Problemet med statskapitalisme

Statlig eierskap har noen problematiske sider, i hvert fall når stater prøver seg på eierskap i bedrifter som opererer i konkurranseutsatte sektorer og konkurrerer med private bedrifter. Da blir statlig eierskap noe annet enn å eie og drive velferdstjenester, det handler i stedet om det The Economist i siste nummer kaller "statskapitalisme".

At denne formen for statlig eierskap kan være krevende å håndtere har vi fått demonstrert med all tydelighet de siste par ukene her hjemme i diskusjonen mellom Trond Giske og Telenors styreleder Harald Norvik. Akkurat hva det er som er problematisk med å prøve å påvirke Telenor politisk til å handle i strid med selskapets forretningsmessige interesser beskriver Tom Therkildsen, tidligere statssekretær hos Jens Stoltenberg i Finansdepartementet og på Statsministerens kontor, i et svært godt blogginnlegg om "Giske vs Norvik". Han skriver blant annet:

"Rammen om statens eierskap er slik at det meget godt kan oppstå situasjoner der det som er kommersielt riktig for et selskap er politisk vanskelig for de som sitter i regjering. Men modellen dikterer at hensynet til selskapet uansett skal gå foran, ellers er ikke statens eierpolitikk troverdig. Når politikerne styrer skal det skje gjennom andre virkemidler enn gjennom det direkte eierskapet, som utelukkende skal handle om selskapets interesser."

Dette gjør det litt mer kjedelig å være en politisk eier i Norge, man utøver et eierskap, men man kan ikke bruke selskapet til å forfølge egne politiske interesser. Akkurat det er bra både for bedriften og skattebetalerne. Slike klare begrensninger på politikeres handlingsrom når de utøver statlig eierskap er ikke vanlig i alle andre land. Statskapitalisme er på fremmarsj over store deler av verden og statlig kontrollerte bedrifter brukes i dag til å oppnå en rekke ulike politiske formål, inkludert å gjøre politikerne selv rikere og mektigere.

Som alternativ til et kapitalistisk økonomisk system basert på fri konkurranse og privat eierskap er tradisjonell sosialisme for lengst diskreditert. Alternativet som i stedet seiler opp, er statskapitalisme, en form for kapitalisme med et betydelig innslag av statlig eierskap i bedriftene og en betydelig suksess i enkelte land, ikke minst i Kina. I noen av de raskest voksende økonomiene i verden dominerer staten når det gjelder eierskap i børsnoterte selskaper. Staten eier 80 prosent av verdiene på børsen i Kina, 62 prosent i Russland og 38 prosent i Brasil.

The Economst har både en leder og et større spesialbilag i siste nummer om "The rise of state capitalism" der de slår fast at statskapitalismen vil bli en betydelig større utfordring for en liberal kapitalisme enn sosialismen noen gang har vært. Norges måte å forvalte petroleumsfondet og å utøve eierskap i Statoil blir eksplisitt nevnt av The Economist som et hederlig unntak, men det vanlige i land med stor grad av strategisk statlig eierskap er at forretningsmessige mål og politiske mål er sauset sammen. Og tilsynelatende fungerer det også ganske godt, det er tross at land med betydelig høyere vekst enn Europa og USA som gjør dette. The Economist skriver:

"The new model bears little resemblance to the disastrous spate of nationalisations in Britain and elsewhere half a century ago. China’s infrastructure companies win contracts the world over. The best national champions are outward-looking, acquiring skills by listing on foreign exchanges and taking over foreign companies. And governments are selective in their corporate holdings."

Nå er kvaliteten på disse statlige bedriftene sterkt varierende. For eksempel er alle de tretten største oljeselskapene i verden målt i forhold til olje i bakken, som kontrollerer tre fjerdeleder av verdens oljereserver, eid av stater, men kvaliteten på ledelsen og eierskapet i disse bedriftene er svært ulik. Saudi Aramco, det Saudi Arabiske statsoljeselskapet, ledes av profesjonelle folk og er svært veldrevet. PDVSA, det venezuelanske statsoljeselskapet, brukes som Presidens Hugo Chavez private godtepose, der han for eksempel kan skaffe godt betalte jobber til venner og allierte.

I følge the Economist er det uansett slik at selv om det tilsynelatende går bra en lang periode med statlig eierskap, for eksempel når et land skal etablere eget næringsliv i råvareindustrier eller bygge ut grunnleggende infrastruktur, vil det over tid bli stadig større problemer fordi det statlige eierskapet har noen innebygde problemer man ikke kommer unna, selv om man har profesjonelle eiere og et godt drevet selskap.  Problemet er at:

"...state capitalism nevertheless suffers from deep flaws. How can the state regulate the companies that it also runs? How can it stop itself from throwing good money after bad? How can it remain innovative when innovation requires the freedom to experiment?"

Det er en sammenheng mellom eierskap og kompetanse, og det kan nok være slik at noen typer eiere passer best bedre i noen typer bransjer enn i andre. Det er i hvert fall slik at en stat er en type eier som verken liker å ta veldig stor risiko eller er spesielt glad i å drive frem smertefull omstilling når det krever nedbemanning, Statlig eierskap kan derfor være spesielt krevende i bransjer som er inne i store teknologiske skift og der det er nødvendig med radikal innovasjon.The Economist peker i tillegg på et enda mer grunnleggende problem, som handler om frihet:

"But state capitalism’s biggest failure is to do with liberty. By turning companies into organs of the government, state capitalism simultaneously concentrates power and corrupts it. It introduces commercial criteria into political decisions and political decisions into commercial ones. And it removes an essential layer of scrutiny from central government. Robert Lowe, one of the great Victorian architects of the modern business corporation, described businesses as “little republics” that operate as checks and balances on the power of the big republic of government. When the little republics and the big republic are one and the same, liberty is fatally weakened."

Dette kommer til å bli en viktig politisk debatt fremover i mange land. Det er viktig å tenke igjennom, slik The Economist gjør, både de rent praktiske og de mer prinsipielle sidene ved å la staten ta rollen som lokomotiv i næringslivet. Det må være noen yttergrenser for hva politikere kan blande seg bort i.