Oljeinvesteringene setter nye rekorder

Alle som ønsker å forstå den såkalte "tosporsøkonomien" i Norge, hvorfor deler av norsk næringsliv klarer seg såpass godt når det er krise rundt oss, bør ta en titt på Statistisk Sentralbyrås nye tall for oljeinvesteringene i 2011 og prognosen for 2012.

Det er vanvittig store beløp det er snakk om. I 2011 ble det totalt investert 146,3 milliarder kroner i olje- og gassektoren, en oppgang på 20,9 milliarder, eller 16,6 prosent, mer enn i 2010. Om hva disse enorme pengesummene ble brukt til sier SSB:

"Det ble påbegynt 52 letebrønner i 2011, syv flere enn i 2010. Av fjorårets brønner var 36 undersøkelsesbrønner og 16 avgrensningsbrønner. Høsten 2010 gjorde oljeselskapet Lundin et oljefunn på feltet Avaldsnes i Nordsjøen. Borede avgrensningsbrønner fra dette funnet førte til at ressursanslagene for Avaldsnes økte betraktelig gjennom 2011. Statoils undersøkelsesbrønn på nabolisensen (Aldous Major South) avdekket videre at det er forbindelse mellom Avaldsnes og Aldous Major South. Det ble da klart at dette oljefunnet er et av de største som er gjort på norsk sokkel. Funnet har senere fått navnet Johan Sverdrup. I 2011 ble det også gjort to store funn i Barentshavet, gassfeltet Norvarg og oljefeltet Skrugard. I tillegg ble det gjort en rekke mindre funn. Ressursene fra alle disse funnene ble av Oljedirektoratet samlet estimert til om lag 400 millioner standard kubikkmeter oljeekvivalenter (Sm3 o.e.). 2011 er det første året siden 1997 hvor ressursene som er funnet overstiger årsproduksjonen."

Det er jo ikke så merkelig at optimismen er på historisk høye nivåer når oljeprisen er godt over 100 dollar fatet og man for første gang på mange år finner mer olje enn det som blir produsert. Følelsen av at Norge har vunnet Lotto i en ellers ganske vanskelig verden blir jo ikke mindre av dette.

Det er også interessant å se på hvordan olje- og gassinvesteringene fordeler seg på leting, utbygging av nye felt og vedlikehold og drift av eksisterende felt. Norge er blitt en svært moden oljenasjon og hele 75,5 milliarder kroner, litt over halvparten, ble brukt på felt i drift. Det har blant annet vært store investeringer på Ekofisk, Troll og Åsgard. 37,5 milliarder kroner, ble brukt på å bygge ut nye felt, blant annet Gudrun, Skarv og Goliat. 17,4 milliarder ble brukt på leteaktiviteter, og det var som vi vet mer vellykket enn på lenge.

Dette gjør at prognosene for 2012 ligger himmelhøyt over alle tidligere nivåer. Jeg synes grafen over er veldig interessant fordi den illustrerer hvordan investeringsnivået har blitt anslått på ulike tidspunkter i forkant av og i løpet av det aktuelle året for investeringene. Prognosene for 2012 ble skrudd kraftig opp i løpet et fjoråret og anslaget nå er på hele 186 milliarder kroner. Det er 45 milliarder høyere enn nivået i 2011. Til sammenligning ble det totalt investert 54 milliarder kroner i olje og gassvirksomhet for ti år siden, i 2002. Og for å ta en annen sammenligning: 186 milliarder kroner er nesten dobbelt så mye som staten brukte på hele spesialisthelsetjenesten i 2011.

Både utgiftene til nye feltutbygginger og til drift og utvikling av eksisterende felt øker kraftig i 2012. De nye feltene vil kreve 53 milliarder, opp over 10 milliarder fra 2011. De eksisterende feltene vil koste 98 milliarder, opp over 20 milliarder fra 2011. Årsaken til den kraftige økningen ligger i at mange felt begynner å bli gamle og krever betydelige investeringer for at de skal kunne fortsette å produsere. SSB skriver:

"Mange av de store feltene på norsk sokkel har vært i drift lenge. Det blir derfor investert betydelige summer i ny infrastruktur på disse feltene, blant annet må gamle plattformer erstattes med nye. De gjenværende petroleumsressursene i de eldre feltene blir stadig mer utfordrende å utvinne. Det investeres derfor mye i prosjekter som har som målsetning å øke utvinningen i eksisterende produksjonsbrønner. Produksjonsnedgang på eksisterende felt har gitt ledig produksjons- og transportkapasitet på en del av disse feltene. Mye penger investeres derfor for å optimalisere driften av slike felt ved å knytte utvinningen av geografisk nære funn til felt som allerede er i virksomhet. I 2012 kommer de største investeringene i felt i drift, trolig på feltene Troll, Ekofisk, Gullfaks og Oseberg."

Et par interessante spørsmål dukker gjerne opp når en ser på disse enorme tallene. Et spørsmål er om vi ikke heller burde investere en del av disse pengene i helse, utdanning eller veier. Og svaret er nei. Vi skal bruke penger på både helse, veier, omsorg og utdanning i årene som kommer, men disse sektorene får ikke bedre vilkår hvis vi reduserer olje- og gassinvesteringene. Både veier, skoler, sykehus og forskning må finansieres med det overskuddet vi skaper på andre områder, gjennom arbeid, kunnskap og investeringer i næringslivet, blant annet i olje- og gassvirksomhet. Det blir ikke mer penger til helse eller veier av å la være å investere i oljevirksomhet. Det blir mindre.

Det andre spørsmålet som gjerne kommer opp, særlig nå når det går mot et lønnsoppgjør, er om ikke alle investeringene i petroleumssektoren presser opp kostnadene og lønningene, og fortrenger aktivitet i andre næringer. Og svaret på det er ja. Vi har knapphet på kompetent arbeidskraft. Mye større investeringer i olje og gass vil naturligvis påvirke næringsstrukturen. Kompetansen har en tendens til å gå dit det er spennende utfordringer og høye lønninger. For andre deler av privat sektor er dette et stort problem, man kan ikke bare skru opp inntektene gjennom politiske vedtak slik den skattefinansierte delen av arbeidslivet kan.

For kunnskapsbedriftene er imidlertid bildet mer sammensatt og det slett ikke bare ulemper med høye oljeinvesteringer. Fordelene er kanskje størst. For det første er det mange bedrifter innen ikt-næringen, finansnæringen og andre kunnskapstjenester som er ledende globale tjenesteleverandører inn i olje- og gassektoren og som er helt sentrale leverandører av den kunnskapen og den teknologien som oljeindustrien trenger for å utvikle seg videre. Oljeinvesteringenes fortrenging av annet næringsliv rammer dessuten kunnskapsbedriftene mindre hardt enn de bransjer og bedrifter som er mest utsatt for en sterk lavkostkonkurranse med andre land eller som sliter med å trekke til seg kompetansen de trenger. 

Når det blir trangt om plassen og knapphet på kompetanse vil omstillingstakten i samfunnet øke. Det skjer en form for "kreativ destruksjon" der kapital og kompetanse går fra mindre produktive til mer produktive og kunnskapsintensive bransjer og bedrifter. Men i en oljeokonomi kan dette være en vanskelig balansegang fordi den oljesmurte delen av økonomien ikke må bli så dominerende at det ikke er plass til noe særlig annet konkurranseutsatt næringsliv. 2012 kan bli en interessant test på om denne strikken dras så langt at den kan ryke.