Et økonomisk vekstvarsel for 2016

Det er tid for oppsummeringer av 2015 og prognoser for 2016. En av de mer leseverdige i sistnevnte kategori er Bloombergs enkle gjennomgang av hva som kan gå galt i 2016, under overskriften  "A Pessimist's Guide to the World in 2016", Da handler det mer om scenarier enn om spådommer eller prognoser, men jeg tror alle sakene som er nevnt er innenfor det mulige.

I den noe mer nøkterne prognosesjangeren finner vi grafene til høyre som er hentet fra The Economist og som sier noe om hvor det forventes at den økonomiske veksten vil være sterkest i 2016. Siden slutten på finanskrisen i 2009 har de såkalte BRIC-landene (Brasil, Russland, India og Kina) bidratt sterkt til den globale veksten i verdiskaping, men nå må andre gjøre en større del av jobben.

Både Russland og Brasil vil i følge prognosen oppleve nedgang i BNP i 2016. Kina vil ha en brukbar vekst, dersom vi skal tro de offisielle tallene, men den er lavere og langt mer usikker nå enn før. Bare India ser ut til å gå i riktig retning og det er anslått en BNP-vekst der på 7 prosent. Som andel av den globale veksten er det anslått at BRIC-landene samlet vil bidra med 16 prosent.

I følge The Economist er det slik at de rike landene vil stå for en større del av den globale økonomiske veksten enn noen gang tidligere dette tiåret. Ikke nødvendigvis spektakulært, men mye bedre enn på lenge:

"Against all this, the rich world will look solid, if unspectacular. America’s economy will expand by around 2.5%, and the American jobs machine will crank out at least 2m new positions for a sixth straight year—the first time that has happened since the 1990s. Europe will no longer be threatened by recession or deflation, and the euro zone’s most obvious time-bomb, Greece, has been defused for now."

I følge denne prognosen vil verdensøkonomien vokse med totalt 2,7 prosent i 2016. Ikke siden 2011 har veksten vært over 3 prosent.

På vei bort fra dødsstraff i USA

Mens stort sett hele resten av den vestlige verden har avskaffet dødsstraff for flere tiår siden, har USA holdt fast på denne straffereaksjonen, som det i følge Amnesty Internationals norske nettsider bare var 22 land i verden som brukte i 2014.

Men litt under radaren, og kanskje litt i strid med det vi har trodd, er også USA i praksis i ferd med å bevege seg bort fra bruk av dødsstraff. I USA ble 28 personer henrettet i 2015, det laveste antallet siden 1991. I Texas, som har stått for en tredel av henrettelsene de siste årene ble bare 2 nye dødsdommer avsagt i 2015, ned fra 11 året før.

The Economist har i sitt julenummer noen veldig interessante betraktninger om årsakene til at det er en så markant nedgang. De peker på noen ganske ulike aktører og årsaker som stort sett ligger utenfor de rent politiske beslutningene som tas nasjonalt og i delstatene om straffelov og straffereaksjoner:

Den første grunnen de peker på er jurymedlemmene. I USA brukes det et jurysystem når man vedtar dødsstraff som reaksjonsform og man kan jo tenke seg hvor enorm belastning det er for en vanlig borger å har ansvar for å beslutte den ultimate uopprettelige straffereaksjonen. Når lovverket gir en muligheter for livsvarig fengsel, uten at den dømte noen gang får komme ut i samfunnet igjen, fremstår nok dette som en bedre løsning, selv når det er snakk om de aller grusomste forbrytelser.

Her er det også en annen gruppe som har fått økende betydning og som bidrar til juryene usikkerhet; Dødsdømte fanger som det viser seg, før eller etter at henrettelsene er gjennomført, at ikke var skyldige i forbrytelsen likevel. En tredje gruppe som i praksis har bidratt til å redusere bruken av dødsstraff i USA er påtalemyndigheten. Ikke bare de som gjennom har tatt ulovlige snarveier i sin innsats for å få folk dømt til døden, og gjennom dette har gjort stor skade på rettssystemet, men også påtaleadvokater som bevisst har latt være å kreve dødsstraff der det kunne vært aktuelt.

En fjerde og veldig interessant gruppe The Economist trekker frem er ofrenes nærmeste pårørende. Mange av av disse vil helst unngå den oppmerksomheten og det sirkuset som oppstår, og der den som er dømt til døden kan oppnå en slags heltestatus blant aktivister som kjemper for at vedkommende ikke skal henrettes. Da er det bedre for de pårørende at drapsmannen soner en livstidsstraff og er glemt, The Economist skriver om en slik sak at:

"Bethany Webb’s sister was among eight people killed in a Californian hair salon in 2011; her mother was shot, but survived. She wants the culprit to die “alone and unnoticed”, rather than being euthanised in an execution-night circus. The way prosecutors messed up the case—by needlessly deploying a jailhouse informant—has alerted her to the risks of injustices in others. Then there is the attritional legal rigmarole: the killer would smile at the victims’ families at court appearances, Ms Webb says; her mother is obliged to relive the trauma at each fresh hearing. A life sentence would have meant that “next time we see his face in the paper, it would be for his obituary."".

Femte sett med argumenter handler om kostnadene og om hva skattepengene skal gå til, En dødsstraff i det amerikanske systemet er ekstremt tidkrevende og stiller strenge krav til prosesser og ankeprosesser hele veien. Det er i gjennomsnitt 16 års opphold mellom dødsstaffen blir avsagt og selve gjennomføringen. Noen har beregnet at hver person som dømmes til døden koster samfunnet en million dollar til blant annet advokater, etterforskere og psykologer, tillegg til fengselsoppholdet. Så man kan kanskje si at mens det før i tiden var en bekymring for at mange ble dømt til døden i rettsalene med de dårligste advokatene og de dårligste dommerne, er det nå oppstår en ny urettferdighet ved at skattebetalerne må betale enorme beløp for bistand til noen av samfunnets mest kriminelle for å hindre at det ikke skjer noe som kan kritiseres.

En sjette og litt mer eksotisk faktor som bidrar til å vanskeliggjøre bruke av dødsstraff er problemene med å få tak i kjemikaliene som brukes i giftsprøytene. Det er ikke akkurat noe stort og lukrativt marked og USAs egne legemiddelfirmaer har sluttet å produsere giften som brukes. Det gjør at man er avhengig av import fra utlandet, men en kombinasjon av firkantede importreguleringer i USA og eksportforbud i europeiske land som ikke vil bidra til gjennomføring av henrettelser i land med dødsstraff, gjør at også dette er blitt et problem.

Og så har vi naturligvis en syvende og svært viktig aktør i USAs høyesterett, der et par av medlemmene allerede har antydet at dødsstraff er et tema som snart kan finne veien til en høyesterettsbehandling og bli tatt stilling til på et prinsipielt grunnlag. I 2015 er det bare seks delstater som har henrettet noen og antallet har krympet raskt. Det kan i følge The Economist gjør det enklere for høyesterett å lukke døren helt. "Fairly soon, someone will be the last person to be executed in America.", skriver The Economist, Uansett hvilken av de nevnte aktørene som til slutt får hovedæren for å gjøre det slutt er det dødstraffens innebygde selvmotsigelser som vil være hovedgrunnen:

"But in a deeper sense, all these are merely accomplices. In truth capital punishment is expiring because of its own contradictions. As decades of litigation attest—and as the rest of the Western world has resolved—killing prisoners is fundamentally inconsistent with the precepts of a law-governed, civilised society. In the final verdict, America’s death penalty has killed itself."

Apple TV som spillkonsoll

Apple TV: Galaxy on Fire - Manticore Rising

Det har vært litt tynt med bloggposter om spill her de siste par årene, i hvert fall med tanke på at dette er en blogg som markedsfører bloggerens interesse for dataspill. Dels har det litt med tid å gjøre, et godt konsollspill er jo en ordentlig avhengighetsskapende tidstyv. Men det har også med at etter at jeg satset på riktig hest for ti år siden med Nintendo Wii i 2006, og har blogget om storspill som Super Mario Galaxy 2 og "Legend of Zelda - Skyward Sword", satset jeg definitivt på feil hest noen år senere med Nintendo Wii U. Det er noen ganger lett å glemme at grunnen til at man hadde suksess var at det enkleste er det beste.

Men det er ikke bare Wii U som sliter i konsollmarkedet. Salgstallene viser at også konsollene, fra Sony og Microsoft, har noen utfordringer. I glansdagene midt på 2000-tallet solgte de mest populære konsollene over 100 millioner enheter (Playstation 2, Wii). I siste generasjon har Sony Playstation 4 solgt 30 millioner og Wii U og Xbox One bare 10 millioner enheter hver. Med tanke på den kraftige veksten i levestandard i denne perioden, ikke minst i Asia, og veksten i antall TV-apparater i verden, er dette bemerkelsesverdig nedgang. Salgstall for de mest populære PC-spillene tyder på en tilsvarende nedgang.

Betyr dette at det i verden spilles mindre dataspill enn før? Det er det absolutt ingen grunn til å tro, tvert imot. Men det betyr at nettbrett og særlig smarttelefoner har tatt over spillerne, særlig i den delen av markedet der spill handler om enkel avkobling og tidsfordriv, og kanskje utvikler seg til litt mer etter hvert. Dessuten har spillbransjens forretningmodeller også endret seg ved at man ikke kjøper et ferdig spill på en DVD-plate i en spillbutikk, men betaler for å leste ned ulike figurer, oppgraderinger eller utvidelsespakker, noe app-butikkene til Apple og Google er spesialister på, men som også de tradisjonelle konsollprodusentene nå satser på i sine online-plattformer. .

