søndag 5. april 2009

Lei debatten om nettdebatten?

Det skjer plutselig mye på en gang når det gjelder kanalene for politisk debatt på nettet. Og da risikerer vi å den store debatten om debatten, i stedet for debatt om politikk. Derfor var det interessant å lese Hjortens tanker om "Skal Stoltenberg delta i nettdebatten", et blogginnlegg med mange gode poenger fra en av de mest aktive og profilerte bloggerne i Norge.

Mange er veldig inspirert av Obamas nettkampanje. Og det er stortingsvalg til høsten og norske politikere har begynt å skrive blogger enten de har noe å komme med eller de ikke har noe å komme med. Så kommer plutselig Twitter inn litt fra siden og eksploderer i utbredelse over hele verden. I løpet av siste uke er både statsministeren (2900 followers i løpet av en uke) og kronprinsparet (260 followers på to påskedager) på Twitter

Ikke rart det blir litt eufori. Noen nettentusiaster tar helt av og er havnet i en slags neo-dot.com modus. De synes alle politikere skal skrive kommentarer til hverandres blogginnlegg enten vi er statsminster, arbeidsløs eller nettredaktør og gjerne twitre sammen også. Den hyperaktive nettredaktøren Anders Brenna i Teknisk Ukeblad (som har en god blogg om nett- og medieteknologi) er et eksempel i kategorien entusiastisk nettredaktør som forklarer sine lesere hvorfor Jens Stoltenberg må delta i nettdebattene. For nettdebatt=samfunnsdebatt i følge Anders Brenna.

Jeg tror dette er feil problemstilling. Noen av de mest entusiastiske nettskribentene har glemt at politisk debatt ikke handler om internett, men først og fremst handler om politiske meninger og ideer. Der det primære er politikk, ikke kanal. Og noen av de som er mest opptatt av å kritisere politikere for å ikke delta i debatter på nett har lite å komme med når det gjelder hva de skal diskutere. De fører en debatt om nettdebatten, men uten å tilføre selve den politiske debatten så mye. 

En annen som skrev fornuftig om dette for en tid tilbake var Heidi Nordby Lunde (kjent som Vampus blant bloggere). Hun tok et lite oppgjør med dem som hevdet at debatten om blasfemiparagrafen ble vunnet av bloggere som overtok hegemoniet fra de tradisjonelle mediene og tvang politikerne til retrett. Slik var det ikke mener Heidi. Noen bloggere fanget opp saken tidlig, men det ble først en problematisk sak for regjeringen da de tradisjonelle mediene oppdaget den og overtok regien.

Er det da slik at denne eksplosjonen i sosiale nettsteder og politiske blogger ikke betyr noe? Jo selvsagt gjør den det, og denne type kanaler vil bety stadig mer nå som de tradisjonelle mediene er i tilbakegang, men de som tror at helt nye aktører vil overta den politiske debatten vil nok bli skuffet. Og skuffet blir også de som tror at verden blir flat og at alle vil få like mye gjennomslag. Det er fortsatt sånn at politikk vil handle om meninger og standpunkter. Og om ideer, verdier og ideologier.Og ikke minst om evne til å inspirere og få folk med seg. 

Kanskje er det til og med slik at disse nye mediene vil forsterke noen skjevheter og skape noen nye når det gjelder muligheter for politisk innflytelse. For internett er demokratiserende og gir langt flere adgang til nettsteder og debatter av høy kvalitet. Noen av disse drives av tradisjonelle medier og noen av politiske partier. Og mange er produsert av nettidskrifter, organisasjoner og tankesmier som ønsker mer innflytelse. 

Alle kan publisere, men problemet er at nå som alle kan publisere kan det bli vanskeligere enn før å bli oppdaget og å bli hørt. Og da blir det enda viktigere å ha noe å komme med. Man må være tydelig, man må være relevant og man må mene noe som kan mobilisere andre til handling. Verken Facebook eller Twitter forandrer på det. Men her er jeg helt enig med Hjorten som sier: gjør det noe? Bloggene og de andre nye kanalene tilfører så mye bra og så mye nytt at det må være helt i orden.

lørdag 4. april 2009

Gratulerer med dagen NATO

Viktig å gratulere NATO med dagen i dag. Det er 60 år siden organisasjonen ble etablert og akkurat nå er det toppmøte der Albania og Kroatia blir ønsket velkommen som nye medlemmer. Da er den transatlantiske familien økt til 28 land.

I et Europa herjet av kriger og konflikter som toppet seg i forrige århundre med to verdenskriger, må NATO vurderes som en helt enestående suksess. Fram til 1989 da Berlinmuren falt sikret NATO fred mellom medlemsland som var innblandet i stadig mer grusomme kriger mot hverandre. NATO (og EU gjennom den økonomiske integrasjonen) fikk en slutt på dette. NATO sørget i tillegg for en amerikanske sikkerhetsgaranti og beskyttet mot kommunistiske diktaturstater lengre øst. Uten NATO kunne Europa sett svært annerledes ut.

Så stor suksess var NATO at alliansen ikke bare vant den kalde krigen, men de fleste av de tidligere motstanderne i Warszawapakten er blitt medlemmer i NATO helt frivillig. Og i stedet for å legge ned da den kalde krigen var over etter Sovjetunionens kollaps i 1991 tok NATO på seg å gjenopprette fred og gripe inn mot overgrep og menneskerettighetsbrudd på Balkan og etter hvert også andre steder der det var konflikter som kunne true demokrati og fred i verden.

Oliver Kamm minner om NATOs hovedarkitekt Ernest Bevin i sin blogg i Times Online og hvordan han nektet å dø før NATO var en realitet. 4. april 1949 sa Bevin:

"It is given to few men to see their dreams fulfilled. Three times in the last year I know I have nearly died, but I have kept myself alive because I wanted to see the Atlantic Alliance properly launched. This has been done
today."

Utenriksminister Jonas Gahr Støre holdt en tale om NATOs 60-årsjubileum i Oslo Militære Samfunn for noen dager siden der han trakk linjene tilbake til Ernest Bevin og sa:

"En gang ble den samme Bevin også spurt om hva som var den egentlige målsettingen for hans politiske arbeid. Til dette svarte denne tidligere kusken, trikkekonduktøren, havnearbeideren og grunnleggeren av Storbritannias største fagforening, Transportarbeiderforbundet – at målet for hans politiske arbeid, det var; ”å kunne gå ned på Victoria Station og kjøpe en billett til hvor pokker i verden jeg vil”. En enkel men grunnleggende visjon: Frihet, fred med naboland, rettigheter – og å kunne kjøpe en billett og reise hvor man vil."

Så enkelt og så godt kan man si det. Det er all mulig grunn til å gratulere NATO med dagen. Men som både Oliver Kamm og Jonas Gahr Støre understreker er det samtidig et stort behov for å modernisere og gjøre NATO bedre rustet til å møte dagens sikkerhetspolitiske utfordringer.

Oppdatert kl 15.42: Og da melder blant annet VG og Dagbladet at Anders Fogh Rasmussen blir NATOs nye generalsekretær. Han fortjener også en gratulasjon i dag.

torsdag 2. april 2009

London Calling: krisetiltak til 1100 mrd USD

Så ble G-20 møtet enige om å bruke 1100 milliarder dollar på tiltak mot finanskrisen. Men så vidt jeg skjønner er det snakk om tiltak som styrker IMF og utviklingsbankenes mulighet til å låne ut penger, ikke direkte stimulanser i økonomienFinancial Times skriver

"A total of $1,100bn could be made available to fight the international financial crisis, including $750bn in funding for the International Monetary Fund, $250bn for trade finance and $100bn for multilateral development banks, according to the communiqué issued at the end of the summit. 

On top of the funding measures, G20 leaders pledged to crack down on tax havens, extend regulation of the financial system to large hedge funds, set tougher pay rules in the financial services and oversee credit ratings agencies

But there was no agreement for a new global round of fiscal stimulus, upsetting hopes in the US, UK and Japan after Germany and France pressed for an emphasis on tougher regulation to prevent future crises."

The London Summit har egne nettsider der man kan lese beslutningene og hva lederne selv sier om dem. Mer om G-20 møtet i Wall Street Journal, New York Times og Bloomberg. Paul Krugman er fornøyd. Og Jens Stoltenberg sier at dette er bra for norsk eksportindustri.

Jeg har plassert min blogg i Fornebunorske bloggkart!
Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

70 735 helt arbeidsledige i Norge - opp 69 %

Nye ledighetstall for mars fra NAV i dag. Og som ventet er det en kraftig vekst i ledigheten fra i fjor. Nå er i alt 70 735 helt arbeidsledige i Norge. I forhold til mars i fjor er det 28 941 flere helt ledige. Det er en oppgang på hele 69 prosent.

Mest interessant er det å se ledigheten i ulike bransjer. Som en kunne forvente er det byggenæringen som er hardest rammet med en vekst på 171 prosent. Så kommer industrien med en vekst på 107 prosent fra mars i fjor.

Ledigheten innen ingeniør- og ikt-fag økte med hele 80 prosent (1000 flere ledige), men fra en situasjon med et veldig stramt marked i utgangspunktet, så ledigheten er fortsatt bare 1,2 prosent i denne gruppen. I gruppen akademiske yrker økte ledigheten med 33 prosent fra i fjor og ledigheten blant ledere økte med 59 prosent.

Like interessant er det jo å se hvor mange nye stillinger som lyses ut nå. NAV sier:

"I løpet av mars blei det registrert 25 prosent færre nye ledige stillingar enn i same periode i fjor. Det var nedgang innan alle yrkesgrupper bortsett frå undervisning der det var ein auke på tre prosent. Nedgangen var størst innan ingeniør- og IKT-fag med 49 prosent færre nye ledige stillingar."

Vi må nok regne med at ledigheten vil øke kraftig også i månedene som kommer. Og at det etter hvert er slik at flere deler av næringslivet blir hardere rammet, blant annet de kunnskaps- og teknologibedriftene som leverer forskning, teknologi, design og konsulenttjenester til eksportindustrien. 

Det er derfor veldig viktig at krisetiltakene i fortsettelsen er innrettet mot å bygge innovasjonsevne, forskning og kompetanse. Og at bedriftenes innovasjonsprosjekter får en risikoavlastning gjennom for eksempel bedre skatteinsentiver. Abelias kunnskapspakke fra desember er fortsatt like aktuell som svar på krisen.

tirsdag 31. mars 2009

Twitter Frenzy

The Daily Show With Jon StewartM - Th 11p / 10c
Twitter Frenzy
comedycentral.com
Daily Show Full EpisodesEconomic CrisisPolitical Humor

Hva er det egentlig Twitter kan brukes til? Noe nyttig? Jon Stewart har en av de mer morsomme beskrivelsene av hva alle de nye nettverksverktøyene gjør med oss. Men når Jens fra og med i går er på Twitter må det jo være viktig. Jens Stoltenberg sin twitterside er her. Erna har allerede vært der en stund.

Uten at det er noen sammenheng, har også Abelia kommet på Twitter i dag (sjekk den elegante designen Hege har laget for Abelia). Dessuten har Rune Foshaug, Inge Jan Henjesand, Øystein Mjelve, Hege Guttormsen og jeg etablert oss på Twitter. Inspirert av erfarne web 2.0 folk som Hilde Widerøe Wibe og Terje Wold som har misjonert en stund om hvor nyttig og viktig dette er.
 
Jeg tror aldri en ny kommunikasjonsteknologi har vokst så raskt noen gang i historen som Twitter gjør akkurat nå. Og da sammenligner vi med ting som radio, tv, telefon, internett, e-post, mobiltelefon og facebook. Veksttakten fra februar i fjor til februar i år er på 1382 prosent. Nå er selvsagt både Facebook og MySpace veldig mye større i antall brukere fortsatt, men jeg har på følelsen at det kommer til å skje mye mer her.

