Historiske kommunevedtak

Stortinget vedtok torsdag i forrige uke den største reduksjonen i antall kommuner siden kommunereformen som ble avsluttet på 1960-tallet. 

Da kommunene ble til i 1837 fikk Norge 392 kommuner. På det meste på 1930-tallet hadde Norge 744 kommuner. Etter reduksjonen på 60-tallet ble det 454 kommuner. Nå har Stortinget gjort noen historiske vedtak som gjør at det fra 2020 bare vil være 354 kommuner i Norge. 

Det er første gang antall kommuner er lavere enn det var i 1837. Med tanke på hvor annerledes kommunikasjonen er i dag og hvor mye større oppgaver dagens kommuner har, er det veldig kloke og riktige vedtak Stortinget nå har gjort. Og de aller fleste av disse vedtakene bygger på lokale prosesser som endte med enighet, og ble enstemmig vedtatt i Stortinget. I noen få tilfeller har det vært uenighet lokalt og Stortinget har skåret igjennom selv om en kommune har vært imot en sammenslåing. 

Med de sammenslåingene som er gjort tidligere i denne perioden og de som Stortinget vedtok på torsdag, ser listen over nye norske kommuner i 2020 slik ut. Omkring 1,6 millioner mennesker bor i disse kommunene:

1.   Sandefjord, Andebu og Stokke (gjennomført fra 01.01.2017)

2.   Larvik, Lardal (fra 01.01.2018)
3,   Hof, Holmestrand, og Sande (Hof og Holmestrand fra1.1.2018. Sande fra 01.01.2020.)
4.  Tjøme og Nøtterøy (fra 01.01.2018)
5.   Rissa og Leksvik (fra 01.01.2018)

6.   Moss og Rygge

7.   Askim, Hobøl, Spydeberg, Eidsberg og Trøgstad
8.   Aurskog-Høland og Rømskog
9.   Oppegård og Ski

10. Skedsmo, Fet og Sørum

11. Asker, Hurum og Røyken

12. Drammen, Nedre Eiker og Svelvik
13. Tønsberg og Re
14. Bø og Sauherad
15. Lyngdal og Audnedal
16. Mandal, Marnardal og Lindesnes
17. Kristiansand, Søgne og Songdalen
18 Stavanger, Rennesøy og Finnøy
19. Forsand og Sandnes
20. Fjell, Sund og Øygarden
21. Radøy, Lindås og Meland
22. Os og Fusa
23. Ullensvang, Odda og Jondal
24. Voss og Granvin
25. Førde, Naustdal, Gaular og Jølster
26. Selje og Eid
27. Sogndal, Balestrand og Leikanger

28. Flora og Vågsøy
29. Volda og Hornindal

30. Stordal og Norddal
31. Fræna og Eide
32 Ålesund, Sandøy, Skodje, Haram og Ørskog
33. Molde, Midsund og Nesset
34. Trondheim og Klæbu
35. Hemne, del av Snillfjord (Vennastranda) og Halsa
36. Hitra og del av Snillfjord (Sundan/Hemnskjela)
37. Orkdal, Agdenes, Meldal og del av Snillfjord (Krokstadøra)
38. Bjugn og Ørland
39. Roan og Åfjord
40. Verran og Steinkjer
41. Namdalseid, Namsos og Fosnes
42. Vikna, Nærøy, Leka og Bindal
43. Narvik, Ballangen og nordøstsiden av Tysfjord
44. Hamarøy og sørvestsiden av Tysfjord
45. Skånland og Tjeldsund
46. Tranøy, Lenvik, Berg og Torsken
47. Kvalsund og Hammerfest

Noe av det mest oppmuntrende i debatten torsdag var at både regjeringen og samarbeidspartiene var svært tydelige på at kommunereformen må fortsette. Vi har kommet langt i denne perioden, men vi må fortsette. Det kan ikke gå 50 år til neste gang. Mange steder bør diskusjonen komme raskt nettopp fordi denne kommunereformen påvirker lokale samarbeidsforhold og rammebetingelser for å løse ulike oppgaver. 

Det er satt i gang noe historisk som vil få stor betydning framover. Heldigvis, for alternativet ville være å fortsette med en struktur fra 1960-tallet som ikke vil være i stand til å levere gode nok tjenester til innbyggerne. Det ville gitt mer sentralisering av ansvar og oppgaver. Dersom vi skal unngå sentralisering og heller utvide kommunenes ansvar, er vi avhengige av at kommunereformen fortsetter.