Idéfestivaler og småplanter

Foto: Francesco Saggio/UiO

Jeg har fått en veldig hyggelig oppfordring fra Ole Petter Ottersen, rektor ved Universitetet i Oslo, via hans rektorblogg, om å plante småplanter på mitt kontor og blogge om idéfestivalene. Det gjør jeg gjerne.

Universitetet i Oslo er Norges eldste og feirer sitt 200-års jubileum i år, det er rett og slett 200 år siden universitetet kom til Norge. I den anledning skal det arrangeres fire idéfestivaler om ulike store og aktuelle temaer i vår tid. Festivalene er laget slik at alle interesserte kan delta, ikke bare de som er eksperter fra før.

Og når det heter festival er det fordi det ikke er en konferanse med et program, men masse ulike arrangementer på ulike steder i Oslo. Første idefestival foregår 21. mai og har klimaendringer som tema. Hva som skjer i løpet av dagen kan man lese om her.

Neste idéfestival er 18. juni der temaet er mangfold. Og ser en på programmet vil en se at det virkelig er et mangfold av ulike mangfoldstemaer, alt fra biologisk mangfold til mediemangfold og migrasjon. Og til høsten blir det idefestival om digitalisering 17. september og om menneskekroppen 15. oktober. Og alle disse fire dagene er lørdager. Dette er en flott måte å vise hvordan universitetet har kunnskap og forskningsprosjekter som både er spennende og viktige for mange av de store spørsmålene i verden.

Hvor kommer så plantene inn i bildet? Jo, det er slik at i forbindelse med festivalen har Rodeløkka Småplantelag laget en Småplantboks med fire frøposer, jord og åtte små potter. Hver frøtype symboliserer et festivaltema, basilikum for klimaendringer, persille for mangfold, karse for digitalisering og timian for menneskekroppen. Småplantlaget har også et event under første idefestival og har i den anledning laget en egen Facebookgruppe.

Tusen takk til Ole Petter Ottersen og UiO for småplantboksen og for denne kreative måten å markedsføre sine idefestivaler. Frøene er satt i jorden og står nå ved min kontorplass i Abelia.

Fra Kings Bay til Kongens Bord

Frank Rossavik har skrevet bok om SVs 50-årige historie, en velskrevet og omfattende bok om de personer og begivenheter som har hatt størst betydning. I den forbindelse ble jeg spurt av tidsskriftet Minerva om jeg kunne tenke meg å ta imot et anmeldereksemplar og skrive en litt utvidet anmeldelse av boken, et såkalt bokessay eller det jeg tror noen kaller en metaanmeldelse, som gir anmelderen mulighet til å også reflektere rundt det boken handler om.

Jeg svarte ja, og resultatet ser dere her på Minervas nettsted. Nå har jeg ingen planer om å begynne å kommentere personer, konflikter og dagsaktuelle begivenheter internt  i politiske partier i Norge, og gjør det heller ikke her. Jeg skriver noe om de lange linjene, ikke om personene. Men i og med at jeg har deltatt selv i denne historien og er omtalt noen steder i boken, tenkte jeg det kunne være interessant å prøve å beskrive hva jeg mener er SVs viktigste kjennetegn, eller "personlighetstrekk". Ting som er varige over tid, ja faktisk forbausende stabile, og som forklarer hvorfor ting blir som de blir.

Essayet ligger som sagt på nettstedet til Minerva og kan leses der. Her skal jeg nøye meg med å anbefale Frank Rossaviks bok til alle som er mer enn normalt opptatt av norsk politisk historie. Og naturligvis særlig alle som har eller har hatt et forhold til SV. For mange vil nok 500 sider om begivenheter og personer som bare unntaksvis har preget norsk historie være litt i overkant. Men er man interessert i temaet er dette en bok som gir innsikt. Kildene virker gode, og fortellingene er troverdige og lite spekulative. Otto von Bismarck skal ha sagt at jo mindre man vet om hvordan pølser og politikk blir til, jo bedre sover man om natten. Her får man noen av svarene på hvordan politikk blir til.

Streaming av film via nettet tar av

I siste utgave av Bloomberg Business Week er det et interessant intervju med Reed Hastings, toppsjefen i Netflix. Netflix er et selskap i USA som har forandret videoutleiebransjen radikalt to ganger, først da de utkonkurrerte videoutleiebutikkene med en modell der DVD filmer blir sendt fram og tilbake til kundene i posten. Og så for andre gang når de har kuttet det fysiske mediet helt og streamer filmene som leies ut via internett.

Netflix er markedsleder på DVD-by-mail i USA, med over 9 millioner kunder. Derfor er det ganske modig når man kannibaliserer en så stor suksess gjennom å tilby distribusjon via nettet, men det er akkurat det Netflix nå har gjort. Reed Hastings blir spurt i intervjuet om How big is Netflix?, og svarer

"Well, we're about 24 million subscribers today, and that's up from about 15 million a year ago, so it's a very high rate of growth, and that's what's exciting about the business—more and more people are getting smart TVs, they're watching Netflix on their iPads. It's really on all of the devices. And it's not just Netflix, it's also Hulu, YouTube, all of the online video is experiencing an explosion in viewing because it's so convenient, the click-and-watch."

Video over internett er i ferd med å eksplodere i USA og det er nok bare et tidsspørsmål før man for ordnet opp i rettighetsproblematikken slik at dette blir mulig i større omfang i Norge og Europa også. Både Viaplay, C Sports og TV2 Sumo er i gang, og her er særlig live fotballkamper er driver, men annet film og TV-innhold tilbys også. I tillegg er det noen rene filmtjenester som Voddler. Men det kommer nok mye mer. Jeg vil anta at også  aktører som iTunes, Nextgentel, Altibox og Telenor er interessert i å være store i dette markedet, og det ville være spennende om vi også i Norge fikk tilgang til innhold fra Hulu og Netflix.

Med dette bakteppet er det veldig naturlig at vi har behov for stadig mer båndbredde. Internett og TV-bruk smelter sammen. Film og TV-innhold blir tilgjengelig på PC, mobiler og nettbrett. Det blir i mindre grad slik at det er en TV-kanal eller et TV-program som bestemmer sendeskjema, de nye tjenestene gjør at vi kan bestemme hva vi vil se og når vi vil se det selv. Teknologiene gjør det mulig og investeringene er i ferd med å skje. Det mest spennende nå er hvilke forretningsmodeller som kommer til å virke.

Abelias jubileumskonferanse 15. juni

Abelia blir 10 år i juni i år og i den forbindelse er det stor jubileumskonferanse og feiring 15. juni på Ingierstrand Restaurant. Der har vi aldri vært før, men vi liker å gjøre nye ting i Abelia og dette virker som det perfekte stedet å legge en konferanse i midten av juni. Medlemmer i Abelia, og også alle andre som er opptatt av globalisering, kunnskap og innovasjon, er hjertelig velkomne.

Vi har laget et eget nettsted om konferansen der en kan se programmet, lese om innlederne og ikke minst lese litt om hva vi er opptatt av å bruke dagen til å diskutere. Selv om vi er mer opptatt av å se fremover enn bakover når Abelia fyller 10 år, er det interessant å se på hvordan samfunnet og næringslivet har endret seg de siste 10 årene. Globaliseringen er blitt en del av hverdagen for mange flere. Kunnskapssamfunnet er ikke noe som kommer, det er noe vi lever midt oppe i. Kunnskapsbedriftene har hatt kraftig vekst og samlet sysselsetter de i dag flest i privat sektor, rundt 4-500 000 personer. Abelia har også vokst kraftig i tråd med at denne delen av næringslivet har vokst.

Når vi ser på hva som blir viktigst framover er det to hovedtemaer vi har lyst til å diskutere på konferansen. Det ene har vi kalt Norge som utviklingsland? Det handler om hvordan vi skaper gode rammebetingelser for bedrifter og medarbeidere i Norge, i en verden som endrer seg stadig raskere og der konkurransen om å trekke til seg de beste bedriftene blir hardere. Vi vil høre om Et Kunnskapsbasert Norge og om  Krise, omstilling, vekst, to forskningsprosjekter som ser på hva som trengs for at Norge skal være et attraktivt sted å drive kunnskapsbasert næringsliv. Vi vil også høre fra Teo Hãren hvorfor det er bra å være et  utviklingsland og ikke være ferdigutviklet. Og forskningsminister Tora Aasland vil fortelle hva regjeringen gjør for at Norge skal være bedre rustet kunnskapsmessig.

Det andre hovedtemaet heter Er vi klare for å konkurrere? og handler om bedriftenes interne forutsetninger for å lykkes. Myndighetene kan lage bedre rammebetingelser, men det er virksomhetene selv som må gjøre jobben. Er norske bedrifter klare for mer internasjonalisering og kulturelt mangfold? Hvordan beholder man de unge talentene når disse kan velge og vrake mellom masse spennende jobber? Og hva kjennetegner god ledelse og god bedriftskultur i en kunnskapsvirksomhet som konkurrerer internasjonalt? Noen spennende ledere i Abeliabedrifter som lever midt oppe i disse utfordringene vil dele av sine erfaringer.

Og så blir det naturligvis grillmat, drikke og sosialt samvær utover kvelden, og kanskje noen taler også, slik det pleier å være når det er jubileum. Påmelding skjer her.

19

Etter en nervepirrende kamp søndag mot Chelsea som endte med seier 2-1, er det bare teori som kan hindre Manchester United å bli seriemester i England. Et poeng på to gjenværende kamper er nok, eller at Chelsea roter vekk poeng. Det betyr at United i år setter rekord og vinner sitt nittende seriemesterskap, et mesterskap mer enn Liverpools 18.

Dette må naturligvis feires på ulike måter. I følge fanblogger og nyhetsmedier som The Guardian, Sky Sports og NRK skal dette markeres av fansen ved de kjøper Paul Hardcastles listetopp fra 1985, "19" (Nineteen), med det mål at sangen skal toppe singellisten i UK før United spiller mot Blackburn på lørdag. Paul Hardcastle, som egentlig holder med Chelsea, støtter ideen og har lovet at inntektene skal gå til et godt formål, en organisasjon som arbeider for Vietnam-veteraner.  Her er den originale musikkvideoen "19" fra 1985:

Telenor Innovation Centre åpnet

Morten Karlsen Sørby, Trond Giske, Jon Fredrik Baksaas

Telenor Innovation Centre ble offisielt åpnet i dag, i forbindelse med Telenors innovasjonsdag på Fornebu. Det var næringsminister Trond Giske som stod for den formelle åpningen, sammen med Jon Fredrik Baksaas.

Skulle noen ha kommet i skade for å tro at innovasjon er noe Telenor har glemt eller gjemt bort på bakrommet, var i hvert fall dagens arrangement en klar melding om at innovasjon er en helt sentral del av Telenors strategi over alt i verden. Hele Telenors toppledelse var synlig til stede under innovasjonsdagen, og konserndirektør Morten Karlsen Sørby formulerte ambisjonsnivået slik:

"The opening of the Telenor Innovation Centre will further strengthen our continuous efforts to create value for our customers. We do so more and more through open innovation and I believe that this center will become a central place to work on future solutions together with our customers and partners."

Vektleggingen av mer åpne innovasjonsprosesser med tett samarbeid med kunder og partnere er ikke tilfeldig. Ting som før kom ut av de store bedriftens egne forskningsavdelinger blir i dag til på andre måter. Innovasjon skjer gjerne sammen med andre - kunder, partnere eller leverandører. Og det skjer ved at medarbeidere i flere deler av egen organisasjon trekkes inn.

Sannsynligvis er det også slik at tjenesteinnovasjon og forretningsmodellinnovason må foregå på andre måter enn produktinnovasjon der man utvikler  nye produkter og teknologiplattformer. Når fremtiden ligger i evnen til å innovere i grensesnittet mot kundene og utvikle helt nye tjenester, gjelder det å lage gode prosesser for nettopp dette. Derfor er Telenor også en partner i det nye senteret for forskningsdrevet innovasjon ved NHH, Center for Service Innovation, et senter som skal forske på tjenesteinnovasjon.

Man må gjøre seg attraktiv hvis man vil samarbeide med de beste og ha noe verdiøkende å tilby. Kompetanse er det aller viktigste, men gode fysiske møteplasser som stimulerer kreativitet og innovasjon er også viktig. Derfor har Telenor investert penger i en ny møteplass med en topp moderne fysisk infrastruktur som er laget for å drive tjenesteinnovasjon og åpen innovasjon i praksis. Her kan man teste ut nye teknologier og til å vise frem nye ting for andre. Vi som var til stede fikk blant annet se noen nye nettbaserte tjenester Telenor er i ferd med å lansere og 3D-film fra Telenor i et splitter nytt "Visionarium", et multimediesenter med helt siste teknologi på området. Veldig imponerende.

Folkeavstemning og lokalvalg i UK

Det har havnet litt i skyggen av andre store begivenheter i verden, men det er verdt å stoppe litt opp ved både folkeavstemningen om nytt valgsystem og de britiske lokalvalgene, inkludert valg til nytt parlament i Skottland og Wales, som ble gjennomført torsdag i forrige uke.

Folkeavstemningen om valgreform, et forslag om å gjennomføre et noe mer proporsjonalt valgsystem, endte med fullstendig nederlag for tilhengerne. 68 prosent stemte for å beholde dagens valgordning med "first past the post" i enmannskretser. Bare 32 prosent ville innføre AV, "alternative vote", et forsiktig skritt i retning et mer proporsjonalt valgsystem.

En ny valgordning er noe de liberale i UK har arbeidet for i flere tiår. Det er ikke ofte det er folkeavstemninger i England, men Liberaldemokratene fikk sin store sjanse i forbindelse med koalisjonsregjeringen med de konservative. Men når de nå fikk denne historiske sjansen så gikk det skrekkelig galt. Financial Times skriver:

"The Lib Dems had waited three decades for Thursday’s referendum, their opportunity to crack open the mould of Britain’s voting system. AV was not the Holy Grail, many of them want, but could have been a stepping stone to proportional representation, they hoped."

Folkeavstemningen ble mye mindre jevn enn mange hadde regnet med på forhånd. Det ble et slags "folk flest" mot de urbane og liberale elitene, der folket vant. Bare i Cambridge og noen få kretser i London var det flertall for å endre valgordningen. Alle andre steder var det flertall mot. Men blant partilederne var det bare David Cameron som var på vinnerlaget. Han og de konservative har drevet tung kampanje mot endringer i valgsystemet, et valgsystem de selv vinner mest på, særlig i den engelske delen av UK. Nick Clegg var den store taperen, man tapte gjorde også Ed Miliband, Labours leder. Labour var delt, men partilederen deltok i kampanjen for et nytt valgsystem, og tapte.

Det kanskje aller største overraskelsen som kom ut av disse britiske valgene handlet ikke om valgsystemet, men om Skottland. Der har SNP, de skotske nasjonalistene, vunnet den største seieren i et skotsk valg noen gang og fått rent flertall i det skotske parlamentet. De vant hele 69 av 129 plasser, og når man vet at SNPs mål er et uavhengig Skottland så er dette et resultat som kan komme til å få stor betydning. Det bor 5,2 millioner mennesker i Skottland, litt flere enn Norges 4,9 millioner, så noen umulig tanke er det jo ikke å lage et eget land. Dessuten var Skottland et eget kongedømme helt fram til 1707, riktignok i en personalunion med England fra 1603.

Nå er det pr i dag ikke flertall i meningsmålingene for full løsrivelse fra UK, men det har SNP planer om å gjøre noe med. De vil bruke sitt nye flertall til å berede grunnen, og vi må regne med at det om ikke alt for lenge blir en viktig folkeavstemning om et uavhengig Skottland. Valgresultatet i Skottland er samtidig et dramatisk nederlag for både Liberaldemokratene og Labour. Det var ventet at Liberaldemokratene ville gjøre det dårlig, men at Labour skulle miste makten var en sensasjon, de var jevnstore med SNP før valget. Labour gjorde sitt dårligste valg i Skottland på 80 år.

Her er et godt valgkart fra Financial Times som viser resultatene der det ble stemt i både England, Skottland og Wales (ikke alle deler av England har hatt valg, blant annet har det ikke vært valg i London). Som en vil se har de konservative gjort det overraskende bra i både England og Wales, og har faktisk vunnet noen flere representanter. Labour har som ventet gått fram i England og Wales de også, mens Liberaldemoratene har hatt et katastrofevalg over alt.

The Economist om bin Laden

Selvfølgelig er også The Economist denne uken tettpakket med flere gode analyser om betydningen av bin Ladens død. De har både en lederartikkel, en lengre analyse av al-Qaida, en artikkel om effekten på Obamas oppslutning i USA, en artikkel om Pakistans rolle og en nekrolog. Det er kloke analyser som er verdt å lese, og som viser at betydningen på noen områder er større enn på andre.

Som jeg tidligere har vært inne på her på bloggen så har bin Ladens stjerne vært nedadgående en god stund, spesielt i den arabiske verden der det er demokrati og ikke islamisme som er på offensiven. The Economist skriver i sin lederartikkel at:

"So far the Arab spring has cast violent jihad to the margins. When young Egyptians crowded into Cairo’s Tahrir Square, they wanted rights, not a caliph. Even the Muslim Brothers look as if they will opt for civil society rather than theocracy. Political change in the Arab world will be neither smooth nor immediate. In some places it is sure to go wrong; in others it may yield to hardline Islam. And yet, thanks to the Arab spring, Islam stands its best chance in generations of re-engaging with politics to found institutions in which religious and civil life can coexist. That would be a devastating refutation of Mr bin Laden’s ideology of universal Muslim struggle."

Dette gir naturligvis grunn til en viss optimisme. Problemet er naturligvis at al-Qaida ikke følger noen vanlig politisk logikk når det gjelder hvordan man skaffer seg oppslutning eller hvorfor og hvordan man aksjonerer. Som The Economist er inne på i avslutningen av hovedartikkelen om al-Qaida så medfører bin Ladens død at arbeidet må gå over i en ny fase. En organisasjon som er opptatt av prise sine martyrer vil utnytte bin Ladens død sa langt det lar seg gjøre:

"The most important question, however, concerns the form that global jihad will now take. Al-Qaeda may be in retreat in many ways, but it is far from beaten. It has adapted before, and is still changing. A movement that prizes “martyrdom” will not let the propaganda opportunities of its symbolic leader’s execution be wasted. Indeed, Mr bin Laden’s value as a recruiting sergeant for disaffected young Muslims may be even greater in death than in life."

Kommunevalget i våre 20 største kommuner

Det er kommunevalg til høsten og det er alltid interessant å se på de rikspolitiske trendene og på hvordan det ville gått om det var et stortingsvalg. Men det som skal velges er faktisk noen kommunestyrer i 430 ulike kommuner, viktige organer i forhold til tjenester mange mennesker er avhengige av, som eldreomsorg og skole.

Med 430 ulike kommuner og 19 fylker er det mye å holde orden på når det er valg. Derfor er det, selv for politiske nerder, greit å sortere litt i hva man skal følge med på utover egen hjemkommune. Mye spennende skjer for eksempel i de største kommunene, det er ofte der den rikspolitiske betydningen er størst, og det kan være lurt å konsentrere oppmerksomhet i hvert fall om de største 20 kommunene våre.

Av en befolkning i Norge på 4,9 millioner bor omlag 2,2 millioner i 20 kommuner. En liste over norske kommuner man kan rangere etter folketall og se hvem som i dag styrer kan man finne her på Wikipedia. Og så har valganalytiker og blogger Svein Thore Marthinsen brukt bloggen sin i Aftenposten til å analysere hvem som vil styre de 20 største kommunene i Norge etter valget til høsten. Det ser svært bra ut, hvis man er borgerlig, ikke fullt så bra hvis man er rødgrønn.

I de 10 største kommunene er det solid borgerlig dominans allerede, 8 kommuner er i dag styrt av de borgerlige. Bare Trondheim og Tromsø har ordfører fra Arbeiderpartiet, og begge steder er det fullt tenkbart med et skifte til høsten. Det er ikke så lenge siden både Trondheim og Tromsø hadde populære ordførere fra Høyre, men det er mange stemmer som må bytte side for at den skal skje igjen. De kommunene som er borgerlige styrt i dag virker stort sett svært sikre, det som kan skje er at noen, som Drammen og Sandnes, får et rent H+FrP- flertall. Svein Thore Marthinsen lufter muligheten for at AP kan ta over Fredrikstad.

Går vi videre nedover listen er det i dag litt mindre borgerlig dominans blant de 10 neste kommunene på listen, men også her tyder meningsmålingene på at det kan bli noen maktskifter. Mens 5 av disse 10 kommunene er styrt av AP i dag, holder Martinsen de rødgrønne som favoritter bare i Sarpsborg og Bødø. Samtidig er det slik at de borgerlige med dagens tall på målingene vil beholde makten i kommunene der de allerede er i posisjon. I kommuner som Asker, Sandefjord og Ålesund ligger det an til å bli enda blåere enn før og blåblått flertall..

