Derfor er skolevalgsresultatene en ganske god indikator på hva som kommer på selve valgdagen om en uke.

En ting bør man være litt oppmerksom på når man studerer tallene. Ved hvert eneste valg er det litt ulike oppfatninger om man bør sammenligne med skolevalget for to år siden eller fire år siden, gjerne litt farget av hva som ser penest ut for partiet det gjelder. Ved selve valget er vi vant til å sammenligne stortingsvalg med stortingsvalg og kommunevalg med kommunevalg, det vil si at vi ser fire år bakover i tid. Men skolevalg har gjerne et mer nasjonalt preg også i lokalvalgsår, og det kan derfor også gi mening å se to år bakover.

Da må vi imidlertid huske at skolevalgene i 2011 (som jeg blogget om her) var sterkt preget av at de ble gjennomført rett etter terroren på Utøya, med en sannsynlig ekstra sympatieffekt for Arbeiderpartiet, slik at det også kan være lurt å sammenligne dagens resultat med skolevalgene som ble gjennomført før stortingsvalget i 2009. Civita har for øvrig laget et litt mer omfattende notat om skolevalg i Norge helt fra 1983 til 2011, som gir et interessant sammenligningsgrunnlag over en 30-års periode der de politiske vindene har snudd flere ganger. Hva er det så vi kan lese ut av tallene fra årets skolevalg?

Høyre er skolevalgenes store vinner i år med 28,3 prosent av stemmene. Høyre har tradisjonelt gjort det dårligere i skolevalg enn ved selve valget og har ikke vært største parti siden 1987, før de offisielle skolevalgene man finner i oversiktene til NSD. Ved forrige stortingsvalg i 2009 fikk Høyre 16,2 prosent ved skolevalgene og i 2005 gjorde Høyre sitt dårligste skolevalg noen gang med 11,6 prosent. Også i forhold til det gode resultatet de fikk ved kommunevalget  i 2011 har Høyre gått frem med ytterligere 4,2 prosentpoeng.

Arbeiderpartiet er nok rimelig fornøyd tross litt tilbakegang i forhold til det spesielle valget i 2011. Årets resultat på 23,2 prosent kan sammenlignes med 23,4 prosent i 2009 og 21,7 prosent i 2005. Arbeiderpartiets bunnotering var 11.7 prosent i 2001. De har alltid ligget en del lavere ved skolevalg enn ved selve valget. Problemet denne gangen er imidlertid ikke at Arbeiderpartiet gjør det så dårlig på skolene, men at de ikke får noen form for drahjelp fra andre på rødgrønn side slik de har hatt tidligere.

Fremskrittspartiet er det tredje store partiet ved årets skolevalg. De fikk 15,6 prosent denne gangen. Det er ned fra 24 prosent i 2009 og hele 25,2 prosent i 2005, en periode Frp sloss med Arbeiderpartiet om å være størst på skolene. FrP er imidlertid bare 0,9 prosentpoeng ned siden 2011. Historisk gjorde FrP det alltid en del bedre ved skolevalg enn ved vanlig valg, men det siste tiåret har vel resultatene vært omtrent de samme hos de yngste som ellers. Uansett er de neppe helt fornøyd med dagens resultat.

SV har historisk gjort det veldig godt ved skolevalg og har hele fire ganger i historien vært det største partiet i landet, flere ganger med resultater over 20 prosent. De siste valgene har ikke SV vært i nærheten av slike nivåer. Med 5,1 prosent i år er SV blitt mindre enn Venstre og de er knapt nok større enn Miljøpartiet og Piratpartiet. Det kan være et signal om at SV får større problemer med sperregrensen enn meningsmålingene viser. På den annen side er man helt sikkert lykkelige over at Miljøpartiet heller ikke har tatt av på skolene.

Det kan også være interessant å se på hva skolevalgene sier om de ulike regjeringsalternatives oppslutning på de videregående skolene og hvordan dette har utviklet seg sammenlignet med de to forrige stortingsvalgene. Summen av Høyre og Fremskrittspartiet er for eksempel 43,9 prosent ved skolevalget i år, opp fra 40,2 prosent i 2009 og 36,8 prosent i 2005. Summen av H+FrP+V+KrF er nå på hele 53,4 prosent, opp fra 49,7 prosent i 2009 og 43,6 prosent i 2005.

De rødgrønne partiene har fått til sammen 32,3 prosent av stemmene ved skolevalgene, en dramatisk nedgang fra 39,9 prosent i 2009 og 46,5 prosent i 2005. Ungdommen er blitt betydelig mer borgerlige i sine partisympatier de siste åtte årene. Ser vi noe i nærheten av disse trendene på selve valgnatten så blir det et både solid borgerlig flertall og et regjeringsskifte.

Valgfrihet

Aftenposten 2.9.2013

Fagforeningen Unio har laget en meningsmåling som viser at flertallet i befolkningen er for private velferdstjenester (og mener det stikk motsatte av det Unio hadde håpet). Målingen som er gjengitt i Aftenposten i dag viser at et stort flertall mener at at kommuner bør bruke private tilbydere av barnehager, skoler og helse- og omsorgstjenester. Unio skal ha ros for å offentliggjøre en måling som går så kraftig på tvers av deres eget syn.

For å gjøre det ekstra tydelig hva dette handler om, og kanskje for å skremme noen til å svare nei, har Unio i undersøkelsen brukt begrepet "kommersielle private tilbydere". Derfor er svarene ekstra interessante. Faktarammen i Aftenposten kan fortelle oss 1000 personer har besvart Respons undersøkelse. 27 prosent svarer at kommunene "i stor grad" bør bruke kommersielle private tjenester innen helse- og omsorgstjenester, mens 31 prosent svarer "i noen grad". Det blir til sammen 58 prosent. Bare 16 prosent svarer "ikke i det hele tatt".

Når det gjelder bruk av private barnehager svarer 30 prosent i stor grad og 35 prosent i noen grad. Det blir til sammen 65 prosent positive svar. Bare 11 prosent svarer "ikke i det hele tatt". Denne enorme overvekten av positive svar skyldes nok at over halvparten av barnehageplassene i Norge i dag er private og at det var private tilbydere som sørget for at den rødgrønne regjeringens barnehageløfter fra 2005 kunne gjennomføres. Jeg tror også folk har opplevd at disse nye private barnehagene holder minst like høy standard som de offentlige og at de derfor bidrar positivt til både tilbudet og valgfriheten.

Tallene for holdninger til private skoler er kanskje de aller mest interessante i denne undersøkelsen, i og med at de rødgrønne har kjørt en stor kampanje, med leserinnlegg og utspill i aviser over hele landet, mot å åpne for flere private skoler. De borgerlige er også tydelige på at heller ikke de vil ha noe frislipp, og at de ikke vil tillate private eiere å ta utbytte. Likevel viser Unios måling at 17 prosent mener kommunen bør bruke kommersielle private tilbydere "i stor grad", mens hele 24 prosent svarer "i noen grad". Det blir til sammen 41 prosent, mens bare 28 prosent svarer "ikke i det hele tatt".

Kanskje er det slik at de positive erfaringene med private barnehager gjør at folk ser at privat drift ikke er noe å være redd for? Men at det generelt er positivt med private tilbydere som kan bidra til valgfrihet og mangfold. På samme måte som vi har sett hvordan private barnehager bidrar til mer valgfrihet og et tilbud som styrker kvaliteten i både hos offentlige og private vil private skoler bidra til et de offentlige skolene må bli bedre for å holde på elevene. Dessuten har nok mange sett tall som viser at mange av dagens private skoler hevder seg godt i de undersøkelsene som blir gjennomført for å måle kvalitet og tilfredshet blant elevene. I mange små lokalsamfunn har også private tilbydere kommet inn og overtatt når offentlige barneskoler har vært lagt ned.

Mye av valgkampen så langt har handlet om svartmaling av konsekvensene av mer valgfrihet og økt konkurranse. Det minner litt om 80-tallet da noen mente at private TV- og radiokanaler ville ødelegge kulturlivet. At butikker som var åpne på kvelden ville ødelegge arbeidsmiljøet for de ansatte. Og at vi ikke hadde godt av aviser på søndager. Mange var sterkt mot konkurranse om å levere strøm og telefoni, og mente at det ville føre til høyere priser, økt ulikhet og rasering av distriktene.

I dag vet vi at konkurranse på alle disse områdene har fjernet køer, gitt lavere priser og sørget for mer innovasjon. Ikke fordi alle private er uten byråkrati eller alltid holder det de lover, men fordi valgmuligheter gir oss mulighet til å erstatte noe dårlig med noe som er bedre. Slik sett gir meningsmålingen til Unio grunn til optimisme når det gjelder det politiske handlingsrommet for å øke mangfoldet og valgfriheten på enda flere områder.

Spillselskapene spår valgresultatet

Unibets valgodds

Den vanligste måten å vurdere styrkeforholdet mellom partiene før et valg er naturligvis å studere meningsmålinger. Men det finnes også noen andre metoder, for eksempel mener mange at spillselskapenes prediksjoner er en vel så treffsikker indikator når man skal forutsi et valgresultat. Ved valg i USA har politiske prediksjonsmarkeder vist seg å ha stor treffsikkerhet.

Jeg vet ikke hvor mange personer som satser penger på valgutfall i Norge, kanskje er det alt for få til å gi en presis prognose, men det kan likevel være interessant å se hvor bookmakernes odds ligger en uke før valgdagen. Jeg har funnet to spilleselskaper, Unibet og Betsson, som lar deg satse penger på noen utvalgte spørsmål som avgjøres ved stortingsvalget.

Hos begge kan du satse penger på det som kanskje er det mest interessante spørsmålet av alle: "Hvem er statsminister etter valget?". Hos Unibet leder Erna klart med odds på 1,12 mens Jens har odds på 4,75. Hos Betsson er ledelsen enda klarere. Her har Erna odds på 1,10 mens Jens har odds på 5,50. Hos begge kan du satse penger på at noen helt andre blir statsminister også, men ingen av dem blir vurdert som særlig aktuelle av bookmakerne. Du kan få 75 ganger pengene tilbake ved å satse på Siv Jensen hos Unibet og 750 ganger pengene tilbake hos Betsson ved å satse på Audun Lysbakken.

Unibet lar deg også tippe hvilken regjeringskoalisjon vi får etter valget. Her er det en knapp ledelse til en firepartiregjering av H+FrP+KrF+V med odds på 3,00. Deretter følger H+FrP med 3,75 i odds, Arbeiderpartiet alene med  4,75 i odds, Høyre alene med 6,00 i odds, H+KrF+V med 10,00 i odds og dagens rødgrønne regjering med A+SV+SP, også med 10,00 i odds. Det er interessant at det er mange flere som tror på en regjering med AP alene enn på den sittende rødgrønne regjeringen. Men aller flest tror altså på en borgerlig firepartiregjering.

Hos både Unibet og Betsson kan du sette penger på hvilket parti som blir størst ved valget. Her er oddsen hos Unibet 1,30 på at Arbeiderpartiet blir størst, mens Høyre har 3,00. Hos Betsson er tilsvarende tall 1,33 for Arbeiderpartiet og 3,10 for Høyre.

Det er også noen andre ting man spille på, blant annet om partier kommer over eller under bestemte oppslutningsnivåer ved valget. Det er for eksempel lavere odds på (dvs mer sannsynlig) at SV kommer over enn under 4 prosent hos Unibet. Og lavere odds på at Arbeiderpartiet kommer over enn under 30 prosent. Mens det hos Betsson er litt lavere odds på at Høyre kommer over enn under 28,5 prosent, mens det hos Unibet er litt lavere odds på at Høyre kommer under enn over 29 prosent.

Et siste interessant spørsmål hos Unibet er "Første partileder som gir seg etter valget?". Her leder Audun Lysbakken med odds på 3,25, foran Jens Stoltenberg med 4,00 og Liv Signe Navarsete med 6,00. Alle de tre rødgrønne partilederne har lavere odds på å gå av først enn de fire borgerlige. Det sier vel også mye om hva slags valgresultat man venter seg.

Men, som sagt, jeg vet ikke om det er mange som satser penger på norske valgresultater eller hvor mye man kan legge i disse prognosene. Og uansett er det heldigvis velgerne og ikke bookmakere som bestemmer hva resultatet blir på valgdagen.

Vi må skape for å kunne dele

NRKs valgdebatt om økonomisk politikk torsdag ble nokså rotete. Det blir kanskje slik når man alltid ellers pleier å ha debatter om alt staten skal bruke penger på, men ikke er vant til å ha debatter om hvor pengene skal komme fra. Det viktigste av alt, hva vi skal leve av etter oljen, rakk de aldri å diskutere.

I følge de rødgrønne partiene er svaret greit: Vi skal leve av å ikke redusere skattene. Særlig ikke formuesskatten. Problemet er at uansett hva man mener om norsk skattenivå er det slik at noen må skape verdiene først dersom de skal kunne skattlegge og omfordele dem etterpå. Forvitrer verdiskapingen blir det ikke så mye igjen å dele. I en slik situasjon vil dessuten høyere skatter kvele entreprenørskap og skaperkraft, og på sikt gi staten lavere inntekter.

Derfor burde en debatt om økonomisk politikk i en valgkamp handle om hvilke forutsetninger som må være på plass for at verdier skal skapes i næringslivet i fremtiden. I følge Perspektivmeldingen regjeringen la frem før sommeren (og som jeg blogget om her) slås det fast at staten med en videreføring av dagens velferdsnivå vil mangle en økonomisk inndekning på 140 milliarder kroner i året i 2060, noe som tilsvarer 6 prosent av BNP. Det må med andre ord skapes betydelig mer verdier i næringslivet i fremtiden dersom velferdsregnestykket skal gå opp.

Skulle politikerne falle for fristelsen til å vedta dyrere velferdsordninger, eller om oljeinntektene skulle falle raskere enn forutsatt, for eksempel på grunn av en strengere klimapolitikk, vil gapet mellom statens inntekter og utgifter bli anda høyere. Et slikt gap kan bare tettes dersom vi gjør noe drastisk med utgiftsnivået eller gjør noe for å få opp inntektene. Ikke ved å øke skattene på arbeid og arbeidsplasser, men ved å sørge for at rammevilkårene for verdiskaping blir slik at næringslivet kan bli enda mer produktivt, innovativt og lønnsomt enn i dag. Konkret handler dette om å ha en langsiktig økonomisk politikk som gjør fire ting:

For det første må statens utgifter holdes under kontroll. Tar vi for mye oljepenger inn i økonomien fortrenger det annet lønnsomt næringsliv fordi priser og lønninger går opp til et nivå som gjør det umulig å konkurrerer for annet næringsliv. På sikt, når oljeinntektene går nedover, blir problemene enda større dersom vi har vent oss til et alt for høyt kostnadsnivå og ikke lenger har inntekter til å dekke utgiftene. Derfor er en bredest mulig politisk enighet om en handlingsregel som sørger for en ansvarlig oljepengebruk helt avgjørende hvis vi ønsker at fremtidige generasjoner skal nyte godt av samme velstandsnivå som oss.

For det andre må det investeres i kunnskap. Fremtidens verdiskaping vil være stadig mer avhengig av kunnskap og kompetanse. Da handlingsregelen i sin tid ble vedtatt i 2001 sa den ikke bare noe om hvor mye penger det er forsvarlig å bruke, men også noe om hva det er forsvarlig å bruke de ekstra oljeinntektene på. I følge Stortinget skulle de ikke spres utover til alle mulig formål, men brukes på "utdanning, forskning, infrastruktur og vekstfremmende skatte- og avgiftskutt. Det var klokt tenkt, men ikke fulgt opp senere. Utfordringen er å gjøre forskning og kompetansebygging til strategi, og ikke bare nok et godt formål på statsbudsjettet. For et høykostland som Norge må høy kvalitet på forskning, utdanning og kompetansebygging være selve hovedstrategien for kunne å være et minst like velstående land som i dag.

For det tredje må vi fremme produktivitetsvekst og omstillingsevne. Det handler om å bruke penger smartere, slik at effekten blir større og vi tåler en omstilling til lavere oljeinntekter i fremtiden fordi vi for lengst er i gang med å modernisere og effektivisere. Da er det viktig at staten ikke stiller seg i veien for omstilling, men selv fremmer konkurranse og innovasjon. Offentlig sektor har et viktig ansvar for å bidra til innovasjon gjennom gode innkjøpsprosesser som fremmer innovasjon i helse og omsorg, og ved å lage digitale selvbetjeningsløsninger som kutter byråkrati og kostnader for bedrifter og borgere. Når en ny straffelov fra 2005 ikke kan tre i kraft fordi it-systemene i politiet ikke han håndtere det, er det lett å se at pengene er brukt feil. Vi har en samhandling i helsesektoren som teknologisk ligger langt etter resten av samfunnet. Og vi har store muligheter for å lage en bedre eldreomsorg gjennom en satsing på bruk av velferdsteknologi, men som vil kreve en mer målrettet innovasjonsinnsats fra norske kommuner i samspill med næringslivet.

Og for det fjerde er det viktig å fremme entreprenørskap og innovasjon. Det er næringlslivet selv som har hovedansvaret for å utvikle nye ideer, etablere bedrifter, ansette folk og tjene penger. Men det er forskjell på hvor gode rammevilkår ulike land har for næringslivet og det er slik at i noen faser av en bedrifts utvikling er det særlig stor risiko og særlig viktig å ha nok drivstoff på tanken, slik at man kan komme over "dødens dal". Statlige penger er ingen rettighet og ikke alle gründere skal ha tilskudd fra staten. Men av hensyn til landets fremtidige verdiskapningen er det viktig å ha noen virkemidler som stimulerer entreprenørskap og forskningsbasert nyskaping og som hjelper flere gründere igjennom den mest risikofylte og vanskelige fasen helt i starten. Jo flere gründere som klarer overgangen fra idé til marked og jo flere private investorer vi får til å ta den høye risikoen det er å investere i nye kunnskapsbedrifter, jo flere ben vil Norge ha å stå på etter oljen.

Fleksibelt arbeidsliv i Fredrikstad

Onsdag kveld arrangerte NHO Østfold et politisk debattmøte med førstekandidatene fra alle partiene. Sted var det flotte Litteraturhuset i Fredrikstad og tema var arbeids-miljøloven og fleksibilitet. Jeg innledet litt før debatten og fikk også god hjelp fra Marit Bjørnland, administrerende direktør ved  Quality hotel and resort Sarpsborg og Roar Hall, regiondirektør i ISS, til å trekke opp noen problem-stillinger panelet diskuterte.

Vi var innom fleksibel arbeidstid i barnefamilier der man løser tidsklemma ved å ta fram PCen sent på kvelden, om sentrale fagforeninger skal ha vetorett i forhold til avvikende arbeidstidsordninger man er enige om lokalt, reiselivsbransjens behov for å ha flere folk på jobb i helgene enn i uken, hvordan offentlige kunder lager kontraktsvilkår med bemanningsbedrifter som forutsetter stor bruk av midlertidig arbeidskraft og hvorfor universiteter og høyskoler kan ha midlertidig ansatte i 20 år, men ikke bedrifter i privat sektor og mye annet interessant.

Begge bedriftene som innledet fikk også frem på en god måte hvordan økt fleksibilitet bidrar til en inngang i arbeidslivet for personer som ellers sliter med å komme inn. Roar Hall fortalte også om hvordan stadig flere av de som begynner i en midlertidig jobb i hans bedrift blir fast ansatte..

Det ble en bra debatt der synspunktene kom klart frem og kandidatene hadde satt seg svært godt inn i de fleste temaene, men spesielt mye nytt fikk vi vel strengt tatt ikke høre. I debattene om arbeidsmiljøloven er det et klart skille mellom de rødgrønne partiene som ikke vil endre noen ting i loven og de borgerlige partiene som vil beholde hovedtrekkene i loven, men ønsker å åpne for mer fleksibilitet på noen områder. Det betyr noe om flertallet i Stortinget er rødgrønt eller borgerlig.

Det er også et viktig poeng at dette ikke må være en debatt med arbeidsgivere og arbeidstakere på hver sin side. Fleksibiliteten fungerer best når alle opplever at de er tjent med den og den både bidrar til at oppgavene blir løst på en bedre måte og at balansen mellom arbeid og fritid fungerer bedre for ansatte. Tidligere i år skrev jeg en kronikk om dette sammen med nestleder Hege Gjessing i Akademikerne som var på trykk i Dagens Næringsliv. Jeg var også innom temaet i et innlegg her på bloggen da Stortinget behandlet den siste arbeidslivsmeldingen. Og det var et av temaene da Abelia samlet partilederne til debatt på årskonferansen vår i juni.

Statens største virksomheter

Hvor mye penger bruker staten i året på å produsere tjenester? Hvilke formål  går disse pengene til? Og hvilke statlige virksomheter er størst når det gjelder egenproduksjon av tjenester? Disse tre spørsmålene finner man svaret på i ny statistikk fra Statistisk Sentralbyrå som kom i dag. Svaret på første og litt av andre spørsmål er at:

"Statlige virksomheter brukte i fjor 262 milliarder kroner på å utføre oppgaver og produsere tjenester. Spesialisthelsetjenesten, altså de statlige sykehusene, sto for nesten 100 av disse milliardene."

Egenproduksjon i statsforvaltningen er for øvrig definert som "utgifter til lønn og kjøp av varer og tjenester". I motsetning til andre penger i statsforvaltningen som investeres, overføres til kommunene eller overføres direkte til privatpersoner eller virksomheter. Totalt brukte statsforvaltningen 1010 milliarder kroner i 2012 der 39 milliarder gikk til investeringer og hele 708 milliarder var overføringer til andre.

Utgiftene til egenproduksjon av tjenester i statsforvaltningen er som nevnt på 262 milliarder kroner, som i følge denne tabellen fordeler seg på 98,1 milliarder i spesialisthelsetjenesten, 30,6 milliarder i universiteter og høyskoler, 29,6 milliarder i forsvaret, 14,2 milliarder i politi og påtalemyndighet, 12,5 milliarder i Statens Vegvesen og 10,8 milliarder i NAV. I tillegg er det i følge tabellen omkring 25 andre formål det brukes milliardbeløp på, inkludert skatteinnkreving, jernbane, kulturvirksomheter og fengsler.

Hvilke statlige virksomheter er så de største når det gjelder egenproduserte tjenester? Det svarer artikkelens tabell 2 på. Klart størst i staten er Oslo Universitetssykehus HF som hadde utgifter til egenproduksjon på 17,3 milliarder kroner i 2012. Deretter følger Statens Vegvesen (12,5 mrd), NAVs statlige del (10,8 mrd), Helse Bergen HF (8,1 mrd) og deretter en rekke andre store sykehus. Hæren er på 8. plass på listen med utgifter til egenproduksjon på 6,3 mrd. Størst innen høyere utdanning er Universitetet i Oslo med utgifter til egenproduksjon på 5,7 mrd kroner, mens Skatteetaten bruker 5,2 mrd og Jernbaneverket 4,9 mrd.

Antall ansatte i statsforvaltningen er 235 885 (årsverk), noe som tilsvarer 10,4 prosent av sysselsettingen i Norge. 

To uker til valget

Fra Poll of polls

Det er bare to uker igjen til stortingsvalget, et valg som både er veldig viktig og svært spennende. Denne spenningen er naturligvis også media opptatt av å formidle, noe som gjør at vi pumpes fulle av nye nasjonale og lokale meningsmålinger hver eneste dag. Det er i og for seg flott med oppdaterte daglige målinger, men faren er at mediene blir så opptatt av å lage nyhetsoppslag om små daglige svingninger at de glemmer det store bildet.

Den siste uken har vi for eksempel fått vite fra NRK at "Høyre stuper på ny måling", fra Dagbladet at "Erna stuper og kan knapt tro det", fra VG "Ny kalddusj for Erna" og fra E24 at  "Høyre-velgere går til FrP". I flere av disse oppslagene skapes det et inntrykk av at styrkeforholdet mellom blokkene nå er i ferd med å jevne seg ut og at valget vil bli jevnt. Det er helt forståelig at media ønsker å bygge opp under en spenning om det skjer et trendskifte, og man kan kanskje mistenke noen av redaksjonene for å ønske at det faktisk er slik, men er det riktig?

Tar man et skritt tilbake og velger å ikke bare se på tilfeldige svingninger i målingene fra dag til dag, men på det store bildet, er det mest oppsiktsvekkende at det ikke har vært særlig store endringer i styrkeforholdet mellom blokkene. Min favorittkilde er nettsiden Poll of polls som både analyserer de enkelte målingene og lager oversikter over gjennomsnittet av alle målingene. Basert på disse oversiktene ser man for eksempel at de rødgrønne partiene til sammen har 39,6 prosent i Dagbladets måling på lørdag, mens de hadde 41,6 prosent for en uke siden. De fire borgerlige partiene hadde 52,7 prosent på lørdag, mot 52,2 prosent for en uke siden. I de fleste andre målingene er summen av de fire borgerlige partiene enda et hakk høyere, og forspranget til de rødgrønne er på mellom 12 og 15 prosentpoeng.

"Alle" er klar over hvor effektiv Arbeiderpartiets valgmaskin er og hvor dyktig Jens Stoltenberg er til å drive valgkamp på TV. Vel, skal vi tro meningsmålingene er det foreløpig ingen tegn til at det har hatt effekt. På denne oversikten fra Poll of polls over Arbeiderpartietes lojalitet og oppslutning på ulike meningsmålinger det siste året har det ikke skjedd noen ting. Hvis nivået på VGs siste måling søndag på 28,2 prosent eller Dagbladets måling lørdag på 29,7 prosent blir valgresultatet vil det være Arbeiderpartiets nest dårligste valgresultat siden krigen. De må løfte seg helt opp til 32,7 prosent hvis det bare skal bli det tredje dårligste valgresultatet.

For Høyre er situasjonen omvendt. Høyre har riktignok falt litt tilbake, men dersom målingen i Dagbladet lørdag på 29,6 prosent eller den i VG søndag på 28,2 prosent blir valgresultatet vil det være det tredje beste valgresultatet i etterkrigstiden. Grafen over viser at det ikke er så veldig lang vei opp til de to beste resultatene på litt over 30 prosent fra 1981 og 1985 heller. Skulle Dagbladets måling blir valgresultatet ville det bety en fremgang for Høyre på 12,4 prosent fra forrige valg. Det ville i så fall være den største fremgangen for noe parti fra et valg til et annet i hele etterkrigstiden. Den gamle rekorden tilhører Senterpartiet som gikk frem 10,2 prosent ved "EU-valget" i 1993.

Skal man finne ting som i følge disse meningsmålingene virkelig er spennende vil jeg foreslå et par andre temaer. Det ene er Fremskrittspartiets oppslutning. Den spriker fortsatt kraftig mellom de ulike meningsmålingene. I NRKs måling 23. august hadde FrP 18,9 prosent mens de i Aftenposten samme dag hadde 13,9 prosent. Det store spriket i målingene av FrP skyldes i stor grad at byråene har valgt ulike metode og veier tallene ulikt, ikke at folk svarer forskjellig. Det blir veldig spennende å se hvilket nivå som er riktig, for det kan ha stor betydning for både styrkeforholdet mellom blokkene etter valget og styrkeforholdet internt på borgerlig side.

Det andre som virkelig er spennende er hvilke partier som kommer over og under sperregrensen. Slik valgloven er utformet har det enorm betydning om et parti får over eller under 4,0 prosent i et stortingsvalg. I øyeblikket er det hele fem partier som i følge målingene er så nær denne magiske grensen at det er grunn til å følge godt med. Det gjelder SV, Venstre, Senterpartiet, KrF og Miljøpartiet. Skulle et eller to av de etablerte partiene falle under, noe som ikke er usannsynlig, og MDG komme over sperregrensen, vil det kunne bidra til varige endringer av norsk politikk. Problemet er at det per i dag er umulig å si om det er rødgrønn side eller borgerlig side som vil tjene på effekten av sperregrensen.

Ting kan naturligvis endre seg noe de siste to ukene, men det skal bli veldig vanskelig å ta igjen et forsprang på 15 prosentpoeng, noe som utgjør mellom 20 og 30 mandater, på så kort tid. I følge Poll of polls handler det i så fall om å få 16 000 nye velgere over på rødgrønn side hver eneste dag frem til valget. Det kommer til å bli svært krevende. Og for hver dag som går uten noen bevegelse øker dette tallet.

Norman Davies: Vanished Kingdoms

Norman Davies: Vanished Kingdoms

Det er vanskelig å sammenligne historiebøker om helt ulike steder og epoker, men jeg tror Norman Davies bok "Vanished Kingdoms - The Lives and Afterlives of Europe's Lost Realms" er den beste historieboken jeg noen gang har lest. I tillegg til at han skriver veldig godt er det spesielle med denne boken at den handler om nasjoner, dynastier og politiske hendelser man nesten ikke leser om ellers, men som er veldig interessante fordi de har spilt en sentral rolle i europeisk historie.

Det heter gjerne at seierherrene skriver historien, "Vanished Kingdoms" handler, som tittelen sier om nasjoner som ikke var seierherrer, men som ble borte. Grunnene til at de ble borte er litt ulike, noen ble erobret gjennom krig av sterkere naboer, noen gikk i indre oppløsning og noen opplevde en demografisk omveltning der nye folkegrupper kom inn. Og ofte var det naturligvis en serie av flere av disse faktorene som første til at nasjonen over tid gikk under.

Boken er en ordentlig murstein på 760 sider. Det er 15 forsvunnede nasjoner som gjennomlyses, fra vestgoternes kongedømme i området rundt Toulouse i sør-Frankrike på 400-tallet og til nasjoner som Montenegro og Irland som har røtter som går langt tilbake, men som tok seg en pause før de i nyere tid gjenoppstod som moderne stater.

En av Norman Davies sentrale teser er at det ikke nødvendigvis må erobring eller en demografisk overkjøring til for å utslette en historisk nasjon. Ofte har det vært slik at når en maktgruppe erstatter en annen på toppen av samfunnet, og har med seg et annet språk og kultur, så assimileres befolkningen gradvis til det nye, mens det gamle forvitrer. Til slutt er det bare noen gamle barneregler og tellesystemet til sauegeterne som inneholder restene av det gamle.

Et tidlig kapittel i boken handler om britonernes skjebne på de britiske øyer, med vekt på et område ved Strathclyde i lavlandet i dagens Skottland, der de holdt stand lenge selv om de fra 400-tallet kom i klemme mellom piktere fra nord, gæliske "skotter" som kom fra Irland, angel-saksere fra sør, og etter hvert også vikinger fra vest. Britonerne tapte den kampen og i dag er det bare i Wales deres språk og kultur har holdt stand. Men hvor ble de av ellers? Davies mener det britonske rent genetisk er godt representert over hele øyriket, men at de av ulike grunner kom de på defensiven kulturelt selv om de var flere enn nykommerne.

 Boken minner oss om at nasjonalstater kommer og går i Europa, og at det ikke er noen naturlov som sier at en statsdannelse varer evig. Det er noen fascinerende kapitler i boken om forsvunnede europeiske stormakter, som kongedømmet Aragon  (som forsvant formelt så sent som etter freden i Utrecht i 1714), og om unionen Polen-Litauen, som i litt ulike konfigurasjoner var en av Europas største stater gjennom flere hundre år, men som ble endelig demontert i den tredje delingen av Polen i 1795. Begge er eksempler på historiske stater hvor mye av historien ikke holdes levende lenger fordi dagens stater, politikere og debatter ikke har interesse av å trekke linjene sine tilbake til disse nasjonene som forsvant men vektlegger en annen historie.

Slik er det for eksempel også med Preussen, som vi gjerne forbinder med Berlin og Brandenburgs vekst som hertugdømmet og kongedømmet Preussen fra 1600-tallet til å bli kjernen i den tyske nasjonalstaten, men som også har en spennende territoriell historie mye tidligere og mye lenger øst, rundt Köningsberg. Norman Davies fortelling legger særlig vekt på den østlige delen av Preussens historie, som starter med etableringen av de tyske riddernes ordensstat i 1230 og varte helt fram til den sovjetiske erobringen i 2. verdenskrig.

Boken har også den fascinerende fortellingen om Burgund, som ikke er historien til én nasjonalstat, men en fortelling om flere ulike steder klemt mellom Frankrike og Tyskland, og noen ganger territorier innenfor Frankrike eller Tyskland, som har hatt betegnelsen Burgund, helt fra 400-tallet og frem til vår egen tid. Både dagens Sveits, Belgia og Nederland har en burgundisk arv, men i og med at man i følge Davies kan telle omtrent 15 ulike kongedømmer, hertugdømmer eller andre territorielle konstruksjoner som til ulike tider (og i et par tilfeller samtidig) har hatt navnet Burgund, er det en komplisert historie å beskrive.

Spennende er også fortellingen om hertugdømmet Savoie, et lite alpekongedømme med røtter helt tilbake til 1000-tallet, som krysset det som i dag er grensen mellom Frankrike, Italia og Sveits, og som omfattet Savoie og etter hvert Nice på fransk side og Piemonte på italiensk side. Davies beskriver det monarkiet gjorde på 1800-tallet, fra sin base i Torino, som en  "ny forretningsstrategi", der de oppga den franske delen og i stedet forfulgte et langt mer ambisiøst mål  om at deres kongedømme Piemonte-Sardina skulle bli kjernen i et samlet Italia. De klarte samlingen av Italiia, men de tapte etter hvert monarkiet, som ble erstattet av en italiensk republikk etter 2,.verdenskrig.

Det er som nevnt 15 nasjoner som blir omtalt i hvert sitt kapittel i "Vanished Nations". Noen ganske obskure og kortvarige, som kongeriket Etruria med hovedstad i Firenze mellom 1801 og 1814 og republikken Karpato-Ukraina i grenseområdet ved Tsjekkoslovakia, Ukraina, og Ungarn, som bare varte en dag i 1939. For historieinteresserte er dette en gullgruve av en bok, med store og små eksempler på hvorfor Europa er Europa, og at det slett ikke er nytt at Europa opplever forandring.

Ravn Studio vant NHOs nyskapingspris

NHOs nyskapingspris er en pris som henger høyt. Det er en nasjonal konkurranse der NHOs regionorganisasjoner aktivt bidrar til å finne gode lokale kandidater som blir vurdert av en høyst kompetent nasjonal jury. Juryen finner først frem til tre finalister og deretter en til en verdig vinner. Ofte er vinneren en liten innovativ bedrift knyttet til en av de dominerende næringsklyngene i Norge, energi, sjømat eller maritim. Men i år var det en bedrift i en helt annen bransje som ble kåret til vinner.

Ravn Studio AS fra Drammen fikk overrakt NHOs nyskapingspris fra Kristin Skogen Lund onsdag kveld, på Småtinget, NHOs store møteplass der små og mellomstorebedrifter møter stortingspolitikere og -kandidater. Ravn Studio driver med utvikling av spill til alle de store plattformene, inkludert Nintento DS og Wii, Sony Playstation og PSP, Microsoft Xbox og Apples nettbrett. Dette er veldig imponerende med tanke på at de er 15 ansatte og gjør hele utviklingsjobben i Norge når de lager populære spill som Vennebyen, Kaptain Sabeltann, Pippi Langstrømpe Vinter i Blåfjell og Knerten gifter seg. De lager ikke bare spill for barn basert på kjente filmer og tv-serier heller, men har også flere titler ute i det globale markedet.

Det som også verdt å merke seg at Ravn Studio er startet  og ledet av to kvinnelige gründere, Stine Wærn som er daglig leder og Tinka Town som er kreativ leder. Veldig gledelig når vi vet at dette fremdeles er en temmelig mannsdominert bransje, og forhåpentligvis til inspirasjon for mange andre med en drøm om å bli gründer. Juryen bestod av Thomas Heyrrdahl fra NHOs utvalg for mindre bedrifter, Johan H. Andresen, konsernsjef i Ferd, og Mariann Ødegård som leder Kjeller Innovasjon. I sin begrunnelse for vaget av Ravn Studio skrev de:

"I en tøff konkurranse med fremadstormende og interessante bedrifter i hele Norge har juryen kåret en svært spennende vinner av NHOs Nyskapingspris for 2013. Vinneren har vist en imponerende evne til nytekning og positiv resultatutvikling. Bedriften har utviklet gjennomtenkte produkter for salg i et globalt marked. Vinneren har evnet å ta risiko og stått på for å skape nye innovasjoner i et segment hvor det er viktig å være en god rollemodell for kommende generasjoner."

Om å gjøre lærere til helter

Etter å ha sett NRKs valgdebatt om skole tirsdag kveld er inntrykket litt blandet. Jeg synes politikerne klarte å få frem synspunkter og meningsforskjeller på en bra måte og jeg er glad for at kunnskap og utdanning har kommet på dagsorden i TV-valgkampen. Men dessverre baserte NRK debatten sin på et veldig unyansert Brennpunkt-program med svensk skolepolitikk i "skurkerollen" og finsk skolepolitikk "helterollen".

Et par steder var det også skjemmende faktafeil, kanskje fordi de som laget programmet syntes fortellingen var så god at den ikke skulle ødelegges av fakta. En feil var påstanden om at Finland ikke har fritt skolevalg. De har så vidt jeg vet et friere skolevalg enn Norge. Og vi vet jo også fra norske erfaringer, der det er opp til kommunene å velge om de vil ha fritt skolevalg eller ikke, at steder med fritt skolevalg gjør det bra, som for eksempel i Oslo.

Den andre feilen var et underliggende premiss i hele programmet om at det er friskolene i Sverige er årsak til at resultatene på PISA-undersøkelsene har blitt dårligere de siste årene. Som jeg blogget om i november i fjor viser svensk forskning det motsatte. I kommuner med friskoler har elevene bedre resultater enn i kommuner uten friskoler, uavhengig av om elevene går i offentlige eller private skoler. Det virker med andre ord som om konkurransen om å trekke til seg elever har virket positivt også for de offentlige skolene. Frykten hos de rødgrønne partienes talspersoner for at mange elever skal "flykte" til private skoler er jo også en slags bekreftelse på at de mener mer valgfrihet bidrar til økt kvalitet. Man flykter jo ikke til noe dårligere.

I den sammenhengen er det også veldig interessant å se Pisa-sjef Andreas Schleicher begrunne hvorfor Norge ikke har lykkes særlig godt i skolepolitikken. Vi gjør ikke nok for å løfte de svakeste elevene, sier han. Og det skyldes ikke at vi har store forskjeller mellom skolene, men store forskjeller mellom elevenes prestasjoner på den enkelte skole. Dessuten mener Schleicher at Norge har satset på å ha mange lærere i stedet for å ha gode lærere. De landene som gjør det best er de som satser mest på kvaliteten på lærerne sine, sier han. NRK.no skriver:

"- Norge har i stedet brukt penger på å gjøre klassene mindre, men ikke nødvendigvis på å forsøke å tiltrekke seg de flinkeste lærerne, legge til rette for at de kan utvikle seg og bli enda bedre lærere. Det er store rom for forbedringer i Norge, konkluderer han."

Noe av problemet i skoledebatten er at det er fristende å bruke opp tiden på å diskutere mindre viktige ting på bekostning av det aller viktigste. Vi diskuterer varm skolemat, offentlig vs. privat, inneklima, flere PCer, lærertetthet heldagsskole, fritt skolevalg og nasjonale prøver, som alle er viktige temaer, men skal vi tro skoleforskingen er det aller viktigste to andre ting, som også ble tatt opp i Brennpunkt-programmet. Og her så vi at det er Finland som viser vei.

Det ene Finland gjør svært bra er å sette inn spesialundervisning veldig tidlig i barneskolen for å sørge for at problemer blir løst når de er små slik at de ikke blir store. Og fordi veldig mange barn får ta del i dette tilbudet er det ikke stigmatiserende å få individuell oppfølging, men enn helt naturlig del av skolen. Det største nederlaget i norsk skole er et frafall i videregående skole som er på 30 prosent totalt og hele 45 prosent på de yrkesfaglige programmene. Mest sannsynlig er årsaken at elever ikke har blitt fulgt opp tidligere, men har gått igjennom både barne- og ungdomsskole uten å egentlig tilegne seg de grunnleggende ferdighetene som kreves for å gå videre. Og selv om Kristin Halvorsen sa i debatten at skolene jobber med dette hver eneste dag, tror jeg ikke skolene er utstyrt med den kompetansen og de ressursene de trenger for å gi denne individuelt tilpassede spesialundervisningen tidlig.

 Det andre Finland har skjønt er at den viktigste suksessfaktoren er læreren. Lærerne skal være helter i samfunnet. De må ha høy kompetanse og det må være attraktivt å bli lærer. Dette er ting det er lett å si, men vanskelig å konkretisere. For hva vil det egentlig si i praksis at lærernes status skal heves? Jeg skal ikke prøve meg på noe fullstendig svar, men jeg tror handler om noen viktige veivalg:

For det første må lærerutdanningen bli lengre og bedre. Flere av partiene sier at lærerutdanningen bør bli en femårig masterutdanning og at karakterkravene for å komme inn bør heves. For å undervise i et fag må man dessuten kunne dokumentere en faglig kompetanse i faget. Og fordi økte kompetansekrav ikke bare bør gjelde nye lærere, men også lærere som er i skolen fra før, bør det være både en rett og en plikt for de som er i skolen å skaffe denne kompetansen. Det vil kreve en stor satsing på videreutdanning av lærere.

For det andre tror jeg det er viktig å tenke igjennom bedre karrièreveier for lærere. Et tilbud til helt ferske lærere kan være en mentorordning, slik at nye lærere får hjelp til å komme raskere inn i rollen fra noen med erfaring. En slik ordning vil også kunne gjøre det lettere å gripe inn hvis det er lærere som viser seg å ikke være så godt egnet til å undervise elever som de trodde. Og som i andre yrker er det behov for å lage fornuftige karrièreveier, der kompetanse og opparbeidet erfaring kan brukes på nye og større utfordringer, uten at det betyr at man må bli rektor eller skolebyråkrat og fjerne seg fra elevene, eller i verste fall slutte i skolen.

For det tredje ville det være en fordel med et mer fleksibelt lønnsystem for å kunne trekke til seg personer og kompetansetyper det ellers er vanskelig å få tak i. Man kan også tenke seg at en del av lønnsreguleringen ikke skjer gjennom generelle tillegg til alle, men via en "pott" rektor kan bruke til å belønne lærere med svært gode resultater eller som et incentiv for å beholde personer man ellers vil miste. Det kan godt hende det også er behov for et generelt lønnsløft for lærere i Norge, de er i følge OECDs Education at a glance ikke spesielt godt betalte i internasjonal sammenheng, men da er det lurt å koble dette sammen med nye kompetansekrav og til en diskusjon om arbeidstidsordninger. I følge OECD er det nemlig også slik at norske lærere er blant de som underviser færrest timer.

Og for det fjerde vil høyere kompetanse blant lærerne gjør det enklere å gi større ansvar og  frihet til hver enkelt skole når det gjelder innovasjon og pedagogisk utviklingsarbeid. Mange lærere klager på at det blir stadig mer rapportering til en økende flora av kontroll- og tilsynsorganer, og at dette går ut over tiden de kan bruke til å følge opp den enkelte elev. Kontrollapparatet kan reduseres hvis man stoler på at skolene kan ta mer ansvar selv. Men da må man ikke gjøre den feilen å tro at det betyr at nasjonale prøver. Pisa-undersøkelser og andre måter å sammenligne resultater på tvers av skoler kan fjernes. Det er omvendt. Mer ansvar hos den enkelte skole for det pedagogiske opplegget og mer frihet fra detaljstyring forutsetter gjennomsiktighet når det gjelder resultater, slik at elever og foreldre kan sammenligne på tvers. Og slik at lærere før bruke sine kreative evner i klasserommene og ikke på å fylle ut enda flere skjemaer.

Ny WTO-sjef i Norge

ABC Nyheter om Robert Azevedo

Det var en litt merkelig situasjon utenfor inngangen til UD i dag. Der stod det tett med TV-kameraer og journalister som ville høre nyheter om en nordmann som sitter i fengsel i Kongo. Det var neppe noe av dem som la merke til at Roberto Azevedo gikk rett forbi, en mann som i løpet av de kommende månedene vil ha en rolle som potensielt kan få svært stor betydning for både vekst og arbeidsplasser i verden, også risikerer å komme midt i kryssilden mellom sterke interesser når de møtes til forhandlinger.

Robert Azevedo er en erfaren diplomat fra Brasil som er valgt til ny generaldirektør i verdens handelsorganisasjon WTO, og tiltrer 1. september. Norge er det første landet han besøker etter utnevnelsen og her møtte han blant annet norske næringslivsorganisasjoner, fagbevegelse, miljøorganisasjoner og andre som har interesse av hvordan forhandlingene om mer frihandel i WTO går. Det var et interessant møte, men så langt er det så langt jeg har sett bare Thomas Vermes i ABC Nyheter som har skrevet om besøket i media.

Oppdatering 20.08: I dag har Dagens Næringsliv skrevet en leder om "WTO før Bali" der de oppsummerer de viktigste utfordringene i det internasjonale handelssamarbeidet akkurat nå.

Da Azevedo ble valgt til sjef i WTO tidligre i år ble det i noen internasjonale medier fremstilt som at han var utviklingslandenes kandidat og en slags motvekt mot USA og Europas mer frihandelsvennlige linje. Roberto Azevedo selv avviste dette som et feilaktig bilde av hvor han står og understreker at motsetningene mellom land og sektorer er betydelig mer komplisert enn i-land mot u-land. Men kanskje det er en fordel komme inn i dette som de fremvoksende økonomienes kandidat når man skal dytte prosessen videre og er helt avhengig av støtte fra disse landene for at det skal skje noe.

Han ga uttrykke for at hovedproblemet er at WTO ikke har levert resultater av vesentlig betydning de siste 18 årene og at dette ikke kan fortsette. Verden har forandret seg veldig mye på disse årene og selv om det er veldig kompliserte områder WTO er satt til å håndtere må det være mulig å bli enige om nye avtaler.

Som ABC Nyheter skriver har han også gitt uttrykk for at han ønsker et resultat på Bali-toppmøtet som starter i desember. Det er en del av forhandlignene om handelsliberalisering i "Doha-runden" som har pågått siden 2001, men som til nå har gitt svært lite i form av resultater. Det er 153 land som skal fly sine ministre til Bali for å forhandle noe som det har vist seg vanskelig å få til. Azevedo sier han likevel er optimist og jeg tolker ham slik at han vil bort fra en "alt eller intet"-tilnærming, og i stedet tilføre mer fleksibilitet i forhold til ulike temaer og problemer.

Bali-toppmøtet kan ende som en tannløs avslutning på en alt for lang Doha-runde, men i slik jeg tolker Azevedo bør den i stedet markere starten på en revitalisert multilateral forhandlingsprosess om handel. Der man begynner med å justere måten man forhandler og lager avtaler, slike at det blir lettere å skape noe nytt, trinn for trinn. Og der det ikke er slik at de som vil minst bestemmer. Som et lite land i utkanten er det i hvert fall i Norges interesse at det globale regelverket for frihandel endres og styrkes, blant annet slik at flere tjenester blir underlagt et reelt frihandelsregime.

Hotellromtelefon

At kommunikasjonsteknologien har endret mye de siste årene er det liten tvil om. En konsekvens er at apparater som nylig var helt nødvendige brått ble helt overflødige. Jeg fikk en påminnelse om dette da jeg overnattet på utmerkede Skagen Brygge Hotell ved Vågen i sentrum av Stavanger i forrige uke og la merke til telefonen på hotellrommet.

På rommet var det en telefon, en TBK Concorde II, som i følge nettsidene til Norsk Telemuseum ble produsert i Kina for norske TBK mellom 1980 og 1990. Jeg går ut fra at det går svært lang tid mellom hver gang noen ringer fra den. Derfor er det neppe noe poeng for hotellet å kjøpe nye fasttelefoner til alle rommene. Enten kutter de dem helt ut, slik mange hoteller for lengst har gjort uten at jeg tror så mange gjester har protestert, eller så beholder man de gamle man har så lenge de virker.

Selv om denne telefonen er blitt over 20 år gammel er den påfallende lite slitt. Jeg har sett noen adskillig mer slitne telefoner enn dette, ja, til og med den rare varianten som henger på veggen inne på badet, men også disse får ofte bli. Hva var det egentlig som skjedde som gjør at mens TV-skjermen på et hotellrom gjerne er flat og splitter ny, finnes det over 20 år gamle telefoner på norske hotellrom som ser ut som de kommer fra et teknisk museum, men som ser ut som de nesten aldri har vært i bruk?

Svaret er naturligvis mobiltelefonen. Før mobiltelefonen måtte vi bruke telefonen på hotellrommet stadig vekk, og i hvert fall til å ringe hjem og si vi hadde kommet trygt frem, noe som gjorde at hotellene kunne ta seg svært godt betalt for telefonsamtaler fra rommet. En telefonsamtale kostet ofte fem til ti ganger så mye som samtaler fra vanlige fasttelefoner hjemme eller på jobb. Så mens slike fasttelefoner, som alltid var billigere enn å ringe med enn mobiltelefon, har holdt det gående i mange år, sluttet folk å bruke hotellromtelefonen i det øyeblikket de kjøpte seg en mobiltelefon. Hotellene kunne kanskje satt ned prisen, men da var hovedpoenget med å ha dem borte.

Jeg gjorde litt enkelt research på akkurat når denne overgangen til mobil skjedde da jeg blogget om "kampen om telefonkiosken", en pussig aksjon for å bevare en telefonkiosk som pågikk akkurat mens telefonkioskene plutselig gikk fra å være nødvendig samfunnsinfrastruktur til å bli helt overflødige. I 1993, da GSM ble lansert, var det i underkant av 500 000 mobilabonnenter i Norge. I 1997 var det 2 millioner, og jeg vil tro at det er blant personer som bor mye på hotell var høyere mobiltetthet enn ellers. Derfor kan vi nok regne med telefonen på hotellrommet stort sett har ligget i fred i nesten 20 år.

Når disse apparatene snart forsvinner helt bør vi også tenke på hvordan vi skal forklare kommende generasjoner sentrale telefonbegreper som "legge på røret", "slå et nummer" eller "vente på summetonen".