Italia stagnerer

En ny fantastisk forside på The Economist denne uken. Og et langt spesialbilag om Italia, en svært leseverdig, men temmelig kritisk analyse. En rød tråd i bilaget er at Italia stagnerer fordi for mange beskytter sine privilegier og verner seg mot konkurranse. En rekke yrkesgrupper, alt fra farmasøyter til taxisjåfører, beskytter seg ved å få politikerne til å vedta lover som gjør inngangsbarrierene høye for nye aktører. Og den kraftige italienske versjonen av eldrebølgen gjør at at unge systematisk holdes utenfor posisjoner, og ofte helt utenfor arbeidsmarkedet. Noe som gjør at unge med høy utdanning flytter fra Italia.

Bilaget tar for seg den utbredte teorien om at det er nord-sør skillet i Italia som er roten til elendigheten, at skillet siden renessansen mellom de frie og liberale bystatene i Nord og de eneveldige og autoritære monarkiet i sør er skyld i en kulturell avgrunn som fortsatt deler landet. Feil, mener The Economist, både England, Frankrike, Tyskland og Østerrike har også vært styrt av eneveldige monarker. Uten at det betyr at de har vært dømt til politisk tilbakeliggenhet for all framtid. Det er langt nyere grunner til at Italia stagnerer, primært manglende strukturelle reformer de siste ti årene.

I en krass lederartikkel tar The Economist for seg Silvio Berlusconi og lister opp tre ting han er ansvarlig for som gjør at Italia kan tippe over kanten av stupet, og mener at han derfor bør gå av snarest mulig. Det første er festene og skandalene, som nå har ført ham inn i retten i Milano som tiltalt i en sak som gjelder seksuelle relasjoner med en mindreårig. Dette er ting som ligger litt utenfor kjerneområdet til The Economist, men som naturligvis preger tillitsforholdet folk har til et lands øverste  ledelse. Det andre problemet er sammenblandingen mellom landets penger og egne penger, og en rekke økonomiske disposisjoner som i beste fall er etisk problematiske Som The Economist påpeker så er Berlusconi også dømt i retten for økonomisk kriminalitet ved noen anledninger. Problemet har vært at saker har tatt så lang tid at foreldelsesfrister har gått ut underveis, i et par tilfeller ved at Berlusconi selv har fått til lovendringer.

Men selv om disse to kritikkverdige forholdene er alvorlige nok i seg selv, mener The Economist at det mest krtikkverdige ved Berlusconis regjeringstid ikke handler om personlige forhold, men om hvordan landet har utviklet seg økonomisk i hans regjeringstid:

"Worst by far has been a third defect: his total disregard for the economic condition of his country. Perhaps because of the distraction of his legal tangles, he has failed in almost nine years as prime minister to remedy or even really to acknowledge Italy’s grave economic weaknesses. As a result, he will leave behind him a country in dire straits. (...) When Europe’s economies shrink, Italy’s shrinks more; when they grow, it grows less. As our special report in this week’s issue points out, only Zimbabwe and Haiti had lower GDP growth than Italy in the decade to 2010. In fact GDP per head in Italy actually fell."

Problemet for velgerne har naturligvis vært at selv om mange har sett Berlusconis svakheter, har det ikke vært  noen andre politikere man kunne stemme på som ville gjennomført reformer og avskaffet privilegier. Venstresiden i Italia ikke vært noen pådriver for strukturreformer og liberalisering. Det største problemet er fraværet av en liberal høyreside som er tilhenger av konkurranse og pådriver for en omstilling av offentlig sektor. Dersom Italia skal unngå et gjeldsproblem som drar landet utfor stupet må økonomien vokse igjen. Da trengs det ledere som evner å ta ledelsen og gjennomføre noen store forandringer..

Katten har fått seg et nytt iPad-spill

Etter den tidligere suksessen med Game for Cats til iPad, der katten vår Mikke, fikk anledning til å jage mus på husets iPad, var det nå på tide å prøve ut et nytt spill. Man blir jo lei av et spill etter en stund. Jakten etter noe nytt første til Paint for Cats, et spill fra samme utvikler. Her er poenget at katten ikke bare jager en mus, den maler et bilde samtidig. Ganske innovativt. Som en vil se av videoklippet var Mikke litt slapp, og ble ganske raskt mer opptatt av å ligge på brettet enn av å jage mus.

Internetts bidrag til vekst og arbeidsplasser

For et par uker siden arrangerte Frankrike det usedvanlig topptunge eG8 Forum i Paris om internett, vekst, innovasjon, fremtiden og slike ting. Der var naturligvis Nicolas Sarkozy på podiet, men også folk som Mark Zuckerberg, Eric Schmidt, Jimmy Wales, Sheryl Sandberg, Niklas Zennström, Rupert Murdoch og en haug andre interessante folk. I forbindelse med møtet hadde McKinsey laget en meget interessant ny rapport som heter Internet Matters: The Net's sweeping impact on growth, jobs and prosperity.

Rapporten dokumenterer hva internett har betydd for den økonomiske veksten i G8-landene og fem andre utvalgte land de siste årene. I konklusjonen står det:

"In the 13 countries we studied, the internet has contibuted on average 3,4 percent to GDP, weighting more than agriculture, energy and other better-established industries, and it adds considerable vigour to economic growth. Perhaps surprisingly, the brunt of this impact - about 75 percent - is from industries that are not directly linked to the internet, exept of course by their computers. The value comes primarily from increased productivity."

Det er mye interessante tall og grafer i rapporten, som søker å grave litt dypere og forklare hvorfor og hvordan denne produktivitetsveksten er kommet. Den ser på situasjonen i de i ulike landene - de 8 landene i G8, pluss fem spesielt utvalgte land av litt ulike størrelse og teknologisk modenhet. Det kan virke lite med bare 13 land, men de 13 dekker 70 prosent av verdens BNP. Norge er dessverre ikke blant de utvalgte, men Sverige er et av landene som er undersøkt og scorer høyest av alle når det gjelder nettets betydning for veksten i BNP.

I tillegg til å lese rapporten fra McKinsey kan det være et poeng å lese professor Rosabeth Moss Kanters blogg hos Harvard Business Review om at The internett changes everything except four things.  Hun var med i debatten i Paris og har reflektert over hva internett ikke forandrer. De fire tingene internett i følge Moss Kanter ikke forandrer er at a) kvaliteten på kundeopplevelsen vil fortsatt være det som skiller de gode fra de dårlige, b) kvaliteten på menneskene i organisasjonen er fortsatt helt avgjørende for hvordan teknologien blir utnyttet c) det er fortsatt slik at man må tjene penger på det man driver med, det gjelder også i sosiale medier og på nettet ellers, og d) regjeringer og næringsliv snakker fortsatt forbi hverandre. Om dette siste punktet skriver Rosabeth Moss Kanter at:

"Christine Lagarde argued that the winner-take-all nature of Internet businesses poses risks of new monopolies controlling everything. That was one of many reasons that government officials want to protect citizens from Internet risks, from piracy to child pornography. But Google's Eric Schmidt said that if the Internet is left alone, entrepreneurship will blossom. Schmidt felt that governments are not ready for the huge shift of power to individuals in the Internet age. For every problem — piracy, bandwidth, security — he argued that a private sector technology solution would be better, faster than a government solution.

Synspunktene til Eric Schmidt er en viktig påminning om at svaret ikke alltid er mer politikk og mer regulering fra myndighetene. Noen ganger er den beste politikken å ikke blande seg inn, men overlate innovasjon, entreprenørskap og teknologiutvikling til bedriftene. Så kan heller regjeringer og storting bruke kreftene på områder der de kan gjøre en stor forskjell, som å modernisere offentlig sektor og å øke satsingen på næringsrettet ikt-forskning. 

Abelia med ny logo og visuell profil

Etter ti år med samme visuelle profil i form av websider, logo, powerpointmaler, farger, fonter og annet som hører hjemme i en virksomhets visuelle ansikt utad, var det på tide å gjøre en total makeover. Ti år er ganske lang tid, og selv om websidene til Abelia har vært modernisert et par ganger rent teknisk, var det på tide med en mer grunnleggende fornyelse av hele profilen.

