Den viktigste forskjellen mellom denne nye eierskapsmeldingen og de som kom fra forrige regjering er at det nå slås tydelig fast at maktspredning og bedre rammevilkår for privat eierskap er et hovedmål for regjeringen. Statlig eierskap er ikke noe mål i seg selv, men kan være viktig i en del tilfeller for å oppnå noen samfunnsmessige mål. Begrunnelsen og innretningen på eierskapet vil variere fra selskap til selskap, men kapittel 8 i meldingen slår fast 10 gode prinsipper for hvordan staten skal forvalte sitt eierskap over alt der den er eier.
En bra ting ved denne stortingsmeldingen er at den minner om at verden er i stadig endring og at statens forhold til selskapene den eier også må være basert på at ting er i endring, teknologisk og markedsmessig, og at det som var en begrunnelse for å eie noe før kan være mindre aktuelt i dag. Derfor kan det oppstå behov for å selge seg helt eller delvis ut av statseide selskaper, i erkjennelsen av at ting kan ha endret seg på en slik måte at private er bedre egnet til å være eiere slik situasjonen er nå.
For å tydeliggjøre begrunnelsene for statlig eierskap, og vurdere hvorvidt disse har endret seg over tid, er de statlige virksomhetene delt i fire ulike kategorier. I kategori 1 finner vi selskaper der staten utelukkende har forretningsmessige mål med eierskapet. Derfor er spørsmålet om staten skal forbli en eier i disse selskapene også gjenstand for en løpende forretningsmessig vurdering og det vil være aktuelt å selge seg helt ut dersom noen er interessert i å kjøpe til riktig pris.
I kategori 2 finner vi selskaper som har forretningsmessige mål, men der det i tillegg er et mål å beholde hovedkontor og hovedkontorfunksjoner i Norge. For å oppnå dette må staten ha en eierandel på minst en tredjedel av aksjene. Dette er årsaken til at det vil kunne være aktuelt å selge noen aksjer i Telenor og Kongsberggruppen. I dag eier staten litt over 50 prosent av begge disse selskapene, noe som er langt over det som er nødvendig.
Kategori 3 består av selskaper der staten i tillegg til å ha forretningsmessige mål med eierskapet også har noen andre spesifikt definerte samfunnsmessige mål. Fordi selskapene har forretningsmessige mål vil de sektorpolitiske målene vil normalt bli ivaretatt gjennom reguleringer, konsesjoner eller andre politiske virkemidler, slik at det forretningsmessige ikke forstyrres. Men med selskaper så ulike som NSB, Posten Norge, Statkraft og Argentum Fondsfinansi denne kategorien, ser en jo at dette må vurderes konkret fra selskap til selskap.
Kategori 4 består av selskaper der formålet med statens eierskap ikke er forretningsmessig, men sektorpolitisk. Selskapene eies gjerne av et fagdepartement og er redskaper for å nå bestemte politiske mål. Eksempler på slike virksomheter er NRK, Norsk Tipping og Innovasjon Norge. Det er en stor og mangfoldig gruppe virksomheter og noe av utfordringen her er å vurdere om det fortsatt er slik at virksomheten er et egnet sektorpolitisk instrument, eller om situasjonen er endret slik at virksomheten skal flyttes til en annen kategori. Et godt eksempel på flytting er Ambita AS (tidligere Norsk Eiendomsinformasjon) som er flyttet til kategori 1 etter at det for en tid tilbake ble åpnet for konkurranse i markedet der selskapet har sin virksomhet.
I kapittel 9 i meldingen er det en nyttig gjennomgang av selskapene i alle de fire kategoriene med en beskrivelse av selskapenes formål og virksomhet, en beskrivelse av statens mål med sitt eierskap og en kommentar der det er planer om å gjøre endringer. Det er nyttig informasjon for alle som er opptatt av hva de statlige virksomhetene egentlig driver med og om regjeringen har tenkt å gjøre endringer i det statlig eierskapet.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar