Verdens beste universiteter

I dag ble den årlige rangeringen av verdens universiteter, the Academic Ranking of Word Universities (ARWU), fra Jiaotong-universitetet i Shanghai lagt frem. Dette er en av to årlige rangeringer som får enorm oppmerksomhet over hele verden. (Den andre er World University Rankings fra Times Higher Education som kommer senere i høst).

Shanghai-rangeringen rangerer de 500 beste universitetene i verden. Det er som sagt stor oppmerksomhet om dette i mange land, universiteter som gjør det godt liker å skryte av plasseringen. De som ikke gjør det så godt opplever at kritiske medier etterlyser forklaringer på den lave plasseringen. Kineserne er for eksempel fornøyde og opptatt av at 35 kinesiske universiteter er med på listen over de 500 beste og at 23 av disse er på det kinesiske fastlandet. Langt mindre fornøyde er man i Frankrike som bare har tre universiteter med blant de 100 beste og 21 blant de 500. Det er en mye kommentarer i franske medier som problematiserer rangeringen og hevder, kanskje med en viss rett, at den favoriserer angelsaksiske institusjoner.

Til sammenligning har for eksempel Storbritannia 37 universiteter på listen, Australia har 19, Nederland har 13, Korea har 11, mens India og Tyrkia bare har et universitet hver med blant de 500. Slike lister åpner selvfølgelig også opp for interessante sammenligninger mellom land og innenfor land. I følge denne listen er det beste universitetet i Asia Tokyo universitet på 21. plass. Det beste universitetet i Europa utenfor UK er ETH Zurich på 23. plass. I Australia er man mest opptatt av at Melbourne University på 60. plass er best i landet og har passert Australian National University som er på 70. plass.

Hva så med Norge? Det er fire norske universiteter på listen og av disse hevder Universitetet i Oslo seg best med en 75. plass, samme plass som i fjor. Det er UiO selv ganske fornøyd med i følge en kommentar i dag, noe det vel også er grunn til med tanke på at konkurransen blir stadig hardere og mer global. Man må forbedre seg for å holde plassen, I rangeringen har  NTNU og Universitetet i Bergen plassert seg mellom 200 og 300. plass. Universitetet i Tromsø er i gruppen mellom 400 og 500. Ingen av de øvrige norsk universitetene er med på listen. Nå er selvsagt plassering påvirket av kriterier og UiO har tradisjonelt klart seg bedre i Shanghai-rangeringen, som for eksempel vektlegger Nobelpriser, enn i Times-rangeringen, der UiB har klatret de siste årene.

Egentlig er det vel ikke så dramatisk mye nytt på denne listen. Over tid ser vi at universitetskonkurransen blir både hardere og mer global ved at stadig flere land er med. På den annen side er toppen av listen veldig stabil. Det tar lang tid å bygge seg opp som et verdensledende forskningsuniversitet som trekker til seg de beste forskerne og som vinner Nobelpriser. Derfor skjer det heller ikke store forandringer i toppen fra år til år. 18 av de 20 beste universitetene i verden er i USA, de to øvrige er Cambridge og Oxford. Helt øverst på listen er som vanlig Harvard University, en topplassering de har hatt siden første rangering i 2003 og også pleier å ha på Times sin rangeringer. På de neste plassene følger flere gamle kjenninger: Stanford, MIT, Berkeley, Cambridge, Caltech, Princeton, Colombia, Chicago og Oxford.

Gir bort gratis - doblet inntektene

Noen håpet i sin tid at Age of Conan skulle utfordre World of Warcraft, et spill som har rundt 10 millioner betalende spillere. Slik ble det ikke. Etter en brukbar lansering i 2008 gikk oppslutningen om det abonnementsbaserte MMO-spillet fra norske Funcom stadig nedover. Noe måtte gjøres.

Tidligere i sommer kom nyheten om at Funcom skulle gjøre Age of Conan tilgjengelig gratis. Og i dag kom det en børsmelding fra selskapet som forteller hvordan det har gått. I følge denne har det blitt hele 300 000 nye spillere og en firedobling av aktiviteten på serverne. Men flere kunder er ikke så mystisk når noe er gratis. Mer overraskende for mange er det nok at også salgsinntektene doblet seg i juli. Spillnettstedet Lazygamer skriver:

"...the new business model was actually a smart move from Funcom, and they report that more than 300,000 new players have rocked up to play ever since the relaunch. They aren’t all just wheezin’ the juice though, because Arne Aas, who possibly has the funniest name I’ve seen all month and happens to be the Funcom CEO, said that they have “more than doubled the revenue generated from the game. He also reckons that the servers “are booming with a fourfold increase in players during July” and that there’s a “positive development in subscriber numbers”.

Hvordan er det egentlig mulig å doble salget når man gir bort noe gratis i stedet for å ta betalt fra abonnenter? Dette er et elegant eksempel på "freemium", en av de fire "gratis"-forretningsmodelllene som Chris Anderson skriver om i boken Free - The future of a radical price, og som jeg tidligere har blogget om her.

Freemium er ikke en helt ny ide, det handler om at en bedrift gir bort produktet gratis til noen, men tar betalt fra andre. I en fysisk produktverden handler det for eksempel om at noen får prøveeksemplarer eller en introduksjonsperiode gratis, mens de fleste kundene må betale. I en digital verden er spillereglene annerledes fordi kostnadene ved å kopiere og distribuere et ekstra eksemplar er null. Da kan godt 90 prosent av eksemplarene være gratis hvis de siste 10 prosentene er mange nok og betaler nok. Ingen vil betale for noe de kan få gratis, så utfordringen er å finne noe ekstra på toppen av det som er gratis som enkelte brukere vil betale for.

Mange bransjer som rammes av digitaliseringen sliter med å finne en fornuftig balanse mellom gratisinnhold og betalt innhold. Man opplever for eksempel at betalingsviljen for å abonnere på noe på nettet er forholdsvis liten. Og særlig hvis man får tilgang til det meste gratis uansett. Jeg tror kanskje MMO-spillene egner seg bedre for slike freemium-modeller enn mange andre produkter. Det å ha et høyt antall deltagere er et poeng i seg selv, det blir litt ensomt hvis man ikke møter andre i et slikt spill. Derfor er det et poeng for alle spillere at det er en lav terskel for å nye spillere inn. Samtidig er dette en sjanger der det finnes et stort hardcore-segment som er svært interessert i å vise frem sine bragder. Og det er et sosialt spill der det kan være et poeng å ha oppgraderinger eller utstyr som ikke alle andre har.

Jeg tror både andre spillselskap og andre bransjer vil se med stor interesse på disse erfaringene. Nettstedet IGN tenker høyt om hvordan World of Warcraft ville sett ut med en slik free-to-play modell. Nå har Word of Warcraft 10 millioner betalende abonnenter, og derfor kommer de ikke til å bytte forretningsmodell med det første, men det er en interessant analyse. Og for de som ikke er makedsledere, og heller ikke vil bli det ved å kopiere samme forretningsmodell, er Funcoms erfaringer verdt å studere.

Hva er det med august?

Statsminister David Cameron avbrøt sin ferie i Toscana og kom hjem etter tre netter med opptøyer i London. Borgermester Boris Johnson fløy hjem fra ferie i USA. Og finansminister George Osborne dro hjem fra sin ferie i California forrige torsdag, ikke for å håndtere pøbelvelde, men for å jobbe med tiltak mot den økonomiske krisen.

I USA er det sterke krav om at kongressen må ofre noen av sine fem ferieuker og jobbe i august. Det spørs vel om Barack Obama får så mye av den ferien han skal starte i neste uke. Når det gjelder statsministere og finansministere i EU-landene så skulle de rydde opp på toppmøtet i slutten av juli og så dra på ferie. Men slik ble det ikke. Ting har blitt mye verre og det blir mange som må ofre ferien i år for å jobbe med budsjetter og nye krisetiltak.

August er vanligvis selve feriemåneden i både Europa og Nord Amerika, men 2011 er ikke noe vanlig år. Men forhåpentligvis vil det normalisere seg igjen, slik at august igjen kan bli en søvnig feriemåned der den politiske ledelsen kan få sin mer eller mindre fortjente ferie. Eller er det virkelig slik at august pleier å være mer fredelig enn andre måneder?

Gideon Rachman påviser i en kommentar i Financial Times med overskriften Beware the Guns of August at det tvert imot er helt vanlig at det skjer uvanlige ting i nettopp august:

“What is it about August?” he (George H. W. Bush) asked aloud. It is a fair question. One possibility is that the fact that the democratic world tends to be half-asleep, or at the beach, in August makes it the ideal month for dictators and autocrats to make their move. It may be no coincidence that Nazi tanks in 1939, Soviet tanks in 1968, Iraqi tanks in 1991 and Russian tanks in 2008, all got rolling during August."

Det klassiske beretningen om hvor galt det kan gå i august er The Guns of August, Barbara Tuchmans mesterverk fra 1962 om hvordan et sommer-søvnig Europa, som ikke hadde opplevd en stor krig på 100 år, gradvis snublet ut i katastrofen i august 1914. Men som Gideon Rachman minner oss om så ble Polen invadert av Tyskland i august 1939, noe som førte til at Storbritannia gikk til krig mot Hitler-Tyskland. I august 1968 gikk Sovjetunionen inn i Tsjekkoslovakia og i 1990 august invaderte Saddam Hussein Kuwait

Av andre spektakulære og plutselige august-kriser kan nevnes at i august 1989 åpnet Ungarn grensegjerdet mot Østerrike og la grunnlaget for Berlinmurens fall. I august 1991 ble Michael Gorbatsjov avsatt i et kupp, noe som raskt førte til et motkupp og Sovjetunionens nedleggelse. 

I motsetning til de store krigene har finanskrisene derimot pleid å å komme i september eller oktober. Børskrakkene i 1929 og 1987 skjedde i oktober og Lehman Brother kollapset i september 2008. Hvis også finanskrisene nå skal migrere til august, bør politikerne kanskje satse på en annen feriemåned fremover. På den annen side kan det jo hende dette er en variant av Murphys lov, som noe omskrevet sier at hvis noe kan gå galt hjemme når man er på ferie, så vil det også gjøre det.

Anarchy in the UK

De eneste som har hatt grunn til å glede seg litt over den meningsløse volden i London og andre engelske byer er folk som har drømt om å lage avisforsider basert på gamle punkelåter. De siste dagene har det vært forsider som Anarchy in the UK i the Daily Star og London's Burning i The Mirror, sangtitler fra henholdsvis Sex Pistols og The Clash. Vi slipper forhåpentligvis Guns of Brixton denne gangen, en mørk sang som ble et profetisk forvarsel om opptøyene i Brixton i 1981.

Noe av grunnen til at politi og politikere er så totalt overrumplet er at London heller ikke har opplevd noe lignende siden 1981. Det er 30 år siden, og skjedde for øvrig også i et år med kongelig bryllup. Denne gangen er det vanskelig å hevde at dette er en lokal konflikt mellom politi og etniske minoriteter i noen bydeler. Dette er organisert kriminalitet og plyndring, der de som står bak ikke har noen tilknytning til bydelen, men reiser fra sted til sted og stjeler, knuser og brenner ned. De som rammes er vanlige innbyggere, butikkeiere, bedrifter og tilfeldig forbipasserende i ellers helt fredelige bydeler.