Jeg vil tro at særlig smarttelefonen vil være den viktigste spillplattformen i overskuelig fremtid, slik smarttelefonen er foretrukket for alt mulig annet, ikke minst bruk av sosiale medier. Men er det håp om et nytt oppsving i den delen av spillmarkedet som spilles på en TV-skjerm? Etter å ha prøvd nye Apple TV tror jeg det kan være mulig. Apple har jo også en viss erfaring i å bruke sitt økosystemet av hardwaredingser og tilknyttede tjenester til å gå inn i og omdanne hele bransjer, som musikkindustri og mobiltelefoni.

I utgangspunktet virker det kanskje litt rart å bruke penger på nye Apple TV. Den koster mer enn det dobbelte av den gamle, kr 1700 for den minste med 32 GB lagringsplass. Og hva skal man egentlig med en mye raskere prosessor eller egen lagringsplass når det den tilbyr er enda en måte å se Netflix og TV2 Sumo på. Ellers streame annet medieinnhold fra nettet? Det som er er helt sikkert er at den nye Apple TV-boksen gir helt andre muligheter enn de som hittil er utnyttet. Og jeg tror spill er en av disse nye mulighetene som ikke var der før..

En titt i spillbutikken i Apple TVs appstore viser at det har begynt å skje spennende ting allerede, Her har det på kort tid dukket opp en rekke ulike spilltitler, Ordentlige spill som koster penger å kjøpe og laste ned, men som typisk koster langt mindre enn et PC-spill på DVD. Her er en video på YouTube med en kåring av "Top 10 Apple TV games". Jeg vil tro at ganske mange spillprodusenter vil mene det er interessant å selge spill på denne plattformen og at spillbiblioteket raskt kan bli både stort og lett tilgjengelig. Apple TV bruker dessuten en teknologi som gjør at maksimalt omkring 200 MB av spillet lagres på konsollen, mens resten ligger i nettskyen og bruker bredbåndet.

Og sett i lys av dette er det jo plutselig ikke så dyrt med en Apple TV, som koster langt mindre enn en typisk spillkonsoll. Nå har den naturligvis også enklere utstyrt når det gjelder prosessor og grafikkhardware, men min erfaring er at den er forbausende rask og bra. Det som er lurt er å investere i en ordenlig trådløs spillkontroller.med analoge joysticks og knapper slik man er vant til å bruke til spill. Den medfølgende touchpad-fjernkontrollen til Apple TV kan faktisk brukes den også, og fungerer helt fint til noen enkle spill, men skal man gjøre mer avanserte ting, og flere oppgaver samtidig, må man ha en ordentlig kontroller.

Hva så med spillene? Jeg har hittil rukket å prøve to som jeg synes er veldig bra. Det ene er Geometry Wars 3. Dimensions, et spill som finnes på flere plattformer og som er en videreutvikling av en gammel 2D-klassiker blant skytespill. Men spillet som virkelig imponerer er "Galaxy on Fire - Manticore Rising" (koster 59 kroner, her er videotrailer på YouTube). Vi snakker om et ordentlig Star Wars-lignende skytespill der du styrer et lite romskip ute i verdensrommet og må skyte ned bølger av fiendtlige romskip som angriper deg fra alle kanter, med stadig økende intensitet. Selv om spillet foregår i et veldig raskt tempo og det er mye detaljer i bildet, imponerer det med en fantastisk bra grafikk på min 48-tommers TV skjerm i stuen hjemme.

Og det er bare å se frem til fortsettelsen. Det er vel ikke akkurat en like stor nyhet å lage en spillpakke med enkle sportsspill der hele familien kan ha glede av å spille tennis og golf sammen som da Wii Sports kom i 2006, men jeg tipper likevel Beat Sports kan spille en lignende rolle for Apple TV. En annen jeg må få testet er Rayman Adventures. et eventurspill i Super Mario-sjangeren. som også finnes for håndholdte enheter, men som har fått sin egen versjon til Apple TV. Men i løpet av kort tid vil jeg tro det kommer mye mer, også av den typen spill som ikke passer så godt på en håndholdt enhet, men som trives best med en ordentlig stor skjerm.

Og nok en julelåt fra the Killers

I forrige bloggpost la jeg ut the Killers 2014-julelåt (de har gitt ut en i året siden 2006) og da er det jo rett og riktig å også ta med årets julevideo fra the Killers som kom i begynnelsen av desember. Videoen er en slags fortsettelsesfortelling fra "Don't Shoot Me Santa" fra 2007, som fikk en "prequel", en forløperfortelling, i 2012 som het "I Feel It In My Bones". Og fortsettelsen på den nokså sære julefortellingen heter "Dirt Sledding":

The Killers julesingler

Det er på tide med litt julemusikk her på bloggen. Dagens tema er the Killers fra Las Vegas som har gitt ut en julesingel hvert år siden 2006. Men når jeg sjekker tilbake her på bloggen ser jeg at jeg ikke har blogget om disse julesinglene siden 2011 da the Killers ga ut EPen "(Red) Christmas EP" en samling med de seks julesinglene som kom fra 2006 til 2011. Den inkluderte klassikere som "The Cowboy's Christmas Ball" og "Don't Shoot Me Santa".

Men saken er den at the Killers ikke ga seg der, men har fortsatt å gi ut julesingler hvert år etterpå også, gjerne nokså utradisjonelle varianter av det vi forbinder med julesang. Og en slik ganske utradisjonell utgave av julesang er fjorårets singel "Joel, the Lump of Coal", en sang laget sammen med talkshowverten Jimmy Kimmel. Den handler så vidt jeg skjønner om hvordan kullet, som skaper så mye problemer i verden i form av forurensning og klimagassutspill, her symbolisert av en kullklump kalt Joel, også kan omdannes til en skinnende diamant.

Nye avtaler om handelsliberalisering i WTO

Financial Times om ITA2-avtalen

Å følge med på de globale forhandlingene i WTO om liberalisering av verdenshandelen har vært omtrent like spennende som å se på maling tørke. Det har egentlig ikke manglet ambisjoner. I 2001 ble den såkalte "Doha-runden" satt i gang, en forhandlingsrunde skulle vedta en altomfattende pakke med nye spilleregler for handel med varer og tjenester, investeringer og immaterielle rettigheter. Men de etter hvert 162 landene ble stort sett aldri enige om noen ting.

Derfor mente nok noen at det var like greit at en ny runde med forhandlinger i WTO i Nairobi denne gangen skulle foregå i skyggen av det store klimatoppmøtet i Paris, der forventningene tross alt var noe større i forkant og resultatet ble minst like bra som forventet.

Men det er viktig å huske på at temaene WTO har ansvar for å finne globale løsninger på er svært viktige for verden, Når stadig flere mennesker i verden løftes ut av ekstrem fattigdom er det som et resultat av investeringer i et næringsliv som kan selge flere varer og tjenester og skape nye arbeidsplasser. Friere bevegelse av varer, tjenester og kapital på tvers av landegrensene er, sammen med satsing på utdanning og helse, de viktigste redskapene vi har for gi folk en høyere levestandard. I vår åpne norske økonomi, som er så avhengig av både eksport og import. vet vi godt hvor viktig det er å ha god markedsadgang til større markeder enn vårt lille hjemmemarked.

Hvordan gikk det så på WTO-toppmøtet i Nairobi? I følge Utenriksdepartementets pressemelding og ulike presseoppslag gikk det langt bedre enn vi kunne frykte. Og da er det særlig tre ting som trekkes frem som svært positive.

Det første er at WTO har forlatt ideen om en stor forhandling som skal løse alt på en gang, men vil satse på flere og mindre omfattende pakker med liberaliseringer. Financial Times har omtalt dette som "The death of Doha and birth of new WTO" og skriver:

"They also opened the door to discussing new issues and focusing more on delivering smaller packages of trade reforms. Agreements included a global ban on farming export subsidies that Roberto Azevêdo, the WTO’s director-general, called the “most significant” achievement on agriculture in the organisation’s history. The new line in Nairobi, said one senior trade official, amounted to “the death of Doha and the birth of a new WTO”.

Det andre som er verdt å merke seg er en ny om omfattende avtale om handel med informasjonsteknologiprodukter. Her går den teknologiske utviklingen så raskt at når man har en snart 20 år gammel avtale og så holder på i 14 år uten forhandlingsresultat, så ser listen over varer land kan eksportere og importere uten toll ut som inventarlisten i et teknisk museum. Mange av dagens ikt-produkter fantes ikke da den forrige avtalen ble vedtatt og er derfor ikke er dekket.

Det gjør at produkter som lages av norsk høyteknologisk industri innen blant annet maritim teknologi. energiteknologi  og telekommunikasjon møter handelshindringer. Dessuten er høy toll  og andre handelshindringer også en fordyrende faktor for næringsliv og forbrukere i Norge som har behov for å kjøpe varer fra utlandet. Derfor er den informasjonsteknologiavtalen som 50 land i WTO har skrevet under på viktig for Norge og svært viktig for den globale handelen. Man snakker om et marked som utgjør 10 prosent av varehandelen i verden, eller 1 300 milliarder dollar. Financial Times skriver i en egen sak om ITA2-avtalen. at dette er den største WTO-avtalen siden 1996:

"More than 50 members of the World Trade Organisation on Wednesday concluded the biggest tariff-reduction deal in almost two decades, eliminating restrictions on the $1.3tn trade of 201 IT products. The expansion of the 1996 Information Technology Agreement will increase global gross domestic product by $190bn a year, according to IT experts, as the costs are cut in trading goods from GPS devices and video game consoles to next-generation semiconductors."

Den tredje positive nyheten handler om eksportsubsidier. Det lille som har vært skrevet i norske medier om toppmøtet i WTO har handlet om subsidier til eksport av Jarlsberg-ost som kanskje må fjernes. Nå er ikke den globale utfordringen først og fremst norsk ost, men at eksportsubsidier generelt sender en stor ekstraregning til skattebetalerne, gjør markedet mindre effektivt og hindrer utviklingsland i å kunne konkurrerer på like vilkår. I Utenriksdepartementets pressemelding oppsummeres enigheten som er oppnådd om eksportsubsidier slik:

"For en mellomstor, åpen økonomi som Norge, er det viktig at forhandlinger i det multilaterale handelssystemet gir resultater. Enighet om utfasing av eksportsubsidier og innstramming av andre former for støtte til eksport av landbruksprodukter er et viktig bidrag til å redusere fattigdom i mange utviklingsland, legger utenriksministeren til. For Norge innebærer enigheten at våre eksportsubsidier må avvikles senest innen utgangen av 2020. (...) Det ble også fattet vedtak til fordel for de minst utviklede landene (MUL), om forlengelse av muligheten til å gi tjenesteeksportører fra MUL positiv særbehandling samt bedre opprinnelsesregler for import av varer fra de fattigste landene. Bomullseksport fra minst utviklede land vil få bedre markedsadgang. Eksportstøtte for bomull skal avvikles umiddelbart i i-land og fra 1. januar 2017 i u-land."

Hva skjer så videre med de globale multilaterale forhandlingene om friere handel? Det er jo ganske håpløst med et avtaleverk som står stille mens virkeligheten rundt er i stadig raskere utvikling. For eksempel har forhandlinger om handelsliberalisering historisk handlet mest om tollsatser på industrivarer og landbruksvarer, mens den klart største delen av den økonomiske aktiviteten i dag foregår i tjenestektoren. Det gjør at det er store huller i det internasjonale avtaleverket, noe som i praksis betyr at det ofte er svært vanskelig å selge tjenester til andre land. Men forhåpentligvis innebærer møtet i Nairobi starten på en mer kraftfull innsats også her. Financial Times skriver i en oppsummerende kommentar om møtet at:

"After a death scene so drawn-out it would have done credit to a Victorian melodrama, the curtain has finally come down on one of the longest-running farces in global policymaking. The so-called Doha round, the programme of multilateral trade talks that started in 2001, was last week declared dead by World Trade Organisation members after nearly a decade spent comatose. The admission that Doha is no more is welcome: the talks were wasting a lot of breath, time, energy and air miles. But to preserve the negotiating function of the WTO, member governments need to pursue other ways of doing business that preserve the multilateral approach as far as possible while having a fighting chance of actually producing a deal."

Økt produksjon, lavere klimagassutslipp

Som beskrevet her på bloggen tidligere i år er det slett ikke alt som går i feil retning når det gjelder utslipp av klimagasser. Det er tvert imot slik at utslippsintensiteten fra næringslivet i Norge er omtrent halvert siden 1990. Statistisk Sentralbyrå skriver i ny oversikt over klimagassutslipp at:

"Utslippsintensiteten for klimagassutslipp fra norsk økonomisk aktivitet har sunket jevnt siden 1990 og er nær halvert i perioden frem til og med 2014. Nedgangen i denne perioden fra 31,9 til 14,8 tonn utslipp av klimagasser per million kroner som er produsert, skyldes i hovedsak en generell overgang fra industri- til tjenesteproduksjon i norsk økonomi. De tradisjonelt mer utslippsintensive næringene i norsk økonomi har også bidratt til nedgangen i utslippsintensiteten for klimagasser. Dette skyldes teknologiske endringer og en overgang fra bruk av fossile brensler til fornybare energiformer."

Når klimagassutslippene ikke har falt med mer enn 6,2 prosent siden 1990 er det ikke fordi det er gjort lite for å redusere utslippene, men fordi denne nedgangen kommer til tross for at verdiskapingen fra næringslivet er fordoblet siden 1990. Noe som betyr at utslippene pr produsert enhet er mer enn halvert. Og som sitatet over beskriver så skyldes denne nedgangen to ting, Dels har tjenestenæringene vokst kraftig, mens industrien har gått tilbake. Men like viktig er det at den industrien vi har i Norge har investert mye i teknologi og produksjonsprosesser som fjerner utslipp, og er derfor blant de beste i verden.

Hvilke næringer som har de høyeste klimagassutslippene ser vi i tabell 2, Den viser at transportsektoren og petroleumsvirksomheten har de høyest utslippene. Petroleumsvirksomheten har dessuten en økning i klimagassutslippene og også økte utslipp per krone i verdiskaping, noe som ikke er forklart utover at turbinene på sokkelen bruker mer gass, men som jeg antar skyldes at oljefelt som nærmer seg slutten av levetiden er langt mer energikrevende å operere.

"Klimagassutslipp per produsert krone innenfor olje- og gassutvinningsnæringen samlet sett økte også i 2014. Sammenlignet med 2013 økte produksjonen (målt i faste 2005-priser) i olje- og gassutvinningsnæringen i 2014 med 1,7 prosent. Klimagassutslippene økte med 4,8 prosent, noe som blant annet kan tilskrives økt bruk av naturgass i turbiner på sokkelen."

Men selv om oljevirksomheten totalt sett har store utslipp har den også en svært høy verdiskaping og er derfor langt fra toppen av listen over næringer som har høyest utslipp pr produsert krone:

"Det er transportnæringene, primærnæringene og produksjon av metall og ikke metallholdige produkter som har de høyeste utslippene per produsert krone. Olje- og gassutvinning er ikke blant næringene med høyest utslippsintensitet, men på grunn av stor aktivitet bidrar de likevel stort til totale utslipp".

En nærmere utforsking av hvor mange tonn CO2-ekvivalenter som slippes ut pr millioner kroner i produksjon viser at (tabell 2) oljeindustrien slipper ut 31 tonn CO2-ekvivalenter per millioner kroner i produksjon, mens landbruket ligger klart på topp i utslipp og slipper ut 73,6 tonn CO2-ekvivalenter per millioner kroner i produksjon. Til sammenligning slipper transportsektoren ut 58 tonn CO2-ekvivalenter pr million kroner, mens industrien er nede i 18,8 tonn. 

Men langt lavere utslipp enn fra alle de nevnte er det fra tjenestesektoren, som målt i produksjon er den største næringen , men som bare har utslipp på 0,4 tonn CO2-ekvivalenter per millioner kroner produsert. Omtrent på samme nivå ligger helse og undervisning med 0,6 tonn og offentlig administrasjon og forsvaret med 1,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter.

Hva skal vi så lese ut av dette når det gjelder utsiktene til en mer kraftfull innsats for å få ned utslippene av klimagasser ytterligere? Som vi ser er det krevende å få ned utslippene mye når det er kraftig vekst i den økonomiske aktiviteten. Men samtidig er det jo ganske imponerende at utslippene går nedover selv om det produksjonen er fordoblet og det er økte utslipp fra petroleumsvirksomhet, Det viser at det gjennom omstilling og innovasjon er fullt mulig å oppnå svært mye mer gjennom smartere ressursbruk og mindre energikrevende prosesser og materialer. Næringslivet er ikke miljøets motstander i klimapolitikken. Det er nye og bedre produksjonsprosesser, produkter og tjenester fra næringslivet vi er avhengige av for å finne løsingene.

USA fjerner oljeeksportforbudet

Vi snakker gjerne om verdensmarkedet for råolje, et marked både norske bedrifter og den norske statskassen er veldig påvirket av, men strengt tatt har ordet "marked" vært litt misvisende. Dels har OPEC i perioder styrt oljeprisutviklingen ved å fastsette produksjonskvoter for medlemslandene. Og dels har USA bidratt til at verdensmarkedet ikke har fungert som det kunne gjøre gjennom å holde liv i et forbud mot eksport av råolje fra USA siden 1975.

Nå er ting i rask endring, OPEC har ikke blitt enige om noen reelle produksjonskutt på svært lenge, kanskje fordi Saudi Arabia ikke har noe imot en lengre periode med veldig lave oljepriser for å få stengt ned noe av konkurrentenes produksjon og bremse deres investeringer i nye prosjekter. Problemet er at de lave prisene ser ut til å ramme OPEC-landenes oljeindustri og statsfinanser mer enn oljeprodusenter utenfor OPEC, blant annet fordi evnen til å kutte sine kostnader og drive med innovasjon er veldig ujevnt fordelt..

Men det er mer dårlig nytt for aktører som ønsker å vedta oljeprisen i stedet for å la tilbud og etterspørsmål i markedet bestemme. 18. desember vedtok den amerikanske kongressen, som en del av budsjettavtalen for 2016, å oppheve lovforbudet mot eksport av råolje fra USA. Dette kan i følge The Economist få tre viktige konsekvenser:

"The move has three potentially positive outcomes. It will increase the market for the light, sweet crude pumped out of America’s shale deposits, which may eventually give the fracking industry a fillip. It will give refineries outside America access to a greater variety of oil, enabling them to operate more efficiently. And it will make West Texas Intermediate (WTI), the reference price in the United States, a global benchmark for light, high-grade crudes to rival Brent, an international benchmark that is based on a mix of heavier crudes. That would make oil trading more efficient."

Lovgivningen som fjerner dette eksportforbudet var del av en større pakke som til slutt ble vedtatt med 65 mot 33 stemmer i senatet og 316 - 113 i representantenes hus på fredag. Avtalen sikrer at man skaffer 1 100 milliarder dollar til offentlige budsjetter og unngår en ny "government shutdown", i hvert fall frem til høsten. Den delen som handler om å fjerne forbudet mot eksport av råolje høyere på republikanernes ønskelister før jul enn på demokratenes, men en viktig grunn til at det ble med i avtalen er at det samtidig blir gitt store nye skatteinsentiver til vind- og solenergi i USA.

Bortgjemte musikalske perler (44)

Det er på tide med litt julemusikk og da er klassikeren "Frosty the Snowman" et kjent og trygt alternativ som ble gitt ut på plate første gang på 1950-tallet. Men denne versjonen er litt annerledes. Her er det Cocteau Twins, det skotske 80-talls indiebandet som i 1993, mot slutten av sin karriere da bandet ikke hadde det helt godt med seg selv, spilte inn en EP som het "Snow" med sangene "Winter Wonderland" og "Frosty the Snowman", som er på denne videoen:



I bandet Cocteau Twins var det for øvrig ingen tvillinger, men de to frontfigurene Elisabeth Fraser og Robin Guthrie var samboere og fikk et barn sammen. En kombinasjon av dårlige nerver hos henne og hans inntak av noen kjemikalier som ikke er helt bra for kroppen, bidro imidlertid at forholdet tok slutt. Det var omtrent da EPen med julesanger kom ut i 1993. Som band holdt de det på sett og vis gående en stund til, og ga ut noen singler og et album i 1995-96, men så var det brått slutt for Cocteau Twins.

Og sjangen Cocteau Twins bidro til å gi et navn omtales ofte som "dream pop", en nær slektning av fenomener som goth og shoegazing, og i likhet med sistnevnte en temmelig introvert gren av postpunk-sjangeren fra tidlig på 80-tallet.

Nå går det best i Nord-Norge

Det er langt mer krevende tider i næringlivet nå enn for et år siden. Når oljeprisen har falt til under 40 dollar fatet, omkring en tredjedel av prisen sommeren 2014, har det naturligvis store konsekvenser for mange. Investeringene bremses, bedriftene nedbemanner og skatteinntektene til det offentlige går ned. Men disse effektene er ikke jevnt fordelt geografisk. Ser vi på skatteinngangen ser vi at noen deler av landet går svært bra.

Det er Statistisk Sentralbyrå som utgir skattetall hver måned. Og når vi ser på novembertallene ser vi at en kraftig nedgang i petroleumsskattene, på omkring 30 prosent, gjør at den totale skatteinngangen så langt i 2015 er 3,1 prosent lavere enn i 2014 (og 2014 var 2,5 prosent lavere enn 2013). Men tar vi ut petroleumsskattene er det en vekst i skatteinntektene så langt i år på 3,1 prosent. Men som grafen over viser er denne veksten ujevnt fordelt geografisk.

Nord-Norge er ligger i særklasse på topp når det gjelder vekst i skatteinntekter (her er en tabell som viser tall og prosenter). I Nordland er det 7,4 prosent vekst siste året, i Troms er veksten 9,6 prosent og Finnmark er det hele 10,7 prosent vekst i skatteinngangen. Det vitner om gode tider både i næringslivet og i offentlig sektor. Ingen andre norske fylker har så sterkt vekst, men både Nord-Trøndelag, Østfold, Vestfold og Oppland har en vekst på litt i overkant av seks prosent.

I motsatt ende av skalaen finner vi Rogaland, som det eneste fylket med nedgang i skatteinntektene. Nedgangen i Rogaland er på 4,5 prosent og i følge SSBs omtale er det særlig Stavanger kommune som utmerker seg med en nedgang:

"I Rogaland er det Stavanger som har reduserte innbetalingar av skattar eksklusiv petroleumsskattar. Skattane her er 14,5 prosent lågare enn i den same perioden i fjor. Dei andre kommunane i Rogaland hadde alle enten same nivå på skatteinnbetalingane eller høgare innbetalte skattar jamfør i fjor. Det er i hovudsak netto innbetalingar av skatt frå overskott i bedrifter som er blitt lågare i Stavanger."

Det er også verdt å merke seg at offentlig sektor i Norge raskt blir mindre oljeavhengig når oljeprisen faller:

"Ved utgangen av november 2015 var det innbetalt 790 milliardar kroner i skatt mot 815 milliardar kroner i den same perioden i fjor. Petroleumskattane hittil i år er 105 milliardar kroner og utgjer 13 prosent av totale skattar. I den same perioden i fjor var skattane frå petroleum 150 milliardar kroner som svarar til 18 prosent av totale skattar."

Pepperkakeindeksen

Det går mot jul. Julepynt, julehandel, julemat og julebakst preger alle kanalene og sendeflatene der vi forventer en solid dose juletilbehør, både innendørs og utendørs, men noen ganger dukker juleeffektene også opp i noen litt mer overraskende sammenhenger.

I den første kategorien hører Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner hjemme. Og noen skulle leve i den villfarelse at han bare er opptatt av budsjetter, forskrifter, tidstyver og kommunesammenslåinger, bør de se på dette innslaget på God Morgen Norge på TV2 der statsråden redegjør for hvor viktig det er starte juleforberedelsene tidlig og dessuten viser hvordan han pleier å lage fornyet og forbedret julemarsipan. Dessuten ble han nylig den stolte eier av en ny og meget bereist kommunenisse som i løpet av året har besøkt en rekke av landets kommuner, noe vi også får høre om i innslaget.

Litt mer overraskende for mange er det nok at Statistisk Sentralbyrå (SSB) også interesserer jeg for julebakst i disse førjulstider. Hos SSB er det ikke julemarsipan, men derimot pepperkaker som har påvirket statstikkproduksjonen, De kan i år presentere sin egen oppdaterte pepperkakeindeks. Den viser hvordan prisutviklingen på de ulike ingrediensene i pepperkaker har vært siden 2006. Som en ser av grafen har alle ingrediensene økt i pris de siste årene, men det er smør som har økt klart mest i pris. SSB skriver:

"Matvarene som inngår i pepperkaker har en ulik prisutvikling fra 2006 til 2014. Krydder har steget minst i pris, med rundt 17 prosent. Prisen på mel, egg og farin har steget med mellom 30 og 40 prosent siden 2006. Smør er den pepperkakeingrediensen som har hatt brattest prisutvikling: drøye 80 prosent. (...) Til sammenligning har prisen for matvarer og alkoholfrie drikkevarer samlet steget med knappe 18 prosent i samme periode."

Jeg ser at det i dag spekuleres i media om at landet snart får en ny landbruksminister. Da kan vi jo håpe at vedkommende drar nytte av den viktige kunnskapen som ligger i pepperkakeindeksen når det skal lages god landbrukspolitikk..

Det satses på jernbane

Aftenposten om de tre "nye" stasjonene

Det satses for tiden mye på jernbane i Norge. En bra påminnelse om det kom i dag da samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen, jernbanedirektør Elisabeth Enger og Bærums ordfører Lisbeth Hammer Krogh markerte åpningen av tre "nye" togstasjoner på strekningen mellom Sandvika og Oslo. De tre stasjonene er Stabekk. Høvik og Blommenholm.

Når "nye" står med anførselstegn er det fordi det egentlig er noen svært gamle stasjoner på Drammensbanen det er snakk om. Stabekk stasjon åpnet i 1884, Høvik stasjon helt tilbake i 1874 og Blommenholm stasjon i 1910. Alle tre er mindre stasjoner mellom Lysaker og Sandvika som kom etter at jernbanen mellom Oslo og Drammen ble åpnet i 1872. Men de tre stasjonene har vært stengt siden 2011, da det nye dobbeltsporet mellom Asker og Oslo (Askerbanen) åpnet.

Gjenåpningen av de tre stasjonene markerer avslutningen på en enorm investering i jernbaneinfrastruktur vest for Oslo. Første etappe var nytt dobbelspor mellom Sandvika og Asker, 9,5 kilometer som ble igangsatt i 2001 og åpnet i 2005. Neste del var strekningen Lysaker og Sandvika, 6,7 kilometer til en kostnad på 3,2 milliarder, som ble åpnet daværende statsminister i 2011. Dette er til sammen 17 km ny jernbane der nesten hele strekningen går i tunnel. Men det betød også at den gamle Drammensbanen i dagen kunne bygges om til å bli lokaltog, med helt eller delvis nye stasjonsbygg, flere parkeringsplasser og langt flere togavganger.

Det er ikke bare her det investeres store beløp i ny jernbaneinfrastruktur for tiden. Follobanen, det nye dobbetsporet mellom Oslo og Ski, er Norges største samferdselsprosjekt og inkluderer landets lengste jernbanetunnel. Og nord-vest for hovedstaden skal det snart bygges en Ringeriksbane som vil knytte Hønefoss og Ringerike tettere til Oslo og forkorte Bergensbanen. Og for noen dager siden ble det kjent at det skal igangsettes et arbeid med å planlegge både vei og jernbane mellom Arna og Voss, også dette en stor jernbaneinvestering. Jernbane er med andre ord en viktig del av svaret på hvordan er transportsystem som kan håndtere vekstutfordringene ser ut.