Den nye hjemmesiden til Abelia er her. Ikke bare er farger og design endret, som en vil se er websidene også organisert på en helt annen måte enn tidligere. I stedet for å fylle forsiden med masse nyhetssaker er det viktigste å  gjøre det lett å finne frem til de tjenestene medlemmene trenger, de personene man ønsker kontakt med og de arrangementene lesere vi vite mer om. Nyheter blir ikke helt borte fra førstesiden, men vi tror at sosiale medier og nyhetsbrev er viktigere kanaler for fortløpende oppdateringer om hva Abelia holder på med. Det er derfor lenker til Abelia på Facebook, Twitter og YouTube, lenke til denne bloggen på forsiden. Det er også mulig å melde seg på nyhetsbrev på epost eller abonnere på RRS-feed.

Vi har skrevet litt mer om prosessen bak den visuelle moderniseringen. Mange har bidratt, og mest sentral og prosjektleder for det hele i Abelia har vært Hege Guttormsen. Tank Design står bak logo, visuell profil og design av websider. Fox Data og NHO Servicepartner har stått på for å få websidene til å fungere som de skal til rett tid. I tillegg har vi gjort en grundig jobb for å oppdatere og bytte ut presentasjoner, trykksaker og annet materiell som profilerer Abelia.

Jeg er veldig fornøyd med den nye visuelle profilen og flotte nye websider. Selve logoen er veldig forskjellig fra den gamle og er formet av sirkler og streker, noe som kan gi assosiasjoner til matematikk og teknologi. Første gang jeg så den tenkte jeg at dette kommer til å gå bra, men at det vil gå litt tid før jeg venner meg til den. Men tilvenningen har gått raskere. Etter at logo og websider bare har vært oppe i bare noen dager føles den veldig riktig og er allerede innarbeidet for min del. Det blir morsomt å bruke mulighetene den nye profilen gir i presentasjoner og andre utadrettede sammenhenger i tiden som kommer.

Forskerflukt til Norge

Jobbseksjonen i søndagens Aftenposten tar opp den fascinerende historien om hvordan Norge de siste årene er blitt invadert av utenlandske doktorgradsstudenter. En nedkortet nettversjon ligger her. Mye av den offentlige debatten for tiden handler om hvordan vi skal holde innvandringen nede for å unngå at vi ender opp med flere på trygd i forhold til de som er i arbeid. Det Aftenposten minner oss om er at innvandring langt fra er et problem når de som kommer har den kompetansen et teknologi- og kunnskapsbasert næringsliv trenger.

Her er det snakk om utenlandske studenter med langt høyere kompetanse enn de aller fleste andre i samfunnet vårt. Unge talenter vi må prøve å beholde i Norge hvis vi kan fordi de har en kompetanse innen områder alt for få norske studenter velger å satse på. En av de Aftenposten nevner i artikkelen er den 29 år gamle Tranh Trung Ngyen, doktorgradsstipendiat ved institutt for Informatikk ved UiO og ekspert på nanoelektronikk. Han er vietnameser og tok mastergraden sin i Korea. Kona jobber i det kinesiske selskapet Huawei på Fornebu. Stort mer globalt blir det ikke. De fant frem til Norge ved å søke på nettet.

Jeg vet ikke om de har fått med seg den pågående norske debatten om innvandrere som gruppe utgjør en kostnad for Norge. I så fall synes de kanskje det er litt rart at en doktorgradsstipendiat i nanoteknologi omtales som en del av samme gruppe som folk uten fullført grunnskole. Og fordi ikke-europeiske innvandrere nå er største gruppe på mange av våre av våre fremste realfagsutdanninger, og er en arbeidskraft vårt næringsliv har stor interesse av å beholde i Norge, kan det ikke være spesielt fremtidsrettet å putte alle innvandrere i en felles sekk og kalle dem kostnader.

Aftenposten refererer tall fra fakultetet for ingeniørvitenskap og teknologi ved NTNU som viser at av 505 doktorgradsstudenter er 65 prosent ikke-norske. Ved institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo er 28 prosent av de som ble tatt opp som nye doktorgradsstudenter i 2010 fra Norge. 40 prosent kommer fra asiatiske land. Dagens Næringsliv skrev for et år siden om at bare en av 96 søkere til doktorgradsprogrammet i petroleumsteknologi ved Universitetet i Stavanger kom fra Norge. Nå er det ikke like stor andel utenlandske studenter over alt, men innenfor teknologi- og realfag er andelen stor og økende.

