Kampen om programvarepatenter

Er det fornuftig å kunne ta patent på programvare? Fordi patenter skal fremme innovasjon (ved å gi oppfinneren mulighet til å ta betalt fra de som kopierer vedkommendes nyskaping i 20 år) og utvikling av ny programvare handler om innovasjon, kan spørsmålet virke dumt. Patenter fungerer jo ganske godt i andre bransjer, for eksempel i  utvikling av nye forskningsbaserte legemidler og ny elektronikk.

The Economist har tidligere laget en bra gjennomgang av hva som er problemet med softwarepatenter (Software patents: Programmed nonsense) og har i et par gode artikler nå i desember skrevet om noen nye utviklingstrekk i USA som potensielt kan gjøre at adgangen til å ta patent på programvare blir snevret kraftig inn (Trolls on the Hill og  Obituary for software patents).

Problemet med patenter på programvare er at det som patenteres ikke er selve kodelinjene i programmet, men en beskrivelse av et konsept eller en forretningsprosess det lages programvare for å løse. Dette er i og for seg logisk ut fra at det ikke selve programvarekoden er det nyskapende, men den prosessen den sørger for å automatisere. Programvaren er verktøyet som gjør det mulig. Problemet er at disse beskrivelsene av konsepter og forretningsprosesser i patentsøknader lett kan bli så brede og generelle at de sperrer for andres innovasjon. The Economist beskriver det slik:

"How vague and overly broad can patents get? One infamous patent covers upgrading computer software over the internet. Another was awarded for the everyday practice of buying goods online with the click of a mouse. Both are admittedly useful, but hardly novel ornon-obvious—the three fundamental requirements for eligibility adopted by patent jurisdictions around the world. Failure on two out of the three key counts, and yet still qualifying for patent protection, shows just how ludicrous patenting in America has become."

Og når det som kan patenteres blir for bredt og for diffust åpner det døren for tolkninger, uenighet og dyre rettsprosesser for å slå fast hvem som eier hvilke rettigheter. Noen virksomheter driver ikke selv utvikling og innovasjon i det hele tatt, men er såkalte "patenttroll" som har spesialisert seg på å kjøpe patentporteføljer og utfordre andre, gjerne små innovative bedrifter som utvikler nye produkter og tjenester:

"It is no laughing matter. Frivolous law-suits filed by trolls cost American companies $29 billion in 2011 alone. Trolls (known in the legal world as “patent assertion entities” or “non-practicing entities”) exist solely to buy obscure patents, not to make anything, but to bully other firms that allegedly infringe them into paying a settlement fee, or face the punitive cost of litigation. Defending such law-suits costs a small firm typically $2m these days. Hiding behind shell companies, trolls prey mostly on small firms, sending out thousands of “demand letters” at a time.."

Dette er forhold som ikke bare kan ramme amerikanske bedrifter, men alle som driver business i USA. Derfor er det viktig for næringslivet globalt at det kan skje noen viktige endringer i patentregimet i USA. Det er særlig to pågående prosesser som vil kunne sørge for dette. Den ene er behandlingen av Innovation Act i kongressen, en lovgivning som nå ligger i senatet etter å ha blitt vedtatt med 325 mot 91 stemmer i Representantenes hus og har som uttalt mål å bekjempe trollene på en langt mer effektiv måte enn før.

Det andre som skjer er at USAs høyesterett har besluttet å behandle en anke som vil innebære en vurdering av hvilke oppfinnelser som egentlig kvalifiserer for patentering. Utgangspunktet er en konkret sak (Alice Corporation vs CLS Bank om en prosess for finansielle transaksjoner) der de ti dommerne i en domstol på et lavere nivå presterte å formulere syv forskjellige standpunkter patenterbarheten. US Supreme Court behandler nå saken og skal avgi kjennelse sommeren 2014, noe som kan bety at det siste tiårets omfattende adgang til å patentere programvare vil bli snevret inn.

Googles Eric Schmidt om 2014

Romjul er tid både for oppsummeringer av nær fortid og for noen spådommer om året som kommer. Her er Googles styreleder Eric Schmidt med en kort, men ganske interessant analyse av hva som blir viktig fremover.


Jeg synes det er verdt å merke seg hvor helhjertet Schmidt er når det gjelder å fremheve bruk av smarttelefoner og sosiale medier som de mest sentrale trendene, to områder der Google selv var ganske sent ute i forhold til mange andre, Noe Schmidt åpent erkjenner, men der Googles posisjon når det gjelder å lagre og holde orden på våre data i nettskyen gjør dem til en veldig interessant aktør fremover. Google+ får stadig ny og brukervennlig funksjonalitet, som for eksempel automatisk backup av bildene dine, enten de er på pc, mobiltelefon eller brett.

I løpet av det korte intervjuet nevner Eric Schmidt håndteringen av våre genetiske data som "the big disruption where we don't really know what is going to happen". Men Googles infrastruktur og posisjon innenfor "big data" gjør at det er et område de helt sikkert kan komme til å ha en stor rolle.

2013 oppsummert som grafer

The Economist oppsummerer 2013 i litt ulike varianter i siste nummer, En av dem handler om "2013 in charts", der 9 ulike grafer beskriver sentrale økonomiske utviklingstrekk i verden i året som gikk. Graf nummer 4 til høyre beskriver for eksempel hvordan det siden 2007 har vært omtrent nullvekst i Europa, USA og Japan, mens det er vekst i de fremvoksende økonomiene. Kinas økonomi har som vi ser vokst 70 prosent.

Ellers viser grafene et litt blandet bilde, men der det er en viss fremgang etter mange kriseår. Graf 1 viser hvordan aksjer har økt i verdi. Graf 2 viser hvordan bedrifter utnytter lave renter til å øke låneopptaket. Graf 3 viser at budsjettunderskuddene gradvis er på vei ned etter å ha nådd toppen i 2009. Nevnte graf 4 viser at veksten er ujevnt fordelt i verden, mens graf 5 viser andelen sysselsatte i mange vestlige land fortsatt er godt under toppnivået i 2007.

Graf nummer 6 viser at myndighetenes bøtelegging og andre økonomiske straffereaksjoner mot banker og finansinstitusjoner som har brutt spillereglene har tatt seg kraftig opp i USA. Graf 7 viser imidlertid en negativ effekt av strengere regulering av bankene. Høyere kapitalkrav gjør at det blir lånt ut mindre penger til små bedrifter i både USA og Europa. Graf 8 viser hvordan sentralbankene har fortsatt å trykke mer penger. Og graf nummer 9 viser hvordan dollaren har styrket seg kraftig i løpet av 2013 mot valutaer i fremvoksende økonomier. De ni grafene forteller kanskje ikke hele historien om 2013 i verden, men sier noe om flere ganske viktige biter.

Merry Christmas (I Don't Want To Fight Tonight)

Når det gjelder gode, men litt uvanlige rock'n'roll julesanger bør vi ikke glemme The Ramones bidrag "Merry Christmas (I don't want to fight tonight)". Sangen ble, i tillegg til å komme med på albumet Brain Drain i 1989, også utgitt som en julesingel. Her er musikkvideoen, et stykke klassisk melodiøs og rett på sak punk-pop akkurat slik man kunne vente fra den kanten:



Nå må det imidlertid legges til at dette aldri ble noen stor kommersiell suksess, til tross for en låt som er bedre enn det meste som spilles i julen både på melodi og tekst. Melodimessig er Ramones som vanlig omtrent som å høre noen spille fireminutters Beach Boys-låter slik at de varer i to minutter. Julebudskapet i refrenget er også helt på høyden:

"I love you and you love me
And that's the way it's got to be
I loved you from the start
'Cause Christmas ain't the time for breaking each other's hearts."

Hovedgrunnen til at sangen ikke ble noen bestselger er at den kom 10 år for sent, i 1989 da trendsetterne danset til house-musikk i store lagerlokaler og ikke i 1977 da de gikk på trange rockeklubber og hørte på på The Clash, Blondie og The Ramones. Ramones drøm om å bli det neste virkelig store rockebandet var levende gjennom 3-4 album som kom i rask rekkefølge mellom 1976 og 1978. Men de tok aldri helt av. Og etter hvert fungerte det ikke lenger med de samme svarte skinnklærne, frisyrene og pop-låter som ble spilt på dobbel hastighet. Kontinuitet var nok greit for en kjerne av harde fans, men for alle andre ble det for kjedelig og forutsigbart, og bandet virket som en slags tegneserieversjon av The Ramones.

Brain Drain var The Ramones 11. studioalbum og ingen brydde seg noe særlig om dem lenger. Men innimellom kan man faktisk finne noen bortgjemte musikalske perler på de senere albumene. Sanger verden ellers gikk glipp av fordi ingen hørte etter. På Brain Drain finner man for eksempel "Pet Sematary", en låt laget til til en Stephen King-film med samme navn, som ble en liten suksess som singel. Verdt å høre er også åpningslåten "I believe in miracles" og som sagt den omtalte julelåten Merry Christmas (I don't want to fight tonight).

Bortgjemte musikalske perler (19)

Rolling Stone Magazines nettutgave gjør jobben sin i julen og kårer historiens beste julelåter innen rock og pop, I erkjennelse av at det meste som blir laget til jul er fryktelig dårlig, er det bra at noen tar ansvar og graver frem de virkelige perlene. De kårer både The Greatest Rock & Roll Christmas Songs og har en stor gjennomgang av 40 essential Christmas Albums. Samt resultatet av lesernes kåring av "The best Christmas songs of all time".

Denne siste er litt mer mainstream naturligvis, med John Lennons "Happy Xmas (War is over)" og The Pogues "Fairytale of New York" øverst på listen. Med er også Elvis Presley, Paul McCartney, Mariah Carey og Bing Crosby/David Bowie, omtrent som ventet med andre ord. Men en mer sjelden perle som dukker opp på denne listen er Bruce Springsteens versjon av "Santa Claus is coming to town":

Videoklippet i Rolling Stones omtale av sangen er fra 2009. Men denne sangen har en mye lengre historikk på Springsteen-konserter. Versjonen av sangen i YouTube-klippet over er et konsertopptak fra Passaic, New Jersey i september 1978. Og i følge kildene var det i desember 1975 i Greemvale, New York  at et nokså overrasket publikum første gang hørte Bruce Springsteen og the E Street Band spille Santa Claus is coming to town. som rockelåt. I 1985 ble den utgitt på plate for første gang, men som bortgjemt b-side på "My Hometown". Da er det godt gjort å havne helt oppe på 5. plass på listen over tidenes beste julelåter.

Dagens soundtrack (3): Blue Christmas

Temaet "dagens soundtrack" er nytt her på bloggen i høst og har så langt handlet om bytte av regime og mer blåfarge på politikken, i musikalske termer. Etter åtte år med rødgrønne studiogjester i jule- og nyttårshelgen opplever vi nå at det er Erna som er gjest i NRK på lille julaften og kan se frem til at Erna også skal holde sin første nyttårstale. Da er det hyggelig å markere at julen er blåere enn på lenge. Rent musikalsk kan man for eksempel markere det med juleklassikeren "Blue Christmas", her som duett med Elvis Presley og Martina McBride for å understreke det blå-blå.



Nå vil de mest pirkete muligens innvende at Martina McBride er født i 1966 og bare var to år under denne Elvis-konserten i 1968. Da han døde i 1977 hadde hun ikke rukket å bli mer en 11 år, så de kan umulig ha spilt inn en plate og en musikkvideo sammen? Svaret er teknologi. På julealbumet "Christmas Duets" fra 2008 ble gamle opptak av Elvis på vokal bruk på nytt sammen med nye opptak av instrumentene og ny vokal fra noen mer dagsaktuelle artister, som LeAnne Rimes, Carrie Underwood og Wynonna Judd. Og som sagt den nevnte country-stjernen Martina McBride som spilte inn video der hun synger Blue Christmas på en konsert "sammen" med Elvis.

iTunes Match endelig i Norge

I oktober 2011 lanserte Apple iTunes Match, en glimrende tjeneste som lar deg oppbevare musikken du eier i Apples nettsky iCloud og laste den ned når du trenger den. Av en aller annen grunn har ikke vi i Norge og resten av Norden fått tilgang til denne tjenesten før, men for noen dager siden var den på plass også i norsk iTunes. Apple beskriver hvordan iTunes Match fungerer på sin nettside:

"iTunes finner ut av hvilke av sangene dine som også finnes i iTunes Store. Om iTunes Match finner den samme sangen, legges den automatisk til i iCloud, slik at du kan lytte til den når som helst på en hvilken som helst enhet. Siden det finnes mer enn 26 millioner sanger på iTunes Store, er det store sjanser for at mesteparten av musikken din allerede finnes i iCloud.3 De sangene som ikke finnes på iTunes, blir lastet opp (noe som er mye raskere enn å laste opp hele musikkbiblioteket). Og ikke nok med det. Alle sangene dine som også finnes i iTunes, spilles av i 256 kbps AAC‑kvalitet (DRM‑fri) – selv om originaleksemplaret ditt var i dårligere kvalitet. Når musikken din først er i iCloud, kan du spille den på alle enhetene dine."

Veldig smart. Det er i hvert fall tre store fordeler med dette. Den ene er at iCloud vet hva du eier, så skulle du ødelegge eller miste samlingen din så kan du laste den ned på nytt. Den andre fordelen er at du slipper å bare kunne spille de sangene du har med deg på disken, eventuelt måtte ha med det hele biblioteket på alle dingsene. Med iTunes Match kan du laste ned musikken akkurat når du trenger den til iPoder og iPader , forutsatt at du har nettilgang, naturligvis.

Den tredje store fordelen er at det ikke bare er musikk som er kjøpt i iTunes, men all musikk som ligger i biblioteket overføres til og blir nedlastbar i nettskyen. Det vil si at det du for eksempel har overført fra CDer du har kjøpt blir "matchet" med katalogen til iTunes. Er musikken du eier fra før av dårligere kvalitet så oppgraderes den til musikk i 256 kbps-kvalitet, noe som i seg selv er et godt argument for å betale 249 kroner i året for å abonnere.

Bortgjemte musikalske perler (18)

Det begynner å bli noen måneder siden sist, så det er på tide med en ny perle hentet frem fra glemselen. Og siden det er jul så har jeg funnet frem til en julelåt. Ikke en gammel klassiker, men en sang av forholdsvis ny dato. Den heter A snowflake fell (and it felt like a kiss) og der spilt inn av det skotske bandet Glasvegas fra Glasgow



Når sangen må sies å være litt bortgjemt så er det fordi den ble utgitt på en EP med seks låter, blant dem Silent Night. Sangene ble spilt inn i Transylvania i oktober 2008 og har julen som tema. Denne EPen som kom i et begrenset opplag heter også A Snowflake fell og ble i julen 2008 solgt sammen med Glasvegas forholdsvis ferske debutalbum som også heter Glasvegas som en bonus-CD i en felles boks.

Og så kan jeg jo minne om at Bortgjemt musikalsk perle nr 9 var den franske julesangen Il Est Ne Le Divin Enfant med Siouxsie and the Banshees som på den tiden var forsterket med Robert Smith. En litt bredere gjennomgang av jul og julemusikk skrev jeg her på bloggen julaften 2011.

Gevinstrealisering

En av denne ukens mange oppdrag og møter handlet om å innlede på et interessant seminar i regi av DIFI om gevinstrealisering i ikt-prosjekter. De som gikk glipp av det kan se seminarprogrammet her og seminaret på nett-TV her. Seminaret markerte at det har gått et år siden prosjektveiviseren.no, et verktøy for god prosjektgjennomføring, ble utgitt av DIFI og flere virksomheter som har brukt det fortalte om sine erfaringer.

Jeg brukte anledningen til å snakke om hvorfor digitalisering er så sentralt i regjeringens ambisjoner om å forenkle, fornye og forbedre offentlig sektor (innlegget mitt ligger her på regjeringen.no) og hvorfor det å jobbe systematisk med å realisere gevinster er helt avgjørende for å få det til.

Vi driver ikke med digitalisering for digitaliseringens skyld. Vi investerer i nye ikt-løsninger for å oppnå gevinster. Dels gevinster i form av at innbygger og næringsliv sparer tid og penger, får jobben gjort raskere og får et enklere møte med offentlig forvaltning. Men det er også viktige gevinster for forvaltningen selv, der vi kan frigjøre arbeidstid fra rutinepregede arbeidsoppgaver som kan automatiseres eller utføres av brukerne. I et samfunn med knapphet på kompetent arbeidskraft og kamp om å tiltrekke seg den beste kompetansen er det viktig å skape meningsfylte arbeidsoppgaver. Det gjør vi gjennom digitalisering.

Det er flere forutsetninger som må være på plass dersom man skal klare å hente ut gevinster av nye ikt-løsninger. Det viktigste av disse forutsetningene er god ledelse. Det er forskjell på å beslutte noe og å gjennomføre noe. Det er ikke slik at når man har tatt en beslutning om å investere i et nytt it-system så regner gevinstene ned fra himmelen. Folk med erfaring fra vanskelige it-prosjekter har nok heller en opplevelse av at det er kostnader som begynner å regne ned fra himmelen.

Jeg avsluttet med å si dette om koblingen mellom teknologi og ledelse:

"Gevinster kommer ikke av seg selv. De kommer som et resultat av endringer. Endringer som har med å jobbe på en annen måte enn før og jobbe smartere. Gjør man ingen endringer, men bare fortsetter som før, så blir det ingen gevinster. Man har bare en ny og dyr it-løsning til å gjøre den samme jobben. Og fordi gevinster handler om endringer og ”smartere” arbeidsprosesser og organisering, så er det i bunn og grunn et nøkkelord som er avgjørende for å lykkes: Ledelse.

God ledelse i staten er nøkkelen til å realisere gevinster gjennom digitalisering. Denne regjeringen vil prioritere arbeidet med ledelse i staten høyt og har satt i gang flere tiltak allerede. Vi vil kutte ned på antall mål i tildelingsbrevene og øke handlingsrommet for ledere. Ledere skal ha større ansvar. Men det å ha ansvar betyr også at man må ta ansvar, ikke skylde på andre.

Jeg er opptatt av at en sentral del av lederkompetansen handler om å forstå ikt. Ikke teknologien i seg selv i dybden, men hva teknologi gjør med organisasjoner. Det er det ikt gjør med organisasjoner som avgjør om det blir gevinster eller ikke. Og det å forstå dette mulighetsrommet teknologien skaper, og hva det betyr for organisering, arbeidsprosesser og lederskap, som er nøkkelen til å realisere gevinster. Derfor må vi knytte arbeidet vi gjør med ledelse i offentlig sektor tett sammen med det vi gjør for å digitalisere offentlig sektor. De to er helt avhengige av hverandre dersom vi skal lykkes med å realisere flere gevinster."

Innovasjon i offentlig sektor

I en juleinnspurt i Stortinget som for det meste har handlet om statsbudsjett de siste ukene, er det innimellom også litt plass til noen mer overordnede debatter. En av disse var en interpellasjonsdebatt i dag om innovasjon. Det var Ketil Kjenseth fra Venstre som utfordret Jan Tore Sanner til å fortelle om hvordan regjeringen vil legge til rette for mer innovasjon i offentlig sektor, en utfordring Jan Tore mer enn gjerne ville svare på.

Interpellasjonen fra Ketil Kjenseth var nokså bredt anlagt, med innspill blant annet om energiløsninger, samferdsel, velferdsteknologi, innovative offentlige anskaffelser og innretningen av offentlige innovasjonsvirkemidler (man kan se innlegget her i Stortingets videoarkiv fra ca 2,22.30). Jan Tore Sanners svar begynner fra ca 2;32;30. Der kommer han blant annet inn på fire forhold som vil bidra til å fremme økt innovasjon i offentlig sektor.

Kort oppsummert handler det for det første om bedre ledelse, med større handlingsrom for å lede og mindre detaljstyring ovenfra. Ledere må ha et tydelig ansvar som også inkluderer ansvar for innovasjon. For det andre handler det å legge forholdene bedre til rette for samarbeid på tvers. Innovasjon innad i en avdeling eller virksomhet er ofte lett å få til, men problemet i offentlig sektor er ofte at løsningene man trenger er avhengige av at man klarer å samarbeide på tvers av virksomheter, for eksempel mellom stat og kommune.

For det tredje handler mye innovasjon om evnen til å ta i bruk ny teknologi og digitalisere. Et eksempel er å åpne opp og tilgjengeliggjøre offentlige data slik at de blir en viktig kilde til nye tjenester og mer innovasjon i næringslivet. Og for det fjerde handler det om å åpne opp offentlig sektor og samarbeide både med privat næringsliv, med sosiale entreprenører og med ideelle organisasjoner. Her sa Jan Tore Sanner at:

"Innovasjon skjer sjelden bare i én virksomhet eller i én sektor. Innovasjon oppstår i samspillet mellom mennesker med ulik kunnskap og erfaring, mellom ulike sektorer, mellom fagmiljøer, mellom ulike bransjer i næringslivet, og mellom offentlig og privat sektor. (...)  Det er også viktig å lage gode innovasjonsarenaer. Næringslivet har forstått dette når de lager klyngesatsinger. Det er viktig at også offentlig sektor tenker gjennom hvordan vi kan skape arenaer for å hente impulser og åpne for samarbeid."

Og for de som er interessert i å lese hele debatten i Stortinget, inkludert hva alle de øvrige partiene sa om saken, ligger referatet klart her på Stortingets nettside.

En kvinne på toppen i bilindustrien

Det er få kvinnelige toppsjefer i de største bedriftene i verden og i noen bransjer har de vært helt fraværende. I bilindustrien for eksempel, der ingen av de tre store i USA, GM, Ford eller Chrysler, har vært ledet av en kvinne. Ikke før nå. For i uken som gikk ble Mary Barra utnevnt som ny konsernsjef i General Motors, som jo må sies å være selve symbolet på amerikansk bilbransje, selv etter konkursen under finanskrisen.

Nå har det faktisk skjedd en del forandringer etter kollapsen i 2008-09 da myndighetene gikk inn med ny kapital for å redde bedriften og på det meste eide 60.8 prosent av GM. For noen dager siden solgte staten sine siste aksjeposter og har klart å hente tilbake 39 milliarder dollar av de 50 milliardene som ble puttet inn for å redde selskapet. Så ting går gradvis litt bedre.

Helt alene som kvinnelig toppleder i et av USAs største industriselskaper blir ikke Mary Barra. Hun har fremtredende konsernsjefskolleger som Ginni Rometty i IBM, Meg Whitman i Hewlett-Packard, Marillyn Hewson i Lockheed Martin, Ursula Burns i Xerox og Indra Nooyi i PepsiCo. Men alle er i industrier der kvinner er i et lite mindretall på toppen. Nå mener The Economist at mer grunnleggende ting er i ferd med å endre seg og at det i blant annet General Motors blir satset veldig systematisk på å løfte frem flere kvinner i ledende posisjoner:

"The firm, embarrassed by its macho culture, has made a big effort to bring on female talent. Indeed, the carmaker now has a fast-growing cadre of top managers who are women; there are five more on its executive committee as well as Ms Barra. A quarter of its factory managers are female. A woman runs the crucial electric-vehicle programme."

En annen interessant ting ved Mary Barra er at hun er det The Economist litt humoristisk beskriver som "a car guy", det vil si at hun kommer innenfra bedriften og har ingeniørbakgrunn og ikke finansbakgrunn. I tillegg til teknisk kompetanse tilfører hun sannsynligvis også en annen og mer inkluderende lederstil enn det som har vært vanlig. I en interessant lederprofil i Financial Times på fredag omtales hun slik:

"Ms Barra’s appointment is also notable for the fact that after many years of the top job going to someone from the finance side of the business, GM has picked an engineer. A Detroit native and daughter of a shop-floor worker, she proved herself time and again as an engineer, plant manager, personnel officer and manufacturing executive. “She has a very good understanding of what people across the company, from the lower levels right to the top, are doing and how they are thinking,” says a former colleague. “She is an impressive engineer and a product developer ... but above all a very pleasant person.”"

Dette er verdier og egenskaper hun vil ha god bruk for når hun nå skal redde amerikansk bilindustris flaggskip og har tatt på seg det som må være en av de vanskeligste lederjobbene i verden akkurat nå.

En uvant seier for WTO på Bali

Møte i WTO på Bali

Møtet i WTO på Bail som ble avsluttet for noen dager siden har gått litt under radaren for de fleste. Men det er verdt å merke seg at det for første gang siden WTO ble etablert i 1995 er blitt enighet om noe som tar avtalen videre og utvider handelsorganisasjonens virkeområde. Dette er en god nyhet, selv om avtalen er liten i forhold til all handelspolitikken man burde blitt enige om.

Om avtalen på Bali, som har unngått noen av de mer sensitive spørsmålene som investeringer, landbruksvarer og handel med tjenester, for å i stedet konsentrere seg om praktisk tilrettelegging for mer handel over landegrensene, skriver Kjetil Wiedesvang i Dagens Næringsliv at:

"På Bali, torsdag, ble medlemslandene i Verdens handelsorganisasjon, WTO, enige om en global avtale. Den er anslått å redusere kostnadene med handel over grensene med 15 prosent, gi verdensøkonomien ekstra vekst på mellom 3000 og 6000 milliarder kroner årlig og skape mer enn 20 millioner nye jobber, de fleste i fattige land. Venstresiden og den norske landbrukslobbyen mener dette er en dårlig idé."

Mye at det som ble satt på agendaen gjennom WTOs Doha-runde som startet med et ministermøte i Doha i Qatar i 2001 er fortsatt på agendaen etter en rekke resultatløse forhandlingsmøter. Derfor er det bra at i hvert fall noen temaer fant sin løsning denne gangen i møtet på Bali. Det som også er positiv er at de har funnet en modell for å komme rundt kravet om konsensus i alle spørsmål, men som heller ikke skaper sementerte regionale handelsblokker. Gjennom såkalte "plurilaterale" forhandlinger kan de landene som vil videre lage avtaler på områder som foreløpig ikke er en del av WTO, men der avtalen er åpen for at alle land som ønsker det kan slutte seg til senere. The Economist skriver i helgens nummer i artikkelen "Unaccustomed victory":

"Not all subjects need be negotiated among all WTO members, as the Bali deal was. Some can be passed to those countries that are eager to press forward (“plurilateral” talks, in the jargon, as opposed to multilateral ones), as long as other WTO members are free to sign up to any resulting agreement. Negotiations on services and on information technology already fall into this category. In Bali China’s trade minister endorsed the use of the plurilateral approach as a way to move liberalisation forward. That should help the WTO provide a more inclusive alternative to the various regional trade blocks being negotiated around the world."

20 tips for å tolke forskningsresultater

Hvordan kan vi sikre at forskningsbasert kunnskap i større grad blir en del av de politiske prosessene og brukes til å oppnå bedre beslutninger? Det er temaet i en artikkel i nettutgaven av det ledende vitenskapelige tidsskriftet Nature.

En løsning de antyder, men forkaster som urealistisk, er at mange flere forskere skal bli politikere. Et annet forslag er å peke ut flere "chief scientific advisers", forskere som fungerer som rådgivere for sentrale politikere i viktige politiske prosesser. Problemet med begge disse modellene er at de ikke angriper kjerneproblemet, som i følge Nature er "scientific ignorance among many who vote in parliaments".

Hva kan man så gjøre med dette? Det å få politikere flest til å begynne å lese og forstå tunge forskningsrapporter fra såpass ulike fagområder som biologi, medisin, utdanningsvitenskap, informatikk og samfunnsøkonomi, som alle kan være viktige for beslutninger på ulike sektorer, men ikke er særlig lett tilgjengelige,, fremstår ikke som veldig realistisk. I stedet foreslår Nature en slags "Plan B" der politikere ikke nødvendigvis må forstå selve fagfeltet i dybden, men må settes bedre i stand til å forstå og tolke de tallene, trendene og resultatene de får presentert. De foreslår rett og slett et lite grunnkurs i 20 sentrale konsepter i vitenskapelig metode:

"In this context, we suggest that the immediate priority is to improve policy-makers' understanding of the imperfect nature of science. The essential skills are to be able to intelligently interrogate experts and advisers, and to understand the quality, limitations and biases of evidence. We term these interpretive scientific skills. These skills are more accessible than those required to understand the fundamental science itself, and can form part of the broad skill set of most politicians. To this end, we suggest 20 concepts that should be part of the education of civil servants, politicians, policy advisers and journalists — and anyone else who may have to interact with science or scientists. Politicians with a healthy scepticism of scientific advocates might simply prefer to arm themselves with this critical set of knowledge."

På listen over "20 concepts" som inngår i Natures forskerskole er det viktige temaer som "No measurement is exact", "Bias is rife", "Extrapolating beyond the data is risky", "Separate no effect from non-significance" og "Beware the base-rate fallacy". Under denne siste overskriften blir vi minnet om at dersom vi skal finne noe som forekommer svært sjeldent (for eksempel en veldig sjelden sykdom) med en unøyaktig test, vil det være langt flere falskt positive resultater enn reellt positive funn, noe som gjør det meningsløst å mene noe presist om hyppighet i den gruppen man har undersøkt.

Et tema på dette kurset som jeg tror er svært relevant å tenke igjennom og forstå i en politisk sammenhengen er temaet "Correlation does not imply causation". Om dette temaet skriver Nature;

"It is tempting to assume that one pattern causes another. However, the correlation might be coincidental, or it might be a result of both patterns being caused by a third factor — a 'confounding' or 'lurking' variable. For example, ecologists at one time believed that poisonous algae were killing fish in estuaries; it turned out that the algae grew where fish died. The algae did not cause the deaths."

Noen advarsler om hvorfor resultater blir som de blir og derfor ikke må trekkes for langt får vi i punktet "Data can be dredged or cherry picked" For ikke å snakke om de politiske implikasjonene som ligger i temaet "Scientists are human", der Nature skriver at:

"Scientists have a vested interest in promoting their work, often for status and further research funding, although sometimes for direct financial gain. This can lead to selective reporting of results and occasionally, exaggeration. Peer review is not infallible: journal editors might favour positive findings and newsworthiness. Multiple, independent sources of evidence and replication are much more convincing."

Artikkelen i Nature heter "Twenty tips for interpreting scientific claims", og er som sagt vel verdt å lese og reflektere over hvis man ønsker å lage kunnskapsbasert politikk, men er usikker på hvor godt grunnlag forskningsresultatene man har fått formidlet gir for å trekke politiske konklusjoner.

Det enkle er ofte det beste

VG har i dag et flott oppslag med Jan Tore Sanner om arbeidet som gjøres for å forenkle og forbedre språket som brukes når staten kommuniserer med innbyggere og næringsliv gjennom brev, skjemaer og nettsider. Det å fjerne unødvendig byråkrati og tidstyver handler noen ganger om noe så grunnleggende enkelt som å skrive så klart at folk forstår hva som står der, og slipper å be noen andre om hjelp.

For noen dager siden åpnet jeg et frokostseminar i Kommunal og moderniseringsdepartementet om "Hvilken effekt har arbeidet med klarspråk hatt i de statlige virksomhetene?" Seminaret diskuterte blant annet rapporten "Klart vi kan! - en evaluering av effektene av prosjektet "Klart språk i staten", en evaluering av et prosjekt som startet i 2009. Seminaret ble overført på web-TV. Og Språkrådet har egen nettside om klarspråk.

Rapporten viser at prosjektet har hatt positiv effekt der det har vært jobbet med klarspråk. Utfordringen fremover er hvordan man sikrer stor nok oppmerksomhet når man går fra prosjekt til drift, og det er de enkelte departementene og etatene som selv må sørge for å prioritere arbeidet med klart språk i sin ordinære virksomhet. Det krever at medarbeidere og særlig ledere sørger for å ha oppmerksomheten sin rettet mot det språklige.

I tillegg til det hver enkelt virksomhet selv har ansvar for å prioritere vil vi ha spesiell oppmerksomhet rettet mot klart språk i lovtekster. Juridiske tekster er ofte kompliserte, men noen ganger blir de unødvendig kompliserte og dessuten dårlige rent språklig. Uklart språk i en lov kan skape en kjedereaksjon av dårlig språk i forskrifter, skjemaer, brev og nettsider, noe som kan utløse mye ekstraarbeid i form av behov for å rette opp misforståelser og svare på oppklarende spørsmål på telefon, epost og brev. Har snakker vi virkelig om å fjerne tidstyver i form av unødvendig ekstraarbeid for både borgere og ansatte. Dessuten blir jobben vår morsommere når vi forstår det vi leser.

Et annet område der det er viktig å satse på klart språk er i kommunene. Det staten gjør på dette området er viktig, men det store volumet av kontakt med innbyggerne er det kommunal forvaltning og kommunale tjenester som står for. Det handler om barnehage, skole, eldreomsorg, byggesaker, reguleringsplaner og mye annet som er viktig for både borgere og næringsliv i en kommune. Klart språk er et enkelt og godt tiltak for å forenkle og forbedre. Og som kjent er det enkle ofte det beste.

The Mandela playlist

Den triste nyheten om at Nelson Mandelas er død vekker også mange minner om noen få år på sent 80-tall og tidlig 90-tall som var helt tettpakket med viktige politiske begivenheter og store endringer. At Nelson Mandela hadde blitt symbolet på noe som var viktig for mange kan man se på de musikalske bidragene på The Mandela playlist hos NPR Music og Billboards 10 musical tributes. Begge trekker naturligvis frem The Special AKA sin "Free Nelson Mandela" som toppet listene i mange land, her fra Top of the Pops i 1984:



Disse spillelistene kan sikkert utvides i ulike retninger også, Jeg husker i tillegg til sangene på listene spesielt godt Peter Gabriels "Biko" fra 1980 og Little Stevens "Sun City" fra 1985. De handler ikke direkte om Mandela, men er definitivt en del av samme viktige fortelling om behov for endringer.

Alt presset mot Sør Afrika fra resten av verden fikk etter hvert en virkning og Nelson Mandela ble plutselig sluppet ut av fengsel i februar 1990. Dette var midt i en ganske spesiell og begivenhetsrik politisk tid internasjonalt, noe jeg fikk merke litt ekstra godt fordi jeg nettopp var blitt medlem i utenrikskomiteen i Stortinget høsten 1989, i denne tiden da det virket som alt det vi trodde ikke kunne skje, skjedde på en gang.

I løpet av 1989 hadde studentene demonstrert på Tiananmen i Beijing i juni, Berlinmuren hadde falt i november, forfatter Vaclav Havel ble president i Tsjekkoslovakia i desember og  Romanias diktator Nicolae Ceaușescu ble avsatt og drept i desember. Året etter ble Kuwait frigjort fra Saddams okkupasjonsstyrker, de tre baltiske landene erklærte sin uavhengighet, det brøt ut borgerkrig i Jugoslavia og Sovjetunionen ble oppløst. Mens alt dette viktige skjedde i Europa og verden brukte vi i Norge mest tid på en nokså innadvent debatt om EØS-avtalen.

Jeg ser at noen, blant annet Tomm Kristiansen i NRK, bruker Mandelas bortgang til å hevde at høyresiden i norsk politikk burde ha dårlig samvittighet for å være mer opptatt av norske økonomiske interesser enn av å bekjempe apartheid i Sør Afrika. Det må i beste fall skyldes dårlig hukommelse fra hans side. Det var ingen forskjell på det de borgerlige partiene og Arbeiderpartiet mente om Sør Afrika i denne perioden. Alle var naturligvis sterke motstandere av et raseskille i Sør Afrika og Norge jobbet for internasjonale sanksjoner uansett hvem som var i regjering.

Et lite mindretall lenger ute på venstresiden var mer opptatt av å gjennomføre ensidige norske tiltak helt uavhengig av hva andre land gjorde. At det fungerte som symbolpolitikk i Norge er det vel ingen tvil om (jeg var selv en del av det), men det som bidro til å endre Sør Afrika var først og fremst at det massive internasjonale presset ble trappet opp, et press som Norge under både borgerlige og sosialdemokratiske regjeringer deltok aktivt i.

Tenketank om it-kompetanse

Det er naturligvis en overdrivelse å kalle det min tenketank, slik Computerworld gjør i sin overskrift, men jeg hadde i hvert fall gleden av å åpne en meget spennende workshop i går om Norges fremtidige behov for avansert ikt-kompetanse. Arbeidet er en oppfølging av et tiltak i stortingsmeldingen om Digital Agenda for Norge som ble behandlet i Stortinget i vår som lyder:

"Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet vil, i samarbeid med Nærings- og handelsdepartementet og Kunnskapsdepartementet, skaffe et bedre statistikkgrunnlag om fremtidig utvikling, både hva gjelder tilbud om og behov for fremtidsrettet IKT-kompetanse."

Målet er å etablere et så godt kunnskapsgrunnlag som mulig, både om tilgangen på personer med høyere it-utdanning og om hvordan etterspørselen etter personer med it-kompetanse vil endre seg i både privat og offentlig sektor i årene som kommer. Det er ikke bare i en voksende it-næring det er stadig større etterspørsel etter kompetanse, men også mange andre næringer opplever teknologiske endringer som gjør at behovet for avansert it-kompetanse øker. Det samme gjelder en offentlig sektor som vil satse mer på velferdsteknologi og på ikt-løsninger for å bedre samhandlingen i helsesektoren.

De som gjennomfører dette arbeidet skal bruke statistisk sentralbyrås modellverktøy for å måle tilbud og etterspørsel i arbeidsmarkedet til å lage noen analyser og noen scenarier. Men fordi det er vanskelig å fremskrive noe så dynamisk som teknologiutvikling og behovet for teknologikompetanse, skal disse prognosene testes ut på folk som med litt ulike ståsteder virkelig har greie på hva som skjer i virkeligheten der ute, i bedrifter i flere ulike bransjer, i statsforvaltningen, på universitetene og i helse- og omsorgsektoren. Poenget er å grave litt dypere enn å bare konstatere at vi kommer til å mangle kompetanse. Jeg tror det kan bli en spennende prosess.

Vi har et realfagsproblem

Det var nok mange som var ganske spent på hvordan resultatene i dagens PISA-undersøkelse ville bli. Det er tross at bare hvert 3. år disse internasjonale undersøkelsene som sammenligner 15-åringers prestasjoner i matematikk, naturfag og lesing legges frem. Og de siste årene har det i hvert fall vært mye snakk om hvor mye det har vært satset i norsk skole. Etter litt fremgang i 2009 var det derfor et visst håp om ytterligere fremgang i 2012.

Slik ble det ikke, noe grafen til venstre viser med all tydelighet. Særlig bekymringsfull er tilbakegangen i matematikk. Jeg synes kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen sier det godt når han sier at vi har et realfagsproblem i Norge og konstaterer at:

– Vi må ha høyere ambisjoner enn å være i midtsjiktet blant OECD-landene. Vi ligger litt over gjennomsnittet i lesing og litt under snittet i matematikk og naturfag. Dette er resultater vi ikke kan være fornøyd med. (...) Kunnskapsløftet, som ble vedtatt i 2004, startet en snuoperasjon i norsk skole, men gjennomføringen har ikke vært god nok. Derfor vil vi prioritere det viktigste først, og det er mer kunnskap, sier kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen.

Om det viktigste tiltaket sier han:

"– Læreren er løsningen, men frem til nå har de ikke fått tilstrekkelig tilbud om og mulighet til å ta etter- og videreutdanning. Jeg er overbevist om at lærerne ønsker seg mer faglig påfyll. Gode lærer skal få mulighet til å bli enda bedre med vårt lærerløft."

OECDs faktaark om de norske resultatene kan man lese her. Her slår det blant annet fast at bare Luxemburg og Sveits bruker mer penger pr elev enn Norge. Sett i lys av denne ressursbruken burde norske resultater være nær toppen, og ikke nær gjennomsnittet i OECD, slik det er nå. En mer grundig gjennomgang av de norske resultatene i matematikk, naturfag og lesing kan man lese her i rapporten "Fortsatt en vei å gå". 

Dagens mest underlige kommentarer til PISA-tallene kom fra Trond Giske og Kristin Halvorsen. Som helt sentrale rødgrønne regjeringspolitikere de siste åtte årene er det vanskelig å hevde at de ikke har et politisk ansvar for utviklingen i norsk skole de siste årene. Men i stedet for å erkjenne at resultatene er alt for dårlige er både Trond Giske og Kristin Halvorsen mer opptatt av å fortelle at prestasjonene i Sverige har gått i feil retning. "Sverige er et skrekkeksempel" sier Trond Giske til Dagbladet i dag. Det er godt Torbjørn Røe Isaksen er mest opptatt av å gjøre noe som løfter resultatene her i Norge.

Endelig en bra norsk ebokhandel

Ebok.no

Med ebok.no ser det endelig ut til at vi har fått en ebokhandel som selger norske ebøker og som er bra nok til at den fortjener å bli brukt. Norske nettbokhandler for ebøker har frem til nå vært nokså triste saker. De tekniske løsningene har vært så dårlige at det kunne se ut som de er laget for å hindre salget av ebøker. Jeg blogget i sommer om ebokhandelen Digitalbok.no som tok et skritt i riktig retning da de lanserte et fornuftig priset lesebrett til å lese norske ebøker på. Ikke akkurat Kindle, men brettet virker i hvert fall langt på vei til formålet.

Men med ebok.no er det blitt tatt et langt skritt videre. Dette er Norges første ordentlige ebokhandel som virkelig vil kunne flytte mange lesere fra papirbøker over til norske ebøker. Og den vil høyst sannsynlig overkjøre de eksisterende nettbutikkene som digitalbok.no, ark.no, norli.no og bokkilden.no (jeg har en mistanke om at de aldri har solgt særlig mange ebøker) hvis ikke disse gjør noen store endringer. En god forklaring på hvorfor det er slik kan man lese mer om i intervjuet med Elin Ørjasæter på nrk.no for noen dager siden, der hun sier:

"– For å si det veldig enkelt er jeg ikke fornøyd med ebok-salget på de store forlagene, sier Elin Ørjasæter til NRK.no. Hennes tidligere bøker er utgitt på store forlag som Cappelen Damm og Aschehoug. Det Ørjasæter synes det er problematisk at de store forlagene ikke satser mer på ebøker. Ebok-salget i Norge er latterlig lavt, mener hun. – På fire måneder solgte jeg 1405 bøker og 11 ebøker. Det er altså latterlig lite."

Ebok.no har gjort to ting som vil bidra til å øke og endre ebokmarkedet i Norge. Det ene er at de har lansert en selvlpubliseringsløsning der forfattere kan gi ut sine bøker direkte, uten å bruke etablerte forlag. Nå vil det naturligvis være slik at forfattere også i fremtiden vil ønske å bruke redaktører, konsulenter og andre samarbeidspartnere, men med en selvpubliseringmodell står man langt friere når det gjelder hvordan man ønsker å gjøre dette Dessuten vil man kunne fastsette prisen på boken helt selv.

Det andre ebok.no gjør, og som sannsynligivs er langt viktigere på kort sikt, er at de har en "Send til Kindle"-knapp ved siden av bøkene du har kjøpt, slik at du enkelt og greit kan overføre en norsk bok til det lesebrettet som anslagsvis 70 000 nordmenn allerede bruker til å lese engelske bøker og som enda flere nok vil ta i bruk nå. Det var Aschehoug forlag som åpnet døren for norske bøker på Kindle i sin nettbokhandel tidligere i høst og fra da var det nok bare et tidsspørsmål før slusene måtte åpnes. Lanseringen av ebok.no gjør at mange flere vil lese norske ebøker på Kindle. Foreløpig er det rundt 1000 boktitler av omkring 4000 boktitler totalt på norsk som er tilgjengelig for Kindle, fra Aschehoug og noen mindre forlag, men jeg vil tro de andre forlagene må følge etter ganske raskt.

Nå er det ikke en fullstendig Amazon-integrering man får med denne "send til Kindle"-løsningen. Ingen norsk forlag selger bøkene sine gjennom Amazon og man går derfor glipp av bilde av bokomslaget i bokhyllen og ordboken. Men bortsett fra det fungerer det helt utmerket. Ebok.no er eid av Schibsted og bruker SPiD, en ny og brukervennlig innloggingsløsning som Schibsteds aviser, for eksempel Aftenposten, VG og FINN har tatt i bruk. For mange vil dette være en felles innlogging til flere tjenester.

Det å sette opp kontoen på ebok.no slik at man kan sende bøker til Kindle krever at man gjør noen enkle endringer i innstillingene sine hos Amazon.com og hos ebok.no. De er godt forklart her. Etter dette er det å overføre en bok så enkelt som å trykke på knappen "Send til Kindle". Og når det er gjort leser man eboken på vanlig måte, man kan også endre skriftsstørrelse og marger, og markere tekst akkurat slik man gjør på bøker kjøpt hos Amazon..

Det er bare å gratulere ebok.no med å være først ute med en ordentlig og brukervennlig ebokhandel der man kan kjøpe bøker til det lesebrettet folk faktisk har. Ebok.no har også egen app for for iPad og for Android, slik at man også kan lese bøkene på nettbrett eller smarttelefon. Dette virker også som gode og brukervennlige løsninger der man enkelt får tilgang til bøkene sine. Jeg ser også at bøker jeg tidligere har kjøpt i Digitalbok.no også dukker opp i biblioteket og at også noen av disse (avhengig av forlag) kan sendes videre til Kindle. Det er jo flott, og det er vel en positiv effekt av Bokskya at norske bøker man har kjøpt ikke ligger gjemt i hvert sitt bibliotek, men kan leses på tvers av nettbokhandlene.

Jeg håper derfor andre følger etter ebok.no raskt slik at vi får mer konkurranse. Konkurranse er en svært bra drivkraft for innovasjon, og i et norsk ebokmarkeded der alt for lite har skjedd er det ekstra viktig at det nå blir en sunn og god konkurranse.