22. juli-senteret åpnet

22. juli-senteret

I dag åpnet 22. juli-senteret i regjeringskvartalet. Senteret inneholder en utstilling om terrorangrepet 22. juli 2011 og forteller om hvordan samfunnet møtte terroren i tiden etter. I sin tale på markeringen av fireårsdagen for dette angrepet på demokratiet vårt ga Statsminister Erna Solberg i sin tale følgende begrunnelse for hvorfor dette senteret er viktig:

"Her skal vi ærlig fortelle historien om det som skjedde den 22. juli 2011. I et eget minnerom skal de som mistet livet hedres. Senteret skal spre kunnskap slik at vi nettopp kan forhindre hat, vold og terrorisme. Det er et viktig mål. 22. juli-senteret skal formidle verdier som er viktige for oss. Vi skal formidle betydningen av demokrati og åpenhet. Vi skal gjøre bevisst på hvordan hat, vold og terrorisme kan motvirkes. Dét skylder vi 77 uskyldige ungdommer og voksne. De som så meningsløst mistet livet den forferdelige dagen for fire år siden."

22. juli-senteret er etablert av Kommunal- og moderniseringsdepartementet, og driftes av Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon. Institutt for historiske studier ved NTNU i Trondheim er ansvarlig for senterets faglige innhold. Det har vært samarbeidet tett med AUF og den nasjonale støttegruppen underveis i arbeidet. Senteret vil være åpent alle dager i uken og har fått sine egne nettsider her. I sin tale om hvorfor det er utviklet et slikt senter sa Jan Tore Sanner:

"Terrorangrepet er en del av vår historie. Det er derfor vi skal åpne 22. juli-senteret senere i dag. Vi skal formidle til kommende generasjoner akkurat det som skjedde denne forferdelige dagen. Formidle historien om 77 uskyldige mennesker som måtte bøte med livet for en hatefull, feig og ynkelig handling. 22. juli vekker debatt og sterke følelser. Vårt mål er at 22. juli-senteret skal bli et sted for refleksjon og læring. Som samfunn er vi nødt å minne oss selv på tragedien – for å unngå at den rammer oss igjen. Vi er nødt å minne oss selv på hvilke ideologier og ekstreme holdninger som truer våre felles demokratiske verdier – for å hindre at flere går ekstremistenes vei."

Og om hvordan det er utformet og hvordan det er tenkt brukt, sa Jan Tore Sanner blant annet dette:

"Utstillingen viser fortvilelsen, sorgen og kjærligheten. I et eget rom hedres ofrene fra regjeringskvartalet og fra Utøya. Dette er en sterk utstilling. Den forteller hva som faktisk skjedde 22. juli 2011 og konsekvensene for oss som nasjon. (...) Ungdom er en viktig målgruppe, og det er laget et eget undervisningsopplegg for skoleklasser. Selve utstillingen er det dyktige fagfolk som står for. Førsteamanuensis Tor Einar Fagerland ved NTNU har hatt det faglige ansvaret for utstillingen. Blant de som har gitt råd og innspill er også Cliff Chanin ved 9/11 Memorial-senteret i New York. (...) Kunnskap og åpenhet er vårt beste vern mot hat, vold og ekstremisme. Det som skjedde 22. juli 2011, skal aldri bli glemt. Derfor åpner vi nå 22. juli-senteret."

Fire år etter en stor nasjonal katastrofe som dette er kort tid, Fordi folk reagerer forskjellig og bruker ulik tid på å bearbeide sterke ubehagelige opplevelser er det ikke sikkert alle føler at de er klare for å oppsøke senteret nå. Det er helt naturlig. Kanskje er det også slik at fordi noen av de kritiske kommentarene som falt kom en stund før det var mulig å vite akkurat hva senteret inneholder, kan et besøk gi et helt annet inntrykk av hva dette senteret kan bidra med av kunnskap og erkjennelser.

Jeg har sett at noen, i aviskommentarer og i sosiale medier, har kommentert at "Vi" trenger ikke dette senteret", med litt ulike begrunnelser. Det er jo et helt legitimt standpunkt på individuelt nivå, men man må ikke blande sammen ordet "jeg" med ordet "vi". Det at man personlig ikke ønsker det eller trenger det er ikke det samme som at andre ikke ønsker det eller trenger det, eller at samfunnet vårt ikke trenger det, for eksempel til å gi kunnskap til de som er for unge til å huske det som skjedde. På samme måte som Polen tar imot millioner av besøkende til Auschwitz-Birkenau og New York har sitt 9/11 Memorial and museum, mener i hvert fall jeg at Norge trenger et sted som bidrar til at vi lærer og ikke glemmer. Selv om det kan være ubehagelig.