søndag 21. september 2014

De største klimagasskuttene

De største klimakuttene
Kommende uke møtes verdens presidenter og statsministere til et klimatoppmøte hos FN i New York. Ikke siden toppmøtet i København i 2009 har så mange toppledere i verden møtt hverandre for å diskutere hva vi må gjøre for å redde klimaet.

I den anledning har The Economist gjort en interessant øvelse der de har sett på hvilke av klimatiltakene som er gjennomført siden 1990 og frem til i dag som har har hatt størst effekt. Nå er det slett ikke alt som har redusert utslippene som var ment som klimatiltak. For eksempel er også Kinas ettbarnspolitikk og Sovjetunionens kollaps med på listen, selv om de hadde litt andre motiver.

Det er naturligvis ikke mulig å lage noen helt nøyaktig sammenligning av tiltak. Noen tiltak er nasjonale, mens andre er globale. Noen handler om å omstilling av produksjon, mens andre søker å endre forbruk. Noen har målsettinger utover å redde klimaet, for eksempel å redusere luftforurensning i byer. Og i flere tilfeller er det vanskelig å vite hva som ville skjedd uten tiltak, kanskje ville utslippsreduksjonene skjedd helt eller delvis uansett. Likevel er det en interessant liste fordi den viser hvor enorm forskjellen er mellom ulike typer tiltak. Og at det ikke nødvendigvis er de dyreste tiltakene som har størst effekt.

Øverst på denne listen, med en årlig reduksjon på 5.6 milliarder tonn, er tiltak som ble satt i verk gjennom  Montreal-protokollen som trådte i kraft i 1989. Ikke for å stanse global oppvarming, men for å reparere ozonlaget som var i ferd med å bli ødelagt av ulike klorforbindelser. De samme kjemikaliene som ble forbudt for å redde ozonlaget bidro også til global oppvarming, og det å fase dem ut har gitt en akkumulert utslippsreduksjon av klimagasser på gigantiske 135 milliarder tonn, mer en det dobbelte av verdens årlige utspill. Og i følge The Economist er det mer å hente når det gjelder å også fjerne utslipp av hydrofluorkarboner , som ikke ødelegger ozonlaget, men som er meget kraftige klimagasser.

De neste to tiltakene på listen, som bidrar til årlige utslippreduksjoner på henholdsvis 2,8 og 2,2 milliarder tonn, er utbygging av ny vannkraft og ny kjernekraft. Det er vel grunn til å tro at disse energibærernes bidrag til nye reduksjoner vil avta noe å årene fremover. Til gjengjeld vil det femte tiltaket på listen, other renewables worldwide, øke fra dagens nivå på 600 millioner tonn i takt med at sol- og vindenergi bygges ut. Rett bak dette tiltaket ligger to andre interessante politikkområder: USAs gradvis strengere krav til utslipp fra biler og tiltak for å redde regnskog i Brasil, med henholdsvis 460 og 400 millioner tonn i årlige utslippsreduksjoner.

Når det gjelder effekten av tiltak for å redde regnskog i forhold til en del andre tiltaksområder lenger ned på denne listen, synes jeg The Economist bidrar med noen interessante observasjoner. De skriver at:

"The European Environment Agency calculates that between mid-2008 and 2012, what it calls changes in the carbon intensity of energy (mainly, the rise in renewables) accounted for a third of the decline in carbon-dioxide emissions in the EU. Emissions fell 350m tonnes in that period, so renewable policies seem to be responsible for about 30m fewer tonnes of carbon dioxide a year, making them less effective than energy-efficiency measures. (...) They are also extremely pricey. The cost of Germany’s Energiewende (its transformation to a renewables-based electricity system) is €16 billion ($21 billion) a year. The cost of helping developing countries phase out CFCs under the Montreal protocol was just $2.4 billion all-told from 1990-2010. The Amazon Fund, which has done much to fight deforestation in Brazil, has mostly been funded by the Norwegian government at a cost of just $760m over 11 years."

Nå er det ikke på alle områder vi kan se bakover for å finne svaret på det vi må gjøre fremover, blant annet fordi noen av de mest kostnadseffektive tiltakene allerede er gjennomført. The Economists artikkel har en interessant oversikt over mulighetene som ligger i ulike fremtidige klimatiltak. Der ser vi for eksempel at EUs fornybarpolitikk spiller en økende rolle, men at de to tiltakene med det aller største potensialet vil være bevaring av regnskog i Brasil og tiltak for økt energieffektivitet i Kina.