Blondie: Hanging on the Telephone

Jeg må trekke frem enda et videoklipp fra konserten Blondie hadde i musikkprogrammet "Top Pop" i  Nederlandsk TV i 1978 der de spilte sanger fra albumet "Parallel Lines" flere uker før albumet faktisk kom ut. Sangen "Hanging on the Telephone" ble senere tredje singel fra albumet, en coverlåt som først ble utgitt av bandet The Nerves fra California tidligere samme år, men ikke ble noen hit, mens Blondies versjon gikk til nummer 5 på listen i UK. Frem til da var det bare en annen coverlåt "Denis" som hadde vært høyere på listene for Blondie, mens de i løpet av bare to år etterpå kom med en lang serie med hitlåter der i hvert fall fem av den gikk helt til toppen.

En liten kuriositet er at Jack Lee fra The Nerves som skrev "Haning on the Telephone" hadde litt senere skrev låter for Paul Young til albumet No Parlez, blant annet mosterhitlåten "Come Back and Stay":

Blondie: 11:59

Det er på tide å grave litt i musikkarkivet på YouTube igjen. Og jeg vender stadig tilbake til New York-bandet Blondie som slo igjennom i Europa før de ble store i USA. Fordi de var en del av den unge alternative bølgen fra omkring 1977-78 og delte omgangskrets og scene med mange av de mest kjente av datidens punkere, ble de også puttet i den båsen i begynnelsen. Mens de i realiteten var et veldig bra pop-band. Og aller best var albumet Parallel Lines som kom i september 1978, men først gikk til topps på hitlistene i UK i februar 1979 og klatret til 6. plass på Billboard-listen i USA i april.

Hele fem av sangene fra albumet ble gitt ut på singel og to av dem, "Sunday Girl" og "Heart of Glass" ble listetopper i UK. Den siste er vel strengt tatt en diskolåt, som skuffet noen gamle fans, men sørget for det store kommersielle gjennombruddet. Men Parallel Lines er mye mer enn de fem singlene. Hele albumet er verdt å høre på. Her er sangen "11:59" i et opptak fra det nederlandske TV-programmet PopTop der Blondie spille syv sanger fra albumet allerede en måned før albumet kom ut. Det høres rart ut i dag, men var tydeligvis mulig i 1978.

BNP-nedgang i USA to kvartaler på rad

Er det offisielt en økonomisk tilbakegang i USA, en såkalt resesjon?  Og det bare to år etter den forrige, da pandemien brøt ut og BNP falt litt første kvartal 2020 og veldig mye i andre kvartal da pandemien slo til for fullt og store deler av arbeidsliv og samfunnsliv stengte ned. Da var det ingen tvil om at det var resesjon.

Men kan det være resesjon nå når sysselsettingen er så høy? Den forenklede definisjonen av resesjon er at det er en nedgang i BNP-tallene to kvartaler på rad, Og det var dette dagens tall fra USA viste, Riktignok en mye svakere nedgang enn i første og andre kvartal 2020, men en nedgang,  Og riktignok også med forbehold om at tallene er foreløpige og kommer til å bli justert.

Så dette med nedgang i to påfølgende kvartaler en forenkling og det er litt mer som må bekreftes dersom økonomene skal slå fast at resesjonen er offisiell. New York Times skriver:

"The 0.2 percent decline followed a contraction of 0.4 percent in the first three months of the year — meaning that by one common but unofficial definition, the U.S. economy has entered a recession a mere two years after it emerged from the last one. Most economists still don’t think the economy meets the formal definition of a recession, which is based on a broader set of indicators including measures of income, spending and employment. The G.D.P. data itself will also be revised several times in the months ahead. Still, the data released on Thursday left little doubt that the recovery is losing momentum amid high inflation and rising interest rates. Business investment and construction activity both fell in the second quarter after rising in the first. Consumer spending, adjusted for inflation, remained positive but slowed."

Solenergi i Europa vokser raskere enn forventet

Invasjonen i Ukraina har satt en del energipolitiske dilemmaer på spissen. Det er bred enighet om å bli minst mulig avhengig av Russland, men i flere europeiske land pågår det diskusjoner om hva det innebærer i praksis. Betyr det å forlenge levetiden til kullkraftverk som skulle avvikles på grunn av klimamålene? Betyr det å satse mer på naturgass og LNG fra andre steder enn Russland og investere tungt i LNG-terminaler, regassifiseringsanlegg og gasskraftverk? Eller betyr det en enda raskere overgang til sol- og vindkraft enn tidligere planlagt?

Kanskje betyr det litt av alt dette. Det er tross alt ikke slik at politikere alene bestemmer hva energiprodusenter skal satse på og investere i. Og dagens turbulente situasjon i energimarkedene vil helt sikkert føre til både konkurrerende politiske oppfatninger om hva som er riktig strategi, men også konkurrerende forretningsstrategier. Og det kan jo bli spennende.

Det som i hvert fall virker sikkert er at satsingen på fornybar energi ser ut til å overoppfylle forventningene om vekst. Den europeiske interesseorganisasjonen for solenergi, SolarPower Europe skriver i en pressemelding nå i juli at prognosene for ny installert solenergikapasitet i 2022 overgår selv de mest optimistiske prognosene fra tidligere:

"SolarPower Europe's mid-year analysis shows that European solar is set to overshoot even our highest deployment projections for 2022, and support the continent’s shift from gas. After breaking a decade-long installation record in 2021 with 27 GW, 2022 is set to see 39 GW of new European solar capacity. 39 GW of additional solar replaces the equivalent of 4.6 BCM of gas."

Mens prognosen for 2022 som ble publisert før krigen i Ukraina la til grunn en vekst på 29 GW kapasitet, litt opp fra et svært godt år i 2021, er den nye prognosen ytterligere 10 GW høyere. Men hvor mye er egentlig 39 GW produksjonskapasitet? Jeg ser at den norske regjeringens planer for utbygging av offshore havvind legger opp til å tildele arealer for en produksjonskapasitet på 30 GW innen 2040. Den installerte vannkraftkapasiteten i Norge i dag er på omkring 33 GW og produserer ca 138 TWh i et normalår, 

Nå vet ikke jeg om 39 GW produksjonskapasitet innenfor solenergi kan regnes om til energiproduksjon (TWh) på samme måte som med vannkraft (kapasitetsutnyttelsen varierer kanskje mer med værforholdene), men det høres uansett veldig mye ut. I følge SolarPower Europ vil det kunne erstatte russisk gass til en verdi av 7 milliarder euro, Selv om bakteppet er tragisk, ser høye gasspriser og strømpriser ut til å være bra for investeringer i fornybar energi. 

Kritisk om ESG-rapportering

Begrepet ESG-rapportering, som betyr environmental, social and governance, stammer vel fra tidlig på 2000-tallet, men røttene går i hvert fall tilbake til Brundtland-kommisjonen på 80-tallet og begrepet "trippel bunnlinje" (økonomi, miljø, samfunn) som de mest bærekraftsbevisste bedriftene var opptatt av å redegjøre for i sine årsrapporter allerede på den tiden. 

Selve tanken om at investorer, alt fra store institusjonelle investorer til privatpersoner, skal kunne gjøre informerte beslutninger om hvilke bedrifter de vil investere i basert på standardisert, sammenlignbar og dokumentert informasjon om hvor gode bedriftene er til å gjøre ting som bidrar til å skape en bedre verde, er glimrende, Da kan også ulike fond og ratingselskaper gjøre business ut av å hjelpe folk finne gode investeringsvalg slik at både hjelperne og kundene tjener penger på bærekraften. En vinn-vinn.vinn der altså.

- Men stopp litt, sier The Economist i sitt spesialbilag "A broken idea - ESG investing" i helgen som var. Det er ikke så enkelt som at ESG redder planeten. Til det er verktøykassen for sprikende, uoversiktlig og uferdig, og bidrar først og fremst til at noen fond kan ta høyere priser fra kundene sine, uten at selskapsporteføljene de investerer i er vesentlig annerledes enn i andre fond, mener The Economist. Og trekker blant annet frem S&Ps beslutning om å kaste Tesla ut av sin ESG-indeks, men samtidig beholde Exxon, som en god illustrasjon på hvor absurd det kan bli:

"In May S&P Dow Jones Indices kicked Tesla out of the ESG-version of its S&P 500 index, while keeping oil giants like ExxonMobil in. It noted the electric-vehicle maker’s contribution to promoting sustainable transport but gave it short shrift. Instead it penalised Tesla for workplace and governance issues. Elon Musk, Tesla’s boss, was not the only person to consider this absurd. Many detect too much toing and froing over complex ethical questions. Arms-makers, shunned by the ESG crowd before the war in Ukraine, are now bemused to find themselves being feted as defenders of democracy. John Gilligan, of Big Issue Invest, a $100m impact fund allied to a social enterprise for the homeless, sums up the subjectivity. “The idea of measuring ESG is like trying to find a measurement for your favourite child,” he says."

Selv er jeg en sterk tilhenger av tanken om å bruke markedsmekanismene i investormarkedet til beste for å oppnå miljømål og samfunnsmessige mål. Det er tross alt bedriftene og deres investorer, og ikke politikere, som tar risiko og utvikler nye og mer bærekraftige og innovative produkter, tjeneste og forretningsmodeller. Som må gjøre det som bringer verden videre. Men nettopp derfor er det viktig å ta kritikken fra The Economist på alvor og rette opp det som ikke fungerer, og i verste fall kan virke mot sin hensikt. 

The Economist peker på at det særlig er tre problemer: For det første er den virkelige verden full av målkonflikter. Å bygge vindturbiner på land kan for eksempel være bra for noen miljømål (ren energi), men negativt for andre (naturinngrep). Et selskap (som Tesla) kan være helt i front i verden på elektrifisering, men får kritikk for manglende åpenhet eller dårlig forhold til fagforeninger. Hvordan avgjør man om det et slikt selskap er bra eller dårlig i en indeks? Det er sannsynligvis bedre å vurdere og konfrontere målkonfliktene og ikke tro at alt kan besvares i et modellverktøy.

For det andre kan det lett oppstå forvirring når det er ulike indekser som samme ting på ulike måter, og noen ganger ulike ting på ulike måter, og bruker et batteri av ulike indikatorer. The Economist skriver:

"ESG has a measurement problem: the various scoring systems have gaping inconsistencies and are easily gamed. Credit ratings have a 99% correlation across rating agencies. By contrast, ESG ratings tally little more than half the time. Firms can improve their ESG score by selling assets to a different owner who keeps running them just as before. As investors become wiser to such flim-flam, they are growing more sceptical. This, coupled with turmoil in financial markets, is slowing the influx of money into sustainable funds. It is surely time, then, for a rethink. The first step is to unbundle those three letters: e, s and g. The more targets there are to hit, the less chance of bullseye-ing any of them."

For det tredje er det i følge The Economist slik at det ikke alltid er full ærlighet om sammenhengen mellom ESG-investeringer og økonomisk avkastning. Det er skapt et inntrykk av at det alltid lønner seg å invester grønt, etisk og sosialt. At avkastning økonomisk og det å redde kloden henger sammen. At de slemme og uetiske blir straffet. The Economists poeng er ikke at dette alltid er feil, men at det er veldig avhengig av hva man måler og når man måler. Og at det ikke alltid er så enkelt som at man kan få i både pose og sekk.

Men hva kan man så gjøre hvis dette egentlig er en godt konsept som har fått en for dårlig innretning, eller i hvert fall er ufullstendig, gjennomført? The Economist tar til orde for å forenkle, Ikke tro at alt kan løses på en gang og i samme modell, men bryte ting ned i standardiserte og mer sammenlignbare størrelser, - Measure less, but better, skriver de:

"To make ESG measurement more effective it must be streamlined. Standard-setters should not impose measurements to satisfy every interest group or asset manager’s pet social cause. Instead, they should try to ensure that non-financial disclosures are required only if they are material to an industry. Measures of more general relevance can be disclosed voluntarily, as they are via the Global Reporting Initiative. The asset-management industry should customise its offerings. It should make products better tailored to particular investor constituencies: climate funds for people who want to reduce carbon emissions, social funds for those interested in human capital; and governance funds for those worried about mismanagement. If it wants to sell products that put sustainability ahead of all other considerations, they should be marketed as “impact” funds, without reckless promises of high returns."

Litt færre nye studenter

Tallene for årets opptak av nye studenter til universiteter og høyskoler kom i dag. Det er alltid interessant å analysere både hvilke utdanninger som er mest populære. hvor mange som har fått ønskene sine oppfylt og hvor mange studieplasser det blir på de ulike områdene neste år. I en tid der det er knapphet på kompetanse og arbeidskraft på mange områder er jo dette en viktig mekanisme, både for den enkelte og for samfunnet.

I regjeringens pressemelding om opptaket er de mest opptatt av å fortelle at rekordmange har fått oppfylt førstevalget sitt. Og det er jo riktig. Av 121 198 kvalifiserte søkere har 64 744 fått førstevalget innfridd. I tillegg har noen fått et annet ønske enn førstevalget oppfylt, så i alt har 105 216 personer har fått tilbud om en studieplass. Det er en nedgang fra 110 119 i fjor, eller 4,5 prosent. 

Hovedgrunnen til at flere får innfridd førstevalget er at mens antall studieplasser går litt opp så går antall kvalifiserte søkere ned med over 12 prosent. Det er særlig blant de litt eldre søkerne, de over 25 år, at det er en stor nedgang. Det har en ganske opplagt forklaring i at det under pandemien var et stort hopp i antall søkere til høyere utdanning, og dårligere jobbmuligheter, mens vi nå er tilbake på 2019-nivå i antall kvalifiserte søkere, mens arbeidsmarkedet er godt. Og når antall studieplasser er omtrent det samme, så blir det plass til flere.

Det andre det er interessant å se på er hvor mange som søker seg til ulike utdanningsområder. Hvordan ser det store bildet når det gjelder hva unge mennesker velger å utdanne seg til ut? Grafen over viser hvor mange som er tilbudt plass på de ulike utdanningsområdene. Helsefagene er størst med nesten 20 000 plasser, foran økonomiske og administrative fag med 17 600. Då er det et lite hopp ned til de tre neste: Samfunnsfag med litt over 12 000, teknologiutdanninger med  litt under 10 000 og lærerutdanninger omtrent like mange studieplasser. Deretter er det et nytt hopp ned til informasjonsteknologi og språk med litt over 5000 plasser hver. Så følger historie, realfag, juss, idrettsfag. og mediefag.

Så er det for det tredje interessant å se på hvor det er stort sprik mellom antall søkere og antall tilbudte plasser. Nå er ikke dette en helt eksakt vitenskap fordi det alltid er en del frafall ved at folk som har søkt likevel takker nei, ikke møter opp eller faller fra like etter oppstart. Noen har parallelt søkt på private høyskoler som ikke er en del av det samordnede opptaket, som Handelshøyskolen BI. Noe som gjør at man operer med såkalt "overbooking" basert på tidligere erfaringer. Mens det er planlagt 62 500 studieplasser er det hele 105 216 som nå er tilbudt plass. Det sier litt om størrelsen på frafallet. Det er laget et eget notat om "overbookingen" på ulike utdanninger.

Men som sagt er det uansett interessant å se på spriket mellom antall søkere og plasser. Her er helsefagene i en særstilling når det gjelder antall søkere: 38 000 søkere i fjor, ned til 32 000 i år, mens 19 800 har fått tilbud. Det betyr at de utgjør 24 prosent av søkerne, men bare 18 prosent av plassene. Jeg antar dette har med at frafallet er større på helsefag enn på andre utdanninger. Det kan i hvert fall ikke være fordi det ikke er behov for flere med helsefagutdanning i årene som kommer. Det mest bekymringsverdige i tallene er at antallet som har sykepleierutdanning som førstevalg har falt fra over 16 000 i 2017 og i 2018 til bare 10 000 studenter i 2022.

Det er også interessant å sammenligne antall søkere og antall plasser innenfor teknologifag og for informasjonsteknologi. Det blir stadig argumentert med at det er et stort underskudd på studieplasser for teknologer og it-folk. Men det er de siste årene opprettet mange nye studieplasser og det er kanskje ikke få studieplasser som er hovedutfordringen, man at det trengs enda flere kvalifiserte søkere? På meg virker årets tall som det er ganske balansert og at den største utfordringen er at det trengs flere søkere, og særlig norske søkere. Til teknologistudiene var det 13 830 med teknologi som førstevalg, flest ingeniører og sivilingeniører. Og det er 9 828 personer som er tilbudt plass. Og for informasjonsteknologi var det 6 886 med dette som førstevalg (flest på UiO, NTNU og UiB) og 5383 som er tilbudt studieplass.

Ellers er det også slik at det parallelt med dette opptaket til universiteter og høyskoler pågår et tilsvarende opptak til høyere yrkesfaglige utdanninger, de såkalt fagskolene. Her er det mindre forhold, med litt over 12 000 studieplasser og litt over 12 000 søkere, med helsefag og teknologifag som de klart største utdanningsområdene. Man kan lese mer om det i et eget notat.

Lang musikk til lange feriedager (60)

Som nevnt før ligger jeg fortsatt på etterskudd når det gjelder Bob Dylans "Bootleg series". Det gjenstår å ta et dypdykk i nummer 13, "Trouble No More" som tar for seg hans evangelisk kristne periode mellom 1979 og 1981. Jeg har en deluxe versjon av den med 100 sanger men jeg kjenner perioden dårlig og dette er en type nybrottsarbeid jeg tror jeg må la ligge til neste år. 

Når det gjelder Bootleg series nr 14 "More  Blood, More Tracks" kom den i 2018 og dekker en flott tid i Bob Dylans karriere da ha spilte inn "Blood on the Tracks" i 1974-75. Men den finnes bare i to formater, enten i en kort enkel-CD versjon eller i en enorm 6 CD deluxe versjon med rundt 100 sanger.  Og denne siste finner jeg ikke i noen digital musikktjeneste jeg har tilgang til, så her må jeg lete videre. 

Derfor blir dagens innslag fra badestranden Bob Dylans Travellin' Thru. Bootleg series vol. 15 1967-1969. Den er utgitt i slutten av 2019 og dekker uutgitte innspillinger og alternative versjoner fra tiden da Dylan spilte inn albumene John Wesley Harding og Nashville Skyline. Nå er det riktignok ikke så mange uutgitte opptak som finnes fra denne perioden,  i motsetning til det vi er vant til i bootleg-serien ellers, fordi mye av dette materialet er gått tapt. Men det som finnes er på denne samlingen og er blant annet fine alternative versjoner av sanger som "I Dreamed I Saw St Augustine", "All Along The Watchtower", "Lay Lady Lay" og "John Wesley Harding". Vi finner også "Western Road" som aldri kom med på noe album.