Nå vet vi jo av erfaring av meningsmålinger på våren kan vise noe helt annet enn det som blir valgresultatet til høsten Man må derfor være litt varsom når man spår et valgutfall med utgangspunkt i dagens tall. Det er mange som ennå ikke har bestemt seg, og rikspolitiske begivenheter i valgkampen kan erfaringsmessig flytte mye velgere på slutten. Men likevel, det skal godt gjøres å være veldig optimistisk på vegne av de rødgrønne nå rundt fire måneder før valget.

Finale i Albertkonkurransen

 Sist lørdag hadde jeg den store gleden å dele ut premier til deltagere i den årlige Albertkonkurransen, en matematikkkonkurranse for ungdom der det gjelder å ha flest riktige svar på et sett ganske vanskelige oppgaver. Det er Det Norske Veritas i samarbeid med Abelia som står bak konkurransen, og selve finalen og prisutdelingen foregikk hos DNV på Høvik.

Det mest gledelige var at deltagerantallet var fordoblet i forhold til i fjor, i år var det 67 personer som valgte å prioritere matematikken i det flotte lørdagsværet. Forhåpentligvis er det et uttrykk for at interessen for realfag blant ungdom er på vei opp igjen. Søkertallene til høyere utdanning gir også grunn til en viss optimisme, men det er behov for mange flere.

Jeg tror noe av utfordringen er å formidle hvor smart det er for unge mennesker å satse på realfag. Man får både godt betalte og spennende jobber. Matematikk gir muligheter innenfor flere ulike retninger, blant annet kan man satse på informatikk, økonomi, medisin, geologi eller ingeniørfag. Endringene i næringsstruktur, med langt flere kunnskapsintensive tjenestebedrifter, gjør at det er stadig flere spennende bedrifter der ute som etterspør folk med gode matematikkunnskaper. Man kan lese mer om årets Albertkonkurransen i Teknisk Ukeblad.

Obama og aksjonen mot Osama bin Laden

Det er utrolig hvordan en uventet seier kan forandre alt. Og mer uventet og spektakulært enn den brå slutten for Osama bin Laden er det vel knapt mulig å få det til. Obama har i løpet av noen dager gått fra å måtte håndtere tullete påstander om at ikke er født i USA, noe han riktignok har besvart på en helt glimrende måte, til å bli mannen som har eliminert hele USAs hovedfiende. Snakk om å snu stemningen.

Så er det naturligvis mange som stiller noen spørsmål om hva drapet på Osama bin Laden betyr. The Telegraphs USA-redaktør har oppsummert sine tanker i 10 thoughts on Osama bin Ladens death. Jeg tror nok han har rett i den direkte betydningen for kampen mot islamistisk terror ikke blir nødvendigvis blir så stor. Folk slutter ikke plutselig å være islamister. Og terroristcellene som er bygget opp fungerer sannsynligvis uten noe direkte operasjonelt lederskap fra bin Laden uansett. Eller som Foreign Policy formulerer det: Osama Bin Laden is dead, Al Quaeda isn't.

For amerikansk politikk betyr dette forhåpentligvis at de klarer å bli opptatt av større og viktigere ting enn Obamas fødselsattest en tid fremover. For Obama er dette en enorm seier, selv om suksessen er resultat av en langvarig etterretningsinnsats som startet under George Bush. Akkurat det er ikke noe stort problem for Obama. Problemet hans er nok heller at neste presidentvalg ikke vil bli avgjort av utenrikspolitikk, men av tilstanden i amerikansk økonomi. Men når det dukker opp påstander om at presidenten ikke er patriotisk nok, så skader det definitivt ikke å ha denne operasjonen på CVen sin.

Det som har forandret seg mest siden 11/9-2001 er imidlertid verken USA eller al-Qaida, men den arabiske verden. Der er det ikke bin Laden og hans organisasjons visjon om fremtiden som er på offensiven lenger. Det er demokratibevegelsen som vinner terreng  blant de unge. Eller som New York Times i dag skriver om effekten av drapet på Osama bin Laden i den arabiske verden:

"But most remarkable, perhaps, was the sense in countries like Egypt, Tunisia and Libya that Bin Laden was an echo of a bygone era, riven by ossifying divides between West and East, American omnipotence and Arab weakness, dictatorship and powerlessness. (...) For a man who bore some responsibility for two wars and a deepening American involvement from North Africa to Yemen and Iraq, many say, Bin Laden’s death serves as an epitaph for another era."

