Pavene som abdiserte

Det at en pave går frivillig, slik Benedikt XVI i dag kunngjorde at han vil gjøre, er såpass uvanlig at det ikke er rart at folk både i og utenfor den katolske kirken er veldig overrasket. I løpet av de nesten 2000 årene som har gått siden apostelen Peter i følge katolsk tradisjon ble den første biskopen i Roma og ble utstyrt med nøklene til himmelen, har bare noen ytterst få paver abdisert.

I følge Catholic Encyclopedia utgitt i 1907-12 var det slik at pave Pontian I (230-35) gikk av etter å ha blitt tatt til fange av den romerske keiseren og sendt til gruvene på Sardinia. For å muliggjøre valget av en ny pave valgte han å abdisere. I følge noen kilder valgte også pave Johan XVIII (1003-09) å abdisere og i stedet bli munk i et kloster, der han døde kort tid etter.

Helt sikkert er det i hvert fall at pave Benedict IX abdisderte i 1045 og Gregor VI, som tok over, abdiserte i 1046. Benedict IX hadde verken en livsstil eller teologiske kunnskaper som gjorde ham egnet til å være pave. Catholic Encyclopedia slår ganske enkelt fast: "He was a disgrace to the Chair of Peter". Benedict solgte etter noen år paveembedet til sin gudfar Gregor, som visstnok var en bra mann som ville redde kirken fra Benedict. Men selv den gang var det ikke ukontroversielt å kjøpe pavestolen fra den sittende paven, så Gregor ble presset til å gå av året etter. Da den valgte etterfølgeren hans Clement II døde etter bare et år grep Benedict IX makten igjen, for tredje gang, men ble drevet bort av tyske tropper, avsatt og etter hvert ekskommunisert.

Celestin V var 79 år gammel da han ble valgt til pave i 1294, etter at kardinalene hadde brukt to år på å diskutere hvem som skulle få jobben. Egentlig hadde ikke Celestin lyst til å bli pave, han ville heller fortsette å være leve asketisk som eneboer, og valgte å abdisere etter bare seks måneder. Som takk for dette ble han fengslet av sin etterfølger Bonifatius VIII og døde året etter. Et resultat av denne erfaringen var at man gjeninnførte tradisjonen med å låse kardinalkollegiet inne under pavevalg, slik at de blir raskere ferdig.

Siste pave som abdiserte mer eller mindre frivillig var pave Gregor XII (1406-15). Han var pave i Roma på slutten av det store skisma i den vestlige kristenhet som hadde begynt i 1378 da Gregor XI flyttet pavesetet tilbake fra Avignon, der pavene (i alt syv) hadde holdt til etter 1305. Det var noen som ikke aksepterte denne flyttingen til Roma, og de valgte seg en motpave med sete i Avignon. På toppen av det hele fikk man etter et mislykket kompromissforsøk i 1409 en tredje pave som holdt til i Pisa. Striden ble løst ved at konsilet i Konstanz som satt fra 1414 aksepterte abdikasjonen til Gregor XII, avsatte de to andre pavene og valgte Martin V til ny pave i 1417.

Når pave Benedict XVI i dag erklærer at han skal gi seg før tiden er det ikke helt uten historisk presedens, men de historiske parallellene har egentlig ikke særlig mye felles med dagens situasjon. Dessuten er de få eksemplene som finnes svært langt tilbake i tid. Kanskje pave Benedict rett og slett har innført en ny og mer moderne måte å ordne generasjonsskifter på i den katolske kirken.

In Dublin's Fair City...

Molly Malone i Grafton Street, Dublin

Jeg hadde ikke vært i Dublin på over 30 år, tross en bra dose irske gener som jeg har fått med meg fra min fars bestemor. I helgen var jeg på turistbesøk der sammen med Lisa, etter at hun fant ut at et par dager i Dublin måtte være den perfekte julegave til meg, med rikelig mulighet til å drikke Guinness, lete etter Bono og spise Irish Stew og Full Irish Breakfast.

Dublin er faktisk en helt perfekt europeisk by å dra til for en langhelg. Byen er oversiktlig og lett å ta seg fram i, og ikke alt for langt unna Norge, like enkelt som å dra til København, Berlin eller Amsterdam. Denne helgen var det for sikkerhets skyld både viktig landskamp mot England i rugby og stor demonstrasjon mot regjeringens krisetiltak med anslagsvis 100 000 deltagere, men ingen av delene skapte store praktiske problemer.

Irene er fredelige folk som ikke liker å lage problemer for andre selv om de demonstrerer. Akkurat hvor lite problemer irene lager, og hvorfor det ikke er gatekamper og branner i Dublin sentrum, slik det er lenger sør i Europa, skrev Michael Lewis en svært leseverdig artikkel om i Vanity Fair i mars 2011. Den het Why Irish Eyes are Crying, og er fortsatt verdt å lese.

Hva gjør man så når man har bestemt seg for å dra til Dublin? Det er naturligvis et hav av muligheter når det gjelder ulike opplevelser, men jeg fant ut at det i hvert fall er tre grunnleggende ting man bør få med seg:

Det første man kan gjøre er å kjøpe billett til de toetasjes turistbussene som kjører i en stor ring rundt Dublin sentrum. Bussene passerer hvert 10-15 minutt, og man kan gå av etter behov og ta en senere buss videre. En billett varer i to dager og bussjåførene er gode turistguider som forteller om det man ser på veien og har masse morsomme fortellinger. Man må velge mellom et selskap som kjører grønne busser og et annet med røde busser, men de har omtrent de samme holdeplassene og den samme ruten.

Bor man slik at man må supplere med annet transportmiddel er det i så fall veldig praktisk å bo i nærheten av den nye bybanen i Dublin, The Luas, som ble åpnet i 2004. Dublin har overraskende lite skinnegående kollektivtransport til å være en by på over en million innbyggere, men Luas har i hvert fall to linjer som bidrar til å løse noe av problemet. Merkelig nok er det ikke forbindelse mellom den den røde linjen  som går øst-vest og den grønne linjen som går sørover. Det tar omkring 15 minutter å gå mellom de to linjene, omtrent som situasjonen i Oslo før Stortinget stasjon (som da het Sentrum stasjon) åpnet i 1977. Men nå er det igangsatt byggearbeider som skal forbinde de to banene.

Det andre man må gjøre er å besøke The Guinness Storehouse. Dette bryggeriet ved St James Gate, midt i Dublin på sørsiden av elven, har produsert øl sammenhengende siden 1759. Bryggeriet har også et flott museum som er verdt et besøk, der man både kan lære om råvarene, studere produksjonsprosesser og se på hvordan Guinness har brukt produktdesign og reklame aktivt for å skape interesse for produktet. Og på toppen av bryggeriet ligger The Gravitiy Bar, der man får Dublins beste utsikt og en stor Guinness-øl som er inkludert i billetten.

En tredje ting man bør gjøre er å besøke Temple Bar, Dublins fremste kultur- og underholdningsdistrikt, rett sør for elven Liffey. Temple Bar ligger rett ved siden av Trinity College, som er et av verdens eldste universiteter, grunnlagt i 1592, og studentene setter sitt preg på byen når universitetet ligger midt i sentrum. Temple Bar var opprinnelig en eiendom som tilhørte ledelsen ved Trinity College, men området hadde forfalt en del da det på 1990-tallet ble del av et byutviklingsprosjekt som i tillegg til  å skape en hyggelig og levende bydel, med restauranter og barer, også skulle samle ulike kunst- og kulturinstitusjoner.

Og når man er i Temple Bar kan man ta turen bort til Irlands mest kjente statue, av Molly Malone og hennes trillebår, som står i Grafton Street, rett sør for hovedinngangen til Trinity College. Bono så vi derimot ikke noe til.

Norske klimagassutslipp

Statistisk Sentralbyrå publiserte torsdag noen nye statistikker om norske klimagassutslipp som det kan være verdt å se på. En av oversiktene viser utslippene i Norge i 2011 etter kilde og etter type klimagass. Totalt var utslippene 53,4 millioner tonn CO2-ekvivalenter, en nedgang på 2,1 prosent fra året før. Om kildene for de største utslippene sider SSB at:

"Utslipp fra olje- og gassvirksomhet, industri og veitrafikk utgjorde til sammen rundt to tredeler av klimagassutslippene i både 1990 og 2011, men det innbyrdes forholdet mellom disse kildene er kraftig endret i løpet av perioden. I 1990 var utslippene fra industri større enn olje- og gassvirksomhet og veitrafikk til sammen, men fra 2007 har olje- og gassvirksomhet alene vært den viktigste kilden. Olje- og gassvirksomhet stod for 26 prosent av klimagassutslippene i 2011, mot 15 prosent i 1990."

Minst like interessant er det å se på den såkalte utslippsintensiteten i Norge, det vil si hvor mye CO2 som slippes ut pr millioner kroner produsert vare. Dette sier noe om i hvor stor grad vi er i stand til å kombinere vekst med målet om reduserte klimagassutslipp. Derfor er det interessant å se på denne utviklingen over tid. Siden 1990 har utslippet av klimagasser pr produsert enhet i Norge halvert. Grafen over viser årsakene til dette. Den klart viktigste grunnen er økt energieffektivitet der energien anvendes, men også endret næringsstruktur og endret energi-mix har bidratt.

Til tross for denne formidable reduksjonen i utslippsintensitet, har norske utslipp av klimagasser økt litt siden 1990. Det skyldes, som grafen over viser, ene og alene en kraftig vekst i den økonomiske aktiviteten. Alle de øvrige tingene trekker i retning bedre energiutnyttelse og lavere utslipp.

Det er også interessant å se på grafene som viser hvor mye klimagassutslipp pr produsert enhet det er i ulike bransjer og hvordan utslippene har utviklet seg over tid i ulike deler av industrien. Den første grafen viser hvordan tjenesteytende næringer står for over 60 prosent av produksjonsverdiene i Norge, men bare står for rundt fem prosent av utslippene. I motsatt ende finner vi transportnæringen som står for nesten 40 prosent av utslippene, men bare representerer rundt åtte prosent av produksjonsverdien. SSB skriver:

"Selv om det på nasjonalt nivå er en tilsynelatende svak kobling mellom økonomisk vekst og utslipp av klimagasser, avdekker trendene på næringsnivå at det er betydelige forskjeller mellom ulike næringer. I 2011 sto de tjenesteytende næringene, som i liten grad bidrar til utslipp av klimagasser, for nær to tredjedeler av produksjonsveksten (målt i faste priser). Men også tradisjonelt mer utslippsintensive næringer i norsk økonomi kunne i 2011 vise til økende produksjon (målt i faste priser) uten påfølgende økte utslipp av klimagasser. I tillegg til utviklingen innenfor utenriks sjøfart ble produksjonen innenfor både oljeraffinering, kjemisk og farmasøytisk industri samt innenriks sjøfart mer utslippseffektiv. Produksjonen innenfor olje- og gassutvinning, primærnæringene og luftfart ble i 2011 derimot mer utslippintensiv."

Det at petroleumsvirksomheten slipper ut mer klimagasser pr produsert enhet har med at feltene er blitt eldre og krever mer energi for å produsere de gjenværende oljeressursene. Dessuten øker aktiviteten ved landanleggene og det skjer det en gradvis overgang fra olje- til gassproduksjon, noe som øker utslippene fra denne sektoren (overgang til mer gass har derimot flere positive effekter på utslippene i de landene gassen brukes, men det er ikke med i denne statistikken).

Statlige helsedinosaurer

Hovedoppslaget på Dagsrevyen i dag handlet om at topplederne ved et par av de statlige helseforetakene frykter at sykehusene deres må stenge dersom pasientene får mulighet til å velge behandling hos en privat virksomhet. Jeg synes det er temmelig deprimerende å se ledere som er så sikre på at de vil tape denne konkurransen om å gi det beste tilbudet at de må be politikerne nekte folk som er syke å kunne velge den leverandør de selv ønsker.

Helselogikk er åpenbart ikke som annen logikk. Både Herlof Nilssen i Helse Vest og Lars H. Vorland i Helse Nord argumenterer i innslaget i fullt alvor med at det er et stort problem at de ikke vil få akkurat like mye penger som før hvis private sykehus lykkes med å trekke til seg pasienter. Det er jo ganske åpenbart at de ikke trenger like mye penger som før hvis pasientene velger et annet sykehus, for eksempel fordi køen er kortere. Hvis færre står i behandlingskø ved de statlige sykehusene vil kostnadene deres gå ned. Og når køene blir kortere vil samfunnet som helhet spare penger.

Mest deprimerende er det å imidlertid å høre hvordan disse lederne argumenterer med at de ansatte vil forsvinne hvis det blir mer valgfrihet. Er det virkelig så lite attraktivt å jobbe i et statlig sykehus at man må nekte andre å etablere seg for å hindre at de ansatte har et annet sted å gå? Hvordan tror disse lederne at resten av arbeidslivet fungerer? Det er tross alt slik at konkurranse om å få tak i kompetanse fungerer godt i resten av samfunnet, både for ansatte som kan velge mellom ulike jobber og for brukere som kan nyte godt av at virksomheter må konkurrerer om å være den mest attraktive arbeidsgiveren. Og vi klarer å utdanne ingeniører i Norge selv om Statoil ikke har monopol på å ansette dem.

Alle rapporter som er laget om temaet slår fast at vi har et stort behov for flere ansatte i helse- og omsorgsektoren i årene frem mot 2030. Noe av utfordringen er at de gruppene som tradisjonelt har tatt helsefaglige utdanninger har så mange flere andre spennende muligheter, særlig innenfor annen kunnskapsbasert tjenesteyting. Hvis det er slik at de statlige sykehusene er så lite forberedt på konkurranse om å få tak i kompetanse at de må legge ned hvis de får mer konkurranse fra private sykehus, vil det være minst like sjanseløse når de skal konkurrere med andre kunnskapsbedrifter. Og man kan jo ikke forby all privat virksomhet i Norge for at sykehusene skal slippe å konkurrere om å trekke til seg arbeidskraft.

Med slike utspill som det vi så i Dagsrevyen onsdag viser toppledere i helsesektoren at de ikke forstår at deres aller viktigste utfordring er å trekke til seg den kompetansen de trenger ved å fremstå som attraktive arbeidsgivere. Da må man forstå omgivelsene og tilpasse seg endringer i samfunnet. De som ikke klarer dette vil dø, akkurat som dinosaurene i sin tid gjorde.

Richard III er funnet

Richard III var engelsk konge i bare to år før han ble drept i kamp i 1485, men er likevel en av de mest berømte og beryktede kongene i historien. Han var hovedperson i et av Shakespeares mest kjente skuespill, der hovedrollen har blitt spilt av blant andre Laurence Olivier, Al Pacino og Kenneth Branagh. Derfor var det en stor begivenhet da det i dag ble kjent at DNA-prøver bekrefter at levningene etter Richard III er funnet, under en parkeringsplass i Leicester.

Richard III var den siste engelske kongen som ble drept i kamp og hans etterfølger Henry VII var den siste kongen som kom til makten gjennom en militær seier.. Richard III døde i slaget ved Bosworth Field, litt utenfor Leicester, 22. august 1485. Det er en viktig milepæl i engelsk historie fordi den markerer overgangen mellom to viktige dynastier. Plantagenet-dynastiet hadde styrt England siden Henry II ble konge i 1154 og ble avsluttet da Richard III døde i 1485. Tudor-dynastiet som tok over ble sittende til 1603.

Bosworth markerte også avslutningen på en stor intern konflikt mellom to rivaliserende fraksjoner i dynastiet Plantagenet, huset Lancaster, med den røde rosen som sitt symbol, og huset York, med en hvit rose som symbol. De hadde kriget regelmessig siden 1455, i en krig som ble kalt Wars of the Roses. Den siste kandidaten til tronen fra huset Lancaster var den tidligere avsatte kongen Henry VI som ble drept i fangenskap i 1471. Da Richard III ble drept ved Bosworth Field døde også den siste kandidaten fra York-grenen av dynastiet. Hæren som vant slaget ved Bosworth Field ble ledet av mannen som ble kronet til ny konge av England som Henry VII, den første kongen i Tudor-dynastiet.

Mest beryktet er Richard III for historien om prinsene i Tower of London. Da Richards eldre bror Edward IV døde i 1483 var det kongens sønn og Richards nevø, den 12 år gamle Edward V som ble konge. Onkel  Richard skulle fungere som regent til Edvard ble gammel nok til å ta over selv. I denne perioden skulle Edward og hans 9 år gamle lillebror Richard  bo i Tower of London sammen med onkelen Richard. På et eller annet tidspunkt i 1483 forsvant guttene. Det er usikkert hva som egentlig skjedde, men både i samtiden og senere har hovedteorien vært at de to guttene ble drept av Richard, slik at han kunne bli konge selv.

Kistene med det man regner med er levningene etter Edward V og broren er bevart, men aldri undersøkt. Kanskje kan ytterligere undersøkelser og DNA-tester gjøre at vi får et bedre svar på om det virkelig var slik at prinsene i Tower of London ble drept at Richard III, eller om det var noe helt annet som skjedde.

Høyere utdanning i omstilling

Udacity.com

Det skrives mye spennende i ulike nettmedier og blogger for tiden om fremveksten av nettsteder der man kan ta høyere utdanning, ofte helt gratis. Det skjer en vanvittig vekst i såkalte MOOCs, eller massive open online courses. På World Economic Forum i Davos nylig var det en egen meget topptung paneldebatt (referert på bloggen til Harvard Business Review) om dette temaet, ledet av Thomas Friedman. Friedman skriver dette om temaet i sin egen spalte i New York Times:

"I can see a day soon where you’ll create your own college degree by taking the best online courses from the best professors from around the world — some computing from Stanford, some entrepreneurship from Wharton, some ethics from Brandeis, some literature from Edinburgh — paying only the nominal fee for the certificates of completion. It will change teaching, learning and the pathway to employment."

En av grunnen til den store oppmerksomheten er suksessen til Udaciity, en ny nettressurs der hvem som helst i hele verden kan ta kurs gratis. Udacity er grunnlagt av Sebastian Thrum, en it-gründer ved Stanford University med tysk bakgrunn, som opplevde at 160 000 mennesker meldte seg på et onlinekurs i Artificial Intelligence de tilbød på Stanford University. Nå tilbyr Udacity rundt 20 kurs og er i sterk vekst. Her er et intervju på ABC News med en av lederne i Udacity, der han beskriver det de gjør. I et interessant blogginnlegg beskriver Clay Shirky dette fenomenet, og trekker paralleller til Napster og Spotify i musikkind

"Last year, Introduction to Artificial Intelligence, an online course from Stanford taught by Peter Norvig and Sebastian Thrun, attracted 160,000 potential students, of whom 23,000 completed it, a scale that dwarfs anything possible on a physical campus. As Thrun put it, “Peter and I taught more students AI, than all AI professors in the world combined.” Seeing this, he quit and founded Udacity, an educational institution designed to offer MOOCs"

En interessant nyhet som ble omtalt på CNET nå i slutten av januar er at San Jose State University i California har valgt å tilby tre av kursene fra Udacity som en del av sitt studiepoenggivende undervisningsopplegg. Kursene tibys til $150, en langt lavere kostnad enn det man må betale for en ordinær universitetsutdanning med det samme innholdet. Kursene som tilbys er matematikk, statistikk og algebra på et grunnleggende nivå, kurs som tradisjonelt er svært populære og fører til flaskehalser fordi det ikke er plass til alle studentene, men som må gjennomføres for å komme videre. Ved å tilby det nettbasert fjerner man flaskehalsen.

Jeg vil også anbefale en analyse gjort at Nicholas Carr i september i fjor i MIT Technology Review, der han beskriver hvordan kostnadseksplosjonen i høyere utdanning presser fram innovasjon når det gjelder nettbaserte tilbud. I følge Thomas Friedmans artikkel i New York Times er det nå slik at Coursera har 2,4 millioner studenter påmeldt (men frafallet her er større enn ved ordinære universitetsutdanninger) som tar 214 ulike kurs fra 33 ulike universiteter. Nettstedet edX er i motsetning til Udacity og Coursera drevet av en non-profit organisasjon. Den ble etablert av MIT og Harvard University. Nå har også Berkeley sluttet seg til, og flere andre er på vei med sitt innhold. Foreløpig ser det ut som de tilbyr omkring 30 ulike kurs.

Hvordan kan det være slik at disse nettportalene kan tilby gratis utdanning når det samme innholdet koster massevis av penger, enten for studentene eller for skattebetalerne, når man tilbyr det på campus? Hvordan skal de egentlig tjene penger? Nå virker det ikke som forretningsmodellene er helt klare enda, men det kan virke som modellen er at det å følge kursene skal være gratis for studentene, men at de prøver å satse på tre andre inntektskilder:

For det første kan man selge innholdsmoduler inn i eksisterende universiteters poenggivende studieprogrammer, slik San Jose State University har kjøpt innhold fra Udacity. For det andre kan man også tenke seg at disse nettstedene selv blir akkreditert som studiepoengivende institusjoner. Da må man ha et system for å avholde eksamener i kontrollerbare former, og man kan ta betalt for dette. Begge disse modellene handler om at brukerne må betale mindre for innhold enn før fordi innholdet deles av mange flere, mens det investeres mer i distribusjon enn i den tradisjonelle modellen. Et norsk nettbasert universitet ville kunne gjøre det på samme måten, og hente en del av innholdet fra leverandører som Udacity og Coursera. En tredje modell er å ha et system der man formidler kontakt med studenter og data om studenter til arbeidsgivere. "Big data" er en forretningsmulighet også innen høyere utdanning.

Bill Gates var med i debatten om MOOCs i Davos og jeg synes han sa noen kloke ting om hvor langt vi har kommet og hvor mye som er igjen. Han erfaring gjør at han kan mye om samspill mellom teknologi og tjenester etter å ha lært både av store suksesser og av noen mindre vellykkede satsinger. I følge bloggen til Harvard Business Review sa Bill Gates at dette handler om å sørge for enda høyere kvalitet, og å klare dokumentere for omgivelsene at kvaliteten er der, slik at nettbaserte tjenester ikke blir sett på som mindreverdige:

"Our whole notion of 'credential', which means you went somewhere for a number of hours, needs to move to where you can prove you have the knowledge and the quality of these online courses need to improve. Over the next few years the quality will improve. 90% of these courses will be long forgotten and never viewed. Over the next five years this transformation will be phenomenal but only through a pretty brutal winnowing out process."

Den tradisjonelle universitetsmodellen der man tar utdanning på campus, og lever et studentliv sammen med nye studentvenner fra ulike deler av verden, vil helt sikkert bestå, om enn med noe større bruk av online læringsressurser laget av andre enn i dag. Universitetsutdanning på nett er ikke først og fremst et alternativ for de som har tid og råd til å være heltidsstudenter på et universitet eller en høyskole, Online læring er derimot et veldig godt tilbud for alle de som ikke har den muligheten, enten fordi de er i en jobb- eller familiesituasjon som gjør det umulig, eller fordi de bor et sted man verken har økonomiske muligheter eller fysisk tilgang til gode universiteter. Et arbeidsliv som er i rask endring og stiller stadig nye krav til kompetanse, gjør dette enda viktigere.

Det man må huske er at det ikke er noen naturlov som sier at campus-basert undervisming må holde høyere kvalitet enn andre former for læring, for eksempel med bruk av virtuelle klasserom, forelesninger og andre æringsressurser på nett. Udacity tilbyr for eksempel kurs i "Design of computer programs" med Peter Norvig som lærer. Norvig er Director of Reseach i Google. Det er vel tvilsomt at alle høyskoler i verden som setter sammen sine egne kurs i programmering klarer å toppe det. Eller hva med å ha Sebastian Thun selv som lærer i et kurs om programmering av biler som styrer seg selv? Jeg tror Bill Gates har rett i at det vil skje mye interessant de neste fem årene, og at ikke alle som er der i dag vil komme igjennom den prosessen.

Entreprenørskap i Sør-Troms

Flere bilder av Morgans Skip hos Gratangen kommune

Onsdag var jeg i Gratangen kommune, en liten og spredt befolket kommune helt sør i Troms fylke. Der besøkte jeg to av mine favoritt-entreprenører, Lars Utstøl og Astrid Høgmo. Som personer er de definitivt del av en globalisert verden, de er flinke til å hente inspirasjon fra mange ulike steder,  og er fulle av kreativitet og fremtidsoptimisme. Prosjektene deres bærer preg av at de har bestemt seg for at utkantens problemer egentlig er muligheter som venter på at noen tar tak i dem.

Det mest synlige uttrykket for denne kreativiteten er Morgans Skip på Lille Jamaica ved innseilingen til Gratangen, som i følge nettsiden er verdens største mobile treskulptur. Den er laget av Calle Örnemark som har latt seg inspirerere av Kaptein Morgans fregatt Oxford som han seilte med i Karibia på 1600-tallet. Ved denne skulpturen blir det arrangert festivaler, kulturarrangementer og fester. Og dette er bare et av flere innovative reiselivskonsepter de jobber med for å få fart i turismen i området.

Hovedgrunnen til at jeg tok turen til Gratangen var ikke reiseliv, men det at Lars og Astrid holder på med  noen av landets mest innovative prosjekter innenfor det å drive utdanning. Distrikts-Norges største problem i dag er å få tak i den kompetansen som skal til for å utvikle et vekstkraftig kunnskapsbasert næringsliv og levere offentlige tjenester av høy nok kvalitet. Små grendeskoler sliter med å tilby undervisning på et høyt nok faglig nivå i flere fag. Når ungdommen blir eldre må de flytte fra hjemstedet for å ta høyere utdanning,. Mange velger å ikke komme tilbake på grunn av lite mangfold i arbeidsmarkedet hjemme. Og for de som skaffer seg jobb på hjemstedet er det få praktiske muligheter til å ta videreutdanning uten å slutte i jobben og flytte.

Disse problemene har Lars og Astrid tatt tak i. Studiesenteret.no har vokst seg stadig større i over 10 år og bruker teknologi og nettverksorganisering til å tilby høyere utdanning til studenter i over 100 norske kommuner. Studiesentret tilbyr et fleksibelt undervisningsopplegg som er tilpasset voksne mennesker som er i vanlig arbeid. Det gjør de gjennom opplegg som gjerne består at en kombinasjon av nettbaserte studier og noen samlinger til faste tidspunkt på det lokale studiesenteret i kommunen, der man bruker videokonferanseteknologi til å overføre en forelesning eller diskutere i en gruppe.

Jeg tror at denne type fleksible undervisningsopplegg, der man bruker teknologi til å gi tilgang til høyere utdanning til folk som er i arbeid, vil vokse kraftig i årene som kommer. Man trenger ikke bo i distrikts-Norge for å ha glede av et slikt tilbud, det er ofte like vanskelig i en by. Utfordringen er å få til gode samarbeidsrelasjoner med universiteter og høyskoler som er interessert i å tilpasse det de leverer av innhold til denne målgruppen som er i arbeid. Kanskje er det like realistisk å skaffe innhold fra utenlandske samarbeidspartnere som har kommet lenger når det gjelder å tilpasse seg til grupper som trenger stoffet presentert i en mer fleksible form enn et produkt som krever fremmøte i et auditorium.

Jeg var med på et seminar i en ny satsing som heter Skoleverket.no, et nettverk av grunnskoler der lærerne samarbeider om å tilby undervisning på tvers av skolene. Et godt eksempel er undervisning i fremmedspråk som spansk, tysk eller kinesisk, som kan tilbys på skoler som tidligere ikke hadde denne muligheten. Skolene som deltar har også hatt musikkundervisning live fra Manhattan School of Music. Seminaret på Nord Gratangen skole ble avholdt i et klasserom på skolen, med både ungdomsskoleelever, lærere, foreldre og andre interesserte til stede, og ble gjennomført med hjelp av samhandlingsteknologi som gjorde at mange kunne delta via videokonferanse fra 8-10 andre steder i landet.

Skolen i Nord Gratangen er et godt eksempel på utfordringen. Bygget er stort, men i dag er det bare omkring 30 elever igjen, så det er blitt bestemt at denne offentlige skolen skal legges ned, Det har ført til at det her, i likhet med mange andre små steder som er i samme situasjon, er planer om å opprettes en montessoriskole i stedet. Men det alene løser ikke de faglige utfordringene en liten skole i utkanten har. Ved å utnytte læringsressursene i skoleverket.no kan en slik skole tilby et langt bedre skoletilbud enn det som er vanlig i små skoler. Teknologien finnes og er blitt brukervennlig. Utfordringen er å organisere seg slik at man tar i bruk de mulighetene som finnes.

Ingeniørmangel

Mandag kunne vi lese på forsiden av Dagens Næringsliv og i flere andre medier at Norge mangler 10 000 ingeniører. Tidligere oppslag har beregnet ingeniør- og ikt-mangelen til 16 000, til tross for at det utdannes flere ingeniører enn for noen år siden. På lørdag kunne vi imidlertid lese en kronikk i Dagens Næringsliv skrevet av direktør Inge Lise Blyverket i arbeidsgiverorganisasjonen "Virke", der konklusjonen er at for mange unge nå tar høyere utdanning i Norge. Hun skrev:

"I debatten hevder mange at vi står overfor to store utfordringer: Langt flere enn i dag må ta høyere utdannelse - gjerne på mastergradsnivå - og helst innen realfag. Dette baserer seg på en mangelfull analyse. I Norge og Europa er det størst behov for arbeidskraft med såkalt middelutdannelse, ikke høyere utdannelse. Det vil i praksis si yrkesfaglig utdannelse på videregående nivå eller fagskoleutdannelse"

Så går hun videre og prøver å argumentere for at Norge utdanner mer enn nok kandidater med høyere utdanning, også innen realfagene. Dette er - for å si det litt forsiktig - en merkelig anbefaling å komme med fra en arbeidsgiverorganisasjon i et land som har verdens høyeste kostnadsnivå, og der vi er nødt til å satse på å gjøre både eksisterende og nytt næringsliv mer kunnskapsintensivt enn før dersom vi skal ha mulighet til å konkurrere med land med mye lavere kostnader.

Mange bransjer etterspør naturligvis også flere ansatte med fagbrev, og det er innslag på TV-nyhetene stadig vekk om både mangel på kokker, på bussjåfører og på håndverkere innenfor byggfagene. Jeg har også stor tro på at fagskolene vil spille en enda viktigere rolle fremover med sine ettårige og toårige profesjonsutdanninger tilpasset utviklingen i arbeidsmarkedet. Men det er helt uansvarlig å ta til orde for at dette skal skje på bekostning av en satsing på høyere utdanning, ikke minst på mastergrads- og doktorgradsnivå.

Skulle noen være i tvil om at det virkelig er et behov for mer arbeidskraft med høyere utdanning vil jeg anbefale noen gode og ganske ferske analyser. Første dokument det kan være lurt å ta en titt på er NAVs bedriftsundersøkelse 2012, som er gjort våren 2012, der NAV kartlegger behovet for arbeidskraft i ulike bedrifter, på tvers av bransjer og regioner. De skriver:

"Hele 80 prosent av virksomhetene som har rekrutteringsproblem svarer at det skyldes for få kvalifiserte søkere til stillingene. Basert på disse svarene er mangelen på arbeidskraft estimert til å utgjøre 36 700 personer i vår. (...) Ingeniører og ikt-medarbeidere er den yrkesgruppen hvor mangelen er størst. I alt mangler virksomhetene nå 8 000 personer innen disse yrkene. Det er særlig mangel på ingeniører og sivilingeniører innen petroleum og geofag. Mangelen på helse-, pleie- og omsorgsarbeidere er også stor, og størst er mangelen på sykepleiere."

Hovedpoenget i rapporten er at bedriftene ikke får tak i den kompetansen de trenger, spesielt folk med høyere utdanning innenfor relevante områder, som ingeniør- og helsefag. Her er det knapphet på kvalifiserte kandidater som er problemet, ikke at vi utdanner for mange. Dette understrekes av et annet dokument jeg vil anbefale, Norsk Industris konjunkturbarometer 2012. De har et eget kapittel om mangel på ingeniører og sivilingeniører i industrien (side 62) og skriver

"Utviklingen de siste tiårene har vært at industrien har blitt stadig mer ingeniørtung. Dette har aksellerert de siste årene. I dag har over halvparten av de sysselsatte i medlemsmassen til Norsk Industri høyere utdanning. Brorparten av dem er ingeniører eller sivilingeniører. På 1990-tallet ville tallene sett helt annerledes ut. Denne generelle utviklingen i industrien, og særlig veksten i offshore leverandørindustri, har ført til større etterspørsel etter ingeniører og sivilingeniører. Flere av Norsk Industris medlemsbedrifter sier de kunne ansatt flere hundre sivilingeniører på dagen, om de hadde vært tilgjengelige."

Det kan være lurt å lese hele dette kapitlet om kompetanse i Norsk Industris konjunkturbarometer. Det gir en god analyse av hvordan denne såkalt "tradisjonelle" industrien har endret karakter og er blitt både svært teknologiintensiv og svært kunnskapsintensiv. Grafen over viser hvordan ingeniøretterspørselen i dag er sterkest i de sterkeste industrifylkene med aktivitet vendt mot olje og maritim sektor, Hordaland, Buskerud Rogaland og Trøndelag. Den internasjonale konkurransen gjør at denne utviklingen vil fortsette med uforminsket styrke.

For mange av disse industribedriftene er kunnskapstjenestebedriftene i Abelia, innen ikt, konsulentvirksomhet og anvendt forskning, de viktigste samarbeidspartnerne de har når de driver innovasjon og omstilling, og skal vokse inn i nye markeder. Det kan umulig være behov for færre med høyere utdanning i Norge når både en mer kunnskapsintensiv industri og en kunnskapsintensiv tjenestesektor etterspør stadig flere med høyere utdanning.

Jeg vil også anbefale bloggen til Morten Dæhlen, den nye dekanen på MatNat-fakultetet på Universitetet i Oslo. Han har i flere blogginnlegg i det siste vist hvordan vi gjør for lite når det gjelder rekruttering til realfagene, og kommer med flere gode anbefalinger til kunnskapsministeren. Det er ikke slik at flere tar full fordypning i realfag i videregående skole. Problemet er at det er færre enn før, og at dette reduserer rekrutteringsgrunnlaget til ingeniør- og realfagene i høyere utdanning. Han skriver:

"I perioden fra 2008 til 2012 har antall elever som har tatt full fordypning i matematikk (R2) i videregående skole gått ned fra 6930 elever til 5532 – en reduksjon på over 20%. Tallene for de som har tatt full fordypning i fysikk har i samme periode gått ned fra 4603 til 3553 – en reduksjon på nærmere 23%. (...) Til tross for at vi er inne i en periode med en relativt kraftig økning i ungdomskullene får vi altså en nedgang i antall elever som kvalifiserer seg til en utdanning innen realfagene, og en særlig kraftig nedgang i antall elever som tar full fordypning i matematikk og fysikk. Dette er intet mindre enn kritisk da etterspørselen etter arbeidskraft med realfagskompetanse er økende og stedvis betydelig større enn hva utdanningssystemet kan tilby."

Morten Dæhlen har også studert det lille heftet Fakta om Utdanning 2013 fra Statistisk Sentralbyrå for å se på utviklingen det siste tiåret i det totale antallet studenter i høyere utdanning som tar realfag og teknologiske fag. I år 2000 var det 36.173 av totalt 186.002 studenter innen naturvitenskapelige fag, tekniske fag og håndverksfag i Norge. Dette utgjorde ca. 19.5% av den totale studentmassen i Norge. I 2011 var det 39.403 av totalt 235.840 studenter innen naturvitenskapelige fag, tekniske fag og håndverksfag i Norge. Dette utgjorde ca. 16.7% av den totale studentmassen. Andelen har med andre ord gått ned i en tid der arbeidslivet etterspør stadig flere høyt utdannede realister og teknologer.

Jeg mener det er viktig å ha med seg et viktig perspektiv til, utover det vi kan analysere oss frem til av etterspørsel etter kompetanse i bedriftene nå - og mer langsiktige etterspørselstrender basert på fremskrivninger av næringsstruktur. Det er at den viktigste råvaren i en kunnskapsøkonomi er kunnskapen hos de ansatte. Når det såkalte tradisjonelle næringslivet skal transformeres og bli mer kunnskapsintensivt slik at det tåler det norske kostnadsnivået og vi samtidig vil ha mange nye forskningsbaserte kunnskapsbedrifter, må vi skaffe oss både flere entreprenører og flere høyt utdannede kunnskapsarbeidere, selve råvaren i en velfungerende kunnskapsøkonomi.

Manchester United verdt $3 milliarder

Forbes Magazine

En gang i året pleier Forbes Magazine å kåre verdens 50 mest verdifulle sportsklubber. Da de laget forrige liste i sommer var Manchester United på topp, med en verdi på 2,23 milliarder dollar, foran det spanske fotballaget Real Madrid, baseballaget New York Yankees og det amerikanske fotballaget Dallas Cowboys.

I august ble Manchester United børsnotert på New York Stock Exchange, slik at man nå vet klubbens markedsverdien helt presist. Torsdag i forrige uke endte aksjekursen på over 17 dollar, noe som gjorde at Forbes kunne skrive at dette er den første sportsklubben i verden med en markedsverdi på over 3 milliarder dollar. Rett etter børsnoteringen i august hadde aksjekursen en svak utvikling, men så langt i år har det, godt hjulpet av nye sponsoravtaler og gode sportslige resultater, gått svært bra for aksjonærene i United.

Hvilke idretter er det så man bør satse på hvis man er opptatt av å bygge en stor formue? Der er svaret ganske enkelt. Selv om fotball med rund ball er godt representert høyt på listen, med klubber som Manchester United, Real Madrid, Barcelona og Bayern Munchen, er det den amerikanske versjonen av fotball som dominerer fullstendig. Klubbene i NFL har hele 32 av de 50 plassene på listen Forbes presenterte i sommer over de mest verdifulle sportsklubbene. Forbes skriver:

"The future looks even brighter for all NFL teams thanks to a new labor agreement, as well as a new round of TV contracts. (...) The NFL inked extensions to its TV deals with CBS, ESPN, Fox and NBC last year. The nine-year deals (ESPN is for eight years) start with the 2014 season and are worth $5 billion a year collectively, a 62% bump on the prior contracts. The average NFL team is worth $1.04 billion."

På topp 50-listen finner vi tillegg til 7 fotballag og de 32 amerikanske fotballklubbene, også syv baseballklubber, med New York Yankees i spissen. to Formel 1-lag (Ferrari og McLaren) og to basketballklubber (Los Angeles Lakers og New York Knicks). Men størst av alle er som sagt Manchester United, med en markedsverdi på 3 milliarder dollar, eller omkring 16 milliarder kroner. Sammenligner vi med selskapene på Oslo Børs er dette omtrent som verdien til Aker Gruppen eller Kongsberg Gruppen, og godt over markedsverdien til Storebrand. Fotball kan faktisk være god butikk.

David Camerons to taler

UK-forsiden på The Economist

I forrige uke holdt David Cameron to store taler som hadde som mål å definere Storbritannias plassering og rolle i det internasjonale samfunnet. Talene beskrev hvilke verdier og prinsipper han legger til grunn og hvilke politiske prosjekter han mener det nå haster å gå i gang med. Jeg synes han klarte jobben svært godt.

Den første og mest omtalte talen holdt Cameron på onsdag. Den handlet om Britain and Europe (manus her, video her) og inneholdt et løfte om en folkeavstemning om Storbritannias fortsatte medlemskap i EU innen utgangen av 2017, noe The Economist kalte "unøvendig risikabelt". Men både The Economist, Angela Merkel og flere andre har senere vært påfallende dempet i sin kritikk av Cameron, sannsynligvis fordi de liker mye av det han faktisk sier om behovet for reformer i EU dersom EU skal være et godt svar på fremtidens utfordringer.

Selv om man i media lett kan få inntrykk av det motsatte, var talen til David Cameron et sterkt prinsipielt forsvar for EU, både som idé og som institusjonelt samarbeid. Han begynte med å snakke om EUs viktige rolle som fredsbygger i Europa, minnet om at britene i sin natur er "øyboere" som alltid er mer praktiske enn emosjonelle i sitt forhold til europeiske institusjoner: ("For us, the European Union is a means to an end – prosperity, stability, the anchor of freedom and democracy both within Europe and beyond her shores – not an end in itself.") Og gikk deretter over til å beskrive de fem prinsippene han mener EU bør bygge på i det 21. århundret. Første prinsipp er sterkere samarbeid i EU for å bedre konkurranseevnen. Cameron sa:

"At the core of the European Union must be, as it is now, the single market. Britain is at the heart of that Single Market, and must remain so. But when the Single Market remains incomplete in services, energy and digital – the very sectors that are the engines of a modern economy – it is only half the success it could be. It is nonsense that people shopping online in some parts of Europe are unable to access the best deals because of where they live. I want completing the single market to be our driving mission. I want us to be at the forefront of transformative trade deals with the US, Japan and India as part of the drive towards global free trade. And I want us to be pushing to exempt Europe’s smallest entrepreneurial companies from more EU Directives."

Det andre prinsippet Cameron vil at EU skal bygge på i fremtiden er økt fleksibilitet. Ikke alle land som er medlemmer bør behøve å være med i eurosonen eller i Schengen, og Cameron tar et oppgjør med at traktatens formulering om at "en stadig tettere union" skal være et mål i seg selv. Cameron argumenterte deretter for at makt i større grad skal kunne flyttes til medlemsstatene, ikke bare motsatt vei. Fjerde prinsipp er ansvarliggjøring av EUs besluttende organer gjennom åpenhet og gjennomsiktighet. Og femte prinsipp er at endringer for å få orden på eurosonen må være rettferdige både for de som er innenfor og de som er utenfor.

Nå har noen norske EU-motstandere fått det for seg at Storbritannia har blitt en slags alliert i deres proteksjonistiske prosjekt. Leser man talen vil man se at det David Cameron tar til orde for er det stikk motsatte, han vil ha mer indre marked, mer frihandel og flere tiltak for å øke den samlede konkurranseevnen i EU. David Cameron er nok den lederen i EU som er tydeligst i sin omtale av EU som et frihandelsprosjekt og prosjekt som skal styrke Europas konkurranseevne gjennom mer marked. Og Cameron sier helt eksplisitt at han ikke ønsker noen norsk EØS-løsning eller noen sveitsisk bilateral relasjon til EU, fordi hans mål er at Storbritannia forsatt skal være med i EU og ha innflytelse:

"There are some who suggest we could turn ourselves into Norway or Switzerland – with access to the single market but outside the EU. But would that really be in our best interests? I admire those countries and they are friends of ours – but they are very different from us. Norway sits on the biggest energy reserves in Europe, and has a sovereign wealth fund of over 500 billion euros. And while Norway is part of the single market – and pays for the principle – it has no say at all in setting its rules: it just has to implement its directives. 

The Swiss have to negotiate access to the Single Market sector by sector. Accepting EU rules – over which they have no say – or else not getting full access to the Single Market, including in key sectors like financial services. The fact is that if you join an organisation like the European Union, there are rules. You will not always get what you want. But that does not mean we should leave – not if the benefits of staying and working together are greater."

David Camerons andre store tale i forrige uke havnet litt i skyggen av EU-talen, men har noe av den samme grunnleggende tematikken om hva det internasjonale samfunnet bør samarbeide mer om. Den holdt han på World Economic Forum i Davos på torsdag (manus her, video her). Den handlet ikke så mye om EU, men om hvordan man må arbeide internasjonalt for å få et mer rettferdig skattesystem der det ikke kan være slik at noen bedrifter må betale mye skatt, mens andre klarer å lure seg unna. Dette problemet vil han prioritere når britene nå skal ha formannskapet for kommende G8-møte. Og til kritikere som mener Cameron med dette har blitt anti-næringsliv, minnet han om at felles spilleregler og konsekvent håndhevning av reglene er en forutsetning for å være næringslivsvennlig:

I know some people might be thinking: he’s talking about cracking down on tax avoidance, making companies be more transparent – doesn’t this sound like an old-fashioned, anti-business, bash the rich, tax success agenda? Absolutely not. This is a resolutely pro-business agenda. I am about the most pro-business leader you can find. I yield to no-one in my enthusiasm for capitalism. It’s an economic system that has generated more wealth, unleashed more human potential, and reduced more grinding poverty than any in history. 

I do not believe that one person’s wealth, fairly gained through free exchange in an open market, is the cause of another person’s poverty. I will have no truck with those who want to demonise the successful, to level-down rather than to build up, or those who continually seek to turn ‘profit’ into a dirty word. But I also passionately believe that if you want open economies, low taxes and free enterprise then you need to lay down the rules of the game – and be prepared to enforce them.

Selv om de to talene handler om ulike temaer innenfor internasjonalt samarbeid og kan virke veldig forskjellige, tror jeg det sentrale er det praktiske politiske perspektivet de har felles, der de overordnede institusjonelle samarbeidet kobles til en vilje til konkret handling. For David Cameron og britene er ikke EU noe mål i seg selv, EU er bare viktig så lenge organisasjonen er relevant i forhold til å løse de konkrete problemene vi har foran oss. Jeg mener det er et fornuftig perspektiv og at det er mye bra å si om Camerons tale, selv om han naturligvis spiller høyt når han inviterer til folkeavstemning:

Bortgjemte musikalske perler (11)

"Every litt bit hurts" er laget av Ed Cobb og var i 1964 en forholdsvis stor hit for Motown soul-sangerinne Brenda Holloway. Sangen er senere covret av flere andre artister, blant annet Aretha Franklin, Gladys Knight, Petula Clark og Alicia Keys. Litt mer overraskende er det kanskje at The Clash har laget en svært bra cover av låten, med Mick Jones på vokal:



Akkurat når denne sangen ble spilt inn av The Clash er det ikke helt greit å vite, for den ble ikke utgitt på noen plate mens bandet fortsatt eksisterte. Det eneste stedet den finnes er på samleboksen Clash on Broadway som kom i 1991, flere år etter at bandet var oppløst. Plasseringen sangen har fått på den boksen, der sangene er med i mer eller mindre kronologisk rekkefølge, tyder på at den ble spilt inn samtidig som tippelalbumet "Sandinista".

Gjør det selv - bioteknologi

Kan bioteknologi noen gang bli gjort tilgjengelig for vanlige borgere på samme måte som PCer har gjort informasjonsteknologien tilgjengelig for alle?  I følge Ellen Jorgensen er dette alt i ferd med å skje, blant annet fordi kartlegging av den genetiske koden er blitt så mye billigere. Hun leder Genspace, en biolab der vanlige borgere kan gå og eksperimentere med bioteknologi, på en kontrollert og sikker måte. Her er Ellen Jorgensen i foredrag på TED nylig:



Genspace holder til i Brooklyn New York og er et non-profit laboratorium der både barn og voksne kan lære mer om bioteknologi og løse ulike nyttige og underholdende oppgaver der bioteknologiske verktøy kan brukes. På Genspace sine websider beskriver de seg slik:

"Genspace is a community organization dedicated to promoting science literacy at the grassroots level, particularly in the new DNA-based technologies of synthetic biology, genomics and genetic engineering. We work outside of traditional settings, serving both adults and students and providing a safe supportive environment for hands-on exploration of biotechnology by the general public."

I følge Ellen Jorgensen er det etablert laboratorier som ligner på Genspace og driver med DIY bio flere andre steder i verden også, blant annet i Europa. Jeg tror dette er et område der vi foreløpig bare har sett begynnelsen på en utvikling som vil få stor betydning for både enkeltpersoner, helsevesen og næringsliv.