Og denne veksten er vel noe av problemet også. For Twitter mangler en forretningsmodell. De tar ikke betalt fra kundene og har heller ingen annen identifiserbar inntektsmodell. Og da kan den formidable suksessen være begynnelsen på slutten hvis de ikke finner på noe lurt snart. Her er noen refleksjoner om veien videre for Twitter

Seks av ti i verden har mobiltelefon

The Guardian skriver at 4,1 milliarder mennesker i dag har en mobiltelefon og at veksten er størst i Afrika. Det betyr at seks av ti mennesker i verden nå har mobil og at vi er langt over halveis til full mobildekning. Noen har blitt mobilmillardærer.

"The speed and scale of the world's love affair with mobile phones was revealed yesterday in a UN report that showed more than half the global population now pay to use one.The survey, by the International Telecommunications Union (ITU), an agency of the UN, also found that nearly a quarter of the world's 6.7 billion people use the internet. 

But it is the breathtaking growth of cellular technology that is doing more to change society, particularly in developing countries where a lack of effective communications infrastructure has traditionally been one of the biggest obstacles to economic growth. By the end of last year there were an estimated 4.1bn mobile subscriptions, up from 1bn in 2002. That represents six in 10 of the world's population (...) Africa is the continent with the fastest growth, where penetration has soared from just one in 50 people at the turn of the century to 28%."

The Guardian har også noen grafiske illustrasjoner av dette og noen oversikter over hvile land som er mest og minst utviklet når det gjelder ikt. Link til selve FN/ITU-rapporten finnes her. Ganske interessant dette at mobilveksten globalt er langt kraftigere enn veksten i tilkoblinger til internett via pc. I noen land ser det ut til at mobiler brukes til en rekke ting vi vanligvis bruker pc til her i Norge, som for eksempel bank- og betalingstjenester.

Mobile Monday og Trådløs Framtid arrangerte temakveld i går med noen veldig interessante foredrag om mobilmarkedene i Korea og Japan. To markeder som er ganske forskjellige fra de nordiske, men som kanskje også ligger i forkant av oss på noen sentrale områder. De har blant annet fått til dette med å bruke mobiltelefonen som betalingsmiddel og legitimasjon både på nett og i butikk. 

Og så lærte jeg at japansk er verdens største språk på blogg fordi japanerne sitter og blogger på mobiltelefonene sine på vei til og fra jobb. Og de har veldig lang reisevei. Presentasjonene ligger her på Trådløs Framtids nettsider.

Jeg har tidligere vært inne på at mobile kommunikasjonstjenester kanskje ikke blir så hardt rammet som andre varer og tjenester av finanskrisen. Den eksplosive veksten i mobile tjenester i mange av verdens fattigste land er med på å understreke dette poenget. Mobiltelefonen er ikke en luksusdings, men et helt nødvendig verktøy.

mandag 30. mars 2009

Bilkrakk

Børsene er kraftig ned igjen og det virker som markedet blir i dårlig humør hver gang vi hører noe nytt om bilindustrien. Nesten uansett hva vi hører. Obama signaliserer nå at konkurs for GM og Chrysler kan være en del av den langsiktige løsningen. Markedet er misfornøyd både når Obama vil redde bilindustrien og når han ikke vil gjøre det.

Nå er det kanskje ikke så rart at Detroit gjør at mange kommer i dårlig humør. Grafen til venstre viser noe av problemet. Det er i mange år vært langt større vekst i antall produserte biler enn i antall nye sjåfører. CNN Money har under vignetten "Detroits Downfall" en serie grafer som viser hvorfor dette måtte gå galt.

Nå har Rick Wagoner i GM gått av som konsernsjef og Obama har gitt selskapet 60 dager på å legge fram en bærekraftig plan for fremtiden. Uansett vil amerikansk bilindustri se veldig annerledes ut etter dette.

søndag 29. mars 2009

Massiv økt satsing på forskning i USA

Etter å ha falt siden 70-tallet satser USA under Obama igjen massivt på energiforskning (slik grafen til venstre fra siste The Economist viser). Finanskrisen er ikke et argument for å kutte kostnader til FoU og innovasjon i USA. Krisen er en grunn til å satse mangedobbelt.

Og fordi USAs energiavhengighet av stadig dyrere olje fra Midt Østen blir sett på som noe av årsaken til problemene, er det ikke overraskende slik at forskning på mer miljøvennlig energi og utvikling av ny amerikansk energiteknologi får en kraftig vekst i det nye forskningsbudsjettet.

Men det er ikke bare forskning på energi det satses på i USA nå. Stort sett all forskning får et løft. Det nye føderale budsjettet, selv uten stimulansepengene, har en vekst på 4,7 prosent til 151 milliarder USD:

"Included in the omnibus bill is $151.1 billion in federal R&D, an increase of $6.8 billion or 4.7 percent above the FY 2008 estimate.  As a result, every major R&D funding agency will receive an increase greater than the expected rate of inflation, and in many cases the final FY 2009 numbers are larger than the budget request submitted by the previous administration to the 110th Congress."

Sitatet kommer fra nettstedet til interesseorganisasjonen The American Assosiation for Advancement of Science (AAAS) som har sett på tallene i budsjettet for 2009 som nå endelig er vedtatt og er svært fornøyd. Og det er jo ikke rart. Å øke det ordinære føderale forskningsbudsjettet med nesten fem prosent når BNP faller kraftig vitner om at dette er en viktig del av strategien Obama har for å bygge opp et mer kunnskapsintensivt og konkurransedyktig USA.

Men det stopper ikke der. For også den amerikanske krisepakken har en rekke satsninger på forskning utover det som ligger i det vanlige budsjettet. I følge AAAS ligger det 21,5 milliarder USD i friske midler til forskning i Recovery Act, der rundt halvparten skal gå til National Institute of Health. AAAS har en gjennomgang av hva disse ekstraordinære forskningspengene skal gå til

"Basic competitiveness-related research, biomedical research, energy R&D, and climate change programs would be high priorities in the final economic recovery bill. The National Science Foundation (NSF), the Department of Energy Office of Science (DOE OS), and the National Institute of Standards and Technology (NIST), the three agencies highlighted in the America COMPETES Act of 2007 and President Bush’s American Competitiveness Initiative (ACI), would all receive significant boosts to their budgets. The final bill would give NIH $10.4 billion in stimulus funding as proposed by the Senate. The final bill provides $3.5 billion for energy R&D at the Department of Energy (DOE) and would fund climate change-related projects in the National Aeronautics and Space Administration (NASA) and the National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA)."

Disse ulike føderale forskningsinstitusjonene som har fått økt sine budsjetter kraftig har gjerne egne nettsider der de beskriver hvordan pengene skal brukes til å få igang amerikansk økonomi. National Science Foundations nettsider om Recovery Act (krisepakken Obama signerte 17. februar) kan leses her.

Jeg tror det er mange trekk ved USA som gjør landet bedre rustet enn de fleste andre til å komme sterkere ut av denne finanskrisen enn de gikk inn i den. Men noe av det aller viktigste er denne evnen til å satse kraftig på kvalitet innen kunnskap og forskning. Og med et mål om økt verdiskaping i det næringslivet som er basert på kunnskap. Land som klarer å øke satsingen på forskning i vanskelige tider har utvilsomt et fortrinn på litt lengre sikt.

lørdag 28. mars 2009

- Iceland is no longer a country, it's a hedge fund

Michael Lewis har skrevet en meget god artikkel om Islands vei via global finansaktør til økonomisk kollaps i aprilnummeret av Vanity Fair. Artikkelen heter  "Wall Street on the Tundraog ligger på nettet. Den er vel verdt å lese, av flere grunner.

"Iceland’s de facto bankruptcy—its currency (the krona) is kaput, its debt is 850 percent of G.D.P., its people are hoarding food and cash and blowing up their new Range Rovers for the insurance—resulted from a stunning collective madness. What led a tiny fishing nation, population 300,000, to decide, around 2003, to re-invent itself as a global financial power?"

Islands størrelse som finanskapitalist var så vanvittig stor i forhold til det lille folketallet: 

When their three brand-new global-size banks collapsed, last October, Iceland’s 300,000 citizens found that they bore some kind of responsibility for $100 billion of banking losses—which works out to roughly $330,000 for every Icelandic man, woman, and child. On top of that they had tens of billions of dollars in personal losses from their own bizarre private foreign-currency speculations, and even more from the 85 percent collapse in the Icelandic stock market. The exact dollar amount of Iceland’s financial hole was essentially unknowable, as it depended on the value of the generally stable Icelandic krona, which had also crashed and was removed from the market by the Icelandic government. But it was a lot.

Lewis reflekterer over flere andre interessante forhold, blant annet det spesielle islandske kjønnsrollemønsteret som også preger islandsk politikk.  Og hvordan en nasjon der rikdommen er bygget på fisk (som eksporteres) og energi (som ikke kan eksporteres, men brukes til å etablere kraftkrevende industri) plutselig omdanner seg til et globalt finanssentrum i løpet av noen få år. Lewis er som mange andre forundret over hvor lite villige islendinger har vært til å lytte til advarsler og kritikk. Mange utenfor Island så at dette var en boble og sa at det måtte gå galt, men selv rett før han gikk av la statsminister Geir Haarde fortsatt skylden på ytre forhold:

"Haarde has his story, and he’s sticking to it: foreigners entrusted their capital to Iceland, and Iceland put it to good use, but then, last September 15, Lehman Brothers failed and foreigners panicked and demanded their capital back. Iceland was ruined not by its own recklessness but by a global tsunami. The problem with this story is that it fails to explain why the tsunami struck Iceland, as opposed to, say, Tonga."

Jeg synes Michael Lewis er en av dem som skriver aller best om banker, aksjemarkeder og og den pågående krisen og jeg har tildigere anbefalt andre ting han har skrevet. Ikke minst artikkelen "The End" fra Conde Nast Portifolio som må være noe av det beste som er skrevet om finanskrisen.

torsdag 26. mars 2009

Disruptiv innovasjon på gang i spillbransjen?

Jeg er ikke sikker, men jeg tror kanskje noe viktig er på gang i spillkonsollbransjen. I form av en ny aktør med en disruptiv teknologi og  forretningsmodell. Og det er jo spennende med noen som tror de skal klare å forandre måten vi kjøper og spiller spill på. Litt historie: 

Noen vil huske at sist det skjedde noe virkelig stort i konsollkampen var på slutten av 2006 da Nintendo kom på markedet med Wii, en maskin med langsommere prosessor og grafikkort enn Playstation 3 og slett ikke like gode muligheter for onlinespill, og likevel knuste de konkurrentene. Fordi de hadde det kuleste og mest innovative brukergrensesnittet. En maskin som hele familien kunne bruke. Eller som Forbes skriver om Nintedos utfordring nå:

"Nintendo's job is simple: Stay on top. Just three years ago, the game company's president, Satoru Iwata, came to San Francisco to offer some of the first details of a mysterious new gaming console, dubbed "Revolution." The console, later renamed Wii, went on sale in late 2006, and the rest is history. Nintendo has sold more than 50 million of the consoles, blasting past Sony and Microsoft just as the duo seemed on the verge of pushing Nintendo into irrelevance. Nintendo is now Japan's second-most valuable company."

Selv brukte jeg hele romjula i 2006 til å lete etter en Nintendo Wii og hadde flaks. Mange måte vente i ukevis. Og siden har salget bare økt i takt med at nye varianter av Super Mario har kommet ut. Den har i dag solgt mer enn dobbelt så mye som PS3 (men fortsatt under halvparten av PS2).

Men denne uken er det vist fram noe helt nytt som i følge Dagbladet er "spillenes framtid". En liten dings og en tjeneste som heter OnLive som kommer senere i år. Der man ikke eier en konsoll og ikke kjøper spill i butikken, men der spill streames via det ultraraske bredbåndet ditt via en liten dings og direkte til din tv. Uten behov for hardware som konsoll eller pc og uten spill på plastskiver.

Det er jo ingen tvil om at det logikk i dette. Spillindustrien går samme vei som musikk og filmbransjen. I hvert fall hvis spillprodusentene vil selge spill på denne måten. "OnLive could threaten Xbox, PS3, and Wii" skriver de i cnet.

Men den største utfordringen for å dette til å fungere er nok båndbredden og maskinkraften i den lille boksen. Rune Fjeld Olsen i VG tror ikke det er mulig med dagens båndbredde og maskinkraft å god nok kvalitet til å ta opp kampen med konsollene. Men at Cloud computing også vil innta spillbransjen er det ikke mye tvil om. Og det er vel derfor Nintendo nå utvider langringsmulighetenWii til 32 GB. Sånn at du skal kunne lagre enda flere nedlastede Virtual Console spill fra nettet.

onsdag 25. mars 2009

Hvorfor noen steder klarer seg bedre gjennom krisen

Det er en veldig interessant artikkel av Harvardøkonomen Edward L. Glaeser i New York Times. Den heter "How Some Places Fare Better In Hard Times" og handler om hva som gjør at noen byer har dramatisk høyere vekst i arbeidsledigheten under krisen enn andre.

Sammenligningen gjelder amerikanske byregioner, men problemstillingen er jo akkuret like aktuell i Europa og i Norge. For det er jo det å omstille for å komme styrket ut av krisen som må være noe av poenget for tiden.

Og hva er det så Glaeser har funnet ut? Han sier for det første at befolkningens kompetanse og utdanningsnivå er helt avgjørende for hvor godt et sted klarer seg gjennom finanskrisen. Andel innbyggere med høyere utdanning i en by i 2000 kan i følge Glaser forklare halvparten av variasjonen i arbeidsledighet:

"Given the enormous gap in unemployment between skilled and unskilled workers, it isn’t surprising that skills best explain today’s metropolitan unemployment rates. The share of adults with college degrees in 2000 can, on its own, explain about one-half of the variation in the unemployment rate. 

Somewhat remarkably, the educational level of the metropolitan area before World War II can do almost as well. The attached figure shows that as the share of the population with college degrees in 1940 increases by 10 percent, current unemployment levels decrease by 6.7 percent.

The enormously tight connection between skills and unemployment should remind us of the importance of investing in human capital. Skills drive the success of individuals, cities and nations. America’s future rests on the human capital of its population."

For det andre er Glaeser opptatt av at det er sammenheng mellom høy ledighet og sterk avhengighet av tradisjonelle industrier. Problemet er ikke industri som sådan, men industri som ikke er tilstrekkelig modernisert og effektivisert til å henge med i konkurransen globalt.

"Unemployment today, as in previous recessions, is strongly linked to manufacturing. Old-line industries, like car manufacturing, have been declining for decades, and such industries are also more likely to lay off masses of workers during a downturn (...) This second correlation also has a moral for government policy: Beware industrial policies aimed at keeping America tied to heavy industry. The track record of manufacturing cities over the past 50 years is dismal; artificially boosting the automobile industry seems unlikely to do any long-term good."

Veldig interessante data som også Richard Florida har fått med seg og skriver om på sin blogg under overskriften "Crisis Geography".

- Road to hell

Fra guardian.co.uk:
"The scale of transatlantic friction over a concerted plan for global economic recovery was exposed today when the current European Union president branded Barack Obama administration's programme as a "road to hell" and said European leaders were "quite alarmed" at the White House's policies."

Tsjekkia har for tiden formannskapet i EU og det var Mirek Topolanek som EU-president som holdt innlegg i EU-parlamentet i dag der han hudflettet USAs strategi mot finanskrisen. Dette er jo i en viss motstrid til det Gordon Brown sa i det samme EU-parlamentet i går:

"Yesterday, Brown told the same chamber he had just spoken to Obama in preparation for next week's London summit. "Never in recent years have we had an American leadership so keen at all levels to cooperate with Europe on financial stability, climate change, security and development," said Brown"

Litt friksjon innad i EU med andre ord. Nå hører det vel med til historien at den samme Mirek Topolanek i går fikk mistillit av parlamentet i Tsjekkia i en votering han tapte 101-96. Dette var femte mistillitsforslag i løpet av tre år. Financial Times skriver også om saken og påpeker at:

"The unexpected fall of Mr Topolanek’s government adds strength to the French argument that the presidency of a 27-member union that forms the world’s largest economy is unsuited for smaller and ill-prepared countries."

Oppdatert 26.03: Paul Krugman har noen synspunkter på dette tjekkiske utspillet og hva det sier om forskjellen mellom måten USA og Europa reagerer på finanskrisen.