Når denne samlingen likevel kommer opp i 50 sanger er det fordi hoveddelen og høydepunktet her er opptak Bob Dylan og Johnny Cash gjorde sammen i studio og en oppreden Dylan hadde i The Johnny Cash show på TV der de blant annet spiller "I Threw it all Away". Kanskje planen var å gi ut et studioalbum sammen, men som aldri ble noe av? Her er det i hvert fall to store musikere som har det gøy sammen i studio, finner ut at de har glemt noen tekster og lærer av hverandre. Det er noen få av Bob Dylans sanger i studiodelen, blant annet "Girl From The North Country". Det er litt flere av Cash sine sanger, blant annet "Ring of Fire", "I Walk the Line" og "I Still Miss Someone", men også en hel del sanger skrevet av andre og gamle klassikere. 

Dette er en bra samleutgivelse som egner seg godt til å gjennomgå et dypdykk en avslappende dag på stranden. Og flott å få tilgang på det Dyland og Cash spilte inn sammen. Det er stor musikkhistorie.

------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Lang musikk til lange feriedager (59)

Det kan kanskje virke litt rart at mens Bob Dylan og Bruce Springsteen dukker opp stadig vekk her i spalten med ulike rariteter, uutgitte låter og liveinnspillinger, så har David Bowie, som jeg tross alt har vært fan av lengst, bare vært her én gang før. Det var i 2009 med "Platinum Collection", en bra, men tradisjonell "greatest hits"-samling. En 3CD-boks i digital versjon som dekket karrieren frem til omtrent da, først og fremst med de mest kjente albumlåtene, med litt singler og godt kjent småplukk ellers.

Hva kommer det av at Bowie, med sin enorme karriere. ikke for lengst har gitt ut noen "bootleg series" eller "b-sides and rarities"? Nå begynner det heldigvis å komme noen digre slike samlinger som dekker enkeltepoker, som Ziggy Stardust-årene, Berlin-årene osv og som har mye mer enn albummaterialet, men det har latt vente på seg.

Og kanskje er noe av problemet er at Bowies karriere har vært så ujevn. Hans mest kreative og produktive år var konsentrert til 1970-tallet. Da kom det 12 album fra Hunky Dory i 1971 til Scary Monsters i 1979 som er ekstremt forskjellige sjangermessig og i budskap og toneleie, men der hver enkelt av dem er helhetlige konsepter som bør nytes i sin helhet. Mens det før og etter 1970-tallet dessverre er mye lengre mellom de musikalske perlene. Herfra gir det mening å plukke ut det beste og lage en konsentrert samling. Men å rote dette sammen med en eller to eller tre sanger hver fra Ziggy Stardust-perioden, Berlin-trilogien, Diamond Dogs og Station To Station kan bli litt rart.

Nå har jeg likevel gjort akkurat det. Jeg har hørt ordentlig på Bowies siste store samling, "Nothing has Changed" fra 2014 og som faktisk fungerer bra veldig bra, selv om den er en typisk "best of"-mix med en sang her to der, spredt utover hele karrieren. Det er viktig å velge deluxe utgaven (som i fysisk versjon har 3 CDer) med 59 sanger. En morsom vri er at sangene er i omvendt kronologisk rekkefølge. Et ordentlig tilbakeblikk der han går lengre og lengre tilbake og endre med "Liza Jane", den første singelen.

Det som fungerer best her for min del er de første 25-30 sangene, nesten halve samlingen, som, fordi det er omvendt kronologisk rekkefølge, dekker perioden fra etter at Let's Dance kom i 1983 og frem til 2014. Det er 30 år med David Bowie som mange, og i hvert fall jeg, har mye dårligere oversikt over. Jeg har visst at han gjorde noe bra og mye dårlig, så det å få en slik redigert samling av høydepunkter er veldig fint. Regigeringen innebærer også at noen av dem er i andre versjoner enn albumversjonene. Blant høydepunktene er sanger som "Spaceboy" (versjonen med Pet Shop Boys), "Where are we now", "The Stars are out tonight" og "Time will crawl".

Så kommer denne 70-talls-delen med "Ashes to Ashes", "Heroes", "Rebel Rebel", "Ziggy Stardust", "Changes" og resten av kjernepensumet til Bowie. Trygt og forutsigbart, uten andre overraskelser enn at det et par steder er en singelversjon eller en litt annen mix. Det som er fint er at også den delen av kjernepensumet som ikke kom ut på de ordinære albumene, som "All the Young Dudes", "Dancing in the Streets", " og "Under Pressure" er med. Men jeg savner "Cat People".

Og så er det en liten avdeling med syv sanger fra starten av karrieren helt til slutt. "Space Oddity" selvsagt og "The man who sold the word", men også to sanger helt til slutt innspilt av Davy Jones and the Lower Third og Davie Jones and the King Bees fra 1964. Det gir et spenn på i alt 50 år fra slutt til begynnelse. Og med det som rammebetingelse synes jeg oppgaven er godt løst.

--------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Om dataøkonomien i offentlig sektor

Det er satt i gang flere oppfølginger av den utmerkede Stortingsmeldingen om datadrevet økonomi og innovasjon og den like utmerkede strategien for digitalisering av offentlig sektor. En av bitene i dette arbeidet er en utredning skrevet av Agenda Kaupang på oppdrag fra KDD som nettopp ble offentligjort som de har kalt "Utredning av dataøkonomien i offentlig sektor". De omtaler mandatet sitt slik:

"Agenda Kaupang har på oppdrag fra Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD) utredet dataøkonomien i offentlig sektor. Det er et nasjonalt mål at det skal skapes verdier og flere nye arbeidsplasser ved hjelp av data. Analysene og anbefalingene fra denne utredningen skal inngå i kunnskapsgrunnlaget til det offentlige lovutvalget som skal vurdere og foreslå en helhetlig regulering av viderebruk av offentlig informasjon (data). Formålet med utredningen er å identifisere sentrale utfordringer og muligheter knyttet til offentlig sektors rolle og oppgaver som forvalter og tilbyder av offentlige data til viderebruk."

Hvorfor dataøkonomi i offentlig sektor og ikke tilgjengeliggjøring eller deling? Det er fordi denne rapporten ikke først og fremst er opptatt av å utrede prinsippet om at det skal deles og jobbes på tvers, det er grundig slått fast andre steder, men den går dypere inn i materien og ser på hvordan den datadelingen det er lagt til rette for i dag foregår. Hvordan den er organisert, hvilke roller og ansvarsforhold som gjelder i ulike deler av kjeden, og hvilke finansierings- og/eller betalingsmodeller man bruker. Er det en bevilgning over statsbudsjettet til formålet? Er det blitt til gjennom et spleiselag mellom flere etater? Eller er det brukerne av data som betaler? Eller er det en kombinasjon av litt av hvert?

Noe av det mest interessante med denne utredningen er at den ser konkret på disse forholdene på 8 ulike områder der det offentlige i dag deler data med andre på en tilrettelagt og avansert måte: Helsedata, samtykkebasert boliglånesøknad, Diskos (olje/gass-data), Nasjonal reiseplanlegger, meteorologiske data, Copernicus (satellittdata), Geovekst (geodata) og mikrodata fra statistisk sentralbyrå. Veldig ulike formål, ulike typer data og ulike brukere av dataene, Derfor er det store forskjeller på organisasjonsmodeller, betalingsmodeller, roller og ansvar. 

Noen av disse forskjellene er fornuftige og naturlige, men noe er nok også et resultat av at slike tverrgående samarbeid i Norge i det offentlige, og mellom offentlige og privat sektor, er vokst frem nedenfra, men ikke nødvendigvis basert på hva som er skalerbart og fremtidsrettet, eller hva som er best samfunnsøkonomisk på sikt. De er et resultat av "det muliges kunst", ikke vakre konseptvalgsutredninger, fordi alternativet var å ikke få til noen ting. Innovative ledere i det offentlige får til mye på den måten. Men det gjør at jo mer vellykket det blir, og jo mer det vokser i volum, kompleksitet og bredde, jo flere problemer oppstår fordi denne nedenfra og opp-utviklingen, som kanskje har et lappeteppe av finansierings og betalingsløsninger, begynner å støte på ting de ikke hadde tenkt på, eller visste om, men skjøv fremtidige problemer inn i fremtiden.

Utfordringen er å få de som styrer på overordnet nivå, og som faktisk bestemmer hvordan budsjetter innrettes og hvilke prinsipper og finansieringsmodeller som skal gjelde, til å interessere seg såpass mye for detaljene i dette at vi får ryddet og satset. Hvis ikke risikerer vi at vi går glipp av viktige muligheter og at ressurser står ubrukte. Nå er det også langt flere slike felles offentlige organisatorer av datadeling enn de Agenda Kaupang har fått sett på, og jeg håper at flere av dem vil gjøre lignende gjennomganger i egen regi. 

Et annet problem rapporten er inne på er at kompetansen og interessen i statlige etater for at man sitter på data som kan være verdifulle for andre er, for å si det litt diplomatisk, veldig ujevnt fordelt. Allerede i kartleggings- og intervjuarbeidet møtte utrederne dette problemet i møtet med personer de ville hente kunnskap fra:

"Det fremkom også av intervjuene at informantene og deres virksomheter i varierende grad hadde satt seg inn i, og gjort seg opp en mening om hva som skulle til for at offentlige data i større grad blir brukt av næringslivet. Dette reflekteres i de svarene vi fikk. Det er også interessant at noen av virksomhetene vi kontaktet, og som vi forventet at ville ha gjort seg opp tanker om bruk av offentlige data, hadde gjort dette i så liten grad at de ikke anså deltakelse i utredningen relevant nok til å bruke tid på. Dette kan i seg selv si noe om modenheten og bevisstheten rundt bruk av offentlige data i enkelte sektorer".

Utfordringene ligger med andre ord på nokså ulike plan, fra grunnleggende mangel på kunnskap og interesse til nokså avanserte samarbeidskonstellasjoner som har behov for å avklare finansierings og samarbeidsmodeller når de skal gå løs på store og viktig samfunnsutfordringer der smartere deling av data er en forutsetning for å lykkes. Agenda Kaupang har foreslått 16 tiltak i utredningen som reflekterer dette spennet. Alt fra grunnleggende forståelse og kompetanse om datadeling i forvaltningen, via tiltak for å effektivisere datafangst og lagringsinfrastruktur, til å vurdere om dagens fellesløsninger er gode nok til å løse oppgavene fremover.  

Flere av tiltaksforslagene (6-10) handler om finansierings og prismodeller, der hovedanbefalingen er at offentlige data skal tilbys gratis, men der det anbefales å se fleksibelt på ulike modeller for marginalprising, vurderes betaling for tilleggstjenester som finansiering om det er realistisk og vurdere om medfinansieringsordningen for statlige it-prosjekter skal være et virkemiddel for økt datadeling. 

De siste tiltaksforslagene (11-16) tror jeg kan settes under samleoverskriften en mer strategisk tilnærming fra offentlig sektor selv. Da handler det om tydeliggjøring av forventninger i tildelingsbrev, mer systematisk arbeid med å realisere gevinster, arenaer for samarbeid med næringsliv, prioriteringsdiskusjoner (hvilke data er viktigst?), modeller for offentlig-privat samarbeid og plassering av ansvar for "krevende" datakilder.

Jeg synes det ser ut som en god liste. Men skal den få verdi må den bevege seg fra å være noe som er foreslått i en utredning til å bli til noe som kan diskuteres, konkretiseres og gjennomføres. Dette tilhører en av politikkens mer krevende sjangre fordi det går på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer, og griper inn i både ansvarsfordeling, etatsstyring, insentiver og budsjetter. Det handler om en helhet som bør være noe mer enn summen av mer eller mindre gjennomtenkte enkeltdeler. Da kan det bli bra.

Britain's burning

Mediene har vært fulle av nyheten om europeisk hetebølge i over en uke allerede, men det er strengt tatt ikke helt uvanlig at innlandet i Spania og Portugal har temperaturer på over 40 grader. Langs kysten pleier det å være litt mindre varmt, men når den varme vinden kommer sørfra blir de i perioder også ekstremt varmt der. Det som er i endring er at disse hetebølgene kommer oftere enn før og at skogbrannene blir flere. Man ser dem til og med fra turiststedene.

Det er mer sjokkartet når Storbritannia opplever sin varmeste dag noen gang. Tabloidavisene har apokalyptiske forsider med bybranner som minner mer om bombede ukrainske byer enn på fredelige England. I Spania og Portugal er man tross alt langt bedre forberedt på at det kan bli 40 grader. I England har det aldri skjedd før. Og nå tenker alle plutselig på hva det innebærer at dette kan bli den nye normalen. Det øker i hvert fall oppslutningen om en mer ambisiøs klimapolitikk.

Det er også hetebølgesesong i USA for tiden og New York Times har laget noen kart som sammenligner hvor i USA den farligste varmen (over 40 grader) er varslet de kommende dagene med hvor folk er opptatt av at politikerne må gjøre mer for å bekjempe klimaendringene. 

Helt sammenfall er det naturligvis ikke, for ønsket om mer politisk handling for å hindre klimaendringer er særlig sterkt på vestkysten og i nord-øst, som er sterke demokratiske områder, men ikke mest utsatt for hetebølger. Men det er samtidig slik at det i store deler av Texas, Florida, Mississippi og Alabama, som er svært utsatt for hetebølgene, også er en stor andel som mener at kongressen gjør alt for lite for å hindre global oppvarming. 

Den viktigste endringen som har skjedd de siste årene er at et stort flertall nå mener at de ekstreme værfenomenene vi opplever har en sammenheng med menneskeskapte utslipp og at det kreves menneskelig handling for å gjøre noe med det. I den siste europeiske målingen (gjengitt i The Economist) av dette i seks land var det overraskende nok Norge som lå litt bak, kanskje fordi vi merker mindre til de negative effektene av hetebølgene enn andre. 

Donella H. Meadows: Thinking in Systems

Jeg har hatt for lite tid til å lese bøker. Kanskje det er mer korrekt å si at jeg tar meg for lite tid til å lese bøker. Men det fine med sommerferie på en badestrand er at det er helt perfekt i kombinasjon med både mange bøker på en Kindle og mye "lang musikk". Noe av musikken er allerede omtalt her på bloggen, men jeg må også innom noe av det jeg har brukt tid på å lese.

En veldig god anbefaling jeg fikk da jeg begynte i Halogen var å lese Donalla H. Meadows bok "Thinking in Systems" som en innføring i hvordan man beskriver, forklarer og forandrer, eller beskytter systemer. I miljøet der jeg jobber kan det noen ganger bryte ut interessante diskusjoner om det heter systemdesign, systemorientert design eller kanskje heller systeminnovasjon fordi det er nødt til å være tverrfaglighet i tilnærmingen, men det er ikke poenget i denne boken. 

Donella Meadows inngang til arbeidet med systemiske utfordringer var det vi i dag vil omtale som bærekraftsutfordringer, og spesielt store globale og regionale miljø- og ressursutfordringer. Hun var hovedforfatter av rapporten "Limits to Growth" skrevet for The Club of Rome i 1972 (sammen med blant annet Jørgen Randers) og jobbet senere mye å beskrive og forklare ulike problemstillinger der årsak og virkning ikke uten videre er kjent og det derfor ikke er noe enkelt tiltak som settes inn og ordne ting. Tiltaket kan i slike tilfeller virke helt mot sin hensikt, eller skape langt større problemer på andre områder enn det løser. 

Donella Meadows døde 59 år gammel i 2001 og etterlot seg et manus fra 1993 til en uutgitt bok om systemtenking og en del andre notater og artikler. Dette ble redigert av Diana Wright og utgitt som "Thinking in Systems" i 2008. Boken er en pedagogisk gjennomgang av hva som kjennetegner systemer, hva de består av, hva slags koblinger som det kan være mellom de ulike deler. Tidlig i boken definerer hun systemer slik:

"A system’ is an interconnected set of elements that is coherently organized in a way that achieves something. If you look at that definition closely for a minute, you can see that a system must consist of three kinds of things: elements, interconnections, and a function or purpose."

Når man så beskriver disse elementene i et system, og hvordan de er koblet sammen, kan man analysere fysiske strømmer, informasjonsstrømmer, hvordan feedback-mekanismer fungerer og kan være raske eller langsomme og hvordan lagre og buffere virker. Noen systemer er både motstandsdyktige og selvregulerende (resilient), slik at det kan være vanskelig å få til endringer.

Dette siste kan noen ganger være veldig bra (for eksempel at kroppen vår eller naturen klarer å reparere seg selv ytre sjokk), mens i andre sammenhenger, der selvregulerende systemer opprettholder noe vi ikke ønsker, for eksempel at mennesker faller utenfor, kan vi komme i skade for å tro at vi har satt i verk tiltak som løser problemet, men så faller alt tilbake der vi var før fordi de velmente tiltakene ikke endrer noe der det har betydning. Og noen ganger kan vi snakke om "systemfeil" der vi får ulike selvforsterkende effekter, for eksempel jevnt avtagende kvalitet for den ressursinnsatsen som settes inn.

Boken er helt utmerket for ikke-fagfolk fordi den bruker enkle og forståelige eksempler og bilder, for eksempel vannstrømmer inn og ut av et badekar, og temperaturregulering ved hjelp av termostat, som forklaringer på mer generelle mekanismer og interaksjoner i systemer. Hun har også noen veldig interessante drøftinger av hvordan systemtenking er et kraftfullt verktøy og hvorfor man ha en viss kritisk sans og bruke varsomhet når man bruker det. Det gjelder for eksempel makten som ligger i å definere hva som er innenfor og hva som ligger utenfor systemet man beskriver (det er alltid noe mer man kunne inkludert). 

Og så er hun veldig opptatt av at man må erkjenne at man ikke har full kontroll. Et komplekst system, enten det er økologisk, samfunnsøkonomisk eller demokratisk, kan i beste fall påvirkes gjennom å dytte på og flytte på enkelte punkter i systemet. Da handler det om å forstå hva man gjør, men ikke om å tro at man kan innføre en ny planøkonomi og få kontroll over alt. Erfaringene som ble gjort der man har prøvd seg på 5-årsplaner for hele samfunnet viste hvor galt det kan gå.

Siste del av boken handler om disse punktene i systemet man kan påvirke. Hva som er dumt å prøve å endre fordi det egentlig bommer på hva som er viktig, hva som er viktig, men omtrent umulig å få til og hvor det kan ha effekt å gjøre noe. Denne delen av boken, som er en slags nedtelling i det hun kaller "leverage points" finnes også som en egen artikkel på nett det kan være verdt å se på av og til, ikke minst hvis man er en beslutningstaker og er i en situasjon der man ønsker å sortere mellom hva som er symbolpolitikk og hva som handler om gjennomføringkraft. Leverage Points: Places to intervene in a system heter den artikkelen.

-----------

Det finnes også et nettsted: Donella Meadows Project - Academy for systems change som har flere artikler og lenker til relevant stoff. Både ting hun selv gjorde og skrev, men også fra folk som har fulgt opp i samme spor.

Er data scientist fortsatt den mest sexy jobben?

For ti år siden skrev forskeren Thomas Davenport og DJ Patil, tidligere US Chief Data Scientist, en artikkel i Harvard Business Review der de kåret data scientist til vårt århundres mest sexy jobb. Jeg tror data scientist også er begrepet på norsk, men vi bruker ofte datavitenskap som begrep om faget de jobber med, som tilsvarer data science på engelsk.

Allerede for ti år siden var det tusenvis av mennesker som hadde som jobb å prøve å finne gull ut av rotete og sølete data, ved å finne fram til, strukturere, koble sammen og tilrettelegge, og anvende ulike verktøy for å skape verdi for virksomheter ut av dataene. Artikkelen beskrev at en viktig del av jobben den gang var å jobbe med å utvikle og programmere verktøyene sine selv:

"Perhaps it’s becoming clear why the word “scientist” fits this emerging role. Experimental physicists, for example, also have to design equipment, gather data, conduct multiple experiments, and communicate their results. Thus, companies looking for people who can work with complex data have had good luck recruiting among those with educational and work backgrounds in the physical or social sciences. Some of the best and brightest data scientists are PhDs in esoteric fields like ecology and systems biology. George Roumeliotis, the head of a data science team at Intuit in Silicon Valley, holds a doctorate in astrophysics. A little less surprisingly, many of the data scientists working in business today were formally trained in computer science, math, or economics. They can emerge from any field that has a strong data and computational focus."

Det har skjedd my på ti år både når det gjelder å etablere dette som et eget utdannings- og forskingsfelt, og også når det gjelder å utvikle verktøykassen, blant annet bruk av kunstig intelligens og andre hjelpemidler for å analysere stordata. Mindre tid må brukes på å utvikle verktøyene (noen er blitt spesialister på den delen av fagområdet også) og mer tid kan brukes på å finne verdien i dataene. 

Men er dette like attraktivt og viktig arbeid som for ti år siden? De to artikkelforfatterne har stilt og besvart spørsmålet i Harvard Business Review ti år etter: "Is Data Scientist Still the Sexiest Job of the 21st Century?". Svaret er at det i hvert fall ikke er mindre behov nå. Etterspørselen etter kompetansen er langt høyere:

"A decade later, the job is more in demand than ever with employers and recruiters. AI is increasingly popular in business, and companies of all sizes and locations feel they need data scientists to develop AI models. By 2019, postings for data scientists on Indeed had risen by 256%, and the U.S. Bureau of Labor Statistics, predicts data science will see more growth than almost any other field between now and 2029. The sought-after job is generally paid quite well; the median salary for an experienced data scientist in California is approaching $200,000."

Selv om utdanningene, jobb-beskrivelser og verktøy er langt mer standardisert og "mainstreamet" i dag enn for ti år siden, og erkjennelsen av hvilke verdiskapingsmuligheter som kan utløses i en virksomhet med ved smart bruk av data er langt større, peker de også på at noen av de grunnleggende utfordringene består. Forståelsen er ganske ujevnt fordelt. Og tilretteleggingen for at man virkelig skal kunne realisere disse mulighetene er også svært variable:

"Many of the same headaches remain, too. In our research for the original article, many data scientists noted that they spend much of their time cleaning and wrangling data, and that is still the case despite a few advances in using AI itself for data management improvements. In addition, many organizations don’t have data-driven cultures and don’t take advantage of the insights provided by data scientists. Being hired and paid well doesn’t mean that data scientists will be able to make a difference for their employers. As a result, many are frustrated, leading to high turnover."

Og dette er jo en god påminnelse om at vi har med mennesker og organisasjoner å gjøre, ikke bare teknologi. Avstanden mellom hva teknologi kan bidra med og hva vi får til av innovasjon og verdiskaping med teknologi har neppe vært større noen gang. Så ja, data scientists og andre som kan hjelpe oss bygge den broen er nok enda viktigere enn før. Ikke minst fordi, som artikkelen avslutter med å understreke, de får en stadig viktigere jobb når det gjelder å forklare og hjelpe oss med de viktige etiske og samfunnsmessige veivalgene som dukker opp når data skal kobles og brukes på nye måter. 

Men her er det også viktig å minne om at ingen yrkesgrupper løser slike systemiske og ofte komplekse utfordringer, som handler om mennesker. organisasjoner og teknologi, alene. Når utfordringer og muligheter er tverrgående og kan ha etiske og samfunnsmessige konsekvenser, løses de best når de teknologiske ekspertene er opptatt av brukerperspektivet og samarbeider godt med andre fagmiljøer som har gode verktøy for å analysere hva slags endringer som er mulige og ønskelige.

Lang musikk til lange feriedager (58)

Et spørsmål dukker av og til opp i denne spalten med Lang musikk til lange feriedager: Er det greit å ha med utgivelser som ikke er verken greatest hits, rariteter, live, eller redigert på noen måte, men rett og slett er en ompakking av 4-5 ordinære studioalbum i en felles boks, uten et eneste tillegg? 

Svaret er at det kan være helt greit i en del tilfeller. Det ene er når det handler om album fra en del av karrieren som kanskje er mindre kjent, eller som man har dårligere oversikt over og vil utforske, slik jeg nylig gjorde med Cocteau Twins og tidligere med en boks med the Ramones senere utgivelser. Enda mer opplagt er det når et box-set kombinerer de ordinære albumene med tilleggsstoff i form av liveopptak, rariteter, eller helt remastrede versjoner av albumene der det høres ut som flere lag med dritt er fjernet og musikken kommer mye bedre frem.

Men det kan noen ganger også være ok å omtale samlebokser som ikke tilfører noe nytt eller fornyet materiale i det hele tatt. Hvis det er en artist man ikke kjenner så godt, eller bare kjenner til en liten bit av albumkatalogen, er slike samleutgivelser av flere studioalbum et format som egner seg ypperlig til fordyping en lang dag på stranden. Det kan sammenlignes med å sette seg inn i viktig pensumstoff man egentlig skulle ha fått med seg før, men av ulike grunner ikke fikk med seg da man skulle. 

For meg er The Jesus and Mary Chain et slikt band det er viktig å utforske bedre. De slo igjennom med et brak i 1985, svært levende beskrevet i Tore Renbergs bøker om Jarle Klepp der første sang, "Just Like Honey" fra første album "Psychocandy" var både en åpenbaring og et slag i mellomgulvet. Selv hadde jeg min mest intense ungdommelige musikalske fase noen få år tidligere, og jeg var litt mer frakoblet da Jarle Klepps favoritter slo igjennom. The Stone Roses og The Smiths tok jeg som voksenopplæring litt senere og de er også dekket her i spalten. Det gjelder også The Jesus and Mary Chain, der jeg her i spalten har omtalt The Power of Negative Thinking, en herlig samling av b-sider, rariteter og liveopptak som også får frem det lekne pop-bandet bak det litt farlige ytre.

Men det er fortsatt store hull og min egen hullete historikk er at jeg først kjøpte album fire, Honeys Dead, litt etter at den kom på 90-tallet og at jeg har senere har hørt veldig mye på Psychocandy, men jeg kjente bare noen få av sangene på de andre tre albumene. Og da er jo denne boksen med de fem første albumene, utgitt i serien Original Album Series, en ren åpenbaring. The Jesus and Mary Chain kom fra utenfor Glasgow i Skottland og deres fem første album kom ut mellom 1985 og 1994. Mens jeg har beskrevet Ramones som et band som skrev Beach Boys-lignende pop-låter, men spilte dem dobbelt så fort, var TJMC et band som skrev Beach Boys-lignende pop låter, men la til masse fuzz, ekko og feedback så det ble både energifylt og ganske bråkete. Og de var åpenbart også inspirert av Velvet Underground. 

Første album Psychocandy følger denne oppskriften, et slags Phil Spector møter Velvet Underground, i et gjennomført energisk og melodiøst album. Her er "Just Like Honey", "Some Candy Talking" og "Taste of Cindy", men veldig mye annet bra. Album to "Darklands" er ganske annerledes. Mye roligere, mer nedstrippet, mindre farlig, men fortsatt såpass sær at det ikke ble noen stor kommersiell suksess heller. Kanskje litt undervurdert? "Happy When it Rains" og "April Skies" er blant høydepunktene". Tredje album var Automatic som kom i 1989 og fikk dårligere anmeldelser, og som jeg kjente dårligst fra før. En slags mellomting i aggresjonsnivå sammenlignet med de to første.

Så kom det fjerde albumet "Honeys Dead" i 1992, etter tre års pause, der bandet fant tilbake kreativiteten og oppskriften ikke er helt ulik debutalbumet. Ingen en herlig kraftfull åpningslåt i "Reverence", en klassiker, "Teenage Lust" og "Sugar Ray" er også blant de bra. Og så i 1994 kom "Stoned and Dethroned", et langt roligere og delvis country- og akustisk preget femte album, som sikkert skuffet noen fans, men som jeg synes fungerer bra. Her er det en nydelig duett, "Sometimes Always" med amerikanske Hope Sandoval fra Mazzy Star. På "God Help Me" er Shane McGowan fra The Pogues med. Et annerledes, men fint album.

The Guardian har laget sin topp ti-liste over TJMCs sanger her:

------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Lang musikk til lange feriedager (57)

Noen få artister er blitt gjengangere i et konsept som dette der kravet er lange og interessante samleplater. Det skal jo litt produksjon til for å lage samlinger av greatest hits eller b-sider, rariteter og uutgitte perler som fyller flere CD-plater (i digital versjon) og det er verdt å høre på i flere timer på en badestrand. De fleste artister vil slite med å få til én slik samling.

Så har vi noen ytterst få, og særlig én, som har gjort det til en egen industri å gi ut alternative innspillinger, live-opptatt, rariteter og alternative innspillinger stadig vekk. I form av box-sets som til tider er enda mer interessante og mangfoldige enn originalalbumene. Den ene er selvfølgelig Bob Dylan. Han har vært i denne spalten mange ganger før, han fant opp Box sets med "Biograph" i 1985, som kom som en boks med LPer, og har stadig nye utgivelser i "The Bootleg Series". 

Jeg har omtalt flere utgivelser i The Bootleg Series før", kanskje alle som har ca 40 sanger eller mer,, som gjør dem lange nok til en lang dag på stranden men har fortsatt igjen å omtale Bootleg series nr 13, 14, 15 og 16, så det er litt jobb igjen. Men det kommer. Den jobben skal gjøres. I dag hopper jeg imidlertid tilbake i serien til "Tell Tale Signs 1989-2006 - The Bootleg Series vol 8". Den kom ut tilbake i 2008, rett etter denne sene Dylan-epoken den dekker, men det var relativt nylig jeg kom over deluxe-versjonen som har 39 sanger (den finnes også i en kortere 2 CD-versjon). 

"Tell Tale Signs - The Bootleg Series vol 8" dekker perioden da Dylan ga ut albumene "Oh Mercy", "World Gone Wrong", "Time Out of Mind", "Love and Theft" og "Modern Times", nesten 20 år. I motsetning til den forrige Bootleg-series utgivelsen jeg omtalte sist og som dekker noen av de aller mest kjente og beste albumene fra 60-tallet, der det morsomme er å høre alternative versjoner av mye som er veldig kjent fra før, er denne sen-Dylan perioden langt mer ukjent terreng, i hvert fall for meg. 

Dette er derfor langt mer en oppdagelsesreise i en mindre kjent epoke i Dylans omskiftelige musikalske prosjekt. En fin måte å få et helhetlig innblikk i både høydepunkter og noen litt mer obskure ting. Tidlig på 90-tallet mente mange at Dylans kreative brønn hadde tørket ut, og at nå var det stort sett bare trist. Men denne samlingen av sen-Dylan sanger, og mye som har kommet etterpå, etter 2006, en slags sen-sen-Dylan, viser at det slett ikke er var slutt. Kreativiteten, humøret og kvaliteten var fortsatt der. 

Flere av sangene på denne samlingen er alternative studio-innspillinger og live-versjoner av sanger fra albumene han ga ut. Noen av dem i flere ulike utgaver. Men som alltid i Bootleg-utgivelsene: Noen av sangene kom aldri med på albumene, er ikke utgitt før, men er burde vært med fordi de er bedre enn noen av sangene som kom med. Enkeltsanger som kan nevnes er de uutgitte  "Series of Dreams",, "Marching to the City", "Can't Escape From You" og "Red River Shore" som er flotte. Det er også "Huck's Tune", "Tell Ol´ Bill" og "Cross the Green Mountain" som alle er bidrag til soundtracket på tre ulike filmer.

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Blått regionalvalg i Andalucia

Jeg skal ikke skryte på meg å å være ekspert på valg og politikk i spanske regioner, men når man tilbringer mye ferietid i Andalucia, helt sør på det spanske fastlandet, er det jo naturlig å følge litt med. 19. juni var det dessuten et svært interessant valg på regionalt  parlament i Andalucia.

Litt om Andalucia: Det er den største spanske regionen i folketall, med 8,5 millioner innbyggere, og den er nest størst i areal. Andalucia er tørt, kupert med høye fjell, og har både Middelhavskyst og Atlanterhavskyst. Tradisjonelt jordbruksdominert, med mye fiske langs kysten, men i dag er det tjenestenæringene som dominerer økonomien, spesielt turisme. De største byene er regionhovedstaden Sevilla, Malaga, Cordoba, Granada og Jerez de la Frontera (der de lager Sherry).

Om politikken i Andalucia kan man si at partibildet er nokså likt det som finnes på nasjonalt plan og det er ikke som i noen andre regioner der det finnes helt egne regionale partier. Andalucia har de to store tradisjonelle styringspartiene: sosialdemokratene PSOE, de konservative Partido Popular (PP), de "nye" partiene: liberale Ciudadanos (Cs), venstrepopulistiske Podemos og høyrepopulistiske VOX, samt et mangfold av røde og grønne småpartier som må samarbeide i valgallianser for å lykkes, men som ofte sliter med få det til.

Men Andalucia har historisk vært rødere enn Spania. Sosialistpartiet PSOE vant samtlige valg fra demokratiet ble gjeninnført på 70-tallet til forrige valg i 2018. Da ble det et skifte, for selv om PSOE igjen ble størst med 28 prosent av stemmene, var de to største partiene svekket, som i Spania ellers, og det liberale Ciudadanos ble den store vinneren med 18 prosent. De gikk i en mindretallskoalisjon med det konservative PP som fikk 20,7 prosent, og ble støttet i parlamentet av VOX på ytre høyrefløy. Og egentlig ikke spesielt oppsiktsvekkende med litt politisk endring etter så mange år med sosialiststyre.

Valget i 2022, for tre uker siden, ble derimot betydelig mer oppsiktsvekkende. PPs Juan Manuel Moreno og hans folk må gjort en god jobb i regjering, for partiet fikk hele 43,1 prosent av stemmene, mer enn en fordobling, og rent flertall. En helt sensasjonell fremgang. Mens koalisjonspartner Cs kollapset og fikk 3 prosent og null mandater. PSOE gikk litt tilbake og fikk 24 prosent, VOX på ytre høyre gikk litt frem og fikk 13,5 prosent, Det røde Andalucia har blitt veldig mye blåere.

Til venstre for sosialdemokratiet er det problemer. De røde og grønne fløypartiene klarte ikke å bli enige om en felles allianse, men stilte to lister, som, så vidt jeg forstår, konkurrerer både om å være mest røde og grønne, men også prøver å finne støtte for ulike venstrepopulistiske og venstrenasjonalistiske tanker, blandet med en dose andalusisk regionalisme. Det fungerte tydeligvis ikke hos velgerne, Den ene gruppen fikk 7,7 prosent, den andre fikk 4,6 prosent.

Betyr dette at PP kan spasere inn til seier i det nasjonale valget i slutten av 2023, etter å ha overbevist stort i Madrid i fjor og i Andalucia nå? Naturligvis ikke. Det er lenge til valget og PP har også hatt noen interne konflikter. Og sosialistpartiet ser ut til å holde stillingen ganske godt på landsbasis, til tross for en krevende koalisjon de må holde orden på og en venstreside som har mye uavklart også nasjonalt. Spennende blir det i hvert fall.

Bitcoins fall - og digitale sentralbankpenger

I november i fjor var en bitcoin verdt 67 000 kroner. I dag er den verdt mindre enn 20 000. Fallet har gått hardt ut over mange som har latt seg lokke til i å kjøpe bitcoin eller noen av de andre kryptovalutaene som har vært populære spekulasjonsobjekter de siste 2-3 årene. Vi kommer garantert til å høre mye mer om konsekvensene av nedturen. Både om de som har tapt mye penger (de fleste) og noen som har tjent fordi de har vært meglere eller drevet "børser", og tjent penger uavhengig av om valutakursen går opp eller ned.

Nå skal ikke jeg spå hva prisen for en bitcoin vil være på kort sikt, men på lengre sikt er jeg ganske sikker på slike private og uregulerte kryptovalutaer vil bli stadig mer marginale. Grunnen til dette forklarer Anne Siri Koksrud Bekkelund svært godt i et innlegg i Dagens Næringsliv denne uken med overskriften "Glem bitcoin".

Hun nevner at nye reguleringer fra EU for å sikre forbrukerbeskyttelse og investorbeskyttelse vil bidra til at mye av dagens virksomhet vil forsvinne. Men en minst like viktig utfordring for dagens kryptovalutaer er hva sentralbankene gjør. I dag er det slik at sentralbanker bare utsteder fysiske penger (kontanter), mens de digitale pengene vi bruker til daglig er utstedt av banker og kortselskaper og er egentlig et digitalt uttrykk for bankinnskudd og bank-/kort-gjeld. Hun skriver i DN at:

"Samtidig kan en helt annen utvikling slå bena under kryptoindustrien på sikt: Både den europeiske sentralbanken, Norges Bank og over 90 prosent av verdens sentralbanker utreder nå såkalte digitale sentralbankpenger. Ett av målene er å hindre at kryptovaluta får spille en for stor rolle i fremtidens økonomi. Som Teknologirådet har beskrevet i en ny kortrapport, kan «e-kroner» bli en tredje form for nasjonal valuta ved siden av dagens kontanter og bankinnskudd. De vil være elektroniske, som bankinnskudd, men være garantert direkte av sentralbanken, som kontanter."

Digitale sentralbankpenger vil med andre ord gi oss noen av de fordelene som ligger i teknologiene bak kryptopenger når det gjelder fleksibilitet, sporbarhet og mulighet for universell anvendelse både geografisk og  at det kan brukes til alt fra kontantlignende bruksområder fra en lommebok som app på mobilen eller et fysisk og anonymt kontaktkort til, i motsatte ende, virkelig store investeringer og pengoverføringer. Jeg antar også at det på samme måte som med fysiske sedler som blir slitte og tas tilbake av sentralbanken og erstattes med mye, er slik at de digitale kjedene kan tas inn til sentralbanken og "vaskes" og sendes ut på nytt, for å spare energi og datakraft.

Penger har i hvert fall tre helt grunnleggende roller i livene våre og i samfunnet vårt. De brukes til å betale for ting. De brukes til å spare, investere og låne. Og de brukes for det tredje som en målestokk for økonomisk verdi som folk har tillit til. En digital valuta med mening må være minst like god til å løse alle disse tre oppgavene som dagens bankutstedte digitale penger, eller dagens fysiske penger, for at den skal være nyttig til noe annet enn spekulasjon. Dagens kryptovalutaer er ikke bedre på noen av delene. Det tar lengre tid å betale (og kursen kan endre seg underveis) enn med kort. Det er ren bingo å spare eller låne kryptovaluta fordi kursen kan svinge med et tosifret prosentbeløp i løpet av en dag. Og dette gjør at dagens kryptopenger heller ikke er særlig godt egnet som målestokk når vi skal fastsette hva et hus eller en bil er verdt.

Sentralbankutstedte digitale penger vil derimot være utstyrt med akkurat samme tillit, transparens og relative stabilitet som dagen kroner (eller euro, dollar eller pund) og være egnet til å gjøre alt dette. Men som Anne Siri Koksrud Bekkelund skriver i DN det flere ulike måter å designe digitale sentralbankpenger, og noen veivalg som må tas. Hun nevner særlig to:

"Hvis digitale sentralbankpenger skal innføres, må det gjøres en rekke valg og avveininger. For eksempel må digitale sentralbankpenger være rimelige, nyttige og tilgjengelige, dersom de skal utkonkurrere kryptovaluta. Men blir de for gode, kan bankkunder velge å flytte sparepengene fra bankinnskudd til digitale sentralbankpenger i stor skala.(...) Et annet valg er grad av anonymitet. Kina vil gi myndighetene fullt innsyn i bruken av digitale sentralbankpenger, og dermed øke graden av overvåkning. Men slike penger kan også gjøres helt anonyme, som dagens kontanter. Da reduseres imidlertid mulighetene til å hindre kriminell aktivitet som terrorfinansiering eller skatteunndragelse."

Jeg antar et det i begge disse konkrete eksemplene vil være et ønske om å balansere ulike hensyn og at det er typiske politiske spørsmål å avklare rolledelingen mellom hva sentralbanken skal gjøre og hvor det skal være en sunn og god konkurranse mellom private banker, blant annet for å fremme innovasjon. Og på samme måte vil det være et politisk spørsmål å finne den rette balansen mellom behovet for å beskytte privatlivets fred og ha den nødvendige registreringen og kontrollen som gjør at man kan bekjempe kriminalitet. Slik det er på andre områder i samfunnet.

Nå har vi et svært velfungerende betalingssystem i Norge som både er effektivt og har stor tillit. Vi er også et foregangsområde i verden når det gjelder digitale betalinger, med en lang historie når det gjelder bruk av nettbanker og betalingskort, men også stor innovasjon når det gjelder nye tjenester, som Vipps og BankID på mobil. Det gjør at kontantandelen er lavest i verden, bare omkring 4 prosent av alle transaksjoner skjer med kontanter. Derfor er det ikke sikkert det er noen hast. Men på den annen side: Hvis vi skal beholde den lederrollen vi har når det gjelder innovasjon innen bank og betalingstjenester, er det kanskje lurt å følge med på hva EU gjør på dette området. Og løfte den politiske debatten om behovet for digitale sentralbankpenger - og hvordan vi i så fall skal håndtere veivalgene.

Her er Teknologirådets notat.

Her er innlegget til Anne Siri Koksrud Bekkelund i DN

Vaksiner reddet 20 millioner liv

Er det mulig å beregne hvor mange liv som er reddet av vaksinering mot covid? Noe helt nøyaktig svar er et naturligvis ikke mulig å komme opp med. For det første fordi vi ikke kan vite helt sikkert hva som hadde skjedd med de som ble vaksinert dersom de ikke hadde blitt vaksinert, i hvert fall ikke på individnivå. 

For det andre er det et spørsmål om hva slags modell man skal bruke til å gjøre en slik beredning og hva slags premisser og antagelser man skal legge inn når man gjøre et mest mulig kvalifisert anslag over hvor mange menneskeliv som ble reddet. Og for det tredje er det vanskelig fordi vi ikke vet sikkert hvor mange som er døde av covid heller i og med at offisiell statistikk er mangelfull og til dels svært tvilsom i mange land. Og skal man gjøre et kvalifisert anslag over hvor mange liv som er reddet må man også vite omtrent hvor mange som er døde. 

The Economist har lenge laget oppdaterte beregninger av hvor mange dødsfall globalt som skyldes covid. Summen av alle lands offisielle tall er 6,3 millioner fra 2020 og frem til nå. Ved å se på hvor mange flere dødsfall det har vært i denne perioden i de samme landene enn i en normalsituasjon, har The Economist beregnet at det reelle tall på antall døde ligger mellom 14,8 og 26,2 millioner, og gjør et  estimat på 21,5 millioner døde. Det er 3,4 ganger høyere enn det offisielle tallet.

Hvor mange flere ville vært døde av covid dersom de ikke var vaksinert? Vaksiner har ikke eksistert i hele covid-perioden, men ble tatt i bruk i desember 2020, og i praksis først et stykke inn i 2021 i de fleste land. Forskere ved Imperial College i London har gjort en beregning av hvor mange liv vaksiner reddet det første året det ble vaksinert, i 2021. Den er omtalt på The Economists nettsider under overskriften "Covid-19 vaccines saved an estimated 20m lives during their first year".

Forskerne har tatt utgangspunkt i the Economist beretninger om det reelle antallet dødsfall som skyldes covid. Så har de brukt den epidemiologiske kunnskapen vi har fått om virusets evne til å spre seg, smittespredning og dødelighet i ulike alders- og befolkningsgrupper, resistens, mulighet for å bli smittet flere ganger osv. I en slik modell må det også legges inn noen forutsetninger om måten samfunnet setter inn ulike tiltak og hvordan folk oppfører seg i ulike scenarier. Og hva er så svaret? Forskerne sier at det i 2021 var 20 millioner menneskeliv som ble reddet av vaksinering. The Economist skriver:

"Such models can simulate any disease. The authors customised theirs for covid by finding the mix of impacts of these variables that yielded the best predictions of deaths in each country in each week. (...) The authors then used this model to predict how many additional deaths would have occurred during the year starting on December 8th 2020—the day of the first jab—if no vaccines had been given, but all other factors remained the same. Excluding countries with tiny populations and China, where our excess-mortality figures are highly uncertain, the answer was 19.1m- 20.4m, 170% more than our estimate of the actual death toll during this period."

Så er det naturlig å spørre om det er slik at dette er personer som i all hovedsak ble reddet i rike land, mens det er fattige land, med færre vaksiner, som har måttet bære den største byrden? Nei, mener forskerne: 

"...but the paper found that nearly as many deaths were prevented in the covax countries (around 7m) as in rich ones (roughly 8m). This is proportional to the number of people in these groups of countries aged at least 65, who are most at risk from covid."

At 20 millioner liv er blitt reddet globalt av disse vaksinene som ble forsket frem, utviklet, produsert og distribuert i et tempo verden aldri har sett maken til fortjener stor anerkjennelse. Og det fine er at det grunnlaget som ble lagt forbindelse med utviklingen av nye mRNA-vaksiner, et slags "byggesett" der man kan endre på ulike deler, gjør at vi også er langt bedre forberedt neste gang et slikt virus treffer oss.

Lang musikk til lange feriedager (56)

Jeg må jo alltid innom egen ungdomstid i denne spalten. Særlig om det er indie/post-punk musikk fra sent 70-tall og tidlig 80-tall som har ligget gjemt i arkivene eller som er gitt ut før, men blir presentert på en ny og spennende måte. Og dagens bidrag i serien om lang musikk til en dag på stranden er nettopp et slikt bidrag, i hvert fall hvis man ser litt stort på det. Det handler i hvert fall om et av de mest legendariske bandene fra den tiden.

Cocteau Twins var blant de største fra det alternative svartkledde 80-tallet og var blant de som skapte sjangeren "dream-pop". De ble etablert av to ungdommer fra lille Grangemouth i Skottland, Elizabeth Fraser med den særegne fantastiske stemmen og gitarist Robin Guthrie. Og fikk etter hvert med seg Simon Raymonde på bass og keyboard.

Bandet ble også frontfigurer for det lille plateselskapet 4AD som også hadde med seg Bauhaus og Modern English i stallen. Og det var 4AD som fikk i stand supergruppen This Mortal Coil, som i all hovedsak var Elizabeth Fraser og de andre i Cocteau Twins, som som ga ut en nydelig coverversjon av Tim Buckleys "Song to the Siren" i 1983. Jeg hørte også mye på albumene "Head over Heels" (1983) og "Treasure" (1984) på den tiden. De var beslektet med band som Joy Division og The Cure. Så forvant bandet litt fra radaren før de kom tilbake med et brak med det monumentale albumet "Heaven or Las Vegas" i 1990. Det ble suksess, turne, Fraser og Guthrie giftet seg og fikk barn. Men så ble det krangling, rusproblemer og separasjon i 1993.

Cocteau Twins fikk en kort fortsettelse fra 1993 og til de endelig gikk fra hverandre i 1997. Og det er denne perioden som dekkes på samlingen "Treasure Hiding - The Fontana Years". To originale album og litt EPer, singler og assortert ellers, i remastrede versjoner med bedre lyd enn da de kom. I alt 53 sanger. Når man skrur på virker det litt mer direkte og pop-orientert enn før, Fraser synger tydeligere og sangtekstene er kanskje viktigere å få frem nå. Men det er likevel ingen tvil om at dette er samme bandet som før.

