Stortingsmelding om Innovasjon Norge og SIVA

Regjeringen la fredag fram en ny stortingsmelding om veien videre for Innovasjon Norge og SIVA, to av statens næringspolitiske virkemiddelorganisasjoner som skal bidra til at Norge ligger langt fremme når det gjelder, innovasjon, entreprenørskap, internasjonalisering og vekst i næringslivet.

Mange av oss har ventet på en melding som ville reformere både organisasjonene og virkemidlene, slik at de i større grad bidrar til å oppnå mål som har med vekst, innovasjon og internasjonalisering å gjøre, og ikke først og fremst ivaretar smalere distriktspolitiske og bransjepolitiske interesser. Vi som har ventet på en slik modernisering har imidlertid grunn til å være skuffet.

Kortversjonen av det som står i stortingsmeldingen er omtrent som følger: I stedet for å endre på virkemiddelorganisasjonens struktur og virkemåte, og få dem mer i tråd med behovene i et næringsliv som er mer kunnskapsintensivt, tjenestedominert og nettverksorientert, tar meldingen til orde for å endre formål og mål for Innovasjon Norge og SIVA slik at de blir mer i tråd med det disse organisasjonene allerede gjør. Det tas til orde for at virkemiddelporteføljen skal forenkles og tydeliggjøres, men det sies ikke noe konkret om hvordan dette skal skje.

Man må i grunnen lese ganske lenge i denne meldingen, helt til side 102 av 133 totalt, før man kommer til et kapittel som omhandler hvordan virkemiddelporteføljen skal utvikles i årene som kommer. Kapitlet sier en hel del fornuftig om hvordan man skal rette inn virkemidlene mot å yte praktisk assistanse til de mest vekstkraftige små og mellomstore bedriftene, at man skal arbeide mer systematisk for å trekke utenlandske investeringer til Norge gjennom et nytt "Invest in Norway", at man skal etablere seks nye såkornfond, at man skal videreføre inkubatorprogrammene og at samspillet mellom Innovasjon Norge, SIVA, Forskningsrådet og andre virkemiddelaktører skal bli langt bedre.

Problemet er ikke at det mangler gode forslag, man at det ikke er noe av det man gjør i dag man skal slutte å gjøre. Man skal heller ikke gjøre noe vesentlig for å modernisere selve organisasjonene. Da er det dessverre sterkt begrenset hvor mye nytt som vil komme ut av denne Stortingsmeldingen. Jeg hadde nok håpet at meldingen i større grad ville bruke Et kunnskapsbasert Norge som inspirasjonskilde og være tydeligere i forhold til hva målene i næringspolitikken er, og hvordan et statlig virkemiddelapparat kan bidra på en fornuftig måte til å avlaste risiko, bidra med kompetanse og nettverk, overvinne markedssvikt og utvikle felles infrastruktur.

Det eneste nye og virkelig interessante jeg har klart å finne på de 133 sidene i denne Stortingsmeldingen er en liste på åtte punkter med tittelen "kriterier for god virkemiddelbruk". Den står på side 116 i meldingen og lyder slik:

"Regjeringen mener næringspolitisk virkemidler bør vurderes mot følgende åtte kriterier:

1. Det må foreligge markedssvikt som hemmer verdiskaping og vekst i samfunnsmessig forstand.
2. Markedssviktens konsekvenser må være større enn kostnaden ved å gripe inn i markedet.
3. Virkemiddelet som implementeres må være egnet til å korrigere markedssvikten på en ønsket måte.
4. Det skal være et klart definert mål på hva virkemiddelet skal bidra til.
5. Det må ikke være alternative virkemidler som er bedre i stand til å oppfylle virkemiddelets mål.
6. Seleksjonskriteriene for når virkemiddelet vil komme til anvendelse skal være tydelige og forutsigbare.
7. Det skal være enkelt å administrere virkemiddelet, slik at kostnadene med å ta det i bruk er små i forhold til gevinstene som oppnås.
8. Aktørene som søker å komme inn under virkemiddelet må kunne forvente en klar avgjørelse innen rimelig tid."

Dette er en ryddig og god liste som tydeliggjør begrunnelsen for statlig næringspolitikk og hvilke kriterier som må være oppfylt for at staten skal bidra. Tar man denne listen på alvor er det mange formål som i dag mottar statlig næringsstøtte som vil falle utenfor. Det vil i så fall gjøre det mulig å satse mer kraftfullt på de virkemidlene som virkelig er innovasjonsfremmende.

Tidligere innlegg om Innovasjon Norge her på bloggen:
Lite innovasjon i Innovasjon Norge (november 2008)
Det Regjeringen ikke har levert (1): Innovasjonspolitikk (september 2009)
Enda mindre innovasjon i Innovasjon Norge (november 2010)

Bortgjemte musikalske perler (5)

Vel, man kommer ikke utenom denne. Armegideon Time med The Clash må med i en serie med bortgjemte musikalske perler. Dels fordi dette er en stor låt, skrevet av reggaeartisten Willi Williams, en sang The Clash så til de grader gjorde til sin egen med en fantastisk coverversjon. Og dels fordi den virkelig ble bortgjemt, i den forstand at en så flott sang av alle merkverdige ting kom ut som b-side på singelutgivelsen til London Calling i 1979, the Clash aller mest kjente sang. Men den kom aldri ut på noe ordinært album. Her er Armagideon Time:



Nå dukket Armagideon Time opp på litt ulike mer eller mindre obskure samleplater i årene som fulgte, noe som i hvert fall gjorde at fansen etter hvert fikk tak i den. I 1980 kom en plate som het Black Market Clash som inneholdt en samling av diverse b-sider og andre låter som ikke hadde fått plass på de tre ordinære albumene som til da var gitt ut. I kronologien kom den ut mellom albumene London Calling og Sandinista. Black Market Clash var noe så sært som en 10-tommers vinylplate (et vanlig album var 12-tommer og en singel 7-tommer), bare utgitt i USA og Canada, men også mulig å få tak som importplate her i Norge.

Senere kom Armagideon Time også på samlealbumet The Story of the Clash, Volume 1 (1988) og på den store samleboksen Clash on Broadway (1991) (som jeg har tidligere har blogget om her), noe som gjorde at flere fikk hørt sangen. Men det var i grunnen helt typisk The Clash at noen av de beste sangene som ble gitt ut som singler aldri fant veien til et album. Jeg tror de selv hevdet på den tiden at det var fordi de ikke skulle ta betalt flere ganger fra fansen for samme sang. Resultatet ble nok litt annerledes, for fansen kunne det bli en ganske krevende jakt på de manglende låtene i diverse obskure platebutikker. Med internett ble dette naturligvis helt annerledes. YouTube- og iTunes er som skapt for "the long tail", og man finner jo det meste hvis man vet hva man leter etter.

Kommisjonen vil skape arbeidsplasser

Med en arbeidsløshet på et rekordhøyt nivå, er det ikke så overraskende at EU-kommisjonen nå diskuterer hvordan man både kan sikre høyere økonomisk vekst i medlemslandene og samtidig skape flere arbeidsplasser. Begrepet EU-kommisjonen brukte da de la fram sine nye planer i Strasbourg for noen dager siden var "Job-rich recovery".

Nå ligger naturligvis mange av virkemidlene som må anvendes i medlemslandenes politiske organer og ikke i EU. Det er de som vedtar budsjetter og de som i stor grad vedtar lovene og reglene som regulerer arbeidsmarkedet, men likevel er det interessant å se på de anbefalingene EU-kommisjonen nå kommer med til medlemslandenes regjeringer og til EUs råd. Selve tiltakene er gruppert i tre politikkategorier:

For det første er det det man kan kalle nasjonal sysselsettingspolitikk. Her anbefaler man at skatter på arbeid og arbeidsplasser kuttes og at stater i stedet skattlegger miljø, forbruk eller eiendom høyere. Man tar til orde for at at medlemslandene må fremme jobbskaping nedenfra, gjennom insentiver for mer grunderskap, entreprenørskap og sosiale entreprenører. I denne delen av dokumentet tar de også til orde for insentiver for å fremme grønne arbeidsplasser og for at medlemslandene i EU blir langt flinkere til å planlegge for eldrebølgens utfordringer ved å sørge for å investere i den nødvendige kompetansen de vil trenge i helse- og omsorgsektoren. Kommisjonen anbefaler også at det satses kraftfullt på ikt-kompetanse på høyere nivåer, men at det også satses bredt på "digital skills" i hele arbeidslivet.

Det andre politikkområdet handler om arbeidsmarkedsreformer, det vil si strukturelle hindringer som gjør det vanskeligere å få jobb eller å skape nye arbeidsplasser. Denne delen tar for seg en rekke ulike områder, blant annet adgang til økt fleksibilitet som et virkemiddel bedrifter kan bruke for å møte krisen. Samtidig advares det mot "low-wage traps", der deler av arbeidsstyrken blir "innlelåst" i jobbsituasjoner som skaper fattigdom. Utfordringen er å avlaste risiko slik at det blant annet blir enklere å bytte jobb uten å miste rettigheter. Mange av avsnittene i denne delen av dokumentet handler naturligvis også om investeringer i "skills", blant annet om tiltak for å fremme livslang læring og behovet for å få til et bedre samarbeid mellom arbeidsliv og utdanningsinstitusjoner.

Det tredje området handler om å lage et virkelig felles arbeidsmarked i EU. Her tas det til orde for mer kraftfulle tiltak for å fjerne juridiske og praktiske hindringer som gjør at det ikke fullt ut er fri bevegelse av arbeidskraft. Det gjelder for eksempel ulikheter i skattesystemer og pensjonsregler som i praksis kan gjøre det vanskelig å flytte på seg. I deler av tjenestesektoren kan det også være slik at det i praksis er vanskelig å etablere seg i et annet land fordi det er helt særegne nasjonale krav til formelle eller andre kvalifikasjoner som i praksis hindrer mobilitet.

Når en leser igjennom dokumentet fra EU-kommisjonen (hele dokumentet som pdf-fil er her) er det lett å slå fast at de har noen veldig gode poenger. Men det er nok også slik at man ikke nødvendigvis trenger å bo i et medlemsland i EU for å se at dette er forslag til en innretning av arbeidsmarkedspolitikken og kunnskapspolitikken som er fornuftig. Mye av dette er like relevant her i Norge som det er i EU. Selv om vi akkurat nå har en økonomi som går litt bedre enn mange land lenger sør i Europa, er det også her slik at evnen vår til å skape gode rammebetingelser for vekst og sysselsetting vil avgjøre om vi lykkes på lang sikt.

Flere vil studere

I dag kom tallene fra Samordna opptak som viser hvor mange som har søkt plass i høyere utdanning. Totalt er det 115 764 søkere, en vekst på 6,6 prosent fra i fjor, og det høyeste tallet noen gang i historien. Av søkerne til høyere utdanning er 60 prosent kvinner.

Pressemeldingene fra Kunnskapsdepartementet og Samordna opptak er mest opptatt av at det er sterk vekst i søkningen til ingeniørutdanningene og lærerutdanningene. Som en ser av denne samleoversikten over førstevalg så har ingeniørutdanningene en vekst på 25 prosent, sivilingeniør 15 prosent, informasjonsteknologi 10 prosent og realfag 11 prosent.

Det er solide og gode tall som viser at trenden er snudd fra et tiår siden. Men det er også tall som forplikter når det gjelder å løfte forsknings- og undervisningskvaliteten på disse områdene, slik Morten Dæhlen ved IFI har blogget om ved flere anledninger i det siste. Blant annet behovet for utstyr gjør at det gjerne er en del dyrere å løfte kvaliteten ved teknologi- og realfagsutdanninger enn for samfunnsfag og humaniora.

Andre store utdanninger der antall førstesøkere øker mer enn totalveksten er økonomifag, lærerutdanninger og juss. Søkningen til samfunnsfagene faller, mens mediefag har en flat utvikling. Når det gjelder helsefagene, den største kategorien, er det en vekst på 4 prosent, noe som er en lavere vekst en totalveksten i antall studenter. Det at noen av helsefagene taper terreng er nok et tankekors nå når "eldrebølgen" er rett rundt hjørnet. På den annen side kan ikke alt vokse på en gang. Når flere unge kvinner vil studere realfag, teknologi og økonomi må det gå ut over noe annet (av 9010 søkere som har sykepleieutdanning som sitt førstevalg er  det for eksempel 87 prosent kvinner). Kampen om de kloke hodene kommer til å øke i årene som kommer.

Det er interessant å se på hva universitetene selv skriver på sine nettsider om tallene som kom fra Samordna opptak i dag. Universitetet i Oslo er opptatt av at realfag, informatikk og lektorprogrammet vinner, at det er et historisk høyt antall førstevalgssøkere og at UiO har 3,0 førstevalgssøkere pr studieplass, flest av alle universitetene.

NTNU er opptatt av at de har flere førstevalgssøkere enn noen gang. Her har veksten vært særlig sterk på bachelorprogrammene i realfag med 24 prosent og sivilingeniørstudiet med 13 prosent. Men flest søkere har medisin med 868 søkere til bare 120 studieplasser.

Universitetet i Bergen skriver at det er 13 prosent flere som har realfag som sitt førstevalg. Her er det særlig petroleums- og prosessteknologi som opplever sterk vekst med 73 prosent flere søkere. Men også datateknologi, geovitenskap og lektorprogrammene har sterk vekst i søkningen.

Universitetet i Tromsø skriver at de har tidenes beste søkertall og opplever sterk vekst i søkningen til ingeniørstudiene og geologi. Også Universitetet i Stavanger skriver at de setter rekord og peker på at interessen for petroleumsteknologi, petroleumsgeologi og offshoreteknologi vokser kraftig. Også Universitetet i Agder setter rekord i søkning og har lagt ut en analyse av dette på websiden sin. Universitetet i Nordland er også fornøyd med en vekst i søkertallet og det samme er Universitetet for Miljø og Biovitenskap.

Når det gjelder høyskolene er bildet omtrent det samme. Den nylig sammenslåtte Høyskolen i Oslo og Akershus minner om at de har nest flest førstevalgssøkere etter Universitetet i Oslo. Mens UiO har 17373 førstevalgssøkere er det 12479 på HiOA. Også her gleder de seg over en sterk vekst i søkningen til ingeniørutdanningene. Ved høyskolen i Buskerud har de en vekst i førstevalgssøkere på 17 prosent, godt fordelt på mange ulike fag, men også her peker man på økt interesse for ingeniørutdanningene som noe særlig gledelig.

Når man ser på tallene for Samordna opptak må man huske på at den ikke dekker absolutt alle utdanninger.  Handelshøyskolen BI er for eksempel ikke med i Samordna opptak. De har i følge SSB over 21 000 studenter, noe som gjør at BI konkurrerer med NTNU om å være Norges nest største høyere utdanningsinstitusjon målt i antall studenter. Noen av studentene som har søkt opptak gjennom Samordna opptak har også søkt BI eller utdanninger i utlandet, slik at gapet mellom antall søkere og antall plasser ikke blir så stort som det kan se ut. Forhåpentligvis blir slik at de fleste finner et tilbud til høsten som de er motivert for å fullføre.

På landsmøte i Fremskrittspartiet

Foto: Hanne Blåfjelldal

For andre gang har jeg vært innleder på et landsmøte i Fremskrittspartiet. Forrige gang var i 2008 da de brukte en del av landsmøtet sitt til delsesjoner om internasjonal politikk. Da innledet jeg om globalisering, og det ble blant annet noen interessante meningsutvekslinger om behovet for kunnskapsinnvandring.

Denne gangen snakket jeg om Utdanning for fremtidens arbeidsmarked. Opplegget var litt annerledes nå, jeg holdt innledning for hele landsmøtet, men det var delt opp i tre sesjoner slik at jeg snakket tre ganger en time, pluss 45 minutter til spørsmål og kommentarer etter hver innledning. Et ganske krevende opplegg når man i tillegg har pådratt seg en forkjølelse etter en nokså våt Italia-tur og deltatt på en kjølig natteravn-runde på Snarøya fredag kveld, men stemmen holdt heldigvis såvidt og det kom mange gode kommentarer.

Det er veldig hyggelig å bli invitert på partilandsmøter (5. mai skal jeg delta i en paneldebatt om En bærekraftig universitets- og høyskolesektor på Høyres landsmøte). Man treffer mange politisk engasjerte mennesker som er opptatt av hvordan fremtiden bør bli og ønsker å påvirke samfunnet i riktig retning. Og så var det morsomt å treffe bloggerne Hanne Blåfjelldal og Morten Myksvoll for første gang "in real life". Begge er dyktige og aktive i sosiale medier. Hanne Blåfjelldal er for øvrig lærer, sentralstyremedlem og leder partiprogramarbeidet på det utdannings- og forskningspolitiske området, en viktig jobb med tanke på at valget om et år kan innebære at det som står i programmet får mye større betydning enn tidligere.