Hva kommer denne forskerflukten til Norge av? Aftenposten er inne på et par forklaringer i sine artikler. Den ene er et slags "push", at krise i forskningsbudsjetter i andre land, spesielt i Europa, gjør Norge mer attraktivt for folk som vil gjøre forskerkarriere og trenger ressurser. Den andre et "pull", at Norge kan tilby ren natur og friluftsopplevelser mange unge er interessert i. Det er sikkert noe riktig ved begge forklaringer, men ingen av dem forklarer vel egentlig hvorfor det er langt flere asiater som kommer enn europeere. Det må være noe annet i tillegg, og kanskje er det så enkelt som at en kombinasjon av et bra faglig nivå med en meget billig doktorgradsutdanning i forhold til andre land er noe som gjør Norge spesielt attraktivt for mange asiatiske studenter. Uansett, utfordringen blir å få enda flere av disse unge talentene til å bli.

Oppdatering 06.06.2011: Instituttleder Morten Dæhlen ved Institutt for Informatikk har lest Aftenpostens artikler og blogget om saken. Hans presiseringer og refleksjoner om utviklingen over tid er også verdt å få med seg. Det er jo et viktig poeng at det totale antallet PhD-studenter har økt de siste årene, så selv om andelen asiater har økt mye så er det likevel slik at også antall norske doktorgradssudenter har økt.

EU med sitt første Digital Agenda Scoreboard

EUs digitale agenda har blitt ganske overskygget av enkelte EU-lands store finansielle problemer, men for et år siden vedtok i hvert fall EU en omfattende Digital Agenda for Europe, med noen relativt ambisiøse mål, en egen nettside og en rekke aktiviteter og konferanser. Målene er konkrete og realistiske, men nås ikke uten en politisk innsats.

I forbindelse med at satsingen har vart et år har EU-kommisjonen nå lagt fram et nytt barometer, Digital Agenda Scoreboard 2011, som evaluerer tilstanden i medlemslandene. For å sitere fra pressemeldingen:

"Overall progress over the first year of the Digital Agenda has been good, especially on the use of Internet (65% of EU population). But progress in some areas is disappointing, in particular roll-out of new super fast Broadband networks, which is one of the key Digital Agenda goals, even if there is some progress in upgrading existing cable and copper networks. 

Neelie Kroes, Vice President of the European Commission for the Digital Agenda said: "A year after the launch of the Digital Agenda I note progress. However, Member States, industry, civil society and the Commission need to do more if we want to maximise the Agenda's potential for retaining Europe's competitiveness, stimulating innovation, and creating jobs and prosperity. I call on everybody to consider the massive long term benefit of acting decisively now, especially in high speed broadband."

The Digital Agenda committed the EU to carry out 101 specific actions (78 for the Commission, of which 31 are legal proposals, and 23 for Member States) which will together boost investment in, and use of, digital technologies. Overall, 11 DAE actions have been completed, 6 actions due in 2010 are delayed and the remaining actions are largely on track."

Bildet er med andre ord litt blandet, slik en kanskje må forvente etter så kort tid og med land som er på litt ulike utviklingsstadier i forhold til pc- og internettbruk. Utover å lese pressemeldinger fra EU-kommisjonen gir dette materialet mulighet til å gå inn og studere tallene selv og gjøre sine egne analyser. Man kan se på utviklingen i hvert enkelt land, og i tillegg til EUs medlemmer er det også tall for Norge, Island, Kroatia og Tyrkia. Man kan studere og sette sammen egne grafer, man kan studere EU fremskritt på de ulike satsingsområdene. Og i tråd med nye prinsipper om åpne og tilgjengelige offentlige data kan man laste ned rådataene og bruke dem til egne tjenester.

EU måler veldig mye forskjellig i dette barometeret, og alt er kanskje ikke like viktig. Selv er jeg aller mest opptatt det som har med investeringer i fremtidig vekst å gjøre, spesielt satsingen på forskning og utviklingen innen ikt. Her går det rett vei, men EU er bekymret for at den europeiske ikt-industrien er på defensiven og at det satses for lite i forhold til i USA og Asia. De skriver at:

"The European ICT industry is now back on a positive, but still defensive, growth path. Limited liquidity (in particular compared to US competitors) and tougher technological and market competition are leading many companies to focus their production on their best performing products. The Digital Agenda seeks to maintain Europe's competitive edge through increased coordination and elimination of Europe's fragmented research and innovation efforts. As part of this; the Commission aims to leverage more private investment through the strategic use of pre-commercial procurement and public-private partnerships (Action 50). Under Action 52 the Commission will propose measures for ‘light and fast’ access to EU research funds in ICT for SMEs and young researchers."