Hvor fullstendig uten politisk mål og mening dette er illustreres godt av en sak i The Guardian i dag som beskriver hvordan lagerbygget til PIAS Entertainment Group, en salgs-, markedsførings og distribusjonsvirksomhet for uavhengige plateselskaper og filmselskaper ble brent ned. I dette bygget på 20 000 kvadratmeter var det DVDer, CDer og vinylplater fra små independent labels. The Guardian skriver:

"The fire will potentially impact labels such as Domino, as well as film production companies with DVD stock. Pias is the UK's largest independent sales, marketing and distribution company. Other labels that may be affected include 4AD, Warp and Beggars Banquet."

NME har skrevet om konsekvensene av denne lagerbrannen for musikkbransjen. For flere av disse små bedriftene er det allerede veldig vanskelig å overleve med de små salgstallene de har. En slik lagerbrann kan, slik denne bloggen redegjør for, bety slutten for flere. Det er også flere uavhengige filmselskaper som hadde DVDer lagret i bygget som rammes. Å fremstille disse opptøyene som en slags politisk aksjon, et slags forsøk på å ta storkapitalen, er derfor helt meningsløst. Disse opptøyene er gjennomført av folk som gir blaffen om de tar levebrødet fra både musikere og butikkeiere, og brenner ned andre folks boliger og arbeidsplasser.

Nå er det heldigvis ingen fare for at sentrale politikere i England skulle komme til å ha noen sympati med aksjonistene, slik man noen ganger kan oppleve i for eksempel Frankrike. Vi vil nok heller oppleve en hard politisk konkurranse om å kreve enda kraftigere politiaksjoner for å få slutt på volden. Folk som er rammet skjønner ikke at politiet ikke gjør mer for å beskytte eiendommene deres. Labours leder Ed Milliband har intet behov for å signalisere at han forstår eller forsvarer opptøyene og har gitt full støtte til regjeringen:

"I think it is right that substantially more police officers are being put on the street because we all know that the situation on the streets needs to be got under control. The public safety of our citizens, the ability for them to go about their business in a lawful way, is an absolute priority for any government and for any country. That is what we need to see happen as soon as possible. Action needs to be taken today."

Hva er så de mer langsiktige effektene av denne type voldelige opptøyer i en stor by i et demokratisk land? The Economist mener at erfaringene helt entydig tilsier at kriminalpolitikk og ressurser til politiet kommer mye høyere på den politiske dagsorden. Tilhengerne av en hardere linje vinner frem. Men i tillegg spekulerer The Economist i om slike opptøyer også reduserer oppslutningen om deler av velferdspolitikken, spesielt pengeoverføringer som sosialstøtte og bostøtte:

"Finally, the prediction that I am least sure of, but which, if prescient, would be the most profound. Could there be a general hardening of public opinion towards not only crime (where public opinion cannot get much harder) but also welfare and other social issues? Already, some are arguing that the Los Angeles riots of 1992 helped to create the climate for welfare reform four years later, and that the riots that broke out in French ghettoes in 2005 worked in favour of the generally conservative Nicolas Sarkozy in the presidential election in 2007. The government's proposal to cap how much can be claimed in housing benefit, which critics say will push many poor people out of London, could serve as a test of this. If I am right, then the policy will have an easier time gathering support."

Hvis dette stemmer, og jeg tror det er en ganske god hypotese, så er det slik at de som vinner politisk på slike konfrontasjoner er tilhengerne av mindre skattepenger til sosiale støtteordninger. Paradoksalt nok.

Åpent hus hos utenrikstjenesten

I forbindelse med Utenriksdepartementets årlige Stasjonssjefsmøte i Oslo for de norske ambassadørene i utlandet, blir det arrangert et "Åpent Hus 2011" for norsk næringsliv. Der kan norske bedrifter møte norske ambassadører og generalkonsuler som til daglig er spredd over hele verden og høre mer om hva de kan bidra med for den enkelte bedrift med ambisjoner om å vokse utenfor Norge.

Det er erfaringsmessig mange bedrifter som ønsker å delta, i fjor var det 250 bedrifter som gjennomførte 850 møter i løpet av to timer. Det betyr korte og effektive møter på ti minutter før man går videre til neste møte, slik mange bedrifter kjenner til fra "matchmaking" i andre sammenhenger der bedrifter leter etter samarbeidspartnere eller investorer. Formatet gir akkurat nok tid til å hilse, utveksle kontaktopplysninger og få et helt overordnet bilde av  hvordan ambassadens tjenester kan være relevante for bedriften, slik at man kan ta opp tråden igjen senere.

Åpent Hus 2011 finner sted på Radisson Blue Scandinavia Hotel mandag 22. august kl 16-18. Påmeldingsfrist er allerede 11. august. Hvordan man melder seg på og oppgir hvilke land man er opptatt av  er beskrevet på Utenriksdepartementets nettsider. Det er 101 ambassadører og konsuler til stede fra utenriksstasjoner over hele verden, så det gjelder å prioritere. Og det haster som sagt å melde seg på.

Jeg hører mye bra fra bedriftsledere om ambassadenes innsats for norsk næringsliv ute i verden. De som har erfaring fra samarbeid med en utenriksstasjon er positive, men i brede deler av næringslivet, og særlig blant de mindre bedriftene, tror jeg det er ganske dårlig kjent akkurat hva slags rolle ambassadene våre har. Derfor er Åpent Hus et veldig bra tiltak som gir alle bedrifter mulighet til å komme i direkte kontakt ambassadene.