I den litt større sammenhengen tror jeg at det i hvert fall er et par utviklingstrekk det kan være lurt å ta inn over seg, også for de som står et stykke unna FrP. Det ene er at partiet lenge har vært flinke til å skolere sine tillitsvalgte og ta inn ny kunnskap. Selv på landsmøtet kjører man seminarer og inviterer eksterne innledere til å belyse saker på nye måter. Det å legge til rette for å tar inn ny kunnskap og nye impulser er noe det kunnskapsbaserte næringslivet er nødt til å gjøre hele tiden, men det er like viktig hvis man er en organisasjon som har ambisjoner om å styre landet. Det kan virke som denne måten å utvikle partiorganisasjonen har hatt såpass merkbar effekt at det i følge noen er fare for at FrP blir for moderat og for lite kontroversielt. En alternativ tolkning kan jo være at skoleringen gjør at man blir i stand til å utvikle ny politikk på flere områder enn før, og at man også blir bedre rustet til å gjennomføre den.

Det andre jeg mener er interessant ved Fremskrittspartiet nå er hvordan utdannings- og forskingspolitikken har fått en mer sentral plass enn tidligere. Siv Jensen har gjort det til en viktig del av det hun formidler i sine taler. Og på lørdagens sesjoner som skulle ta for seg viktige politikkområder i partiprogrammet var det tre politikkområder som var løftet frem i egne delsesjoner; bruken av oljepenger, helsepolitikk og utdannings- og forskningspolitikk.

Nå er ikke FrP alene om å prioritere kunnskapspolitikk høyere enn før, også Arbeiderpartiet har nylig uttrykt at de har prioritert dette området for lavt og har nå satt Trond Giske til å lede et nytt utvalg som skal lage en ny kunnskapspolitikk til valget i 2013. Det kan se ut som det blir mer konkurranse mellom partiene om ha ha den tydeligste og beste forsknings- og utdanningspolitikken og at flere partier enn før vil delta i denne konkurransen. Det er i så fall bra for landet. Det er vel knapt noe som er viktigere for verdiskaping og velferd i Norge i årene som kommer.

Bortgjemte musikalske perler (4)

Redemption Song er en av Bob Marleys flotteste og mest kjente sanger, og definitivt ikke spesielt bortgjemt. Den kom ut i 1980 på albumet "Uprising" og som singel. På dette tidspunktet hadde Marley fått sin kreftdiagnose og var opptatt av de store eksistensielle spørsmålene. Han døde i mars 1981, mindre enn et halvt år etter at albumet kom ut.

Sangen er selvsagt også blitt covret en rekke ganger, med vekslende suksess. Blant de som har gjort en bra versjon er Joe Strummer, den tidligere vokalisten i the Clash, som faktisk er med på to ulike, men bra versjoner av sangen. Den ene er på Joe Strummer and the Mescaleros album Streetcore som kom ut i 2002 (her er en video av den versjonen av sangen). Men den beste og mest bortgjemte versjonen er på videoen under:



Den er spilt inn av Johnny Cash og Joe Strummer og finnes bare på Unearthed, en samleboks med fem CDer Johnny Cash-materiale, i hovedsak ikke tidligere utgitt materiale fra "American-innspillingene". Den kom i november 2003, rett etter at både Johnny Cash og Joe Strummer var gått bort. Jeg blogget om samleboksen Unearthed sommeren 2009 og skrev da at "bedre enn dette blir det ikke". Det er mange grunner til det, men en av de viktigste er denne helt spesielle duetten som man ikke finner noe annet sted. Unearthed er produsert av Rick Rubin, som også produserte de seks albumene i American Recordings-serien.. Samme Rick Rubin er også med og spiller melodika og piano på Joe Strummer and the Mescaleros versjon av Redemption Song.

Private realfagsgymnas

Budstikka hadde et stort oppslag rett før helgen om at Roger Elstad, gründeren som startet Norges Toppidrettsgymnas for 30 år siden, nå vil etablere private realfagsgymnas. I første omgang med søknader om å starte skoler i Oslo, Stavanger og Bærum, men med konkrete planer også i Bergen, Trondheim, Ålesund og Tromsø. Det er en spennende satsing.

Også Teknisk Ukeblad har gitt disse planene bred omtale og skriver i et eget oppslag om at ambisjonsnivået er å lage skoler som gjør elevene i stand til å komme inn på Harvard, MIT og de andre universitetene som topper rangeringen World Universities in Natural Sciences and Mathematics.

Er det noe vi trenger i Norge så er det skoler som gir et bedre og mer spisset undervisningstilbud til de som er særlig motivert for å holde på med realfag på et høyt nivå. Næringslivet vil trenge langt flere ansatte med realfags- og teknologikompetanse i årene som kommer og denne kompetansen er også helt avgjørende for at det skal skapes nye vekstbedrifter i Norge. Flere av avisene som har skrevet om saken har gitt aktiv støtte til planene på lederplass, blant annet Dagens Næringsliv i dag.

Problemet er at dagens privatskolelov, der den rødgrønne regjeringen fikk vedtatt kraftige innskrenkinger da den tok over i 2005, står i veien for private realfagsskoler. Lov om private skolar med rett til statstilskot regulerer hvilke private skoler som kan motta et statstilskudd på 85 prosent for å drive. Loven slår fast i paragraf 2.1 at det er bare er følgende skoletyper som kan godkjennes:

"Skolane skal drive verksemda si på følgjande grunnlag:
a) religiøst
b) anerkjend pedagogisk retning
c) internasjonalt
d) særskilt tilrettelagd vidaregåande opplæring i kombinasjon med toppidrett
e) norsk grunnskoleopplæring i utlandet
f) særskilt tilrettelagd opplæring for funksjonshemma."

De få ordinære private skolene som allerede var godkjent fikk fortsette, men skal du etablere en ny skole eller utvide en som eksisterer må skolen bygge på grunnlaget som er nevnt i loven. Det er i grunnen temmelig paradoksalt at en venstreorientert regjering synes det er helt greit at private skoler skal få statlig støtte hvis de driver med religion, toppidrett eller bygger på 100 år gammel pedagogikk (Maria Montessori åpent sin første skole i 1906), mens skoler som kan tilby en faglig fordyping som er særlig relevant i dagens arbeidsliv eller bygger på nyere pedagogiske prinsipper, ikke kan godkjennes.

For både næringslivet og de fleste elever og foreldre er det aller viktige at kvaliteten i den offentlige skolen blir bedre. Det ville være svært positivt om noen offentlige videregående skoler valgte en spisset modell for de som er spesielt motivert for å satse på realfag. Sannsynligheten for at dette vil skje er ikke spesielt stor, men den ville i hvert fall ikke bli redusert dersom de offentlige skolene kunne la seg inspirere og motivere og høste erfaringer fra private aktører som går foran og viser vei. 

Av en eller annen grunn tror rødgrønne politikere at den offentlige skolen blir dårligere av at man lar private skoler få lov til å etablere tilbud som er arbeidslivsrelevante og som det er stor etterspørsel etter. Det er all grunn til å tro at det er motsatt, at innovasjon som drives frem i private videregående skoler kan være med på å utvikle den offentlige skolen i ønsket retning. I dag er det dessverre slik at de som driver private skoler ikke får sette i gang de tilbudene det er mest etterspørsel etter og som de gjerne vil utvikle.

Drammens Tidende skrev fredag 13. april (på papir) om at Akademiet private videregående skole i Drammen gjerne vil utvide, men fordi de er en vanlig privat skole blir ikke utvidelsen godkjent. I stedet har de søkt og fått godkjent opprettelsen av en Montessoriskole ved siden av den eksisterende skolen. Det blir sikkert en bra skole, men det er jo nokså paradoksalt at Akademiet som i følge Utdanningsdirektoratets egen elevundersøkelse har Norges beste læringsmiljø, ikke får lov til å utvide et tilbud som fungerer svært godt, men må starte Montessoriskole, Steinerskole, religiøs skole eller toppidrettsgymnas for å få tilbudet godkjent.

Og til de som er bekymret for at private videregående skoler vil skape store ulikheter i samfunnet fordi det er dyrt å gå der, er det grunn til å minne om at privatskoleloven legger strenge begrensninger på skolenes rett til å kreve skolepenger. Skolene har faktisk ikke lov til å ta inn mer enn 15 prosent av kostnadene fra elevene. På Akademiets nettsider skriver de at det koster mellom 9 500 kroner og 13 500 kroner i året å gå der, inkludert en bærbar datamaskin. Det betyr at en elevplass i en privat videregående skole er billigere enn en plass i en offentlig barnehage, der maksprisen i året er 25 630 kroner i året. Det er derfor ingen grunn til å frykte at realfagsgymnas eller andre private utdanningstilbud på videregående nivå vil skape nye sosiale skiller.

Paul Krugman anbefaler Katzenjammer

Krugman om Katzenjammer

Jeg så nettopp på bloggen til økonomiprofessor, nobelprisvinner og New York Times-blogger Paul Krugman at han anbefaler sine lesere å høre på den norske gruppen Katzenjammer. En kort, men varm anbefaling. Han har til og med lagt inn en video fra YouTube i posten sin der de spiller Demon Kitty Rag live.

Paul Krugman er i følge biografien som ligger hos New York Times professor i Economics and International Affairs ved Princeton University. Han har mye på hjertet på bloggen sin, særlig om krevende politiske og økonomifaglige spørsmål, og ofte med veldig tydelige egne meninger. Han har mange lesere, men neppe mange som er så orientert om hva som rører seg innen norsk musikk. Derfor blir det jo interessant å se om en slik omtale her en effekt for et band i lille Norge.

Krugmans anbefaling er en anbefaling det lett å slutte seg til. Jeg ble veldig imponert av Katzenjammer da jeg så dem spille for NHOs årskonferanse i 2011 (og har blogget om det her). Og dette er et godt eksempel på at sosiale medier kan skape, noen ganger litt tilfeldig, noen helt nye distribusjonskanaler enn de man pleier å bruke. I dette tilfellet var det en kommentator på bloggen som kom med tipset som gjorde at Krugman skrev om Katzenjammer på bloggen sin og når ut til veldig mange lesere.

Siena

I går blogget jeg om hvordan renessansen ble sparket i gang i Firenze i 1401, gjennom en offentlig anbudskonkurranse som fikk stor betydning. En annen by i nærheten som også har markert seg ved å være tidlig i ute når det gjelder å satse på humankapital er Siena, en av Italias vakreste byer. Byen er blant annet kjent for at det er vertskap for et av verdens første offentlige finansierte universiteter. Det ble grunnlagt i 1240, mer enn 500 år før Universitetet i Oslo.

Universitetet i Siena eksisterer fortsatt og sies å være at av de beste i Italia, og særlig bra når det gjelder medisin og juss.

Noe som er litt overraskende for en som besøker Siena for første gang, slik jeg gjorde i dag, er at det er statuer av en ulv med  to små spedbarn over alt i byen, akkurat som i Roma. Forklaringen er at mens Roma ble grunnlagt av Romulus, ble Siena grunnlagt av Senius som var sønnen til Remus. Derfor har Roma og Siena et slags felles opphav.

Lorenzo Ghiberti og offentlige anbud

Lorenzo Ghiberti, (Foto: Richardfarbi, CC BY-SA 3.0)

Om det var verdenshistoriens aller første anbudskonkurranse vet jeg ikke, men i følge boken "The feud that sparked the renaissance" var det i hvert fall denne konkurransen som sparket i gang renessansen i Europa. Den foregikk i Firenze i 1401 og handlet om hvilken kunstner som skulle få oppdraget med å lage nye bronsedører på nordsiden av Battistero di San Giovanni i Firenze.

Syv kunstnere sendte inn sine utkast og 21 år gamle Lorenzo Ghiberti ble kåret til vinner. Han jobbet 21 år med å fullføre sitt vakre kunstverk og da han var ferdig med det fikk han oppdraget med å lage dørene på østsiden. Den mer meritterte kunstneren Fillippo Brunelleschi ble så sur da han tapte konkurransen at han dro til Roma for å studere den klassiske arkitekturen der og ble arkitekt. Han kom senere tilbake til Firenze og designet kuppelen på katedralen og flere andre monumentalbygg. Konkurransen utløste innovasjon og kreativitet hos begge, og i dette tilfellet i så stor skala i samfunnet rundt også at det bidro til å forandre historien.

Firenze i 1401 var preget av ettervirkningene av svartedauden og var truet politisk og militært av et ekspansivt Milano. Det var veldig mye annet enn kultur, arkitektur og kunnskap de kunne brukt de knappe ressursene på, men dette ble prioritert. Og i stedet for å velge velprøvde løsninger laget av gamle venner og faste leverandører, valgte tekstilhandlerlauget Arte di Calimala, som hadde ansvaret for vedlikeholdet av baptisteriet, å gjennomføre en åpen anbudskonkurranse nesten 600 år før EU vedtok sine direktiver om offentlige anbud.

Vi som jobber i Abelia skal en tur til Toscana denne helgen, besøke Firenze og Siena, og jobbe med vår egen strategi for å utvikle enda bedre tjenester og møteplasser for medlemmene. Renessansens vugge er et bra bakteppe som minner oss om betydningen av et humanistisk og kunnskapsbasert verdigrunnlag med mennesket i sentrum. Dette er verdier som er minst like viktige i dagens kunnskapssamfunn der vi i enda større grad skal leve av kunnskap og kreativitet i rendyrket form.

Historien om anbudskonkurransen og hvordan unge Lorenzo Ghiberti fikk sjansen til å vise hva han kunne er også relevant i dag. Endringer i omgivelsene i form av økt konkurranse, nye utfordrere, ny kunnskap og mer effektive teknologier er alltid problematiske for noen. Det er alltid noen som taper på at rammebetingelsene endrer seg, men i en innovativ og endringsvillig kultur er det enda flere som tjener på det. Mer kunnskap og mer konkurranse fremmer den interne innovasjonsevnen, noe som er lønnsomt både for kunder, for samfunnet og for bedriftene som klarer å investere i det de skal leve av i fremtiden. 

Da Fillippo Brunelleschi tapte utsmykningkonkurransen i 1401 satset han på å bli en verdensledende arkitekt i stedet. Han jobbet så hardt og systematisk med å skaffe seg den nødvendige kompetansen at han lykkes. Det er er ingen dum måte å forholde seg til en verden i rask endring.

En digital statsforvaltning

Regjeringen vil fulldigitalisere forvaltningen

Det ble brukt ganske store ord på pressekonferansen Jens Stoltenberg og Rigmor Aasrud holdt i dag om det de i en pressemelding fra Statsministenens kontor kaller "en fulldigitalisering av forvaltningen". Presse-konferansen kan man se på nett-TV her og dokumentet som ble lagt frem heter "På nett med innbyggerne" og kan leses her.

De store ordene om at "Norge skal ligge i front internasjonalt" og tilsvarende er ikke spesielt presise beskrivelser av hva dette handler om. Først og fremst handler dette om at offentlig sektor ikke må bli helt akterutseilt i forholdt til de løsningene vi er blitt vant til å bruke i hverdagen ellers, for eksempel i kontakt med banker og reisebyråer, eller i vår kontakt med familie, venner og nettverk via sosiale medier. Det regjeringen har lagt frem i dag er ikke veldig grensesprengende og nytt, men det er et skritt fremover og noen av valgene man gjør fortjener å bli trukket frem.

Det aller viktigste tror jeg er at statsministeren selv stiller seg i spissen for en mer kraftfull satsing på digitale og selvbetjente løsninger for vår kommunikasjon med offentlig sektor. Ikt finnes etter hvert over alt, inkludert i alle departementenes ansvarområder. Da er det ikke så lett å være sektorminister i et fornyingsdepartement og ha et slags politisk ansvar for digitale tjenester i tunge sektorer som helsesektoren, utdanningssektoren og NAV. Det hjelper veldig at statsministeren er med på å skape forventninger og fallhøyde ved å gjøre denne satsingen til hele regjeringens prosjekt..

Det er også positivt at regjeringen er så tydelig når det gjelder prinsippet om at digitale løsninger skal være obligatoriske for bedrifter og det normale for privatpersoner. Privatpersoner som ønsker det papirbaserte alternativet kan få det, men må be om det spesielt. Dette prinsippet formuleres slik i dokumentet:

"Digital kommunikasjon skal være hovedregelen for kommunikasjon med forvaltningen
Egnede tjenester skal tilbys digitalt og skal være den normale måten å kommunisere med forvaltningen på. Innbyggerne må aktivt velge manuelle løsninger hvis de foretrekker det. Dette prinsippet kalles digitalt førstevalg."

Dokumentet slår fast ytterligere åtte slike overordnede prinsipper, som så konkretiseres i form av beskrivelser av noen veivalg man kaller "felles forutsetninger for den digitale forvaltningen".  Flere av disse forutsetningene er interessante:

For det første erkjenner man at dagens løsninger med elektroniske IDer ikke fungerer godt nok og vil nå åpne for at løsningene til flere private eID-leverandører kan brukes på offentlige nettsteder. Jeg antar at en tilsiktet effekt av denne nye politikken er å reversere en tidligere beslutning om at BankID ikke kan brukes. BankID er den eID løsningen de fleste i Norge faktisk bruker, og det ville derfor vært mye enklere for alle om BankID også kunne brukes på offentlige nettsteder. I tillegg skal det lages et offentlig ID-kort som vil fungere både som fysisk ID-bevis, reisebevis i Schengenområdet og eID-kort. Det er på høy tid at også dette kommer på plass.

For det andre skal myndighetene nå registrere innbyggernes digitale kontaktinformasjon, for eksempel mobiltelefonnummer og/eller epostadresser på et felles sted som kan brukes av alle offentlige myndigheter. Hvis en offentlig etat ikke har rett adresse er det jo ikke helt enkelt å sende ut informasjon elektronisk. Men akkurat hvilken elektroniske adresse man skal registrere som hovedadresse og hvordan dette skal tilpasses til for eksempel folkeregisteret, har man ikke tatt endelig stilling til.

For det tredje legger regjeringen stor vekt på det som kalles "én sikker, digital postkasse". En slik løsning vil gjøre det mulig å også sende informasjon som ikke egner seg i vanlig epost, elektronisk. Det er klokt å gjøre dette. Det som ikke står i dokumentet er om dette skal skje ved at det bygges en postkasse i Altinn, eller om det kan være snakk om å ta i bruk sikre løsninger for digital post som allerede finnes i markedet, som Digipost og eBoks. Mellom linjene står det vel at man holder flere alternativer åpne når det gjelder valg av plattform, og også må vurdere hvor mange nye tjenester man tror det er mulig å legge i Altinn uten at det går ut over sikkerhet og robusthet.

Et tema som er nevnt i dokumentet, men med skuffende lite konkret innhold er arbeidet med å tilrettelegge for at data det offentlige har samlet inn, som værdata, trafikkdata, kartdata og statistiske data, kan gjenbrukes av næringsliv og sivilsamfunn. Dette er etter mitt syn også en viktig del av den digitale tjenesteutviklingen i offentlig sektor, for i mange tilfeller er det slik at private bedrifter kan være bedre egnet til å lage brukervennlige nyttetjenester basert på offentlig informasjon enn det offentlige virksomheter får til selv. 

Det er fortsatt mange offentlige virksomheter som ikke lever opp til  denne ambisjonen om tilgjengeliggjøring, enten ved at de insisterer på  ta betalt for informasjonen private skal bruke, eller de insisterer på å være en overdommer over det formålet eller den tjenesten private aktører skal bruke dataene i. Da har man rett og slett misforstått hele poenget med tilgjengeliggjøring. Forhåpentligvis er den korte omtalen et uttrykk for at dette temaet vil bli fulgt opp i andre sammenhenger.

Alt i alt er dette nye programmet for digitalisering i forvaltningen et skritt fremover. Ikke fordi det er så radikalt nytt eller en omfattende katalog over tiltak, men først og fremst fordi det slår fast noen viktige overordnede prinsipper og fordi statsministeren har tatt på seg eierskapet til noen av de viktigste tiltakene som må iverksettes for å utvikle en mer velfungerende og brukerorientert offentlig sektor.

Christopher Tyerman: God's War

Jeg har lenge tenkt at jeg burde kunne mer om korstogene. Hva som skjedde, hvem som deltok, hvilken betydning de fikk - og om denne delen av historien egentlig har noen betydning i dag? Til tross for en brukbar interesse for historie, jeg har til og med et grunnfag i historie fra UiO i 1989, har akkurat denne biten av historien vært et stort svart hull hos meg.

Behovet for mer kunnskap om akkurat korstogene forsterkes av at de er et tema det av og til kan bryte ut intense diskusjoner om, som her hos Minerva høsten 2010 der det er hele 134 kommenterer til et bokessay og der man friskt diskuterer bruk og misbruk av korstogene i dagens debatt om kultur, innvandring og fundamentalisme. Og tidligere i år ble det arrangert "Saladindager" på Litteraturhuset, et nokså merkelig påfunn, men det sier en del om betydningen av historiske politiske symboler i dagens debatter.

Men skal man delta i debatter må kan ha mer fagkunnskap, og da må man lese seg opp. I mitt tilfelle har det i første omgang handlet om å lese Christopher Tyermans "God¨s War - A new history of the Crusades" fra 2006, en murstein av en bok på over 1000 sider. Det tok tid å komme igjennom den, den er ikke akkurat lettlest og går ganske dypt ned i detaljene. Men det er en bok det definitivt er verdt å pløye igjennom hvis man orker denne type historieskriving der de store linjene er der, men må trekkes ut av alle lagene med faktainformasjon.

Christopher Tyerman har valgt et vest-europeisk perspektiv på fortellingen i den forstand at det er de aktørene han kan mest om og som beskrives mest inngående i boken. Samtidig er alle parter med, og boken er bevisst "nøytral" i forhold til mange andre beretninger om korstogene, i den forstand at han ikke flagger sterke sympatier med vestens ledere, men heller ikke gjør det motsatte ved å hevde at den muslimske og arabiske verden var mer avansert eller mer humanistisk i denne tidsepoken enn vest-Europa. Tyerman er opptatt av å finne ut hva kildene faktisk sier om de ulike aktørenes motiver og handlinger og konkluderer vel med at både ondskap, grådighet, egoisme og andre laster både var nokså utbredt og jevnt fordelt på denne tiden.

Rent kronologisk starter denne spesielle historiske epoken i Europa med Konsilet i Clermont i 1095 der pave Urban II som respons på en henvendelse fra den øst-romerske keiseren i Konstantinopel om hjelp mot de fremrykkende muslimene, tok til orde for å organisere et militært korstog. Paven var naturligvis også opptatt av kampen mot kongemakten, dette var midt under "investiturstriden" (keiser Henrik IV hadde gått til Kanossa i 1077, men uten at det løste problemet), som handlet om hvem som skulle utnevne biskopene, konger eller paven. På samme måte som dagens politikere trenger gode saker for å vinne oppslutning trengte også den katolske kirken det. Og det å mobilisere til korstog for å redde Konstantinopel og frigjøre Jerusalem fra muslimene, som hadde holdt byen siden år 638, var ingen dum taktikk.

Noe av det som slår en sterkest når en leser denne boken er hvor annerledes kristendommens posisjon i Europa var i middelalderen. Religion hadde en vanvittig stor betydning både for individer og på samfunnsnivå, den var over alt både i dagliglivet og i politikken. Ressursmessig var det et helt gigantisk løft å organisere og finansiere korstogene, hele samfunnet måtte mobiliseres. Det var den sterke troen på at man kunne oppnå frelse gjennom deltagelse i hellig krig, eller betale for at andre kunne delta, som gjør det mulig å få det til. For mange riddere og yngre sønnner i adelige familier ble korstogene en karrieremulighet. Og for personer med mange synder på samvittigheten var det mulig å bli tilgitt og få en ny start dersom de deltok i et korstog. Slike ting kunne kirken garantere.

Det første korstoget endte forbløffende bra sett med vestlige øyne. Gjennom en kombinasjon av dyktighet og flaks klarte en multinasjonal hær, dominert av franske adelsmenn, å innta Jerusalem i juli 1099, etter en lengre beleiring. Det ble en fryktelig massakre, men etter dette ble byen ble styrt av en kristen konge frem til 1187 da Jerusalem ble inntatt av Saladin. Det første korstoget var også årsaken til at de to militære ordenene, Johanitterordenen og Tempelridderordenen, ble etablert. De skulle beskytte pilegrimer fra vesten som ville besøke Jerusalem. men ble etter hvert en betydelig privat militær maktfaktor i regionen og en stor eiendomsbesitter i hele Europa.

Så fortsatte det med stadig nye korstog utover 11- og 1200-tallet. Litt forenklet kan man si et mens det første korstoget gikk bra for den kristne siden, gikk alle de påfølgende korstogene dårlig, og i noen tilfeller spektakulært dårlig. En kombinasjon av dårlig planlegging, knappe ressurser, konkurrerende kongelige egoer og en meget krevende logistikk gjorde det også veldig vanskelig å lykkes med korstog. Det å flytte tusenvis av soldater, våpen og forsyninger mange tusen kilometer var svært krevende. Enten det gikk sjøveien via Atlanterhavet og Middelhavet eller landeveien via Balkan og Tyrkia måtte man regne med store tap underveis. Og når lederne heller ikke var enige om verken når de skulle møtes eller hvilken by de skulle frigjøre, er det ikke så rart at det som oftest gikk galt.

Det tredje korstoget (1188-92) er, på grunn av den høye kjendisfaktoren, det mest kjente korstoget, selv om heller ikke det gikk særlig bra. Bakteppet var at Saladin, sunnimuslim, kurder og sønnen til en leiesoldat som jobbet for tyrkerne, meldte seg på banen. Han viste seg å være en glimrende hærfører og politiker som samlet seg et stadig større muslimsk rike. Den direkte foranledningen til korstoget var at Saladins hær vant det legendariske slaget ved Hattin i 1187, noe som ganske raskt førte til at Jerusalem ble beleiret og etter hvert overga seg. Da bestemte både Richard I "Løvehjerte", Filip II av Frankrike og tysk-romersk keiser Fredrik I "Barbarossa" seg for å lede gjenerobringen av Jerusalem.

Fredrik Barbarossa druknet på veien ned da hæren hans skulle krysse en elv i Tyrkia. Richards flåte ble tvunget til Kypros av en storm, da bestemte han seg like godt for å erobre Kypros først (Kypros forble kristent til tyrkerne erobret den i 1571). Så giftet han seg med Berangaria av Navarra. Det tredje korstoget kom etter hvert frem dit det skulle og  endte opp med å erobre Akko og Jaffa etter noen voldsomt brutale slag, Richard marsjerte så mot Jerusalem, men forsøkte aldri å ta byen militært. Saladin prøvde så å ta Jaffa tilbake, mens mislyktes. Det hele endte "uavgjort" og det ble avtalt mellom Saladin og Richard at pilegrimer fritt skulle kunne besøke hellige steder på tvers av grensene . Det skulle for øvrig gå helt til 1917 før en vestlig erobringshær igjen kom så nær å innta Jerusalem som Richard I hadde vært.

 Etter dette ble det stort sett verre. Det fjerde korstoget (1202-1204) skulle også frigjøre Jerusalem fra muslimene, men skiftet plan og endte med å erobre og plyndre Konstantinopel i stedet, et nokså mørkt øyeblikk i europeisk historie. Og da det femte korstoget (1213-21) skulle til Jerusalem ombestemte de seg og sendte hovedstyrken til Egypt. Der måtte de overgi seg til Sultanen etter at det viste seg at de slett ikke var godt forberedt på krigføring i Nil-deltaet. Og slik fortsatte det en stund til utover 1200-tallet, med blant annet korstoget til keiser Fredrik II i 1228 som ble gjennomført uten pavens godkjenning fordi Fredrik II var ekskommunisert, men der han via diplomatiske midler faktisk fikk kontroll over en del av Jerusalem en periode.

Og så kom det totalt mislykkede korstoget ledet av den franske kong Ludwig IX, ofte kalt det syvende korstoget, som skulle erobre Egypt i 1248, men endte med at kongen selv ble tatt til fange og måtte kjøpes fri. Dette skulle vise seg å bli det siste vestlige erobringsforsøket i det østlige Middelhavet helt frem til Napoleon dukket opp der i 1798, over 500 år senere. Men Ludwig IX ga seg ikke helt. I 1270 prøvde han seg med et nytt korstog til Tunis, med denne gangen døde kongen av en magesykdom og store deler av hæren døde eller ble syke, slik at prosjektet måtte oppgis.

Det er lett å glemme at Europa på samme tid var preget av noen andre religiøst og politisk motiverte militære aksjoner som fikk langt større betydning enn korstog i land langt borte. God's War beskriver ganske inngående "de indre korstogene" i Europa, som inkluderer krigene mot katarene i Languedoc i de såkalte Albignesiske korstogene (1209-29), gjenerobringen av Spania og Portugal fra de islamske kalifatene, som strengt tatt kke var et korstog, men en svært lang prosess som pågikk mellom 722 og 1492, og de nordlige korstogene, tysk og skandinavisk ekspansjon inn i de hedenske vendiske, baltiske og slaviske områder på 11- og 1200-tallet. Litauen overlevde interessant nok som et ikke-kristent kongedømme i Europa helt til 1386. og da var det en union med Polen som var årsak til konverteringen og ikke et militært nederlag.

Som en skjønner av dette forsøket på et slags sammendrag, er det et veldig stort tema. Men er man virkelig interessert i europeisk historie og opptatt av å finne ut i hvilken grad hendelser for 8-900 år siden kan forklare politiske argumenter og handlinger i dag, så kan dette være en bok det er verdt å bruke tid på. Men hovedkonklusjonen min er nok likevel at vi ikke finner svaret på så mange av dagens utfordringer i middelalderens hellige kriger.

Bortgjemte musikalske perler (3)

Turen er kommet til Blondies sang "Maria" fra 1999. Nå kan man protestere og si at denne ikke var så bortgjemt, den gikk faktisk helt til førsteplass på singellisten i UK i januar det året, nøyaktig 20 år etter at Heart of Glass var listetopp. Men jeg må medgi at jeg hadde gått glipp av Maria fram til i vinter da bloggeren Iskwew i posten "Reklamefrustrert" sa klart fra om hva hun mente om at sangen ble brukt i TV-reklame for spillselskapet Marias Bingo.

For meg opphørte Blondie å eksistere omkring 1980 og jeg har aldri trodd at noe av det de laget senere, etter comebacket på slutten av 90-tallet, var verdt å bruke tid på. Men noen ganger blir man gledelig overrasket over å ta feil. Denne sangen hører derfor hjemme i en serie her på bloggen om bortgjemte musikalske perler jeg har oppdaget eller gjenoppdaget. Flott låt, og her er videoen på YouTube:



I 1977 var jeg 12 år gammel og en stor fan da Blondie herjet på hitlistene med singler som Heart of Glass og Sunday Girl, og albumene Parallel Lines og Eat to the Beat. Så gikk det av ulike årsaker raskt nedover med Blondie, de hadde mistet retningen og gikk i oppløsning i 1982. Men for min del var Blondie en viktig første inngang til annen såkalt "new wave" eller indie-musikk som det var mye av i disse årene og som jeg har hørt på senere også.

Bandet Blondie hørte hjemme i New York, men var av den typen amerikanske rockegrupper som blir større i UK enn hjemme. Sannsynligvis ble de en større inspirasjon for en ny generasjon engelske rockegrupper enn for amerikanske. Da Maria kom 20 år etter, i 1999, var det andre tider og en annen musikksmak, men det er hyggelig å se at både vokalist Debbie Harry og bandet holder seg forbløffende godt. Hun hadde rukket å bli 55 år da Maria ble spilt inn og nå, mer enn ti år senere gir de fortsatt ut album og spiller konserter.

Bortgjemte musikalske perler (2)

Ok, for at dette virkelig skal bli en serie om bortgjemte musikalske perler jeg har oppdaget eller gjenoppdaget, trengs det flere episoder. Dagens bidrag er en virkelig perle, The Cures "Maybe Someday". I The Cure sammenheng er den bortgjemt fordi den kom ut på albumet Bloodflowers i 2000, et relativt svakt album som dessuten kom lenge etter at The Cure hadde passert toppen albummessig. Avlutningen av storhetstiden og det kommersielle høydepunktet kom med albumene Disintegration i 1989 og Wish i 1992, så det som kom ut senere er det ikke like mange som har brydd seg om

Nå er denne akustiske "Hedges Remix-versjonen" av "Maybe Someday" på toppen av det hele dobbelt bortgjemt, fordi dette ikke er albumversjonen, men den kommer fra en samleplate med b-sider og rariteter fra 2004 som heter Join The Dots (og som jeg har blogget om før). Men fordi det er denne mest bortgjemte versjonen som er best er det den jeg har jaktet på og klart å finne på YouTube:

Nå er dette som en kan se ikke noen originalvideo, det er en bruker som har klippet dette sammen av andre videoklipp. Jeg tror ikke The Cure har laget noen egen video til denne sangen. Sangen er derimot med på en live DVD fra 2002 som heter Trilogy og består av et konsertopptak fra en spesiell konsert i Berlin der The Cure spilte igjennom alle sangene fra de tre albumene Pornography, Disintergration og Bloodflowers, tre album som musikalsk er nært beslektet. Og på YouTube er det selvfølgelig også mulig å se konsertversjonen av Maybe Someday fra Berlin, den er betydelig tyngre enn den akustiske versjonen, men veldig bra den også.

Bortgjemte musikalske perler (1)

I serien bortgjemte musikalske perler jeg har oppdaget eller gjenoppdaget (som strengt tatt ikke er en serie her på bloggen foreløpig, men kan jo bli det), må jeg slå et slag for Manic Street Preachers sang Little baby nothing fra 1992. Manic Street Preachers dukket opp i Wales tidlig på 90-tallet, som en av mange britiske grupper med ganske sinte unge menn som hadde hørt veldig mye på The Clash og skrev politisk venstreorienterte sanger om fremmedgjøring, konsumentsamfunn og kjedsomhet og slikt.

De holder det gående fortsatt og er vel nå mest kjent for sanger fra 2000-tallet som "A design for Life", "If you tolerate this your children will be next" og en duett med Nina Persson fra the Cardigans som heter "Your love alone is not enough". Dessuten laget de en opprocket coverversjon av kjenningsmelodien fra TV-serien M.A.S.H, "Suicide is painless", på 90-talllet.

Kvaliteten til The Manics ellers er nokså variabel når det gjelder både tekster og melodier, synes jeg, men jeg oppdaget plutselig den flotte Little Baby Nothing på et samlealbum jeg har på iPoden. Sangen kommer fra debutalbumet Generation Terrorists fra 1992 og ble som en vil se under utstyrt med en nokså spesiell musikkvideo der symbolbruken er en salig blanding av overtydelig og nokså forvirrende.



Etter litt rask research på Wikipedia fant jeg også ut at medvokalist på denne sangen sammen med  Manics James Dean Bradfield skulle vært Kylie Minogue. Men da hun viste seg å være opptatt valgte de i stedet den tidligere pornoskuespilleren Traci Lords som nettopp hadde skiftet spor og var i gang med en ny karriere som mainstream skuespiller i film og TV (men det er ikke hun som er med i videoen), og de mente Traci Lords passet til budskapet i teksten. Hennes musikalske karriere tok i motsetning til skuespillerkarrieren aldri helt av, men det kom et album i 1995 som man finner spor av på YouTube i form av et par musikkvideoer (her og her).

Walter Kiechel: The Lords of strategy

Bokens fulle tittel er intet mindre enn: The Lords of strategy - The secret intellectual history of the new corporate world. Fullt så konspiratorisk som det høres ut er boken imidlertid ikke. Den er rett og slett en en grei innføring i historien til selskapene og personene bak management consulting, i hvert fall den delen av bransjen som driver med strategirådgivning og som startet med at Bruce Henderson ble sparket av Westinghouse og startet Boston Consulting Group i 1963.

Det kan kanskje virke merkelig i dag, men det har ikke alltid vært opplagt at ledere i næringslivet skulle være opptatt av ideer, strategier og konkurranse. På handelshøyskoler lærte man om operative og finansielle spørsmål og om planlegging, men ikke om strategi. Forfatter Walter Kiechel peker på at de siste 50 årene har summen av fire ting: deregulering, informasjonsteknologi, liberaliserte finansmarkeder og globalisering skapt en helt ny situasjon med mye mer konkurranse og raske forandringer. Det ble behov for en helt ny type analytisk kunnskap om strategier og sammenhenger.

Boken handler om personene og bedriftene som stod bak denne "strategirevolusjonen" i næringslivet og om noen av de mest sentrale ideene. Aller mest kjent av modellene er nok the Growth-share matrix som ble utviklet av Boston Consulting Group (BCG) i 1968 og la en viktig del grunnlaget for en global konsulentvirksomhet, og fortsatt er et viktig teoretisk rammeverk når bedrifter skal utvikle strategi.

I tillegg til BCG er det i følge Kiechel to andre selskaper det er verdt å nevne når man skal beskrive historien til denne delen av konsulentbransjen: Bain & Company som ble grunnlagt i 1973 av Bill Bain og seks andre tidligere partnere i BCG. Mens BCG var ganske akademiske og opptatt av teori, oppdragene tok vanligvis noen uker og sluttproduktet var et notat, ville Bain inn i styrerommet til kundene og jobbe sammen med styre og konsernledelse også i gjennomføringsfasen. Bain var innovative også på et annet område, det opprettet et eget investeringsselskap, Bain Capital, som investerer i bedriftene de jobbet med som strategiske rådgivere. I dag er Bain Capital mest kjent fordi Mitt Romney var grunnlegger og partner.

Det tredje og mest berømte av disse selskapene er McKinsey & Company. Noen lurer sikkert på hvorfor det ikke er nevnt først, det ble tross alt grunnlagt i 1926, lenge før de andre. Men i følge Walter Kiechels fortelling var de ikke våkne da den moderne strategiske rådgivningen ble skapt, McKinsey hjalp på 50- og 60-tallet bedrifter med planlegging og analyser av finansielle forhold, men ikke egentlig strategi. De beskriver på sine egne websider hvordan de hadde glemt kundene og at: "The 1970s proved to be our most challenging decade, forcing us to learn some tough but invaluable lessons." I Keichels beretning heter helten som omskapte McKinsey til markedsleder innen strategisk rådgivning, Fred Gluck. McKinseys egen strategiprosess på slutten av 70-tallet og tidlig på 80-tallet er også et godt eksempel på utfordringer man møter når man skal omstille en kunnskapsorganisasjon.

Men det kanskje mest fascinerende kapitlet i boken er det som handler om hvor vanskelig det var å få strategifaget inn i akademia, og hvordan særlig professorene ved Harvard Business School, den fremste av alle akademiske institusjoner som underviser næringslivsledere, prøvde å hindre dette i det lengste. Den revolusjonære i denne delen av fortellingen er Michael Porter, mannen som formulerte sin Five forces analysis 1979 og  skrev boken Competitive Strategy: Techiques for analysing industries and competitors i 1980, nå ute i sitt 60. opplag. I 1985 skrev han Competitive Advantage og lanserte teorien om the Value Chain. Også dette ble en helt sentral teoretisk modell innen strategirådgivning. Michael Porter ble etter hvert en akademisk superstjerne og er i dag professor ved Harvard University og Harvard Business School, og leder deres fellessatsing Institute for strategy and competitiveness.

Management consulting er naturligvis ikke helt uten moteretninger og Kiechel har en interessant gjennomgang av ulike epoker og retninger der han tar for seg noen ledende tenkere og deres ideer. Det har vært en slags utvikling fra å være mest opptatt av posisjonering til å, fra slutten av 80-tallet, være mest opptatt av prosesser, verdikjeder og kjernekompetanse, til å i det siste bli mer opptatt de menneskelige sidene av organisasjonen - blant annet hvordan man utløser kreativitet og innovasjon. Det er interessant stoff, en informativ og til dels kritisk gjennomgang av konsulentens historie, teoretiske fundament og stadig viktigere rolle som partner for styrer og ledere i næringslivet.

Eric Topol: The creative destruction of medicine

For å ta konklusjonen først: The creative destruction of medicine er en bok som trygt kan anbefales alle som interesserer seg for hvordan medisinsk teknologi vil utvikle seg i årene som kommer og hva det vil gjøre med helsetjenestene våre. Hovedbudskapet er at konvergensen mellom biologiske data og digitale data gjør at veldig mye vil endre seg. Og hovedutfordringen blir å bygge en innovasjonskultur som gjør at institusjonene, profesjonene og myndighetene klarer å ta i bruk de nye mulighetene som ligger der.

Eric Topol er lege og forsker, spesialist på hjertesykdommer og genteknologi, Chief  academic officer og Chair of innovative medicine ved Scripps Health og han har i tillegg bygget opp West Wireless Health Institute i San Diego. Her snakker vi med andre ord om en person med stor grad av tverrfaglighet, kombinert med betydelig interesse for innovasjon og kunnskap om teknologi.

Forfatterens ambisjon er både å forklare hva som er i ferd med å skje og forklare hva det betyr. Etter en forholdsvis kort og generell første del om utviklingen i data- og informasjonsteknologi, som ikke inneholder noe nytt for it-folk, men som sikkert kan være nyttig for medisinere, går han i andre del mer grundig til verks og beskriver fire teknologiområder som bringer med seg enorme nye muligheter når det gjelder forebygging og behandling av sykdommer og helseplager.

Første teknologiområde han tar et dypdykk i er monitorering og sensorteknologi. Utviklingen av stadig mindre trådløse sensorer, som for eksempel overførere data til en smarttelefon eller til en lege over internett, gjør at vi kan bruke sanntidsdata til å både forebygge uheldige situasjoner og varsle om problemer. En rekke ting kan monitoreres, inkludert blodtrykk, hjerterytme, søvn, glukosenivå og astmaanfall. Og naturligvis også om man tar medisiner når man skal (det er et stort problem at mange pasienter slutter å ta medisiner for tidlig) og om medisinene har den ønskede effekten, eller om doseringen før endres. Man kan i følge Topol tenke seg at egen smarttelefon blir en slags digital informasjonsentral som håndterer vår vitale helseinformasjon, og gir beskjed til andre når det trengs.

Andre teknologiområde er genteknologi, et område Eric Topol selv er ekspert på og gir en fascinerende gjennomgang av. Det er nå litt over ti år siden The Human Genome project kartla det menneskelige genomet. I ettertid har mange karakterisert mulighetene som kom ut av denne enorme forskningsinnsatsen som en skuffelse, menneskets biologi er visst enda mer komplisert enn man hadde håpet, og koden til mange sykdommer lar seg ikke uten videre knekke med den informasjonen vi har i dag. Topol viser imidlertid at dette bildet er svært sammensatt, for eksempel hjelper genteknologien oss til å kunne forstå om legemidler virker eller ikke på ulike individer, såkalt phamarcogenomics, noe som betyr et langt skritt i retning av å individualisere medisin. I stedet for å gi samme dose til alle, kan man tilpasse legemidlene til hvert enkelt individs relevante gener og sørge for at de som er genetisk disponert for bivirkninger ikke får en behandling tar skade av.

En viktig underliggende trend her er at kostnadene ved å kartlegge genene våre har rast de siste årene på grunn av datakraft og mer innovasjon innen analysemetoder. Dette går langt raskere enn Moores lov. Mens dataprosessering tusendobles omtrent hvert 15. år har DNA-sekvensering blitt 1000 ganger raskere i løpet av bare fem år . På 90-tallet kostet de millioner av kroner og tok tiår (man ble helt ferdig med det første mennesket i 2003). I dag kan hver og en av oss ta en privat gentest til litt over 1000 kroner som forteller oss ganske mye om sykdommer det er mer eller mindre sannsynlig at vi vil få. Eirik Newth har nettopp tatt en slik test hos www.23andme.com, blogget om det og lagt ut et screenshot av resultatet sitt. Som han skriver i bloggen: "Du er garantert å få dårlige nyheter".

Samtidig er det jo slik at vi alle vet at vi skal dø en dag uansett. Den informasjonen vi får gjennom slike tester kan være dårlige nyheter, men den kan også bidra til å varsle om og forebygge ting vi ellers ikke hadde visst om. De konsumentrettede gentestene sekvenserer teknisk sett ikke hele genomet ditt, men tar for seg de delene der man vet at man kan finne noe interessant. Andre som leverer slike tester er deCODE genetics ("complete scan for 47 medical conditions" koster $ 1100)  og Navigenics. Om noen år vil sannsynligvis mange av oss ha tatt flere av disse testene for å kunne sammenligne og være helt sikker på at det ikke er gjort feil.

Tredje teknologiområde er visualiseringsteknologier, det vil si ting som ultralyd, radioaktive stråler, MR og andre teknologier som bidrar til at vi ser hva som er inne i kroppen uten å lage hull. VScan, det håndholdte ultralydsapparatet som er utviklet av forskerne hos GE i Horten, har fått en sentral del av fortellingen om fremtiden. Eric Topol er selv hjertespesialist og beskriver hvordan dette apparatet nå vil kunne bli en like viktig del av grunnutrustningen som stetoskopet med fleksibel slange, som har vært i bruk siden 1840-tallet. Fordelen med VScan er at man ikke trenger å ha med en lege. Bildet kan sendes til en spesialist over nettet. En annen teknologi som beskrives i delen av boken er 3D-printere som kan produsere biologisk vev, og kanskje en gang i fremtiden hele organer, basert på nøyaktige mål fra nevnte visualiseringsteknologi.

Fjerde teknologiområde er helseinformasjonsteknologi, inkludert elektroniske pasientjournaler. I USA har man beregnet at feilbehandlinger som gjøres ved sykehus er skyld i like mange dødsfall i året som biltrafikk og brystkreft til sammen. Pasientdata har gjerne vært dårlig organisert (her her Norge kommet lenger enn USA) og data er ofte vanskelig å få tak i for den som trenger dem. Dette utgjør ikke bare en stor helserisiko, det er også en enorm sløsing med penger, blant annet fordi vi tar unødvendig mange prøver, bruker legemidler man egentlig vet ikke virker og må behandle skader som skjer på grunn av feil. Dessuten er det slik at et godt helseinformasjonssystem gjør det langt lettere å integrere annen teknologi, for eksempel sensorer og annen velferdsteknologi som blant annet gjør at eldre mennesker kan bo hjemme lenger.

Slutten av boken handler om konvergensen mellom disse fire teknologiområdene og hvordan dette igjen utfordrer virksomhetsmodellene til alt fra fastlegenes arbeidsprosesser til spesialistsykehusenes organisering og ikke minst legemiddelindustriens forretningsmodeller. Legemiddelindustrien forsker stadig mer og produserer stadig færre "blockbusters" som skaper inntekter de kan basere fremtidens forskning og utvikling på. Bare i 2011 gikk legemidler som omsetter for 50 milliarder dollar av patent (New York Times skrev om dette her).

Det er et åpenbart behov for mer innovasjon, men det ser ut som de gamle innovasjonsmodellene ikke virker så godt lenger. Eric Topol gir oss et lite overblikk over hvor nye muligheter kommer. Jeg kunne skrevet mye mer om dette og andre deler av denne boken, det er virkelig mye spennende stoff  her, men jeg vil heller anbefale de som er opptatt av virksomhetsmodeller i helsesektoren, medisinsk teknologi og fremtidens legemiddelindustri til å lese selv. Boken oppsummeres slik helt på slutten:

"Humans digitizing humans is the ultimate life changer. This is much bigger than a change, this is the essence of creative destruction av conseptualized by Schumpeter. Not a single aspect of health and medicine today will ultimately be spared or unaffected in some way. Doctors, hospitals, the life science industry, government and its regulatory bodies; all are subject to radical transformation."

Her er det et 15-minutters intervju med Eric Topol på TechCrunch der han gir en kort innføring i noen av disse grunnleggende endringene han ser komme i nær fremtid.

Hvordan.no

Jeg har tidligere blogget om hvordan video er i ferd med å bli en stadig viktigere del av internett. Mer båndbredde og kraftigere pc-er gjør at video er blitt langt mer tilgjengelig for oss brukere. Samtidig har lavere produksjons- og teknologikostnader gjort det mye lettere enn før å lage video.

Aller kraftigst er veksten i antall videoer som lages av privatpersoner, gjerne produsert med en smarttelefon og lagt rett ut på YouTube. Men det er også kraftig vekst i antall videoer laget av bedrifter i en profesjonell og kommersiell sammenheng. Et godt og nyttig eksempel på hvordan et slikt videonettsted kan se ut er Hvordan.no, et nettsted som Startsiden.no står bak. Her er det korte videoer som på en enkelt måte forklarer hvordan man gjør ting, for eksempel hvordan man skifter dekk på bilen:

Hele ideen er med andre ord å lage korte og pedagogiske nyttevideoer om hvordan man løser ulike oppgaver. Bil er et av mange temaer det er laget videoer om. Andre temaer man kan finne nyttig videoer om er bolig og oppussing, foreldre og barn - og naturligvis hvordan man lager ulike matretter. Nettsiden er ganske fersk, men det er allerede mange videoer på plass innenfor mange av kategoriene. Og så vidt jeg skjønner skal det produseres mye mer. Jeg tror dette er et godt supplement til bruksanvisninger, kokebøker og manualer. Ofte hjelper det å se hvordan ting skal gjøres og ikke bare lese om det i en bok.

Disruptive innovation explained

Harvard Business Review bruker sosiale medier aktivt og har blant annet sin egen HBR Channel på YouTube. Der legger de jevnlig ut innsiktsfulle og interessante intervjuer med ledende ressurspersoner, blant annet egne akademikere og konsernsjefer i noen av verdens mest interessante bedrifter. Det er et bra nettsted å besøke med jevne mellomrom. Da jeg gjorde akkurat det i dag så jeg at det var lagt ut et lite intervju med Harvard Business Schools egen Clayton Christensen om "disruptive innovation explained":