Barton Swaim: The Speechwriter

Sommerens lille politiske bokbombe i USA heter "The Speechwriter". Den har ikke noe direkte med neste års presidentvalgkamp å gjøre, men det er i hvert fall tre andre grunner til at folk som er litt mer enn middels opptatt av politikk vil ha glede av å lese den. Og man trenger ikke være ekspert på amerikansk politikk for å like boken. Undertittelen "A Brief Education in Politics" er egentlig en ganske god konstatering av at mye i boken dreier seg om mer universelle ting i politikkens verden.

Første grunn til å lese boken er selve fortellingen om den nokså spesielle guvernøren i South Carolina, Mark Sanford, og kommunikasjonsteamet rundt ham. Sanford var i ferd med å gjøre en kometkarrière i det republikanske partiet og hadde blitt en Tea Party-bevegelsens favoritter på grunn av sine prinsipielle og konsekvente avvising av føderal innblanding og føderale penger i flere saker. Men akkurat da han ble nevnt stadig oftere som mulig presidentkandidat, eller i hvert fall visepresident, ble det avslørt at han i stedet for å være på tur, "hiking the Appalachian Trail", som ha sa, var i Buenos Aires med sin hemmelige argentinske elskerinne. Den bisarre pressekonferansen der Sanford innrømmet det hele i 2009 blir fortsatt husket for flere legendariske formuleringer, blant annet "I've spent the last five days crying in Argentina".

Barton Swaim var med i kommunikasjonsstaben til Mark Sanford som taleskriver i de siste fire årene av guvernørperioden. Swaim er ikke ute etter hevn og skriver ikke ondskapsfullt. Han har anonymisert navnene på kollegene sine og han nevner ikke Mark Sanford ved navn noe sted (men akkurat det hjelper naturligvis ikke siden alle vet hvem det handler om).

Det er dette mer generelle forholdet mellom politikk og kommunikasjon som er den andre grunnen til å lese boken. Barton Swaim har en Ph.D. i engelsk og hadde jobbet i et bibliotek da han begynte å jobbe for guvernøren i South Carolina med politisk taleskriving, kronikker og brevskriving. Swaim skriver levende og godt, men hans bakgrunn som språkekspert gjør at han også har noen veldig treffsikre og utrolig morsomme betraktninger om hva som skjer med presist og godt språk i møtet med utøvere av politikk. Han skriver blant annet om den krevende kunsten å skrive svarbrev der man skal bruke mye plass på å si så lite konkret som mulig. Og så skriver han om hvordan han egentlig ikke klarte å løfte det språklige nivået hos guvernøren, men etter hvert ble en slags ekspert på å bruke guvernørens egne og ganske dårlige favorittformuleringer.

Tredje grunn til at dette er en interessant bok er at den handler om hvordan politisk ledelse utøves i praksis. Ikke alle som klarer å konkurrere seg til toppen i det politiske hierarkiet har de egenskapene man vanligvis forbinder med tillitsbasert og motiverende ledelse, av den enkle grunn at det er andre egenskaper som betyr mer for å nå toppen. Barton Swaim bekriver Mark Sanford som en spesielt lite empatisk leder som ledet en stab der folk mye av tiden hatet jobbene sine og utviklet overlevelsesstrategier og mye galgenhumor. Men han skriver også at han tror det er nødt til å være slik i våre demokratiske systemer at de består av store egoer som har et behov for å høste personlig heder og ære, og at dette kommer i veien for evnen til å se folk rundt deg og samarbeide på en normal måte. Her tror jeg Barton Swaim er alt for pessimistisk. Ja, det finnes politikere som er dårlige ledere, men det er vanskelig å se at det gir dem noen plusspoeng på lang sikt. Og det er vanskelig å gjennomføre noe særlig hvis man ikke får medarbeiderne sine med seg. Det er Mark Sanford selv et godt eksempel på.