Det er som kommisjonen skriver slik at mens noen av de amerikanske konkurrentene har velfylte pengebinger, er det mindre ledige midler å pløye inn i forskning i europeiske selskaper. Derfor har EUs forskningspolitikk og offentlig sektors innkjøpspolitikk en viktig rolle å spille dersom Europa likevel skal kunne løfte noen store forskningsbaserte satsinger.

Om å knyte skolissene på riktig måte

Kort og morsom video fra TED om hvordan små forandringer kan gjør en forskjell, i dette tilfellet i forhold til hvor godt skolissene dine er festet.

Year of the cloud

Apple varslet i en pressemelding i går at de i neste uke vil lansere iCloud. Nå er det for så vidt ganske uvanlig at Apple sier på forhånd hva de skal lansere, de skal nå lansere iOS5 for iPhone og iPad og OS X Lion for Mac, men hva som ligger i iCloud er nokså tåkete bortsett fra at det er "Apple's upcoming cloud services offering". I dette ligger vel i hvert fall muligheten til å kopiere iTunes biblioteket sitt til nettet, men kanskje mye annet i tillegg.

Mange spådde ved inngangen av året at 2011 ville bli The Year of the cloud, der nettskyen er i sentrum for nye tjenester rettet mot både bedrifter og privatkunder. Apples lansering er et godt eksempel på dette, men egentlig har vel Apple vært litt på etterskudd i forhold til de andre store, og mange av de mindre, it-aktørene. At musikkbiblioteket ditt er tilgjengelig på nett er jo ikke akkurat noen stor nyhet når man har tilgang til Spotify og Wimp for musikk og bruker netttjenester som Dropbox, Flickr, Evernote og Yoobits til å flytte innhold på tvers av dingser.

Mens Apple har kommet sent i gang, har for eksempel Microsoft satset tungt ganske lenge. Microsoft tilbyr privatkunder 25 GB gratis lagringsplass i sin Windows Live Sky Drive, der man kan lagre både video, bilder og Office-dokumenter. Og i bedriftsmarkedet satser Microsoft tung på Windows Azure, en nettbasert Windowsplattform og Office 365, en officeversjon på nett som er rett rundt hjørnet.

En annen stor aktør i nettskyen er Amazon som nylig også har synliggjort sitt tilbud til privatmarkedet ved å lansere en nettbasert mp3-spiller Cloud Player (som bare virker for kunder i USA). Denne virker sammen med en musikkbutikk på nett og lagringsplass. Her kan amerikanske kunder laste opp musikksamlingen sin og spille av i Cloud Player. I Amazon Cloud Drive kan vi lagre dataene våre. Første 5 GB er gratis, ellers koster det 1 USD pr GB slik at 1000 GB koster 1000 USD i året. Martin Bekkelund blogget nylig om hvorfor dette er en sikker og bra løsning for backup av PC og eksterne nettverksdisker, selv om den ikke er spesielt billig.

Og så er det naturligvis Google, en bedrift vi gjerne forbinder med enorme datamengder på nett. Google har nylig lansert en Music Beta, en musikktjeneste i nettskyen. Google selger også lagringsplass i nettskyen til bruk i gmail, Picasa og Google Documents. 1000 GB koster 256 USD. Det er vel slik at disse Cloud-tjenestene fra de store selskapene ikke tilbyr helt det samme, i stor grad markedsføres de som lagringsplass til egne applikasjoner og tjenester, slik at man som bruker vil benytte flere av disse tjenestene samtidig.

Men det er også overlapp på viktige områder, og særlig viktig er det at mange av de store cloud-aktørene tilbyr tredjeparter en plattform for sine tjenester og apps. Det betyr for eksempel at store aktører som har holdt ting for seg selv nå vil bli en plattform for konkurrerende tjenester. Det krever en stor kulturendring. Og for utviklere og kunder betyr det en mulighet til å tilby og bruke en del tjenester til en brøkdel av prisen man måtte betale før. Fleksibiliteten i nettskyen og stordriftsfordelene gjør at det er snakk om virkelig store besparelser.

Hvor stor er så nettskyen egentlig? Er det fortsatt mest hype, eller er dette noe stort og viktig som vil forandre måten vi gjør ting på grunnleggende måter? Akkurat nå opplever jeg at it-folk er veldig opptatt av nettskyen, mens den får lite oppmerksomhet fra andre. Jeg tror flere burde bli opptatt av nettskyen, spesielt virksomheter i privat og offentlig sektor som har eller har mulighet til å legge tjenester i skyen. Problemet er at forklaringen på hva dette er fort blir veldig tekniske. En bra ikke-veldig-teknlogisk innføring kan man lese i The Economist fra noen måneder siden. Og det kan også være verdt å lese Neellie Kroes, visepresident i EU-kommisjonen, sin blogg om hvorfor the Cloud er avgjørende for verdiskapingen i Europa framover.

Hvem vinner på stengte tyske kjernekraftverk?

Den tyske regjeringen har plutselig bestemt at alle landets 17 kjernereaktorer skal stenges innen 2022. Det betyr at 23 prosent av landets energiforbruk må erstattes med energi fra andre kilder i løpet at 10 år. The Guardian skriver i dag:

"Monday's announcement, prompted by Japan's nuclear disaster,will make Germany the first major industrialised nation to go nuclear-free in decades. It gives the country just over 10 years to find alternative sources for 23% of its energy. The move, hammered out at a mammoth 14-hour overnight sitting at the Bundestag, came amid mass nationwide protests against nuclear power and at a low point for the chancellor's Christian Democratic party (CDU), support for which has crumbled at the ballot box in five regional elections this year."

Denne jakten på nye energikilder skal skje samtidig som EU og Tyskland har tatt på seg ambisiøse klimamålsettinger. Det blir ikke akkurat lettere å nå klimamålene nå som kjernekraften skal fases helt ut, men Tyskland har planer om å klare begge deler og har som mål at elektrisitetsforbruket skal ned med 10 prosent og at andelen fornybar energi skal dobles til 25 prosent

Hvilke energikilder er det som vil være vinnere etter det tyske vedtaket? Mange hevder i dag at det er nødt til å bety en økt satsing på kullkraft, og det kan godt hende dette vil være tilfelle på kort sikt. Men kullkraft er ikke spesielt forenelig med langsiktige tyske miljømål. Derfor mener Financial Times at vinnerne vil være naturgass, vind og sol. Særlig naturgass:

"Natural gas is likely to become the energy source of choice after moves by Germany and some other European nations to turn their backs on nuclear power (...) "We need more gas. After Berlin’s decision, gas will be a driver of growth,” Gunther Oettinger, Europe’s energy commissioner, said on Monday, echoing a sentiment increasingly expressed by energy analysts and executives."

En mer utfyllende kommentar til hva som skjer i Tyskland på dette området og hvordan industrien stiller seg til utfordringen har Financial Times her. Så kan man naturligvis spørre hvorfor det er slik at både naturgass og fornybar energi vil blomstre, kunne man ikke satset alt på fornybar? Svaret er dels at energibehovet er så stort at det vil være behov for begge deler. Men like viktig er det at solceller trenger sol og vindturbiner trenger vind. Derfor må det installeres reservekapasitet som kan ta de dagene solen ikke skinner og vinden ikke blåser. Her er naturgass det beste alternativet, i følge Financial Times.

The End of Mail

Noen politikere og fagforeninger lever i den villfarelse at postverket slik vi kjenner det i dag kan reddes dersom vi beskytter det mot EU, konkurranse og omstilling. Ja, Arbeiderpartiets landsmøte presterte til og med å gå inn for at Norge skal reservere seg mot EUs tredje postdirektiv. Postens fiende i dette tilfellet er nok ikke EU, men internett. Eller enda mer presist, kundene. Alle oss som bruker internett til å kommunisere med hverandre på andre måter enn før.

Teknologiutviklingen har ført til dramatiske endringer i posttjenestenes rammebetingelser og en jakt på nye virksomhetsmodeller. Alle som er opptatt av denne siden av saken  bør lese artikkelen The US postal service nears collapse i siste nummer av Bloomberg Business Week. Den ligger åpent ute på nettet. Man kan for øvrig også abonnere på Business Week og få  den i postkassen. Jeg tror vel stadig flere gjør som meg og har et iPad-abonnement, slik det også er med en del andre magasiner jeg heller ikke får i postkassen.

Artikkelen handler om US Postal Service, verdens største postverk. De tar seg av 40 prosent av verdens brevpost. Befolkningen i USA øker, det blir derfor flere leveringsadresser, samtidig som brevvolumene raser. Det er dårlig butikk:

"Six days a week it delivers an average of 563 million pieces of mail—40 percent of the entire world's volume. For the price of a 44¢ stamp, you can mail a letter anywhere within the nation's borders. The service will carry it by pack mule to the Havasupai Indian reservation at the bottom of the Grand Canyon. Mailmen on snowmobiles take it to the wilds of Alaska. If your recipient can no longer be found, the USPS will return it at no extra charge. It may be the greatest bargain on earth. It takes an enormous organization to carry out such a mission. The USPS has 571 566 full-time workers, making it the country's second-largest civilian employer after Wal-Mart Stores. It has 31,871 post offices, more than the combined domestic retail outlets of Wal-Mart, Starbucks and McDonald's."

Fordi brevpostvolumene faller i USA, med 20 prosent fra 2006 til 2010, går virksomheten nå med et så stort underskudd at kongressen truer med å ikke gi flere lån. Gjelden er på 100 milliarder kroner. Uten friske penger går posten i USA konkurs snart. Demokratene har alltid fått store valgkampbidrag fra USPS fagforeninger, og har derfor motsatt seg store omstillinger. Men nå er det et nytt flertall i representantenes hus som synes det er finnes mer fornuftige ting å bruke skattepenger på enn tjenester stadig færre bruker. Når brevposten bare utgjør en liten del av totalvolumet driver staten egentlig med en storstilt subsidiering av distribusjon av papirbasert reklame.

Det mest interessante i artikkelen til Business Week er at de har lett etter alternative modeller og peker på nettopp Europa som forbilde. En rekke av Europas gamle postmonopoler har blitt konkurranseutsatt og internasjonalisert, og tjener penger. De har flyttet ut av postkontor og inn i butikker og bensinstasjoner. 

"Many countries closed as many of their brick-and-mortar post offices as possible, moving these services into gas stations and convenience stores, which then take them over—just as the USPS is trying to do now, only far more aggressively. Today, Sweden's Posten runs only 12 percent of its post offices. The rest are in the hands of third parties. Deutsche Post is now a private company and runs just 2 percent of the post offices in Germany. In contrast, the USPS operates all of its post offices."

I tillegg har mange av de europeiske postverkene oppdaget at digitaliseringen er kommet for å bli, og prøver å tilpasse seg gjennom satsing på nye og innovative tjenester tilpasset en digital virkelighet:

"Many used their extra cash to create digital mail products that allow customers to send and receive letters from their computers. Itella, the Finnish postal service, keeps a digital archive of its users' mail for seven years and helps them pay bills online securely. Swiss Post lets customers choose if they want their mail delivered at home in hard copy or scanned and sent to their preferred Internet-connected device. Customers can also tell Swiss Post if they would rather not receive items such as junk mail."

Kontrasten mellom deregulerte europeiske posttjenester og US Postal Service er interessant. De møter akkurat samme utfordring teknologisk, men i EU har man valgt å tilpasse seg den nye virkeligheten. Mitt inntrykk er at Posten Norge i dag ligner mer på sine europeiske kolleger enn på det amerikanske postverket. De går med overskudd og de har tilpasset seg markedet ved å legge ned postkontorer og flytte inn i butikker med lengre åpningstider og bedre tilgjengelighet. Og de satser for tiden på å utvikle Digipost, et spennende produkt som vil utgjøre et godt alternativ til usikker epost, men som foregår digitalt, er sikker og derfor er en tjeneste man kan ta betalt for fra den som sender digitale brev.

