Eric Topol: The creative destruction of medicine

For å ta konklusjonen først: The creative destruction of medicine er en bok som trygt kan anbefales alle som interesserer seg for hvordan medisinsk teknologi vil utvikle seg i årene som kommer og hva det vil gjøre med helsetjenestene våre. Hovedbudskapet er at konvergensen mellom biologiske data og digitale data gjør at veldig mye vil endre seg. Og hovedutfordringen blir å bygge en innovasjonskultur som gjør at institusjonene, profesjonene og myndighetene klarer å ta i bruk de nye mulighetene som ligger der.

Eric Topol er lege og forsker, spesialist på hjertesykdommer og genteknologi, Chief  academic officer og Chair of innovative medicine ved Scripps Health og han har i tillegg bygget opp West Wireless Health Institute i San Diego. Her snakker vi med andre ord om en person med stor grad av tverrfaglighet, kombinert med betydelig interesse for innovasjon og kunnskap om teknologi.

Forfatterens ambisjon er både å forklare hva som er i ferd med å skje og forklare hva det betyr. Etter en forholdsvis kort og generell første del om utviklingen i data- og informasjonsteknologi, som ikke inneholder noe nytt for it-folk, men som sikkert kan være nyttig for medisinere, går han i andre del mer grundig til verks og beskriver fire teknologiområder som bringer med seg enorme nye muligheter når det gjelder forebygging og behandling av sykdommer og helseplager.

Første teknologiområde han tar et dypdykk i er monitorering og sensorteknologi. Utviklingen av stadig mindre trådløse sensorer, som for eksempel overførere data til en smarttelefon eller til en lege over internett, gjør at vi kan bruke sanntidsdata til å både forebygge uheldige situasjoner og varsle om problemer. En rekke ting kan monitoreres, inkludert blodtrykk, hjerterytme, søvn, glukosenivå og astmaanfall. Og naturligvis også om man tar medisiner når man skal (det er et stort problem at mange pasienter slutter å ta medisiner for tidlig) og om medisinene har den ønskede effekten, eller om doseringen før endres. Man kan i følge Topol tenke seg at egen smarttelefon blir en slags digital informasjonsentral som håndterer vår vitale helseinformasjon, og gir beskjed til andre når det trengs.

Andre teknologiområde er genteknologi, et område Eric Topol selv er ekspert på og gir en fascinerende gjennomgang av. Det er nå litt over ti år siden The Human Genome project kartla det menneskelige genomet. I ettertid har mange karakterisert mulighetene som kom ut av denne enorme forskningsinnsatsen som en skuffelse, menneskets biologi er visst enda mer komplisert enn man hadde håpet, og koden til mange sykdommer lar seg ikke uten videre knekke med den informasjonen vi har i dag. Topol viser imidlertid at dette bildet er svært sammensatt, for eksempel hjelper genteknologien oss til å kunne forstå om legemidler virker eller ikke på ulike individer, såkalt phamarcogenomics, noe som betyr et langt skritt i retning av å individualisere medisin. I stedet for å gi samme dose til alle, kan man tilpasse legemidlene til hvert enkelt individs relevante gener og sørge for at de som er genetisk disponert for bivirkninger ikke får en behandling tar skade av.

En viktig underliggende trend her er at kostnadene ved å kartlegge genene våre har rast de siste årene på grunn av datakraft og mer innovasjon innen analysemetoder. Dette går langt raskere enn Moores lov. Mens dataprosessering tusendobles omtrent hvert 15. år har DNA-sekvensering blitt 1000 ganger raskere i løpet av bare fem år . På 90-tallet kostet de millioner av kroner og tok tiår (man ble helt ferdig med det første mennesket i 2003). I dag kan hver og en av oss ta en privat gentest til litt over 1000 kroner som forteller oss ganske mye om sykdommer det er mer eller mindre sannsynlig at vi vil få. Eirik Newth har nettopp tatt en slik test hos www.23andme.com, blogget om det og lagt ut et screenshot av resultatet sitt. Som han skriver i bloggen: "Du er garantert å få dårlige nyheter".

Samtidig er det jo slik at vi alle vet at vi skal dø en dag uansett. Den informasjonen vi får gjennom slike tester kan være dårlige nyheter, men den kan også bidra til å varsle om og forebygge ting vi ellers ikke hadde visst om. De konsumentrettede gentestene sekvenserer teknisk sett ikke hele genomet ditt, men tar for seg de delene der man vet at man kan finne noe interessant. Andre som leverer slike tester er deCODE genetics ("complete scan for 47 medical conditions" koster $ 1100)  og Navigenics. Om noen år vil sannsynligvis mange av oss ha tatt flere av disse testene for å kunne sammenligne og være helt sikker på at det ikke er gjort feil.

Tredje teknologiområde er visualiseringsteknologier, det vil si ting som ultralyd, radioaktive stråler, MR og andre teknologier som bidrar til at vi ser hva som er inne i kroppen uten å lage hull. VScan, det håndholdte ultralydsapparatet som er utviklet av forskerne hos GE i Horten, har fått en sentral del av fortellingen om fremtiden. Eric Topol er selv hjertespesialist og beskriver hvordan dette apparatet nå vil kunne bli en like viktig del av grunnutrustningen som stetoskopet med fleksibel slange, som har vært i bruk siden 1840-tallet. Fordelen med VScan er at man ikke trenger å ha med en lege. Bildet kan sendes til en spesialist over nettet. En annen teknologi som beskrives i delen av boken er 3D-printere som kan produsere biologisk vev, og kanskje en gang i fremtiden hele organer, basert på nøyaktige mål fra nevnte visualiseringsteknologi.

Fjerde teknologiområde er helseinformasjonsteknologi, inkludert elektroniske pasientjournaler. I USA har man beregnet at feilbehandlinger som gjøres ved sykehus er skyld i like mange dødsfall i året som biltrafikk og brystkreft til sammen. Pasientdata har gjerne vært dårlig organisert (her her Norge kommet lenger enn USA) og data er ofte vanskelig å få tak i for den som trenger dem. Dette utgjør ikke bare en stor helserisiko, det er også en enorm sløsing med penger, blant annet fordi vi tar unødvendig mange prøver, bruker legemidler man egentlig vet ikke virker og må behandle skader som skjer på grunn av feil. Dessuten er det slik at et godt helseinformasjonssystem gjør det langt lettere å integrere annen teknologi, for eksempel sensorer og annen velferdsteknologi som blant annet gjør at eldre mennesker kan bo hjemme lenger.

Slutten av boken handler om konvergensen mellom disse fire teknologiområdene og hvordan dette igjen utfordrer virksomhetsmodellene til alt fra fastlegenes arbeidsprosesser til spesialistsykehusenes organisering og ikke minst legemiddelindustriens forretningsmodeller. Legemiddelindustrien forsker stadig mer og produserer stadig færre "blockbusters" som skaper inntekter de kan basere fremtidens forskning og utvikling på. Bare i 2011 gikk legemidler som omsetter for 50 milliarder dollar av patent (New York Times skrev om dette her).

Det er et åpenbart behov for mer innovasjon, men det ser ut som de gamle innovasjonsmodellene ikke virker så godt lenger. Eric Topol gir oss et lite overblikk over hvor nye muligheter kommer. Jeg kunne skrevet mye mer om dette og andre deler av denne boken, det er virkelig mye spennende stoff  her, men jeg vil heller anbefale de som er opptatt av virksomhetsmodeller i helsesektoren, medisinsk teknologi og fremtidens legemiddelindustri til å lese selv. Boken oppsummeres slik helt på slutten:

"Humans digitizing humans is the ultimate life changer. This is much bigger than a change, this is the essence of creative destruction av conseptualized by Schumpeter. Not a single aspect of health and medicine today will ultimately be spared or unaffected in some way. Doctors, hospitals, the life science industry, government and its regulatory bodies; all are subject to radical transformation."

Her er det et 15-minutters intervju med Eric Topol på TechCrunch der han gir en kort innføring i noen av disse grunnleggende endringene han ser komme i nær fremtid.