Den fysiske versjonen av dette samlealbumet består av 4 CDer. Den første består av albumet "Four-Calendar Cafe" fra 1993. Bandet er blitt litt mer pop-orientert, blant annet på singlene "Evangeline" og "Bluebeard", men jeg synes også '"Theft, and Wandering Around Lost" og "Summerhead" er fine sanger. Den andre CDen er fylt med albumet "Milk and Kisses" fra 1996. Litt mer tilbake til det kjente, og noen mente kanskje det var litt kjedelig, men jeg synes mange av disse sangene står seg svært godt fremdeles. Som "Serpentskirt", "Half-gifts" og "Seekers Who Are Lovers". Og hvem andre enn Cocteau Twins kan lage en sang som heter "Rilkean Heart" når den hyller Jeff Buckley, som var en beundrer av dikteren Rainer Maria Rilke.

Tredje CD inneholder EPer og singler fra 1993-97 der noe er samme sanger, men i litt andre versjoner og det er noen nye sanger. Blant annet julesangene "Winter Wonderland" og  "Frosty the Snowman". Og på CD 4 fortsetter det med noen flere singler og b-sider, før det avluttes med syv sanger innspilt hos BBC i 1996. Disse er stort sett også fra de to albumene, men i litt andre bra versjoner. Det gjelder blant annet "Half-Gifts" og "Seekers Who are Lovers". Alt i alt en samling det er verdt å få med seg. I hvert fall hvis man er blant oss som har lurt på hva Cocteau Twins gjorde da det virket som det var slutt, men før det var helt slutt. Jeg tenker at det er fint å vite at også da ble det laget mye vakker musikk.

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Lang musikk til lange feriedager (55)

Endelig er de denne tradisjonsrike sommerspalten tilbake, etter noe berg- og dalbane. Etter et toppår i sommerferien 2019, med hele seks nye bidrag da spalten feiret 10 år, gikk det ned til bare én i 2020 og null i 2021. Koronatilpassede ferier i Norge med mye bilkjøring og lite bading egner seg ikke for å fordype seg i lange samleutgivelser. Men nå i 2022 er det på tide med en ny runde. Og mye bra musikk ligger og venter etter pausen.

For å minne om reglene: Spalten handler om god musikk i digital form. Det må være "box sets", samlealbum eller fleralbumutgivelser med samme artist. Det må være minst 40 sanger, gjerne mange flere. Om det er "greatest hits", rariteter og b-sider eller tidligere ikke-utgitte ting spiller ingen rolle. Ja, i noen tilfeller har også "samlede verker" fra hele eller deler av karrieren sluppet til. Poenget er at det må være bra musikalsk og langt nok til en dag på en badestrand, enten den tilbringes i Norge, eller et varmt sted lengre sør.

Åpningsartisten denne gangen er Bob Dylan som virkelig er eksperten på slike box-sets med mer eller mindre obskure ting som ikke er utgitt før, eller som finnes i flere ulike versjoner. Han har vært med her flere ganger før og jeg kommer garantert tilbake til andre ting han har gitt ut som restmateriale mange år etter albumutgivelsene, og satt merkelappen "The Bootleg Series" på dem.

Og utgivelsen er "The Bootleg Series vol 12 - The Cutting Edge", en riktig godbit med sanger som ble spilt inn i 1965 og 1966 da Bob Dylan hadde en av sine mest kreative og ekspansive perioder musikalsk. Materialet er uutgitte sanger og alternative opptak fra de tre albumene Bringing It All Back Home, Highway 61 Revisited, og Blonde on Blonde. Denne samleutvigelsen finnes i flere versjoner, fra en gigantutgave med 379 sanger (18 CDer i fysisk utgave), en deluxe versjon med 111 sanger og en 36-låters "best of"-versjon som jeg har valgt denne gangen, får å få en litt myk start på ferien.

Veldig mange av låtene her er blant det vi kjenner aller best fra Bob Dylan, som "Mr Tambourine Man", "Like a Rolling Stone", "Just Like a Woman", "Subterranean Homesick Blues" og "Visions of Johanna", men ikke i albumversjonene. Men også et par sanger som aldri ble med på disse albumene er med her, som "Farewell Angelina" og "She's Your Lover Now", eksempler på noen av de beste tingene han har laget, og som har kommet på andre samleutgivelser senere, men som han der og da ikke var fornøyd med og derfor ikke tok med på album.

Det som slår meg med denne samlingen er i hvert fall to ting: Det enorme energioverskuddet som kommer til uttrykk her, noen ganger med latter og kommentarer også. Og så skjønner man arbeidsprosessen bedre. Noen ganger holdt det med et opptak, noen ganger ble det spilt inn mange ulike versjoner, og noen ganger endret sangen karakter i løpet at den prosessen. Skal man virkelig gå i dybden på det er de mer omfattende versjonene av denne utgivelsen å anbefale.

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Endgame for Boris

Det mest overraskende er hvor lenge Boris Johnson har klart å overleve. På tross av å ha brutt koronaregler og blitt avslørt i å ha løyet om det, blandet sammen offentlige og private penger til å pusse opp eller betale for en ferie, og blitt avslørt i å ha løyet om det. Og generelt hatt en svært omtrentlig forhold til sannheten. 

Kan han overleve en runde til? Sjansen for det tror jeg er svært liten. For mange føler at de er vært lojale og forsvart sin sjef, mannen som har løyet, blitt lovet at det kal skje igjen, og så har de blitt skuffet, gang etter gang. Nå er det et spørsmål om dager. Kanskje bare timer. 

I løpet av det siste døgnet har to av regjeringens sterkeste profiler Rishi Sunak og Sajid Javid, som har forsvart Johnson i tykt og tynt gått av og skrevet avskjedsbrev som er rene karakterdrag. Og samtidig har Michael Gove gitt Johnson et klart råd om å gå av. Han har ikke trukket seg, men møtte heller ikke opp i parlamentet under dagens spørretime.

Men den mest problematiske usannheten i britisk politikk de siste årene har vært påstanden om at de vil klare seg mye bedre utenfor EU. Det gjør de på ingen måte. Boris Johnson har stadig kommet med påstander om at han løsninger på ulike problemer UK har viklet seg inn i som en konsekvens av Brexit, og ikke hatt mulighet til å levere, rett og slett fordi løsningene ikke vinnes. De frigjør ikke masse penger ved å melde seg ut av EU, det blir tvert imot behov for mer fagfolk og spesialister på områder EU tidligere tok seg av. Det blir ikke mindre byråkrati og kortere køer av å være utenfor EUs tollunion. Og som alt rotet i Nord-Irland har vist, man kan ikke være både utenfor EU og innenfor EU samtidig.

Dette er ting som dessverre ikke løses av at Boris Johnson går av. Men forhåpentligvis for britene en mer sannferdig beskrivelse av hva alternativene er.

Strandsonekart

Statistisk sentralbyrå skriver om tilgang og hindringer i strandsonen og har i den forbindelse lenket til noen fine kart over hvor strandsonen er tilgjengelig for allmennheten ved Oslofjorden. Man må klikke seg inn på temakart for strandsone. SSB beskriver det slik:

"For å aktivere dataene i kart.ssb.no: 1). Velg strandsone i temamenyen i høyre marg. 2). Zoom inn på kartet til et nivå med bedre detaljeringsgrad. 3). Velg ikonet med en etikett for å vise tegnforklaringen til dataene."

Disse kartene omtales i forbindelse med noen saker de skriver om ulike type utbygging og aktivitet som foregår i strandsonen. Også de seks største innsjøene er fra i år blitt med i disse oversiktene og det er jo en bra ting i og med at mange av utfordringene er ganske like. Det store bildet er at det stadig gis færre tillatelser til å gjennomføre tiltak i strandsonen. Og som en del av dette store bildet er det også viktig å huske på at situasjonen er svært ulik i ulike deler av landet. Det er mange steder der det ikke er behov for å like strenge reguleringer som i Oslofjorden. 

Det som er litt forvirrende med begrepsbruken til SSB er at de i strandsonen opererer med kategorier som bygningsnært areal, dyrket mark, vei/jernbane og potensielt tilgjengelig. Når jeg ser på kartet ser jeg at dette kan virke som en noe kunstig kategorisering. Det at noe ikke er bebygd betyr ikke at det nødvendigvis er tilgjengelig for folk. Rent bortsett fra at det kan være bratt kan det også være naturverntiltak som hindrer ferdsel. Og motsatt er det også slik mange steder, og særlig i byene, at det nettopp er fysiske tiltak som har gjort sjøen tilgjengelig. Slik for eksempel Oslos sjøfront er forvandlet fra et lukket havneområde til en åpen fjordby der bading og badstu er blant de mest populære fritidsaktivitetene.

Nedgang i tyverier og narkotikalovbrudd

Kriminaliteten fortsetter å gå nedover i Norge. Og noen typer kriminalitet går raskere ned enn andre. Grafen til høyre viser hvordan antall anmeldte lovbrudd har gått ned fra 93 per 1000 innbyggere i 2003 til 52 år 1000 innbyggere i 2021. Det er særlig kategorien "eiendomstyveri", som stort sett gjelder alle typer tyverier, som har falt. Fra 42 til 15 anmeldelser per 1000 innbyggere siden 2003.

Det er Statistisk sentralbyrås kriminalstatistikk som viser dette. Tallene fortsatte å falle i 2001, kanskje litt ekstra forsterket av pandemisituasjonen, og det var særlig tyverier og narkotikalovbrudd som falt. SSB skriver:

"I løpet av 2021 registrerte politiet og påtalemyndigheten totalt 278 800 lovbrudd, som er drøyt 7 prosent færre enn året før. Mens nedgangen gjelder for de fleste lovbruddsgrupper, er den klart størst for narkotikalovbrudd, som reduseres med en tredel. Nær 22 000 færre lovbrudd er anmeldt i løpet av 2021 enn i 2020, viser nye tall fra statistikken over anmeldte lovbrudd og ofre. Det er den største reduksjonen i antall anmeldelser fra et år til et annet siden denne statistikkens start i 1993."