søndag 31. juli 2011

Om konservative, gjeld og moral

Det er et underlig politisk spill som foregår i USA. Til å være et så stort og viktig land har de en forbausende evne til å velge politikere som ikke klarer å tenke klart og som opptrer direkte uansvarlig i kriser. Konsekvensene av at verdens største økonomi ikke oppfyller sine gjeldsforpliktelser overskuer vi vel ikke helt konsekvensene av, men de blir enorme. Og det er ikke noen naturkatastrofe som har rammet USA, dette er helt selvforskyldt. Et resultat av svakt lederskap, politisk surr og manglende evne til å ta ansvar.

Mange legger skylden på det politiske systemet i USA, et topartisystem der man svært ofte vil ha en president fra et parti, og en kongress som helt eller delvis er styrt av det andre partiet. Mekanismene for å løse de fastlåste situasjonene som da oppstår er krevende og langsomme. De som behersker de krevende kompromissenes kunst og jobber godt på bakrommet med både partifeller og politiske motstandere er fremragende politiske håndverkere, men de blir sjelden helter blant velgerne.

Men det er disse håndverkerne, folk som Mitch McConnell, republikansk mindretallsleder i senatet, som må bli enige om en farbar vei ut av dette sammen med Obama dersom landet skal redde seg ut av krisen i siste øyeblikk. Problemet er at de som søker brede kompromisser ikke får særlig godt betalt av velgerne i dagens politiske klima, i hvert fall ikke på republikansk side. The Economist har en måling i siste nummer som viser at rundt 70 prosent av republikanerne foretrekker en politiker som "sticks to her principles no matter what". Så kan man jo lure på hva som ligger i "...no matter what".

Styringssystemet er åpenbart en del av utfordringen i USA, men hovedproblemet er kanskje at flere politikere enn før nekter å ta ansvar. Akkurat nå virker det som om dette problemet er størst på republikansk side. The Economist kritiserer også Obama for å opptre populistisk når han i sine taler gir inntrykk av at gjeldsproblemene kan løses bare man skattelegger de rike mer. Men Tea Party-bevegelsen har beveget finansiell uansvarlighet inn i en helt ny dimensjon i følge The Economist:

"Yet Mr Obama and his party seem a model of fiscal statesmanship compared with their Republican opponents. Once upon a time the American right led the world when it came to rethinking government; now it is an intellectual pygmy. The House Republicans could not even get their budget sums right, so the vote had to be delayed. A desire to curb Leviathan is admirable, but the tea-partiers live in a fantasy world in which the deficit can be reduced without any tax increases: even Mr Obama’s attempts to remove loopholes in the tax code drive the zealots into paroxysms of outrage."

Michael Kinsley i Bloomberg Business Week minner om at Tea Party-politikerne, som kaller seg konservative, er på ideologisk villspor. Ekte konservative er folk som setter sin ære i at avtaler skal holdes, de stikker ikke fra regninger. Skylder du noen penger så betaler du tilbake. Har du brukt pengene dine på en uklok måte er det ditt ansvar, ikke den som har lånt deg pengene. At det er et land som skylder kreditorer astronomiske beløp gjør ikke saken annerledes. I 235 sammehengende år har USA overholdt sine økonomiske forpliktelser. Det er en underlig og historieløs form for konservatisme å påstå at dette ikke er viktig lenger, skriver Michael Kingsley:

"Michele Bachmann, the Republican congresswoman from Minnesota and Presidential candidate, makes a great point of having raised five children and 23 foster children. (...) What does Michele Bachmann teach all those kids about the importance of living up to your obligations? Say, for example, that one of them owed some people, oh, about $14.3 trillion dollars. Would Bachmann tell her children that a debt is a moral obligation that an honorable person will go to great lengths to pay if at all possible? Or would she tell them, Well, it all depends."

Ansvaret for at USAs føderale gjeld har vokst så voldsomt de siste årene er det mange som må dele, i begge partiene. Man har brukt mer enn man har tjent i mange år. Det gjør at handlefriheten er redusert og at akkurat i dag, når veksten er lav og arbeidsledigheten høy, så burde man ideelt hatt mulighet til å stimulere økonomien mer. Tidligere tiders feil gjør imidlertid at dette handlingsrommet er redusert. Likevel er den krisen USA nå er i ferd med å påføre seg selv selv helt unødvendig. Thomas Friedman i New York Times mener landet trenger en politkk bygget på det han kaller "sane conservatism", der man er i stand til å balansere ulike hensyn på en klok måte. Man må spare penger og betale gjeld, men man må også investere i det som skal bygge fremtiden, som utdanning og forskning. Men da må de voksne ta over det republikanske partiet igjen, skriver Friedman:

"Where have all the adults in this party gone? Where is Dick Lugar, John McCain, Lindsey Graham, Colin Powell, Hank Paulson and Big Business? Are you telling me that they are ready to fall in line behind Michele Bachmann, Grover Norquist, Rush Limbaugh and Sarah Palin? Are these really the pacesetters of modern conservatism?"

Fristen for å finne fram til en løsning som får flertall i kongressen er tirsdag. Vi får håpe ansvarligheten vinner.