Et hav av blomster

Foto: Paul Chaffey, Flickr

I går tok familien en tur til Oslo sentrum for å legge blomster foran Oslo Domkirke. Vi var på ferie i Portugal på fredag da det plutselig smalt i Norge, og kom ikke hjem før tirsdag kveld. Da føltes det veldig viktig å dra til Oslo, bruke litt tid der og kjenne på både stemningen og på egne følelser. 

Verden blitt mye mindre de siste årene. I tillegg til TV i leiligheten med både CNN, BBC og Sky News, hadde vi mobiltelefoner med mobilt bredbånd, en netbook-PC og tilgang til WiFi. Da kan man sitte klistret til TV, nettaviser fra Norge og sosiale medier som Facebook og Twitter. Mediemessig er det nesten som å være hjemme, men jeg savnet norsk TV. Når man ikke har norsk TV merker man at det betyr noe at de som dekker en stor og dramatisk nasjonal begivenhet forstår den norske konteksten.

Har Oslo forandret seg? "- Folk går saktere enn de pleier", sa min yngste datter, Cathrine. Det er helt sant. Selv i gatene litt lengre unna det raserte regjeringskvartalet og langs Karl Johan, der mye tilsynelatende fungerer akkurat som det pleier midt på sommeren, er det noe med tempo, ansiktsuttrykk og blikk som forteller at det har skjedd noe som er viktigere enn alt annet. Det er også mange utenlandske turister i Oslo, som også er veldig preget av de som har skjedd og ikke bare er tilskuere som ser oss fra utsiden, men er blitt aktive deltagere i de mange ulike måtene vi markerer samhold etter det som har skjedd. Dagbladet har et  360-graders interaktivt panoramabilde fra foran Oslo Domkirke, tatt av Eirik Helland Urke, som gir et inntrykk av hvor stort dette blomsterhavet er blitt i løpet noen dager.

Regjeringen har, og alle partiene står bak dette, besluttet å nedsette en 22. juli-kommisjon som skal se på alle sider ved angrepene på Oslo og på Utøya. Det er en klok beslutning fordi det alltid vil være mange ubesvarte spørsmål etter en så meningsløs tragedie. Da er det viktig å finne de svarene og sammenhengene det er mulig  å finne, selv om man ikke finner alle svarene man leter etter. Erfaringer fra tidligere katastrofer i Norge, Alexander Kielland, Partnair-ulykken, Scandinavian Star, Åsta-ulykken og tsunamien i Thailand, viser at pårørende og mange andre blir opptatt av å komme til bunns i om noe kunne vært gjort annerledes.

Og like viktig er det at det alltid er noe å lære av slike hendelser. Noen katastrofer er så store at vi ikke kan være helt forberedt på dem, uansett hvor mye man har trent og planlagt. Erfaringene fra Oslo og Utøya vil helt sikkert gi innspill til om enkelte ting burde vært ledet, organisert eller gjennomført annerledes. Kanskje vil det også være noen vanskelige prioriteringer og dilemmaer som avdekkes, for eksempel hvor mye ressurser vi bør vi bruke på sikkerhet og beredskap i forhold til andre formål i samfunnet og hvor mye kontroll og overvåkning vi tåler i et åpent og demokratisk samfunn før det skader det vi ønsker å beskytte. Selv om det i bunn og grunn er samfunnsform og verdigrunnlag vi da diskuterer, er det viktig at også de diskusjonene kan tas på et mest mulig faktabasert grunnlag.