Det skjer plutselig mye på en gang når det gjelder kanalene for politisk debatt på nettet. Og da risikerer vi å få den store debatten om debatten, i stedet for debatt om politikk. Derfor var det interessant å lese Hjortens tanker om "Skal Stoltenberg delta i nettdebatten", et blogginnlegg med mange gode poenger fra en av de mest aktive og profilerte bloggerne i Norge.Mange er veldig inspirert av Obamas nettkampanje. Og det er stortingsvalg til høsten og norske politikere har begynt å skrive blogger enten de har noe å komme med eller de ikke har noe å komme med. Så kommer plutselig Twitter inn litt fra siden og eksploderer i utbredelse over hele verden. I løpet av siste uke er både statsministeren (2900 followers i løpet av en uke) og kronprinsparet (260 followers på to påskedager) på Twitter.
Ikke rart det blir litt eufori. Noen nettentusiaster tar helt av og er havnet i en slags neo-dot.com modus. De synes alle politikere skal skrive kommentarer til hverandres blogginnlegg enten vi er statsminster, arbeidsløs eller nettredaktør og gjerne twitre sammen også. Den hyperaktive nettredaktøren Anders Brenna i Teknisk Ukeblad (som har en god blogg om nett- og medieteknologi) er et eksempel i kategorien entusiastisk nettredaktør som forklarer sine lesere hvorfor Jens Stoltenberg må delta i nettdebattene. For nettdebatt=samfunnsdebatt i følge Anders Brenna.
Jeg tror dette er feil problemstilling. Noen av de mest entusiastiske nettskribentene har glemt at politisk debatt ikke handler om internett, men først og fremst handler om politiske meninger og ideer. Der det primære er politikk, ikke kanal. Og noen av de som er mest opptatt av å kritisere politikere for å ikke delta i debatter på nett har lite å komme med når det gjelder hva de skal diskutere. De fører en debatt om nettdebatten, men uten å tilføre selve den politiske debatten så mye.
En annen som skrev fornuftig om dette for en tid tilbake var Heidi Nordby Lunde (kjent som Vampus blant bloggere). Hun tok et lite oppgjør med dem som hevdet at debatten om blasfemiparagrafen ble vunnet av bloggere som overtok hegemoniet fra de tradisjonelle mediene og tvang politikerne til retrett. Slik var det ikke mener Heidi. Noen bloggere fanget opp saken tidlig, men det ble først en problematisk sak for regjeringen da de tradisjonelle mediene oppdaget den og overtok regien.
Er det da slik at denne eksplosjonen i sosiale nettsteder og politiske blogger ikke betyr noe? Jo selvsagt gjør den det, og denne type kanaler vil bety stadig mer nå som de tradisjonelle mediene er i tilbakegang, men de som tror at helt nye aktører vil overta den politiske debatten vil nok bli skuffet. Og skuffet blir også de som tror at verden blir flat og at alle vil få like mye gjennomslag. Det er fortsatt sånn at politikk vil handle om meninger og standpunkter. Og om ideer, verdier og ideologier.Og ikke minst om evne til å inspirere og få folk med seg.
Kanskje er det til og med slik at disse nye mediene vil forsterke noen skjevheter og skape noen nye når det gjelder muligheter for politisk innflytelse. For internett er demokratiserende og gir langt flere adgang til nettsteder og debatter av høy kvalitet. Noen av disse drives av tradisjonelle medier og noen av politiske partier. Og mange er produsert av nettidskrifter, organisasjoner og tankesmier som ønsker mer innflytelse.
Alle kan publisere, men problemet er at nå som alle kan publisere kan det bli vanskeligere enn før å bli oppdaget og å bli hørt. Og da blir det enda viktigere å ha noe å komme med. Man må være tydelig, man må være relevant og man må mene noe som kan mobilisere andre til handling. Verken Facebook eller Twitter forandrer på det. Men her er jeg helt enig med Hjorten som sier: gjør det noe? Bloggene og de andre nye kanalene tilfører så mye bra og så mye nytt at det må være helt i orden.
