tirsdag 31. mars 2015

Hele verden på universitet

Noe av det de første innvandrerne fra Europa til New England på 1600-tallet investerte i da de skulle bygge et nytt samfunn var utdanning og kunnskap. En av de første brosjyrene fra Harvard College i 1643, som ble sendt tilbake til England for å få private pengegaver, formulerte det slik:

"After God had carried us safe to New England, and we had builded our houses, provided necessaries for our livelihood, reared convenient places for God’s worship and settled Civil Government, one of the next things we longed for and looked for was to advance learning and perpetuate it to posterity."

Man må kunne slå fast at den modellen de valgte, en slags blanding av de britiske dannelsesuniversitetene og de tyske forskningsinstituttene, har vært svært vellykket. Denne amerikanske modellen for forskningsuniversiteter, der det både blant offentlige og private finnes verdensledende institusjoner, har blitt kopiert over hele verden. Og i motsetning til i stort sett alle andre bransjer er høyere utdanning en forbløffende stabil næring. Mange av de fremste institusjonene som har holdt på i flere hundre år er der fortsatt.

Dette inntrykket av stabilitet er imidlertid svært lite dekkende dersom vi i stedet ser på etterspørselssiden. The Economist har i forrige ukes leder "The whole world is going to university" og i det grundige spesialbilaget "Excellence vs equity" tatt utgangspunkt i den eksplosjonen det har vært i deltagelsen i høyere utdanning. Fra å være et elitefenomen, og så sent som i 1992 var det bare i fem land at over halvparten i de aktuelle årskullene begynte i høyere utdanning, er det nå 54 land der over halvparten begynner på et universitet eller høyskole. Andelen i høyere utdanning globalt har i denne 20-årsperioden vokst fra 14 prosent til 32 prosent. Og det vil fortsette å øke, blant annet fordi Kina har som ambisjon at 40 prosent av de unge skal ta høyere utdanning i 2020.

Selv om akkurat det var en tilfeldighet er det jo interessant at denne gjennomgangen gjort av The Economist kom på fredag, samme dag som den norske regjeringen la frem sine analyser og veivalg i stortingsmeldingen "Konsentrasjon for kvalitet". De grunnleggende spørsmålene The Economist stiller er mange av de samme som må være utgangspunktet for den norske debatten; Får studentene og samfunnet den avkastningen på investeringene vi gjør i form av tid og penger, eller avtar gevinsten når kostnadene blir stadig høyere og blir borte når "alle" går på et universitet? Er kvaliteten på det som leveres av faglig innhold og undervisning bra nok i forhold til ressursinnsatsen?

Det ville bli for omfattende å sammenfatte alt som kommer frem i denne interessante gjennomgangen i et blogginnlegg, men tre hovedpoenger synes jeg det er verdt å nevne.

For det første er det fortsatt slik at høyere utdanning lønner seg både for den enkelte og for samfunnet, i hvert fall hvis vi ser på de store tallene. I en interessant graf fra Verdensbanken inne i artikkelen ser vi hvor mye et år ekstra utdanning slår ut i høyere lønn i ulike deler av verden. Effekten er positiv over alt, men mye større i fattige land, der færre går på universitet og lønnsforskjellene er større, enn i rike land der avkastningen også ser ut vil å være synkende. 

Dessuten minner artikkelen om at er det store kvalitetesforskjeller mellom ulike utdanningsinstitusjoner, men at disse kan være vanskelig å få vite om. Nå finnes det riktignok en del internasjonale rangeringer som har som mål å kåre verdens beste universiteter, som Shanghai-rangeringen, Times Higher Education (THE) og QS-rangeringen, men felles for disse er at de i all hovedsak handler om forskning og ikke om undervisning. Dessuten preges de av at de ofte måler ressursbruk og annen input i stedet for effekt og resultater.

Noen hevder at arbeidsgivere foretrekker å ansette folk fra prestisjetunge universiteter fordi disse har så gode seleksjonsmekanismer når de tar inn studenter, ikke fordi de vet så mye om det som foregår der er bedre enn andre steder. Dette peker på behovet for bedre sammenligninger av studiekvalitet og studentprestasjoner enn de vi har i dag. The Economist nevner både EU-initiativet U-Multurank og et OECDs forsøk på å få en variant av PISA-testing for høyere utdanning kalt AHELO til å bli tatt i bruk.

For det andre tar The Economist en interessant tur innom nettbasert høyere utdanning (såkalte MOOCs) som alternativ til campus-basert utdanning. Det ser så langt ikke ut som de nettbaserte alternativene er i ferd med å utkonkurrere de fysiske, blant annet av den enkle grunn at det å flytte hjemmefra og gå på et universitet handler om så mye mer enn å lære noen fag. Men i andre deler av befolkningen er nettlæring mer populært. Det gjelder både studenter som falt fra første gang de prøvde og gjerne vil gjøre et nytt forsøk. Og det gjelder voksne som er i jobb og har etablert familie, og ikke kan være fulltidsstudenter, men som har behov for mer etter- eller videreutdanning. I stedet for å være redd for at MOOCs ødelegger de tradisjonelle universitetene er det en større bekymring at det er motstand mot å ta i bruk mulighetene, skriver The Economist:

"Resistance by faculty also slows down the adoption of new technology. When academics at San Jose State University were asked to teach a course on social justice created for EdX, a MOOC, by Michael Sandel, a Harvard professor, they refused, telling Mr Sandel that such developments threatened to “replace professors, dismantle departments and provide a diminished education for students in public universities”. Similar protests have been echoing around the country. For now, the interests of academics generally prevail over those of students."

Et tredje interessant tema The Economist tar opp, med utgangspunkt i New York Universitys etablering i Abu Dhabi ("A pearl in the desert") og Shanghai er om universiteter i likhet med annen konkurranseutsatt virksomhet vil globalisere ved å opprette avdelinger i andre land. Dagens internasjonale universitetskonkurranse handler om å få studenter og forskere til å komme til seg, og det kan jo være en attraktiv del av pakken for mange, men det kan jo hende at vellykkede utdanningsinstitusjoner, på samme måte som man gjør i andre næringer, også burde etablere seg i nye markeder. Og så er det vel også slik at jo bedre de offentlige og private institusjonene som er i markedet fra før er til å omstille, differensiere og være innovative, jo mer krevende er det å komme inn som utfordrer utenfra.

Vi bruker hele 1,6 prosent av BNP på høyere utdanning i OECD. Det virker som om dette skal fortsette å vokse i OECD, men enda mer i andre deler av verden. Artikkelen i The Economist er en god påminning om at selv om utdanning og kunnskap lønner seg både for den enkelte og for samfunnet, bør vi bli enda mer opptatt av hva vi får igjen for all tiden og alle pengene vi bruker.