Men også i Norge er omstillingsutfordringene formidable i møte med det digitale. Jeg blogget om dette i fjor på denne tiden da Posten Norges årsrapport viste at brevpostmengden sank med hele 15 prosent fra 2008 til 2009. Årets rapport viser et ytterligere fall på 9,4 prosent i 2010. Det er helt enormt fall på kort tid, og er en enda raskere nedgang enn i USA. Kanskje ikke så rart, Norge er et land der bruk av PCer, smarttelefoner og nettbrett er i verdenstoppen. Vi liker å ta i bruk selvbetjeningløsninger på nett der de finnes og er brukervennlige. Og utviklingen av nye tjenester skyter fart akkurat nå, i form av apps til smarttelefoner, sosiale medier, efaktura, lesebrett og iPad. Også stat og kommune begynner å finne gode måter å erstatte fysiske brev i postkassen med bedre løsninger.

Derfor er det helt innlysende at postens fremtid er knyttet til at de får lov til å omstille i takt med teknologiske endringer og i takt med at kundene endrer adferd. Man kan ikke kaste penger etter tjenester ingen bruker lenger eller bruke loven til å hindre omstilling når enda kraftigere omstilling er helt nødvendig. Som sagt tror jeg Posten Norge har gjort mye riktig. Men slik brevpostvolumene utvikler seg ser det ut som det trengs enda raskere endringer. Da kan ikke strategien handle om hvordan man bevarer dagens organisasjon og virksomhetsmodell. Det må handle om hvilke tjenester kundene vil etterspørre i fremtiden.

Giggs will tear you apart... again

Det er drømmefinale i Champions League lørdag mellom Europas to største lag de siste årene, Manchester United og Barcelona. De samme to lagene spilte også finalen for to år siden, da vant Barcelona 2-0.

Fotball handler om helter, og den kanskje største helten på United, som for tiden får oppmerksomhet for helt andre ting enn det som skjer på banen, er Ryan Giggs. Vi får håpe det ikke ødelegger for konsentrasjonen. Giggs har vært en av de viktigste for United siden han ble fast på laget for 20 år siden, i 1991. Han er 37 år og har vært med på å vinne 12 seriemesterskap, fire cupmesterskap og to Champions League finaler, i 1999 og i 2008. Og kan vinne igjen på Wembley lørdag.

Når fansen synger om Giggs synger de blant annet "Giggs will tear you apart... again". Etter melodien til "Love will tear us apart... again" av Joy Division, (med i videoen under med høydepunkter i Ryan Giggs karriere fra rundt fire minutter ut i videoen). Joy Division kom fra Manchester og eksisterte en kort og hektisk stund på slutten av 70-tallet, en fortelling som er tema i spillefilmen Control, før de transformerte til New Order. Her er et intervju med bassist Peter Hook om hans forhold til at United-fansen bruker sangen. Og her er som nevnt en videohyllest til Giggs:

Bob Dylan 70 år

Bob Dylan har nettopp fylt 70 år og har laget musikk i 50 år. Nå kom jeg forholdsvis sent til Dylan, jeg var langt inne i iPod-alderen før jeg begynte å gå dypere inn i materien enn å bare ha et par enkle samlealbum med standardlåtene. I ungdomstiden på 80-tallet trodde jeg Dylan var en kjedelig gammel protestsanger, av den typen sekstiåtterne hørte på, og at det derfor var lurt å holde avstand.

Nå var Bob Dylan både folkemusikkant og protestsanger en periode også, men han har vært så mye forskjellig at han ikke er lett å putte i bås. I Minerva skriver Ove Vanebo om at Dylans politiske plassering heller ikke er så opplagt som mange tror. I løpet av 50 år som musiker er det blitt 34 studioalbum, det meste er veldig bra, og noe man kan hoppe over. I tillegg er det laget en rekke livealbum, samlealbum og bootlegalbum. Jeg har tidligere blogget om The Bootleg Series vols 1-3, en svært hørbar samling.

En så god låtskriver som Bob Dylan opplever stadig at sangene hans blir covret av andre. Coverne er nesten alltid dårligere enn originalen, men noen unntak finnes. Jimi Hendrix versjon av Dylans All Along The Watchtower er vel aller mest kjent.. Et nyere og langt mindre kjent eksempel er Patti Smith som i 2007 covret Changing of The Guards på sin glimrende coversamling Twelve. Dylans originale versjon av sangen er fra albumet Street Legal i 1978, et litt rart mikset album som vanligvis ikke regnes med blant de aller beste.Både Bob Dylans og Patti Smiths versjoner av Changing of the Guards er veldig bra, men ganske forskjellige. Her er Patti Smith med en liveversjon av sangen: