Digitaliseringsrådets erfaringsrapport 2023

Digitaliseringsrådets erfaringsrapport kom på slutten av 2023, så jeg er noen uker på etterskudd med å skrive om den. Men den er så full av gode råd og refleksjoner, bygget på mange års erfaring fra statlige digitaliseringsprosjekter, at disse rådene ikke går ut på dato med det første.

Jeg må kort minne om bakgrunnen for at vi har dette rådet, som så dagens lys i 2016. På det tidspunktet hadde vi hatt flere store it-prosjektskandaler med statlige it-prosjekter, blant annet i NAV.  Prosjektene leverte ikke det de hadde lovet. Politikere og etatsledere hadde ikke god nok styring og kontroll, og ga uttrykk for at de ikke hadde kompetansen og tryggheten man trenger for har ansvaret for styre store og komplekse digitale omstillingsprosjekter. 

Samtidig var det også i denne perioden en klar oppfatning av at til tross for noen enorme it-prosjekter som fikk problemer, var digitaliseringstempoet generelt for lavt de fleste steder i offentlig sektor. Og årsaken var sannsynligvis noe av den samme: Lederne følte  ikke at de hadde tryggheten og kompetansen som trengs. Og det var heller ikke noe opplagt sted å gå for å få støtte og gode råd. Det var tryggere å la være å gjøre noe enn å gjøre noe. Så kan man lure: Er ikke det litt underlig at staten manglet et sted å gå hvor man kan få help til å kvalitetssikre konsepter og prosjekter, og sparre med folk som har lang erfaring, før de store pengene begynner å rulle? For veldig store prosjekter på flere hundre millioner kroner er det et krav om både konseptvalgsutredning (KVU) fra prosjekteier og en ekstern kvalitetssikring (KS1 og KS2) i to trinn før et hovedprosjekt får starte opp. Men ikke for de mellomstore og små prosjektene.

Og slik ble Digitaliseringsrådet født i 2016 som et slags lavterskeltilbud til de som ikke må gjennom en obligatorisk og omfattende ekstern kvalitetssikring, men ber om eller burde be om råd og hjelp likevel. Regjeringen besluttet å opprette rådet og Kommunal og moderniseringsdepartementet spurte tidligere skattedirektør Svein Kristiansen om å lede det, en leder med flere suksesser på CVen. Han fikk også oppnevnt en liten gruppe folk med mye erfaring fra toppledelse og ledelse av digitale omstillingsprosjekter fra både offentlig og privat sektor. også noen som har lært av ting som ikke gikk så bra. Sekretariatet ble lagt til Difi, som litt senere ble del av Digitaliseringsdirektoratet. 

Erfaringsrapporten for 2023 er derfor også litt spesiell fordi Svein Kristiansen som har ledet rådet helt siden det ble opprettet i 2016 nå gir seg og overlater ansvaret til andre. Det har blitt mange prosjekter og etter hvert mange gode erfaringsrapporter. Dette arbeidet fortjener Svein Kristiansen og de øvrige i hans råd en stor takk for. Ikke bare har  mange prosjekter fått hjelp til å komme seg ut av blindveier, eller en tilstand der de ikke har tenkt godt nok igjennom hva de ønsker å oppnå, og for hvem? De har også, gjennom alle disse prosjektene de har vurdert, fått enormt med innsikt i hvordan digitaliseringsarbeidet i hvert enkelt prosjekt og i det store bildet kan bli bedre. 

Den nye erfaringsrapporten deler noen av disse viktige innsiktene. Jeg skal ikke gjenta alt det her. Det er veldig lurt å lese dette selv, men jeg vil trekke frem noen av de viktigste temaene de løfter frem. Svein Kristiansen har skrevet et forord der han er særlig opptatt av at tempoet på digitaliseringen fortsatt er for lavt og at for å lykkes med en raskere endring må vi jobbe på andre måter, mye mer på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer;

"For å få meir verdi av digitalisering må vi jobbe på nye måtar og fornye oss. Dette klarer vi ikkje utan å samarbeide på tvers av alle nivå og sektorar. Forvaltninga er inne i ein digital transformasjon med nye samarbeidsformer. Teknologiutviklinga går stadig raskare. Det er ingen grunn til å vente på den digitale transformasjonen. Vi står allereie i han"

Det å jobbe på nye måter, mer tverrgående, mer brukerorientert og mer smidig, er lett å si, men ikke spesielt lett å gjøre hvis man ikke har gjort det før, og rett og slett ikke vet hva det egentlig innebærer. Den neste delen av rapporten "Meir trening gir bedre løysinger" handler om hvordan man trener på og jobber med å utvikle en måte å jobbe på som gir resultatene man ønsker. Her skriver de om  kultur og kompetanse, og hvordan man får tak i rett kompetanse. Og om smidige prosesser, produktorganisering, selvstendige team, veikart og målbilder, og om hvordan disse tingene må fungere i en kontekst som er offentlig sektor med sine forskrifter, retningslinjer og budsjettprosesser.

Den neste delen av rapporten bruker overskriften "modige leiarar veit ikkje alltid best". Modige ledere trenger vi, men ikke ledere som tror de har alle svarene selv. Rapporten reflekterer over balansen mellom det løse og fleksible og det faste og styrende, og hvordan det ser ut når det ikke er et enten-eller, men et spørsmål om å variere ledelsesmodell gjennom ulike faser av arbeidet. Jeg synes digitaliseringsrådet treffer godt på beskrivelsen av ledere og lederrollen når de skriver at:

"Fleire og fleire som kjem til rådet, verkar å vere på veg frå såkalla tradisjonell leiing til ein annan type leiing. Kva denne typen leiing er, har verken dei eller vi eit eintydig svar på. Det vi likevel veit sikkert, er at smidig utvikling utfordrar måten mange leiar og styrer verksemdene sine på i dag. Vande måtar å leie på, kjende strukturar og personlege eigenskapar som før blei verdsett, er i endring. Digitaliseringsrådet har møtt fleire verksemdsleiarar som har fått kjenne dette på kroppen."

Erfaringsrapporten har kanskje flere gode spørsmål enn fiks ferdige svar når det gjelder hvordan bedre resultater skal oppnås. Det er gode refleksjoner og det er gode eksempler på erfaringer som er gjort. Og det er slik det må være, tenker jeg, i en tid der vi er i ferd med å skaffe oss flere erfaringer med hvordan digital omstilling skal ledes.. Her finnes det ikke et svar eller en fasit man kan plukke ut av en manual. Det er ikke mulig å ekspertutrede seg frem det ene korrekte svaret heller, til det er det for mange kompleksiteter og avhengigheter, og kanskje flere mulige veier til målet. Derfor har heller ikke denne erfaringsrapporten fått en form som en slik ekspertrapporrt. I stedet beskriver den måter å jobbe, og styre, lede og samarbeide, som øker sjansen for å lykkes når vi skal løse vår tids mest komplekse utfordringer. Og nettopp derfor er det blitt en god rapport som utforsker og utfordrer, og som kan bidra til en mer opplyst og bedre samtale om hvilket problem som skal løses, hva som skal gjøres og hvordan man skal gjøre det.