Hva er nytt i klimaavtalen i Paris?

Hva er det egentlig det jubles for i Paris etter det store internasjonale klimatoppmøtet? Noen norske observatører, som forhåpentligvis ikke har drukket alt for mye champagne, men kanskje litt vel mye Møllers tran, tror tydeligvis at avtalen krever at verdens olje- og gassproduksjon, og særlig den på norsk sokkel, skal ta legges ned umiddelbart. Det stemmer nok ikke. Men det er flere andre grunner til at Paris-avtalen er en historisk viktig avtale. Som vil få betydning for Norge, men langt større betydning for land som i dag ikke fører en særlig aktiv klimapolitikk.

For å ta den største forskjellen mellom den nye Paris-avtalen og den gamle Kyoto-avtalen fra 1997 først: Den nye avtaler omfatter hele verden og alle utslipp, mens Kyoto-avtalens forpliktelser bare omfattet en ganske liten gruppe rike land. Der står USA med 15 prosent av verdens utslipp og Kina med hele 27 prosent av verdens klimagassutslipp utenfor. Skal klimautfordringen løses må naturligvis flere enn EU (10 prosent av verdens utslipp) og en håndfull andre være med. Det er løst i den nye avtalen.

En annen viktig forskjell er at den markante forskjellen i måten man har behandlet i-land og u-land er dempet, selv om den ikke er helt borte. I The Economists oppsummering skriver de:

"One of the products of the two weeks of negotiations was that the agreement now “encourages” other nations to pitch in, too, should they be well-enough off to do so. This may not sound a big deal. But a sharp distinction between developed and developing countries has long been a sticking point in climate negotiations, with large developing countries like China (the world’s biggest emitter of carbon dioxide) and India keen not to be treated in the same way as developed countries. The wording that encourages them to play a role in finance is one of a number of ways the Paris agreement found to move beyond that distinction. The fact that all nations are to make contributions on an increasingly equal basis was what justified Mr Hollande’s praise of the agreement as the first of its kind to be universal."

Hva så med forpliktelsene? Er ikke de svakere enn før i og med at det blir en frivillig innrapportering nedenfra, fra hvert enkelt land, i stedet for bindene mål som er fastsatt ovenfra? I følge Financial Times oppsummering kan denne mangelen på bindende formelle forpliktelser, som det uansett har vært vanskelig å straffe dersom land ikke etterlever dem, mer enn oppveies av den gjennomsiktigheten og det rapporteringsansvaret som nå blir innført:

"At present, there is a two-tiered UN system of rules for reporting and checking up on countries’ volume of emissions. It is much stricter for developed countries than those the UN classed as developing in 1992. The latter group includes China, whose 27 per cent share of global carbon-dioxide emissions dwarfs that of the US (15 per cent) and EU (10 per cent) combined. The new agreement establishes a new, more common reporting and monitoring system that should make it much easier to see how much all countries are emitting and what they are doing to curb their pollution. This may be more significant than it first appears. The last legally binding global climate accord, the 1997 Kyoto Protocol, only obliged a handful of wealthy countries accounting for a small share of global emissions to meet pollution-reduction targets, and failed to stop emissions rising. The Paris Agreement may not require countries to meet targets (few would have agreed to it if it had) but it does oblige all nations to at least subject their climate plans to public scrutiny every five years in a far more transparent manner than most have ever done before."

Hva så med Norge og norske utslipp fra blant annet oljevirksomhet? Som Ola Storeng helt riktig påpeker i Aftenposten er EUs kvoteregime det mest forpliktende klimautslippsregimet i verden som allerede er på plass, der utslipp av klimagasser har en pris. Og norsk petroleumssektor er allerede en del av dette klimakvotesystemet i EU:

"Utslippskvoter og deltagelse i EUs kvotemarked kan bli en bærebjelke i norsk klimapolitikk. Dette har faktisk alle partier som var med på klimaforliket i Stortinget akseptert. (...) Men forutsatt at Norge oppnår et samarbeid med EU, blir økningen i norsk utslippene siden 1990 langt på vei omgjort til et EU-problem. Da vil det være de samlede i utslippene i EU pluss Norge - det som blir kalt «EU-boblen» - som teller. Motstykket, når vi ser fremover, et at skrumpende utslipp fra en skrumpende norsk petroleumsnæring ikke blir kreditert Norge, men hele EU-boblen."

EUs innsats for å få på plass dette klimakvotesystemet sitt kan vise seg å ha vært et svært forutseende og godt bidrag til den jobben som må gjøres. Som blant annet handler om å gi næringslivet gode og langsiktige rammebetingelser i en tid som vil kreve omstilling og innovasjon for å møte nye og strengere klimakrav, men der det kan være fordeler knyttet til å ha vært tidlig ute med overgangen til en annen måte sette en pris på miljøkostnader. The Economist oppsummerer det slik:

"Perhaps the most significant effect of the Paris agreement in the next few years will be the signal it sends to investors: the united governments of the world say that the age of fossil fuels has started drawing to a close. That does not mean that they are necessarily right, nor that the closing will not be much more drawn out than the Marshall Islands and other such states would wish. But after Paris, the belief that governments are going to stay the course on their stated green strategies will feel a bit better founded—and the idea of investing in a coal mine will seem more risky."

Of Monsters and Men: Little Talks

Før julemusikken tar over her på bloggen tenkte jeg det ville være fint med et lite bidrag fra Island, i form av en video med bandet Of Monsters and Men. Nå er imidlertid det bandet, som mye annet i Island ,blant annet fotballlandslaget, store langt utenfor Island, Denne videoen er et godt eksempel, for den er fra BBCs sending på Reading-festivalen, her med den fine sangen "Little talks":

Of Monsters and Men har fem medlemmer, med Nanna Bryndís Hilmarsdóttir og Ragnar "Raggi" Þórhallsson som vokalister og låtskrivere. Sentralt i mye av det bandet gjør, noe en også legger merke til i denne videoen, er trompetist Ragnhildur Gunnarsdóttir. Hun er imidlertid ikke formelt medlem i bandet, men er med på både plateinnspillinger og konserter.

Det har så langt blitt to album, som begge kan anbefales. My Head is an Animal fra 2012, som sjangermessig er beslektet med band som The Lumineers og Mumford and Sons. Jeg har sett det omtalt som indie-folk, eller rett og slett "Ho hey"-band. Neste album het Beneath the Skin og kom tidlig i 2015. Det er mørkere og mer melankolsk, og fikk generelt litt mindre overstrømmende anmeldelser. Ufortjent etter min mening, for det siste albumet er helt oppe på samme nivå, selv om det er annerledes, Her låter det mer som Arkade Fire, eller kanskje til og med som norske High as a kite. Og det er jo ingen dårlig målestokk.

Mer åpent og mer effektivt

En sentral del av et velfungerende demokrati er at det er åpenhet om hvilke beslutninger statsforvaltningen gjør, hva slags beslutningsgrunnlag den har hatt, hva den får av henvendelser og innspill - og hva den svarer på spørsmål. Denne åpenheten er viktig for at journalister skal kunne gjøre jobben sin, men det er også viktig at også helt vanlige innbyggere kan få innsyn i saker de er opptatt av. Uten denne åpenheten risikerer vi vilkårlig forskjellsbehandling og korrupsjon, noe som undergraver tilliten til offentlig sektor.

Norges offentlighetslov gjør at vi ligger verdenstoppen når det gjelder lovfestet innsyn og åpenhet. Men et åpent og velfungerende demokrati er også avhengig av at det praktiseres åpenhet i det daglige. Og det er stadig flere som ber om innsyn i offentlige dokumenter. I 2009 ble det fremmet rundt 67.000 krav om innsyn i dokumenter gjennom felles postjournal, mens det i år har vært omtrent 200.000. Det er bra, men arbeidet med å vurdere alle disse kravene om innsyn tar tid og har en pris. Det skal i hvert enkelt tilfelle vurderes om et dokument helt eller delvis må unntas fra innsyn, for eksempel av personvernhensyn. Vi har beregnet at det for staten samlet koster 90 millioner i året å behandle begjæringer.

Så kunne man jo si at av hensyn til alle tidstyvene denne åpenheten skaper og med den høye kostnaden det medfører, så innskrenker vi mulighetene til innsyn. Men det er naturligvis ikke ønskelig eller aktuelt. Vi må tvert imot gjøre det lettere å få innsyn i forvaltningen og lettere å påvirke, ikke vanskeligere. Vi må gjør gjøre det lettere for forvaltningen å praktisere denne åpenheten på en effektiv måte, slik at det ikke oppleves som en større byrde enn nødvendig. Derfor forteller Jan Tore Sanner i dagens Aftenposten om planene våre for å lage en modernisert versjon av den offentlige elektroniske postjournalen, et tiltak som får bevilget penger i neste års statsbudsjett:

"Ved årsskiftet 2017/2018 skal en helautomatisk utgave av den såkalte Offentlig elektronisk postjournal stå klar, opplyser kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H) til Aftenposten. Den nye ordningen innebærer at brukerne ikke lenger trenger å søke om innsyn i dokumenter som er vurdert som offentlige.(...) Det betyr også at offentlighet og fulltekstpublisering av offentlige dokumenter vil vurderes forløpende, uavhengig av innsynskrav. - Dagens system innebærer at hvis flere fremmer krav om innsyn i samme dokument må begjæringen behandles på nytt hver gang. Det er klart at det derfor er dyrt og krever store ressurser, sier Sanner."

Med det nye systemet har vi estimert at vi kan spare 45-70 millioner kroner. Det er jo ingen dårlig økonomisk gevinst for en løsning som vil gjøre innsyn enklere enn før. Og jeg må også nevne at Pressens Offentlighetsutvalg i en uttalelse om statsbudsburdsjettet har sagt dette om ny OEP:

«Pressens offentlighetsutvalg mener forslaget fra regjeringen om å bevilge 13 millioner kroner til en ny løsning for Offentlig elektronisk postjournal (OEP) styrker demokratiet og setter Norge i førersetet når det kommer til enkel teknologisk tilgang til dokumenter i statlige virksomheter."

Det få ros i en pressemelding fra Pressens offentlighetsutvalg er, for å si det forsiktig, ikke noe som skjer særlig ofte.

Smartere byer

En leseverdig sak jeg må nevne her på bloggen, eller rettere sagt flere interessante artikler om samme hovedtema, er Aftenpostens føjetong om "smarte byer", det vil si hvordan teknologibaserte tjenester og smartere planlegging kan bidra til byer som er hyggeligere å bo i, forurenser mindre og bruker ressursene mer effektivt.

Den teknologiske endringstakten er høy og blant de som er opptatt av å utnytte de nye mulighetene er de som styrer noen av verdens største byer. Bruk av smarte teknologier kan bidra til å gjør det enklere å håndtere både befolkningsvekst, trafikkvekst og eldrebølge. En av Aftenpostens artikler gir et overblikk over seks byer som allerede har gjort mye spennende på dette området. Det er København, Barcelona, Singapore, Amsterdam, Hamburg og New York.

Omtalen av København nevner hvordan ikt-infrastrukturen Copenhagen Connecting bidrar til bedre styring av trafikken ved at folk for beskjed om hvordan det er lurt å ta seg frem. Barcelona har også en nettside om sitt Barcelona Smart City-initiativ der det handler om en rekke ulike tjenester. Også Amsterdam har en slik nettside for Amsterdam Smart City som samler informasjon om ulike tjenester og apper. Og under omtalen av New York kan man lese om byutviklingprosjektet Hudson Yards som handler om et stort privat eiendomsutviklingprosjekt med boliger og næringsarealer.

En av Aftenpostens artikler handler om bruk av velferdsteknologi, det vil si løsninger som gjør livet enklere for beboere og ansatte i eldreomsorgsinstitusjoner, men også for eldre som gjerne vil bo hjemme så lenge som mulig og blir tryggere ved hjelp av teknologi, for eksempel ulike moderne varianter av trygghetsalarmer som sier fra hvis noe er galt. For eksempel om du er ute når du burde være inne, har glemt å slå av komfyren eller har falt på gulvet og ikke kommer deg opp igjen. En annen artikkel handler om hvordan også vanlige boliger blir utstyrt med smart teknologi som hjelper til med styring av energibruk og ventilasjon. Alt kan styres fra en smarttelefon, som også låser opp den nøkkelfrie utgangsdøren. Mobiltelefonen kommer åpenbart til å bli enda viktigere enn den allerede er.

Og så har Aftenposten en artikkel som handler om fremtiden, det vil si hva vi kan regne med av nye smarte teknologier frem mot 2030. Her står det om hvordan tingene i huset vil bli koblet til internett, om førerløse biler og om rullede fortau. Vi skal naturligvis ha hus som produserer egen strøm og kan selge den inn på nettet på tidspunkter der huset har overskudd. Og hva med en "Follow me home"-app som sørger for at man kan be overvåkingskameraer i byen følge med når man skal gå hjem etter en tur på byen på kvelden?

Hvordan myndighetene i største norske byene jobber med dette, med noe støtte fra Kommunal- og moderniseringsdepartementets program for pilot- og forbildesatsinger er også tema i en egen artikkel. Vi er glade i å bruke teknologi i Norge og burde ha gode forutsetninger for å være langt fremme på dette området. I den anledning sier statsråden til Aftenposten at:

"- Jeg er glad for at byene nå kan prøve ut nye smarte løsninger, metoder og samarbeidsformer. Byene lærer av hverandre, og vi får en mer effektiv og helhetlig byplanlegging, sier kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner. (,,,) - Storbyene har allerede tatt et kvantesprang når gjelder bymiljø og byutvikling de senere år. For Regjeringen er det viktig å bygge opp under det arbeidet som gjøres, og sikre at byene får gode redskaper til å håndtere befolkningsveksten og skape et bedre bymiljø."

Venstrebølge i revers i Latin-Amerika

Slate; Om valget i Venezuela

Med alle utfordringene vårt eget kontinent opplever for tiden, og et utfordrende naboskap i Midt Østen og Nord Afrika, kan det være lett å glemme at det skjer ting i resten av verden også. Og at noe av det som skjer er både svært viktig og svært gledelig.

Søndagens parlamentsvalg i Venezuela er en slik endring som kan få stor betydning også ut over landet selv. For selv om president Maduro fortsatt sitter, ble valget en enorm seier for opposisjonen, i et land som i mange år har vært ledet av politikere som har latt økonomisk ønsketenking og anti-vestlig demagogi gå foran økonomiske realiteter. Mange har også vært i tvil om det sittende regimet ville akseptere et valgnederlag. Nettavisen Slate skriver:

"Venezuela ended 17 years of authoritarian socialist rule on Sunday, as the opposition won a majority of the 167 parliamentary seats up for grabs during historic elections. Almost 85 percent of Venezuelans are dissatisfied with their country’s situation, according to a Pew Research Center poll, as staples like milk, bread, and toilet paper are increasingly scarce and waiting in multiple-hour lines for these goods has been a fact of everyday life for years. Looting is on the rise, as is violent crime, now at a historic high in the South American country, with the second highest peacetime murder rate in the world after Honduras and 98 percent of crimes going unpunished."

Men det er ikke bare Venezuela som har slitt med skadevirkningene av venstrepopulisme. I Argentina var det også et valg for litt over en uke siden som innebærer en stor forandring. Etter at den venstrepopulistiske familien Kirchner har styrt landet i til sammen 12 år, noe som har bragt inflasjonen opp i 25 prosent og budsjettunderskuddet opp i 6 prosent, tapte venstresiden valget, ganske overraskende, og Buenos Aires borgermester Mauricio Macri blir ny president. Han er til høyre for sentrum politisk og har lovet å gjeninnføre normale økonomiske spilleregler i Argentina, inkludert reformer som fjerner prisreguleringer og subsidier, gjeninnføring av frihandelsrelasjoner med andre land og åpenhet mot internasjonale kapitalmarkeder. Dessuten vil han i følge The Economist være opptatt av å reparere forholdet til USA og Europa:

"The new president wants to repair relations with the United States and European countries, which Ms Fernández snubbed in favour of friendship with authoritarian regimes such as those of Russia, Iran and China. Mercosur, a six-nation trade grouping including Brazil, is likely to be more open to agreements with other trade partners than it has been under the Kirchners."

Men hva med Brasil, landet som lenge lignet på et slags ventresidefyrtårn med opp til flere sympatiske trekk? Det virker ganske lenge siden nå. Kombinasjonen av lav oljepris og vedvarende korrupsjon har gjort at regjeringen etter hvert har sluppet opp for (andre folks) penger den kan bruke på populære prosjekter. Også president Dilma Rousseff er trukket inn i anklager om misbruk av sin maktposisjon etter at den brasilianske versjonen av riksrevisjonen har nektet å godkjenne presidentens regnskaper. Men selv om venstresiden også der har styrt i 12 år, og presidenten har store utfordringer både i opinonen og i rettsapparatet, mener The Economist i sin siste analyse at det er mer sannsynlig at hun sitter til helt frem til presidentvalget i 2018 enn at hun må gå før tiden:

"Her approval rating, sapped by the Petrobras scandal and the deteriorating economy, is around 10%, roughly where Mr Collor’s was on the eve of his impeachment. Here, though, the similarities between her and her disgraced predecessor-but-three end. Unlike him, Ms Rousseff has not been accused of enriching herself. And she retains the backing of the PT, which has not lost all its strength.Perhaps most important, there is little evidence that the opposition wants to take the mess off Ms Rousseff’s hands. It would rather watch her suffer and win an easy victory in the next election in 2018."

Er næringslivet for kortsiktig?

En av de minst overraskende kritikkene som regelmessig blir reist mot privat næringsliv, spesielt i vanskelige tider der bedriftene må omstille og nedbemanne, er at de er for kortsiktige. Det er blitt en form for "vedtatt sannhet" at selv om bedrifter i noen grad må omstille seg for å overleve, så er man blitt mer opptatt av aksjonærenes kortsiktige interesser enn av å tenke langsiktig.

Men så heter det jo at man må utfordre slike vedtatte sannheter. Og da er det jo spennende at denne ukens The Economist nettopp stiller spørsmål ved om det er sant at næringslivet, særlig de amerikanske som er globalt berømt for sin kortsiktighet, blir stadig mer kortsiktig. Og svaret i lederartikkelen "Hyperaktive, but passive" er nei. Ting tyder på at bedriftene og dere eiere er mindre kortsiktige nå enn da finanskrisen slo til for fullt i 2008-09:

"Since the crisis of 2008-09 firms’ horizons have in fact lengthened. New corporate bonds have an average maturity of 17 years, double the length they had in the 1990s. In 2014 departing chief executives of S&P 500 firms had served for an average of a decade—longer than at any point since 2002. The average holding period of an S&P 500 share is a pitiful 200 days, but that is double the level of 2009. Constant trading masks the rise of index funds whose holding period, like Mr Buffett’s, is “for ever”. Larry Fink, the boss of BlackRock, the world’s biggest asset manager, asks firms to draw up five-year plans."

Lederen i The Economist viser også at påstanden om at bedriftene investerer mindre penger enn før og i mer kortsiktig prosjekter, ikke ser ut til å holde mål. Det gjøres for tiden store og risikable langsiktige investeringer i fremtidens teknologier; skifergass, el-biler og bioteknologi:

"Nor are firms investing less. The same system that is accused of myopia has just financed the $500 billion shale-energy revolution, a boom in experimental biotech companies and the electric-car ambitions of Elon Musk, a maverick entrepreneur. Relative to assets, sales and GDP, American firms’ investment has held steady. The mix has shifted from plant and machines to things like software and research and development (R&D), but that is to be expected as equipment costs fall."

Troen på at alt stadig går raskere i næringslivet er ikke ny. The Economist minner om at allerede Karl Marx mente han kunne se dette behovet for et stadig høyere endringstempo og beskrev det slik i det kommunistiske manifestet fra 1848:

"Borgerskapet kan ikke eksistere uten stadig å. revolusjonere produksjonsredskapene, følgelig produksjonsforholdene, følgelig samtlige samfunnsmessige forhold. Å bevare den gamle produksjonsmåten uforandret var derimot det fremste eksistensvilkår for alle tidligere industrielle klasser. Den stadige omveltning av produksjonen, den uavbrutte rystelsen av alle samfunnsmessige tilstander, den evige usikkerhet og bevegelse særkjenner borgerskapets epoke framfor alle tidligere. Alle faste, inngrodde forhold med hele sitt tilheng av gamle hevdvunne forestillinger og synsmåter oppløses, alle nydannede forhold foreldes før de kan forbene seg."

I en meget god special report, "The creed of speed" går The Economist litt dypere inn i denne materien og dokumenterer at det naturligvis er mange områder der endringstempoet er høyt, blant annet på grunn av teknologiutviklingen og at det finnes noen svært innovative selskaper som utnytter mulighetene som har oppstått, men at det ikke virker som investorenes tidshorisont eller selskapenes levetid generelt er blitt kortere det siste tiåret. Noen indikatorer kan tvert imot tyde på at endringstakten burde vært høyere:

"More creative destruction would seem to imply that firms are being created and destroyed at a greater rate. But the odds of a company dropping out of the S&P 500 index of big firms in any given year are about one in 20—as they have been, on average, for 50 years. About half of these exits are through takeovers. For the economy as a whole the rates at which new firms are born are near their lowest since records began, with about 8% of firms less than a year old, compared with 13% three decades ago. Youngish firms, aged five years or less, are less important measured by their number and share of employment."

Og The Economist minner oss også om at ikke så rent lite av investeringene som gjøres for tiden av ledende innovative selskaper som Apple, Facebook og Google handler om langsiktige og svært kapitalintensive investeringer i datasentere og annen infrastruktur. Mens de mye omtalte nye bedriftene, de som bygger plattformer, men ikke har påfallende mange ansatte eller fysiske eierandeler, ikke nødvendigvis forandrer alt over natten:

"But many of the reputational giants of Silicon Valley are financial tiddlers. Uber has $2 billion of sales—if it were listed it would be the world’s 3,882nd-biggest public firm. Airbnb’s sales account for 1-2% of the hotel industry’s total. These firms are platforms for purchasing services, but beneath them, the assets and people—cars, rooms, drivers—change far less dramatically, if at all. People who use dating apps still go to restaurants. Overall, McKinsey & Co, a consulting firm, estimates that technology disruption could lower global corporate profits in 2025 by 6%: significant but not overwhelming."

Betyr dette så at alt er i orden? Nei, ikke nødvendigvis. Hvis det for eksempel er slik at det er er færre unge selskaper som lykkes og at stadig flere bedrifter som slutter å eksistere gjør det fordi de blir kjøpt opp av en konkurrent i stedet for å bli utkonkurrert av noen som er mer kreative og innovative, ja da er det ikke først og fremst for høy hastighet som er problemet, men for lite dynamikk. The Economist skriver i lederartikkelen sin at:

"Most industries are getting cosier. Of the 13 sectors in America (excluding farming), ten were more concentrated in 2007 than in 1997. Since Lehman Brothers folded in 2008, American firms have done $11 trillion of deals—worth 46% of their market value—whose main aim has been to increase market share and pricing power. Airlines, cable TV, telecoms, food and health care have all become less competitive. (...) Rather than trying to stipulate the horizon over which investors and firms should think, governments should promote competition. That is the best way to harness capitalism’s hyperactive energy in the service of growth."

USA er ikke Norge, og man må være varsom med å generalisere ut fra amerikanske tall. Men det er uansett en felles utfordring at det å lykkes ikke bare handler om å løpe stadig fortere, men om å vite når man skal være langsom og tålmodig og når man skal slå til og utnytte muligheter før noen andre oppdager dem. Dette er ting myndighetene ikke kan være eksperter på eller gi gode råd om. Myndighetenes jobb er, slik The Economist så presist sier, å legge forholdene til rette for en så effektiv konkurranse som mulig. En politikk som hindrer monopoldannelser, som legger til rette for at gründere og entreprenører kan lykkes og som fremmer omstilling og innovasjon i eksisterende næringsliv.

Digitaliseringsrådet etablert

Tidligere i år besluttet regjeringen å etablere et nytt digitaliseringsråd for å kvalitetssikre statlige ikt-prosjekter. Fredag ble det klart hvem som skal sitte i rådet. Det blir en svært kompetent gjeng med erfaring fra både offentlig og privat sektor, i form av både toppledere og it-ekpertise som har gjennomført store prosjekter.

Rådet skal ledes av tidligere skattedirektør Svein Kristiansen. Med seg får han Toril Nag, konserndirektør i Lyse, Nina Aulie, divisjonsdirektør i Helsedirektoratet, Kjetil Århus, direktør for IKT Konsern i Bergen kommune, Magne Jørgensen, forsker ved Simula Research Laboratory, Jan-Olav Styrvold, direktør for økonomi og IT i Vinmonopolet
Eli Stokke Rondeel, prosjektleder i Sykehuspartner og Øyvind Christoffersen, spesialrådgiver i KMD og tidligere direktør i Statsbygg. En meget velkvalifisert gjeng.

Så hva er det som er nytt med dette? Vel, saken er den at det for noen veldig store prosjekter finnes det en felles modell. Prosjekter med en ramme på over 750 millioner kroner må bruke et obligatorisk kvalitetssikringssystem i staten der det skal gjøres en konseptvalgsutredninger og gjennomføres kvalitetssikring i to kontrollpunkter, med såkalte KS1 og KS2-rapporter. Dette gjelder enten det er snakk om store samferdselsprosjekter, statlige bygg eller store ikt-prosjekter.

Men for ikt-prosjekter under 750 millioner kroner har det aldri vært noen felles kvalitetssikring av ikt-prosjekter. De har likevel måttet konkurrere med andre gode prosjekter og formål i de årlige budsjettprosessene, og har forhåpentligvis også vært gjenstand for en kvalitetssikringsprosess i forkant av dette, men noe felles opplegg som stiller krav om læring og erfaringsutveksling på tvers av sektorene i staten har det ikke vært for prosjektene under 750 millioner kroner. Ikke før nå.

På KMDs nettsider er følgende skrevet om det nye Digitaliseringsrådet:

"Digitaliseringsrådet som etableres ved nyttår, skal bidra til bedre styring og gjennomføring av statlige IKT-prosjekter med kostnad mellom ti og 750 millioner kroner.- God bruk av teknologi gir mindre administrasjon og bedre tjenester til innbyggerne. Da er det viktig at offentlige etater lærer av hverandres suksesser og fiaskoer og får kunnskap fra privat sektor. Digitaliseringsrådet skal bidra til dette, sier Sanner. Rådets oppgave er å kvalitetsikre i IKT-prosjektenes ulike faser. Det skal blant annet vurdere prosjektplan og risikoer ved prosjekter.(...) Digitaliseringsrådet skal være hurtigarbeidende. Som hovedregel skal sakene skal behandles innen tre uker."

Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI) skal være sekretariat for rådet. Også E24 har interssert seg for det nye digitaliseringsrådet og hva vi oppnår gjennom flere vellykkede digitaliseringsprosjekter, og har skrevet om det her.

Hilary Benns tale om Syria

Det britiske underhuset er kjent for gode innlegg og intense debatter, men også der ville det være en sterk overdrivelse å si at alle innleggene er minneverdige. Noen ganger holdes det gode innlegg og en sjelden gang holdes det så gode innlegg at folk snakker om dem i flere år etterpå. Både fordi selve innlegget er uvanlig treffsikkert, men gjerne også fordi konteksten det holdes i er slik at det får noen store konsekvenser.

Et slikt innlegg kom i Syria-debatten i det britiske parlamentet i går der Labours skygge-utenriksminister Hilary Benn gikk på tvers av sin egen partiledelse og holdt et glitrende innlegg om hvorfor vestens demokratier har et ansvar for å stoppe ekstremismen i Syria, også gjennom bruk av militærmakt når det er nødvendig. Han omtaler konsekvent ISIL som Daesh og som en fascistisk bevegelse som truer vår eksistens som demokratiske land fordi målet deres er å ødelegge verdiene vi tror på.



De som følger litt med i britisk politikk vil også huske at Hilary Benns far Tony Benn var parlamentsmedlem i 47 år for Labour, og i hvert fall far slutten av 70-tallet tilhørte han partiets ytterste venstrefløy, det såkalte "hard left". Sønnen Hilary Benn er derimot plassert i det sentrumsorienterte "New Labour" som Tony Blair bygget opp, noe det er lett å høre når man hører denne talen. Og det spesielle med konteksten her er naturligvis at det nå er en Benn som i realiteten går til angrep på sin egen partiledelse, som tilhører ytterste venstrefløy, for å ikke ta sitt historiske og internasjonale ansvar for å bekjempe fascismen.

Det er ikke rart Jeremy Corbyn ser svært ukomfortabel ut der han sitter på første rad. 397 representanter stemte for regjeringens forslag. 223 representanter stemte imot. Det betyr at 67 av Labours representanter brøt med egen partiledelse og stemte sammen med den konservative regjeringen.

Bergen tar i bruk digital postkasse

I går var Jan Tore Sanner i Bergen og fikk blant annet anledning til å være med på å markere at Bergen kommune nå tar i bruk den statlige løsningen for sikker digital post. For oss som både er opptatt av digitalisering i offentlig sektor og også opptatt av å fornye, forenkle og forbedre kommunesektoren, er det dobbelt hyggelig når det kommer en slik god nyhet.

Bergen kommune har lenge vært vært en foregangskommune når det gjelder digitalisering og tok initiativet til å utvikle en løsning som heter Svar UT og som brukes av omkring 230 kommuner til å sende ut meldinger. Dette ble gjort før staten etablerte sin sikre digitale postkasseløsning, men nå som den statlige løsningen er på plass, og statlige virksomheter på rekke og rad er i ferd med å ta den i bruk, så er det naturlig at både kommunene og staten samler seg om en felles, sikker og brukervennlig løsning for digital post til innbyggerne.

Det mest avgjørende for at dette skal være en suksess er at innbyggerne synes løsningen er god og at kommunesektoren mener at den sikre digitale postkasseløsningen er den som er best egnet til å erstatte papirpost med digital post. Når Bergen, en digital foregangskommune har valgt statens løsning for digital post er det en viktig beskjed om at de ønsker å bidra til en enklere hverdag for innbyggerne. Bergen kommune har skrevet dette på sine nettsider om saken:

"I det kommende året skjer et viktig skifte. Den grønne postkassen kommer til å bli byttet ut med en digital postkasse. I alle fall når det gjelder brev fra det offentlige. Offentlig post vil da primært bli sendt ut digitalt til innbyggerne. Bergen kommune har vært tidlig ute med å sende brev digitalt til innbyggerne. Løsningen har vært å benytte seg av meldingsinnboksen som finnes i Altinn. Denne løsningen skal fremdeles brukes når kommunen sender brev til næringsliv og organisasjoner.Men for privatpersoner blir det de nye sikre digitale postkassene som kommer til å gjelde. Innen 2017 er målet til Bergen kommune at alle utsendinger skal digitaliseres og sentraliseres. 

- Innbyggerne kan velge mellom to leverandører, digipost eller eboks, forteller IKT-direktør Kjetil Århus i Bergen kommune. På www.norge.no kan du registrere at du ønsker å ta i bruk den ene eller den andre. Finansbyråd Dag Inge Ulstein sier at Bergen kommune lenge har vært i front i arbeidet med å digitalisere kommunal og offentlig sektor. - Gjennom dette sparer vi både tid, miljø, ved redusert papirbruk og transport og økonomi. Bergen kommune mottar minst en million henvendelser pr år som resulterer i oppfølging og saksbehandling. Gevinstpotensialet vil kunne være i størrelsesorden 50 millioner per år dersom samtlige ble mottatt digitalt, forteller Dag Inge Ulstein."

Klimaendringer og klimatiltak

I norske mediers dekning av klimatoppmøtet i Paris handler mye om norske utslipp og norske tiltak. Nå er ikke Norge et uinteressant land, særlig ikke for oss som bor her, men med bare 0,1 prosent av verdens totale klimagassutslipp kan det noen ganger være lurt å løfte blikket og se på det store globale bildet når man skal vurdere hvordan utfordringen ser ut og  hva som må gjøres. Det kan også være nyttig når man skal tolke ulike lands posisjoner og utspill i Paris-forhandlingene.

The Economist har en leseverdig "special report" i siste nummer om klimaendringer. Det er en alvorspreget, men edruelig beskrivelse av utfordringene vi står overfor, som både går gjennom hva vitenskapen sier om effektene av menneskeskapte klimagassutslipp, om mulighetene for å forhindre at temperaturen øker mer enn to grader og om ulike tiltak som gjør oss bedre i stand til å tilpasse oss de klimaendringene som vil skje uansett fordi det allerede er sluppet ut mye klimagasser. Det er også en omtale av noen mer radikale løsninger for å reversere oppvarmingen.

Artikkelen "Supermodels" handler om hva klimaforskere vet og hva de ikke vet så mye om, hvor store bidragene til oppvarmingen er fra ulike klimagasser og hvordan ulike sekundære og muligens selvforsterkende effekter gjør det vanskelig å gi helt presise prognoser. Artikkelen "When the wind blows" er en kritisk gjennomgang av effekten av å subsidiere sol- og vindkraft, og peker på at en effekt paradoksalt nok kan ha vært å sørge for at de mest forurensende brunkullkraftverkene har utkonkurrert mindre forurensende, men dyrere, gasskraft.

"The surge of solar and wind power is pushing down the clearing price and bending Germany’s energy market out of shape. Power stations burning natural gas increasingly find no takers for their electricity, so they sit idle. Meanwhile the cheap, carboniferous lignite power stations burn on (see chart). Coal-fired power capacity has actually increased in the past few years. Coal is likely to become even more important to Germany’s energy supply in future because the government is committed to phasing out nuclear power by 2022."

Artikkelen "Seeing daylight" handler om Kinas enorme klimautfordringer, men også om viktige tiltak som er blitt iverksatt der. Og artikkelen "If you can't stand the heat" handler om hvordan et land som Bangladesh, som merker effektene av mer flom og flere sykloner tidligere enn mange andre land, gjennomfører ulike klimatilpasningstiltak for å redusere skadene på avlinger og materielle verdier. Et annet og enda mer radikalt eksempel på slik tilpasning til endringer som allerede er i ferd med å skje, er omtalt i artikkelen "A modern ark" som beskriver hvordan plante og dyrearter flyttes til nye geografiske områder for å sørge for at de overlever.

Enda mer spenstig blir det på slutten. I artikkelen "Geoengineering - if all else fails" reises spørsmålet om teknologi gjør det mulig å gjennomføre menneskeskapte tiltak for å reversere menneskeskapte klimaendringer, Det kan i følge The Economist gjøres, men til en ekstremt høy kostnad, for eksempel ved å trekke CO2 ut av atmosfæren ved hjelp av mineraler som absorberer CO2 eller ved å brenne planter som har fanget karbon og deponere CO2. Et annet og like radikalt forslag er å fylle atmosfæren med noe som gjør at mer sollys blir reflektert vekk fra jorden, enten ved å lage et lavt skydekke av vanndamp eller ved å slippe ut svovelpartikler fra fly. Det siste ville ha som bieffekt at det blir mer sur nedbør, men langt mindre enn det som kommer fra kullkraftverk i blant annet Kina.

Avlutningsvis, i artikkelen "Second best solutions", minner The Economist oss om at den enkleste og mest effektive måten å redusere utslippene av klimagasser ville være å sette en riktig pris på utslipp, en pris som både reflekterer de samfunnsmessige kostnadene og som gjør at det blir mer lønnsomt å ta i bruk mer miljøvennlige teknologier, slik vi gjør i Norge gjennom vårt skatte- og avgiftssystem. The Economist skriver:

"Economists like to argue, about climate change as much as anything else. Some of the fiercest rows are over the discount rate—how to weigh the likelihood that future generations will be richer than the current one when deciding how much to spend on averting climate change today—and over how to price catastrophic but unlikely events such as the collapse of the Greenland ice sheet. But on the biggest issue of all they nod in agreement, whatever their political persuasion. The best way to tackle climate change, they insist, is through a global carbon tax."

Noen bred oppslutning om en slik global karbonskatt er imidlertid ikke realistisk nå, verken i form av klimagassavgifter eller gjennom et globalt kvotesystem. Derfor må vi i stedet satse på tre "nest beste løsninger", i følge The Economist: For det første mer forpliktende nasjonale utslippsmål fra mange land som i motsetning til EU og Norge ikke er ambisiøse nok. For det andre en økt innsats for å redusere andre klimagassutslipp enn CO2-utslipp, som metan og HFK-gasser, fordi det her er mulig å gjennomføre tiltak som kan være svært kostnadseffektive og ha rask effekt. Og for de det tredje å levere en betydelig større global forskningsinnsats for å utvikle nye og mer miljøvennlige transport-, material- og energiteknologier i samspill med næringslivet.