Et spørsmål dukker av og til opp i denne spalten med Lang musikk til lange feriedager: Er det greit å ha med utgivelser som ikke er verken greatest hits, rariteter, live, eller redigert på noen måte, men rett og slett er en ompakking av 4-5 ordinære studioalbum i en felles boks, uten et eneste tillegg?
Svaret er at det kan være helt greit i en del tilfeller. Det ene er når det handler om album fra en del av karrieren som kanskje er mindre kjent, eller som man har dårligere oversikt over og vil utforske, slik jeg nylig gjorde med Cocteau Twins og tidligere med en boks med the Ramones senere utgivelser. Enda mer opplagt er det når et box-set kombinerer de ordinære albumene med tilleggsstoff i form av liveopptak, rariteter, eller helt remastrede versjoner av albumene der det høres ut som flere lag med dritt er fjernet og musikken kommer mye bedre frem.
Men det kan noen ganger også være ok å omtale samlebokser som ikke tilfører noe nytt eller fornyet materiale i det hele tatt. Hvis det er en artist man ikke kjenner så godt, eller bare kjenner til en liten bit av albumkatalogen, er slike samleutgivelser av flere studioalbum et format som egner seg ypperlig til fordyping en lang dag på stranden. Det kan sammenlignes med å sette seg inn i viktig pensumstoff man egentlig skulle ha fått med seg før, men av ulike grunner ikke fikk med seg da man skulle.
For meg er The Jesus and Mary Chain et slikt band det er viktig å utforske bedre. De slo igjennom med et brak i 1985, svært levende beskrevet i Tore Renbergs bøker om Jarle Klepp der første sang, "Just Like Honey" fra første album "Psychocandy" var både en åpenbaring og et slag i mellomgulvet. Selv hadde jeg min mest intense ungdommelige musikalske fase noen få år tidligere, og jeg var litt mer frakoblet da Jarle Klepps favoritter slo igjennom. The Stone Roses og The Smiths tok jeg som voksenopplæring litt senere og de er også dekket her i spalten. Det gjelder også The Jesus and Mary Chain, der jeg her i spalten har omtalt The Power of Negative Thinking, en herlig samling av b-sider, rariteter og liveopptak som også får frem det lekne pop-bandet bak det litt farlige ytre.
Men det er fortsatt store hull og min egen hullete historikk er at jeg først kjøpte album fire, Honeys Dead, litt etter at den kom på 90-tallet og at jeg har senere har hørt veldig mye på Psychocandy, men jeg kjente bare noen få av sangene på de andre tre albumene. Og da er jo denne boksen med de fem første albumene, utgitt i serien Original Album Series, en ren åpenbaring. The Jesus and Mary Chain kom fra utenfor Glasgow i Skottland og deres fem første album kom ut mellom 1985 og 1994. Mens jeg har beskrevet Ramones som et band som skrev Beach Boys-lignende pop-låter, men spilte dem dobbelt så fort, var TJMC et band som skrev Beach Boys-lignende pop låter, men la til masse fuzz, ekko og feedback så det ble både energifylt og ganske bråkete. Og de var åpenbart også inspirert av Velvet Underground.
Første album Psychocandy følger denne oppskriften, et slags Phil Spector møter Velvet Underground, i et gjennomført energisk og melodiøst album. Her er "Just Like Honey", "Some Candy Talking" og "Taste of Cindy", men veldig mye annet bra. Album to "Darklands" er ganske annerledes. Mye roligere, mer nedstrippet, mindre farlig, men fortsatt såpass sær at det ikke ble noen stor kommersiell suksess heller. Kanskje litt undervurdert? "Happy When it Rains" og "April Skies" er blant høydepunktene". Tredje album var Automatic som kom i 1989 og fikk dårligere anmeldelser, og som jeg kjente dårligst fra før. En slags mellomting i aggresjonsnivå sammenlignet med de to første.
Så kom det fjerde albumet "Honeys Dead" i 1992, etter tre års pause, der bandet fant tilbake kreativiteten og oppskriften ikke er helt ulik debutalbumet. Ingen en herlig kraftfull åpningslåt i "Reverence", en klassiker, "Teenage Lust" og "Sugar Ray" er også blant de bra. Og så i 1994 kom "Stoned and Dethroned", et langt roligere og delvis country- og akustisk preget femte album, som sikkert skuffet noen fans, men som jeg synes fungerer bra. Her er det en nydelig duett, "Sometimes Always" med amerikanske Hope Sandoval fra Mazzy Star. På "God Help Me" er Shane McGowan fra The Pogues med. Et annerledes, men fint album.
The Guardian har laget sin topp ti-liste over TJMCs sanger her:
------
Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar