fredag 6. desember 2013

The Mandela playlist

Den triste nyheten om at Nelson Mandelas er død vekker også mange minner om noen få år på sent 80-tall og tidlig 90-tall som var helt tettpakket med viktige politiske begivenheter og store endringer. At Nelson Mandela hadde blitt symbolet på noe som var viktig for mange kan man se på de musikalske bidragene på The Mandela playlist hos NPR Music og Billboards 10 musical tributes. Begge trekker naturligvis frem The Special AKA sin "Free Nelson Mandela" som toppet listene i mange land, her fra Top of the Pops i 1984:



Disse spillelistene kan sikkert utvides i ulike retninger også, Jeg husker i tillegg til sangene på listene spesielt godt Peter Gabriels "Biko" fra 1980 og Little Stevens "Sun City" fra 1985. De handler ikke direkte om Mandela, men er definitivt en del av samme viktige fortelling om behov for endringer.

Alt presset mot Sør Afrika fra resten av verden fikk etter hvert en virkning og Nelson Mandela ble plutselig sluppet ut av fengsel i februar 1990. Dette var midt i en ganske spesiell og begivenhetsrik politisk tid internasjonalt, noe jeg fikk merke litt ekstra godt fordi jeg nettopp var blitt medlem i utenrikskomiteen i Stortinget høsten 1989, i denne tiden da det virket som alt det vi trodde ikke kunne skje, skjedde på en gang.

I løpet av 1989 hadde studentene demonstrert på Tiananmen i Beijing i juni, Berlinmuren hadde falt i november, forfatter Vaclav Havel ble president i Tsjekkoslovakia i desember og  Romanias diktator Nicolae Ceaușescu ble avsatt og drept i desember. Året etter ble Kuwait frigjort fra Saddams okkupasjonsstyrker, de tre baltiske landene erklærte sin uavhengighet, det brøt ut borgerkrig i Jugoslavia og Sovjetunionen ble oppløst. Mens alt dette viktige skjedde i Europa og verden brukte vi i Norge mest tid på en nokså innadvent debatt om EØS-avtalen.

Jeg ser at noen, blant annet Tomm Kristiansen i NRK, bruker Mandelas bortgang til å hevde at høyresiden i norsk politikk burde ha dårlig samvittighet for å være mer opptatt av norske økonomiske interesser enn av å bekjempe apartheid i Sør Afrika. Det må i beste fall skyldes dårlig hukommelse fra hans side. Det var ingen forskjell på det de borgerlige partiene og Arbeiderpartiet mente om Sør Afrika i denne perioden. Alle var naturligvis sterke motstandere av et raseskille i Sør Afrika og Norge jobbet for internasjonale sanksjoner uansett hvem som var i regjering.

Et lite mindretall lenger ute på venstresiden var mer opptatt av å gjennomføre ensidige norske tiltak helt uavhengig av hva andre land gjorde. At det fungerte som symbolpolitikk i Norge er det vel ingen tvil om (jeg var selv en del av det), men det som bidro til å endre Sør Afrika var først og fremst at det massive internasjonale presset ble trappet opp, et press som Norge under både borgerlige og sosialdemokratiske regjeringer deltok aktivt i.