Dersom analysen i denne artikkelen er riktig så var bin Ladens tid forbi uansett, opprørene og demokratibevegelsen hadde parkert ham på sidelinjen av dagens agenda i den arabiske verden. Mulig det er en vel optimistisk analyse av hvor langt man har kommet i reformprosessen og at det er fortsatt er stor fare for tilbakefall. Men uansett analyse av veien videre i det arabiske opprøret må det som har skjedd i dag være positivt. Det er grunn til å juble sammen med amerikanerne i dag.

Internasjonalen og selvangivelsen

Selv om sammenfallet i datoer er nokså tilfeldig, er det jo interessant at fristen for å sende inn selvangivelsen er dagen før hele arbeiderbevegelsen markerer 1. mai.  En dag venstresidens politikere på talerstoler over det ganske land forteller oss at vi må ha høye skatter i Norge, minst på dagens nivå, for å finansiere velferdsytelser på et høyt nivå.

Derfor kan det være grunn til å minne om at det ikke alltid har vært en automatikk i at politikere til venstre for sentrum krever enda mer penger til staten på bekostning av det befolkning og bedrifter får beholde selv. Det illustreres kanskje aller beste av teksten til Internasjonalen, den aller mest tradisjonsrike sangen som synges på 1. mai, og som brukes over hele verden. Internasjonalen ble laget med et tredje vers som hevdet at vanlige folk blir tynget ned av alt for mye skatt. I Olav Kringens norske oversettelse av internasjonalen fra 1904 heter det i tredje vers:

"I mot oss statens lover bøyes,
av skatter blir vi tynget ned.
Og fri for plikt den rike føyes,
mens ringhets rett ei kjenner sted.
Lenge nok har vi ligget i støvet:
vi stiller likhets krav mot rov.
Mot alle retten skal bli øvet,
slik vil vi ha vårt samfunns lov."

På dette punktet er den norske oversettelsen, som en også vil se av Wikipedia, en rimelig korrekt gjengivelse av den franske originalteksten til Eugene Pottier fra 1871 (melodien kom i 1888). Slik er det ikke med alle oversettelsene som er gjort til andre språk, heller den engelske. Men det spiller kanskje ikke så stor rolle når dette er et vers som uansett har gått av moten for lenge siden . I Norge er det slik at det bare er det første og noen ganger det siste verset som brukes. Enten på bokmål eller på nynorsk.

Nå hender det at det sniker seg inn litt historisk forvirring om dette med skatt i enkelt taler på 1. mai også i dag, men da er det vanligvis på grunn av Robin Hood og ikke Internasjonalen. Jeg ser at Arbeiderpartiets bloggende fylkesordfører i Sør Trøndelag, Tore Sandvik, har gjort Robin Hood til sin helt i talen sin i Rennebu dag, der han sier:

"Det er ikke sosialdemokratisk politikk å ta fra de fattige for å gi til de rike. Sosialdemokrater heier på Robin Hood – ikke Sheriffen av Nottingham!"

Dette må jo være helt feil. Rikest av alle i Norge er jo staten. Og, som jeg har blogget om før, det er ikke spesielt logisk for venstresiden å gjøre Robin Hood til helt og Sheriffen av Nottingham til skurk. Det er sherrifen, tidenes mest berømte skatteinnkrever, som krever inn skatter til kongen og staten, på samme måte som Sigbjørn Johnsen gjør i dag. Robin Hood ville derimot ha lavere skatter.

Samlet skattenivå i Norge i dag er for øvrig på 40,6 prosent av verdiskapingen i landet i følge SSB, og 42, 1 prosent om man tar med oljevirksomheten. Det plasserer oss omtrent på linje med gjennomsnittet i Vest Europa. Og naturligvis himmelhøyt over det skattenivået man hadde den gang Internasjonalen ble skrevet. I følge OECD lå skattenivået på rundt 30 prosent av BNP i 1965 og økte til mellom 40 og 45 prosent av verdiskapingen fra slutten av 70-tallet. Siden da har skattene økt i takt med BNP.

Uansett hva man måtte mene om skattenivået i Norge, kan vi i hvert fall glede oss over at måten skattene kreves inn på blir mer effektiv og mindre byråkratisk enn før. I år har hele 900 000 levert selvangivelse på nett, det er 30 000 flere enn i fjor. Da er det jo kanskje en tanke at denne type effektivisering av offentlige tjenester, ved hjelp av informasjonteknologi og selvbetjeningløsninger, kan gi besparelser som gjør det mulig å senke skattene i fremtiden.