Et annet bra tiltak for å øke åpenheten og spre kunnskap om hva utenriksstasjonene driver med er bloggene Norge i verden, blogger som norske ambassadører selv skriver fra sine utsiktsposter i andre deler av verden. Som et eksempel på eksportfremmende tiltak i regi av utenrikstjenesten skiver for eksempel ambassadør Torgeir Larsen i Madrid på bloggen om at han har vært på innføringkurs hos UD om norsk Black Metal, for å få mer kompetanse om en viktig norsk eksportvare.

Bill Bryson på Kindle - også i Europa

Det er mye flott med vår nye digitale hverdag. Vi kan velge og vrake i musikk, filmer, fotballkamper og bøker på nettet- og få tak i det vi vil ha i løpet av noen sekunder - vanligvis til en mye lavere pris enn i analoge gamledager. Men denne fantatiske digitale virkeligheten har også sine små irritasjonsmomenter.

Noe av det mest irriterende er å se at noe er til salgs på nettet, men at det ikke er tilgjengelig i landet der du bor. Som for eksempel at filmene på iTunes eller Netflix som selges i USA ikke er tilgjengelige i Europa. Men også i forhold til ebøker opplever vi geografiske begrensninger som gjør at en ebok som er til salgs på nettet ikke nødvendigvis kan kjøpes av en kunde i Norge. Denne bloggposten og diskusjonen på bloggen til Eirik Newth for en tid tilbake gir et godt overblikk over situasjonen.

Hos Waterstones, Barnes and Noble og Sony Reader Store er det ikke mulig å kjøpe ebøker hvis du handler fra Norge. Det merkverdige er at en nettbokhandel som Barnes and Noble faktisk tilbyr frakt av papirbøker over hele verden, men å laste ned boken elektronisk kan du ikke gjøre. At man nekter folk å kjøpe en vare som  ligger klar i butikken er i det hele tatt ganske merkverdig. Med Amazon er det ikke så galt, det er hundretusener av tilgjengelige bøker til Kindle, men det er noen irritasjonsmomenter. Ikke alle bøker som selges i USA er tilgjengelige i Europa.

Det har for eksempel vært irriterende at Bill Brysons bøker ikke har vært tilgjengelige på Kindle for kunder i Europa. Bryson er en god og morsom forfatter som skriver reiseskildringer, om interessante steder, om språk og om vitenskap, bøker jeg tror mange kunne tenke seg å ha på en Kindle. Men nå har det skjedd en gledelig forandring til et bedre. I løpet av sommeren, har stort sett alle Bill Brysons bøker blitt tilgjengelige for Kindle. Om dette er en del av en større trend der forlagene vil bygge ned de geografiske hindringene, eller bare en tilfeldig endring, vet jeg ikke, men vi kan jo håpe.

Når jeg først er inne på Bill Bryson kan jeg jo også anbefale en bok han har skrevet som jeg leste i en sommerferie for noen år siden: hans glitrende vitenskapsbok A Short History of Nearly Everything. En ambisiøs bok som på noen hundre sider forsøker å forklare hvordan ting skjedde, som the big bang, jordens geologi, atomer og molekyler, partikkelfysikk, livet på jorden, evolusjon - og mange andre store naturvitenskapelige temaer. Ting som er ganske vanskelige å forklare, og mange synes var blant de kjedeligere tingene de lærte på skolen, men som Bryson klarer å formidle godt og gjøre spennende.

I tillegg til å forklare hvordan ting henger sammen rent naturvitenskapelig innen astronomi, fysikk, geologi, kjemi og biologi, er Bryson samtidig opptatt av å fortelle hvordan vitenskapen fant svarene. Hvordan naturvitenskapenes store navn, folk som Isaac Newton, Edwin Hubble, Charles Darwin og  Albert Einstein gikk motstrøms, stilte nye spørsmål og fant svar og sammenhenger som utfordret den etablerte tenkingen og førte til noen opphetede konflikter. Kunnskap om naturvitenskapene og om denne delen av vitenskapshistorien er en viktig del av allmenndannelsen i et samfunn, og denne boken er et bra bidrag til å spre viktig kunnskap.

Utviklingsland og utviklede land

The Economist

For omkring 25 år siden, den gang jeg var aktiv i politisk ungdomsarbeid, lærte vi at mens bare 20 prosent av befolkningen bor i de rike landene så står disse for 80 prosent av forbruket og eier 80 prosent av verdiene i verden. Er man opptatt av de store og viktige spørsmålene er en slik innsikt viktig, fordi den påvirker hva man vil jobbe for å forandre politisk.

En slik 80/20-regel ga nok et ganske riktig bilde av fordelingen av ressurser i verden den gang (selv om det naturligvis er litt ulike måter å måle rikdom og levestandard og naturligvis også store ulikheter innenfor land som slike generaliseringer ikke fanger opp). Men det var den gang. Globalisering og liberalisering har gjort at de  litt over 80 prosentene som bor i de såkalte utviklingslandene har en langt større andel av godene nå. Det har vært vekst stort sett over alt, men mest i utviklingslandene

The Economist har i siste nummer satt sammen en oversikt over fordelingen mellom "emerging economies" og "developed economies" slik IMF delte inn verden frem til 1997. Det betyr at bare Vest Europa, USA, Canada, Japan, Australia og New Zealand er definert som "utviklede", mens alle andre er emerging, inkludert oljerike gulfstater og asiatiske tigre som i dag er rikere pr innbygger enn mange av de såkalte utviklede landene. Men så var vel aldri verken industriland eller utviklede land noen god merkelapp, det gir jo inntrykk av at vi er ferdig med jobben.

Ser man på tabellen vil man se at de såkalte u-landene, som i dag har rundt 85 prosent av folketallet i verden, hevder seg ganske godt på flere områder. De eier 82 prosent av mobiltelefonene og 81 prosent av valutareservene, bruker 60 prosent av energien, 75 prosent av stålet og 65 prosent av kobberet. Og kjøper 52 prosent av bilene i verden (opp fra 22 prosent i 2000). Fordi veksten i disse økonomiene er mye større enn i vesten, vil andelene fortsette å øke i årene som kommer.

De gamle lærebøkene og studiesirklene fortalte om utviklingsland som var låst inne i en råvarefelle der de ikke fikk betalt godt nok for eksportvarene sine, ikke mottok investeringskapital fra bedrifter i de rike landene og at de derfor ble drevet inn i en gjeldskrise. Mye har skjedd siden da. I fjor passerte utviklingslandene (som riktignok er en svært sammensatt gruppe land) 50 prosent av all eksport i verden, 50 prosent av investeringene ble gjort der og 50 prosent av all utenlandsk investeringskapital, foreign direct investment (FDI), gikk til utviklingsland .

Gjeldskrise er det de vesten som har mest av, ikke utviklingslandene. U-landene har bare 17 prosent av den offentlige gjelden i verden. Som de siste ukers dramatikk i politikk og finansmarkeder i USA og Europa så tydelig illustrerer, er det vesten som skylder mye penger. Pengene er blant annet lånt fra utviklingsland som har vært langt flinkere til å spare, og i dag eier 81 prosent av de utenlandske valutareservene i verden. Eller for å si det på en annen måte: Kina og andre utviklingsland har lånt milliarder av dollar til USA slik at amerikanerne kan fortsette å kjøpe elektronikk, klær og andre forbruksvarer produsert i Kina.

Er det så noen områder der utviklingslandene fortsatt henger etter? Når det gjelder varehandel og forbruk, andel av de 500 største bedriftene i verden og ulike mål på formuesverdier ligger de fortsatt under 50 prosent. Bare 25 prosent av verdens 500 største bedrifter har hovedbase i en emerging economy. Og disse fremvoksende økonomiene eier fortsatt bare 35 prosent av verdiene på verdens børser, men det er en tredobling fra år 2000.

Det denne tabellen og den tilhørende artikkelen viser er at det ikke er slik at de rike er blitt stadig rikere og de fattigere stadig fattigere, slik man av og til kan få inntrykk av. De som har lykkes best de siste årene er de store utviklingslandene.

Den store bakrusen

Hvilke beretninger om effektene av de siste årenes økonomiske kriser er det som vil bli stående som de definitive beskrivelsene? De fortellingene som fremtidige generasjoner vil ta frem og studere for å forstå hva som egentlig skjedde da verden gikk av hengslene i slutten av det første tiåret i det nye årtusenet. Det er flere gode kandidater. En del av disse er blitt samlet i boken The Great Hangover - 21 Tales of the New Recession from the Pages of Vanity Fair, redigert av Vanity Fairs redaktør Graydon Carter.

Boken er på 480 sider i trykt versjon og består 21 essays som alle tidligere har stått på trykk i magasinet Vanity Fair, et av disse fantastiske amerikanske kvalitetsmagasinene, der man kan lese lange og grundige artikler, skrevet av noen av de aller beste pennene. I boken er det bidrag fra folk som Joseph Stiglitz og Niall Ferguson om de store linjene. Bethany McLean har skrevet om Fannie Mae og om hedgefond, og Michael Lewis har skrevet om både AIG og om Island (Wall Street on the Tundra, en artikkel jeg har blogget om tidligere).

Og så er det artikler med en rekke andre interessante vinklinger, blant annet om hvordan Harvards formue nesten ble utradert og om hvordan de tidligere ultrarike familiene har måttet selge hus og endre shoppingvaner. Av artikler som kan anbefales spesielt er også Mark Bowdens essay om New York Times begredelige økonomiske utvikling under eier og styreleder Arthur Sulzberger Jr. og Bryan Burroghs artikkel om storsvindleren Allen Stanford som bygget opp et bankimperium med forretningsadresse Antigua som tilbød alle en veldig høy innskuddsrente, men som egentlig var et pyramidespill med 8 milliarder dollar i potten.

En viktig delfortelling i den amerikanske finanskrisen handler om Bernie Madoff, en megler og investeringsrådgiver som spesialiserte seg på å håndtere svært rike privatpersoners, spesielt eldre amerikanske jøders, formuer og veldedighetesfond. Totalt er et sted mellom 10 og 20 milliarder dollar tapt i det som var verdenshistoriens største pyramidespill (på engelsk heter det Ponzi scheme, etter svindleren Charles Ponzi). Vanity Fair spilte en viktig rolle i å grave opp ting rundt Madoff og hans prosjekt, og bokens siste fjerdedel består av fem artikler som tar for seg ulike av dette. Jeg hadde ikke satt meg så godt inn i Madoff-skandalen tidligere, så disse artiklene er en svært god måte å få med seg hva det hele handlet om.

Skal man tro børsene om dagen så er det heller ikke slik at krisen er over med det første. Men på litt lengre sikt er gjerne hovedproblemet at man glemmer de feilene man har gjort tidligere og begynner å innbille seg at man er så smart at de virkelig store krisene ikke kan komme igjen. På en dag der Oslo Børs satt en ny årsbunn med klar margin er denne boken en nyttig påminning om hvor kraftig galt det kan gå, selv når nesten ingen venter det.

Om konservative, gjeld og moral

Det er et underlig politisk spill som foregår i USA. Til å være et så stort og viktig land har de en forbausende evne til å velge politikere som ikke klarer å tenke klart og som opptrer direkte uansvarlig i kriser. Konsekvensene av at verdens største økonomi ikke oppfyller sine gjeldsforpliktelser overskuer vi vel ikke helt konsekvensene av, men de blir enorme. Og det er ikke noen naturkatastrofe som har rammet USA, dette er helt selvforskyldt. Et resultat av svakt lederskap, politisk surr og manglende evne til å ta ansvar.

Mange legger skylden på det politiske systemet i USA, et topartisystem der man svært ofte vil ha en president fra et parti, og en kongress som helt eller delvis er styrt av det andre partiet. Mekanismene for å løse de fastlåste situasjonene som da oppstår er krevende og langsomme. De som behersker de krevende kompromissenes kunst og jobber godt på bakrommet med både partifeller og politiske motstandere er fremragende politiske håndverkere, men de blir sjelden helter blant velgerne.

Men det er disse håndverkerne, folk som Mitch McConnell, republikansk mindretallsleder i senatet, som må bli enige om en farbar vei ut av dette sammen med Obama dersom landet skal redde seg ut av krisen i siste øyeblikk. Problemet er at de som søker brede kompromisser ikke får særlig godt betalt av velgerne i dagens politiske klima, i hvert fall ikke på republikansk side. The Economist har en måling i siste nummer som viser at rundt 70 prosent av republikanerne foretrekker en politiker som "sticks to her principles no matter what". Så kan man jo lure på hva som ligger i "...no matter what".

Styringssystemet er åpenbart en del av utfordringen i USA, men hovedproblemet er kanskje at flere politikere enn før nekter å ta ansvar. Akkurat nå virker det som om dette problemet er størst på republikansk side. The Economist kritiserer også Obama for å opptre populistisk når han i sine taler gir inntrykk av at gjeldsproblemene kan løses bare man skattelegger de rike mer. Men Tea Party-bevegelsen har beveget finansiell uansvarlighet inn i en helt ny dimensjon i følge The Economist:

"Yet Mr Obama and his party seem a model of fiscal statesmanship compared with their Republican opponents. Once upon a time the American right led the world when it came to rethinking government; now it is an intellectual pygmy. The House Republicans could not even get their budget sums right, so the vote had to be delayed. A desire to curb Leviathan is admirable, but the tea-partiers live in a fantasy world in which the deficit can be reduced without any tax increases: even Mr Obama’s attempts to remove loopholes in the tax code drive the zealots into paroxysms of outrage."

Michael Kinsley i Bloomberg Business Week minner om at Tea Party-politikerne, som kaller seg konservative, er på ideologisk villspor. Ekte konservative er folk som setter sin ære i at avtaler skal holdes, de stikker ikke fra regninger. Skylder du noen penger så betaler du tilbake. Har du brukt pengene dine på en uklok måte er det ditt ansvar, ikke den som har lånt deg pengene. At det er et land som skylder kreditorer astronomiske beløp gjør ikke saken annerledes. I 235 sammehengende år har USA overholdt sine økonomiske forpliktelser. Det er en underlig og historieløs form for konservatisme å påstå at dette ikke er viktig lenger, skriver Michael Kingsley:

"Michele Bachmann, the Republican congresswoman from Minnesota and Presidential candidate, makes a great point of having raised five children and 23 foster children. (...) What does Michele Bachmann teach all those kids about the importance of living up to your obligations? Say, for example, that one of them owed some people, oh, about $14.3 trillion dollars. Would Bachmann tell her children that a debt is a moral obligation that an honorable person will go to great lengths to pay if at all possible? Or would she tell them, Well, it all depends."

Ansvaret for at USAs føderale gjeld har vokst så voldsomt de siste årene er det mange som må dele, i begge partiene. Man har brukt mer enn man har tjent i mange år. Det gjør at handlefriheten er redusert og at akkurat i dag, når veksten er lav og arbeidsledigheten høy, så burde man ideelt hatt mulighet til å stimulere økonomien mer. Tidligere tiders feil gjør imidlertid at dette handlingsrommet er redusert. Likevel er den krisen USA nå er i ferd med å påføre seg selv selv helt unødvendig. Thomas Friedman i New York Times mener landet trenger en politkk bygget på det han kaller "sane conservatism", der man er i stand til å balansere ulike hensyn på en klok måte. Man må spare penger og betale gjeld, men man må også investere i det som skal bygge fremtiden, som utdanning og forskning. Men da må de voksne ta over det republikanske partiet igjen, skriver Friedman:

"Where have all the adults in this party gone? Where is Dick Lugar, John McCain, Lindsey Graham, Colin Powell, Hank Paulson and Big Business? Are you telling me that they are ready to fall in line behind Michele Bachmann, Grover Norquist, Rush Limbaugh and Sarah Palin? Are these really the pacesetters of modern conservatism?"

Fristen for å finne fram til en løsning som får flertall i kongressen er tirsdag. Vi får håpe ansvarligheten vinner.

Et hav av blomster

Foto: Paul Chaffey, Flickr

I går tok familien en tur til Oslo sentrum for å legge blomster foran Oslo Domkirke. Vi var på ferie i Portugal på fredag da det plutselig smalt i Norge, og kom ikke hjem før tirsdag kveld. Da føltes det veldig viktig å dra til Oslo, bruke litt tid der og kjenne på både stemningen og på egne følelser. 

Verden blitt mye mindre de siste årene. I tillegg til TV i leiligheten med både CNN, BBC og Sky News, hadde vi mobiltelefoner med mobilt bredbånd, en netbook-PC og tilgang til WiFi. Da kan man sitte klistret til TV, nettaviser fra Norge og sosiale medier som Facebook og Twitter. Mediemessig er det nesten som å være hjemme, men jeg savnet norsk TV. Når man ikke har norsk TV merker man at det betyr noe at de som dekker en stor og dramatisk nasjonal begivenhet forstår den norske konteksten.

Har Oslo forandret seg? "- Folk går saktere enn de pleier", sa min yngste datter, Cathrine. Det er helt sant. Selv i gatene litt lengre unna det raserte regjeringskvartalet og langs Karl Johan, der mye tilsynelatende fungerer akkurat som det pleier midt på sommeren, er det noe med tempo, ansiktsuttrykk og blikk som forteller at det har skjedd noe som er viktigere enn alt annet. Det er også mange utenlandske turister i Oslo, som også er veldig preget av de som har skjedd og ikke bare er tilskuere som ser oss fra utsiden, men er blitt aktive deltagere i de mange ulike måtene vi markerer samhold etter det som har skjedd. Dagbladet har et  360-graders interaktivt panoramabilde fra foran Oslo Domkirke, tatt av Eirik Helland Urke, som gir et inntrykk av hvor stort dette blomsterhavet er blitt i løpet noen dager.

Regjeringen har, og alle partiene står bak dette, besluttet å nedsette en 22. juli-kommisjon som skal se på alle sider ved angrepene på Oslo og på Utøya. Det er en klok beslutning fordi det alltid vil være mange ubesvarte spørsmål etter en så meningsløs tragedie. Da er det viktig å finne de svarene og sammenhengene det er mulig  å finne, selv om man ikke finner alle svarene man leter etter. Erfaringer fra tidligere katastrofer i Norge, Alexander Kielland, Partnair-ulykken, Scandinavian Star, Åsta-ulykken og tsunamien i Thailand, viser at pårørende og mange andre blir opptatt av å komme til bunns i om noe kunne vært gjort annerledes.

Og like viktig er det at det alltid er noe å lære av slike hendelser. Noen katastrofer er så store at vi ikke kan være helt forberedt på dem, uansett hvor mye man har trent og planlagt. Erfaringene fra Oslo og Utøya vil helt sikkert gi innspill til om enkelte ting burde vært ledet, organisert eller gjennomført annerledes. Kanskje vil det også være noen vanskelige prioriteringer og dilemmaer som avdekkes, for eksempel hvor mye ressurser vi bør vi bruke på sikkerhet og beredskap i forhold til andre formål i samfunnet og hvor mye kontroll og overvåkning vi tåler i et åpent og demokratisk samfunn før det skader det vi ønsker å beskytte. Selv om det i bunn og grunn er samfunnsform og verdigrunnlag vi da diskuterer, er det viktig at også de diskusjonene kan tas på et mest mulig faktabasert grunnlag.

Sorg, sårbarhet - og styrke

Plutselig ble det mye vanskeligere å finne ord. Det som har rammet Norge er så stort, så avskyelig og så tragisk at det er vanskelig å beskrive. Først var det bare uvirkelig, for slike ting skjer jo ikke i Norge. Eller som absolutt alle norske jeg hørte snakke med BBC og CNN sa på spørsmål om vi var forberedt på noe slikt: "-This never happens in Norway".

Men det har skjedd. Ungdom på leir, de er på samme alder som mine egne barn, er drept i en terrorhandling. Overlagt, ubeskrivelig grufullt og helt vilkårlig. Det kunne rammet hvem som helst. Vi må være forberedt på at det kommer til å bli enda vanskeligere i dagene som kommer, når navnene på de døde blir offentliggjort. Norge er et lite land. Veldig mange av oss vil oppleve at noen vi kjenner er rammet av tragedien og vil kjenne på sorgen og meningsløsheten. Mange vil trenge støtte og omsorg i tiden som kommer.

Norge er et åpent samfunn bygget på en i internasjonal sammenheng uvanlig stor tillit mellom mennesker. Det gjør oss mer  sårbare overfor mennesker med onde og destruktive hensikter. Selv om det er vilkårlig hvilke personer som er rammet av terroren, er det ikke et tilfeldig angrep. Det er et angrep på demokratiet som har til hensikt å rive ned åpenheten, toleransen og tilliten. De politiske ungdomsorganisasjonene i Norge har en lang og flott tradisjon med sommerleire for sine medlemmer, vanlige ungdommer fra alle lag i befolkningen, der de diskuterer politikk, skolerer seg på aktuelle saker og møter sentrale politikere. Næringsminister Trond Giske har et flott innlegg om Utøya i Aftenposten i dag (her gjengitt i fylkesordfører i Sør Trøndelag Tore O. Sandviks blogg).

Utøya er, som Trond Giske skriver, ikke en utklekkingsanstalt for partitopper. Det er vanlig politisk engasjert ungdom som drar på leir sammen. AUF har, slik jeg kjenner dem både før og nå, alltid vært flinkest til å mobilisere bredt, til inspirasjon for de andre ungdomsorganisasjonene som alle har lignende arrangementer for sine medlemmer. Skulle noen senere bli partitopp etter å ha dratt på leir sammen med andre, er det en seier for den inkluderende måten å drive politikk på. Dette er en del av den norske måten å bygge politisk interesse og kunnskap blant unge mennesker. Et voldelig angrep på en politisk sommerleir er derfor et angrep på selve demokratiet.

Jeg er veldig imponert over hvordan våre politiske ledere, med statsminister Jens Stoltenberg i spissen, men også Oslos ordfører Fabian Stang, utenriksminister Jonas Gahr Støre, Høyres leder Erna Solberg og flere andre ledere, med et svært krevende ansvar akkurat nå, håndterer dette. De snakker om at vår styrke i møtet med terroren er nettopp tilliten, åpenheten og demokratiet. Makter vi å holde fast på disse verdiene er det ingen terrorist eller hatbevegelse som kan vinne. Hvis frykten fører til at vi gir det fra oss har vi tapt. Jens Stoltenberg sa det slik i Domkirken i dag:

"- Vi er fortsatt rystet av det som traff oss, men vi gir aldri opp våre verdier. Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet."

Klarer vi å leve opp til disse idealene, ikke gi tapt for hatet og unngå å snevre inn den politiske debatten, kan demokratiet komme styrket ut av dette. Jeg hørte et flott intervju Jonas Gahr Støre ga til en utenlandsk TV-kanal der han minnet om at Londons ledere etter bombeattentatene i 2005 sa at de som trodde de gjennom terror og frykt skulle skremme London til å gi opp sine verdier og sitt politiske system hadde gått til angrep på feil folk. Det har også terroristen som angrep Oslo og Utøya.

Wingnuts

Wingnut er et amerikansk begrep som beskriver en person på en politiske ytterfløy, til høyre eller til venstre, som gjerne dyrker noen nokså sære teorier og ikke er spesielt mottakelig for objektive fakta. For de har allerede bestemt seg for hva som er sant. Eller som dommer Clay D. Land sa om advokat Orly Taitz, en av de mest fremtredende "birthers":

"Unlike in Alice in Wonderland, simply saying something is so does not make it so".

Wingnuts finner vi i flere ulike fasonger, og boken Wingnuts - How the lunatic fringe is hijacking America av John Avlon, en bok som kom i fjor, gir et overblikk. Den beskriver en del av de virkelig sprø teoriene, og miljøene som står bak, men kunne godt ha gått litt dypere inn hvordan disse ytterliggående synspunktene får økende gjennomslag i det etablerte politiske miljøet.

Forfatter John Avlon var taleskriver for Rudi Guiliani i New York og ønsker seg bredere kompromisser om store reformer, og løsninger inn mot det politiske sentrum , et sentrum han mener flertallet av amerikanere egentlig også tilhører, selv om politikerne deres går mot fløyene. Han kritiserer venstresiden for å lide av Bush derangement syndrome, noe som gjorde at de sluttet å se klart. Uansett hva Bush sa eller gjorde var man mot.

Og han har et par ferskere eksempler på hvordan venstreorienterte wingnuts som kongressmedlem Alan Grayson og andre aktivister i det tidligere demokratiske flertallet i kongressen gjorde det umulig for Obama å finne kompromissser i det politiske sentrum, selv om han gikk til valg på at han skulle samarbeide over partigrensene..

Men noen balanse mellom kritikk av ytre venstre og ytre høyre er det ikke i boken, det handler mest om høyresidens wingnuts. Og det har nok mest med den eksplosjonen i ulike varianter av protestbevegelser som har vokst frem på høyresiden etter at Obama ble president. Mer moderate krefter i det republikanske partiet blir nedkjempet i nominasjonsprosessene, de sliter med å vinne representasjon i det hele tatt i deler av USA, og partiet til Lincoln er snart ikke til å kjenne igjen, mener Avlon.

I følge Avlon ville heller ikke Barry Goldwater eller Ronald Reagan vært særlig glade for at partiets base blir for smalt og ikke har takhøyde nok for ulike meninger:

"...Ronald Reagan won the White House for conservatives by preaching a "big tent" philosophy - noting as far back as in 1967, "The Republican Party, both in California and nationally, is a broad party. There is room in our tent for many views; indeed, the divergence of views is one of our strengths" - and reminding activists that an 80 percent friend is not a 20 percent enemy. These axioms echoed Reagan's genial personality, but they were also shrewd politics. In 1984 the tent was big enough to hold 59 percent of the electorate and carry forty-nine states."

Boken er også innom radioprogramledernes rolle, blant annet Glen Beck og Rush Limbaugh, og hvordan mediene polariseres, noe jeg også skrev om her på bloggen i forbindelse med the Economists bilag om gamle og nye medier nylig. Jeg tror ikke vi unngår en utvikling i retning av at flere medier har meninger, og tror heller ikke det er så negativt hvis man er åpen og tydelig på at man faktisk mener noe.

Avlon er også innom hvor stor betydning sosiale medier har fått for denne politiske mobiliseringen på fløyene og har noen interessante tall som viser hvordan republikanerne var helt bakpå i bruken av sosiale medier i forrige presidentvalgkamp, men at Tea Party-folket og de nye protestbevegelsene har en helt annen holdning og primært bruker sosiale medier i sin mobilisering:

"The technology gap could be seen in the GOP's 2008 online outreach. Obama had 3.1 million Facebook supporters, compared to 600 000 for McCain. Obama had 113 million YouTube views compared to 25 million for McCain (...) By mid-2009 there were twice as many conservative congressmen on Twitter as Democrats, and Sarah Palin was using her Facebook page as her primary means of communicating with supporters. The Tea Party protests and town hall protests were organized online, and with an assist from Fox News' pre-game promotion, they started to feel like populist uprisings."

Boken gir som sagt et bra overblikk over ulike mer eller mindre merkelige bevegelser som preger amerikansk politikk for tiden, alt fra folk som vil yte væpnet motstand mot en stat de mener er blitt sosialistisk til de som vil rive løs delstaten sin fra unionen, såkalte "tenthers". Det er "birthers", det er "truthers" (som tror USA selv stod bak 9/11) og det er folk som mener Obama er antikrist.

Der boken kunne vært enda sterkere er å dokumentere hvordan dette ikke bare er sære utgrupper, men synspunkter som i en eller annen grad påvirker de etablerte partiene og de politiske beslutningsprosessene i kongressen. Ikke fordi så mange sentrale politikere er like gale som the wingnuts, men fordi det i dagens polariserte debattklima er en del politikere som sliter med å ta tydelig avstand fra usannheter og galskap. Boken viser hvordan moderate stemmer i begge partier blir straffet og risikerer å forsvinne fra kongressen. Det blir ikke lett å styre USA hvis det er en trend som forsterkes.