Nå er ikke Når boblene brister noen typisk kinofilm, den er forholdsvis dempet i formen og spiller ikke på veldig dramatiske eller emosjonelle virkemidler, men det er en godt laget film som gir et utvalg eksperter god plass til å forklare og analysere hva som egentlig skjedde. Dessuten er det et fantastisk billedmateriale her, blant annet en del historisk billedmateriale fra krisen på 30-tallet og bilder av hvordan avindustrialiseringen i Detroit ser ut i dag.
Rent fortellerteknisk begynner historien i Vik kommune i Sogn og Fjordane der et enstemmig kommunestyret for noen år siden fant ut at de skulle investere ti års fremtidige kraftinntekter i amerikanske obligasjoner. Disse verdiene ble blåst vekk under finanskrisen og tro trauste karer fra Vik drar ut på tur, til Detroit, New York og London for å finne svaret på hvor alle pengene ble av. Gjennom resten av filmen blir de bombardert med synspunkter fra en rekke ulike folk, mange av dem selv rammet, men først og fremst av eksperter; professorer, investorer og skribenter.
Det har neppe vært spesielt lett å plukke ut eksperter og redigere ned timevis med intervjuer til noe som passer inn i en spillefilm. Jeg synes resultatet i all hovedsak er bra, men det er naturligvis noen perspektiver som mangler. Fortellingen om selve krisen er godt dekket, og flere, blant annet Micheal Lewis, beskriver både den finansielle innovasjonens kjennetegn, investeringsbankenes strategier og myndighetens rolle. Når det gjelder analysene av systemets styrker og svakheter, og hvordan vi kommer ut av krisen igjen, er det ikke fullt så enkelt i velge fortellere, man må gjøre noen valg i forhold til hovedbudskp. Noen synes nok at det blir i overkant mye Joseph Stiglitz og hans versjon av keynesianisme og anti-globalisering. Jeg synes han har lite nytt å komme med og få konkrete svar.
Dette perspektivet suppleres imidlertid av en del andre røster, og da særlig den meget interessante venezuelanske økonomen Carlota Perez som er opptatt av at verden beveger seg i teknologiske sykler. Slutten på en teknologisk epoke innebærer et paradigmeskifte der finansøkonomien og realøkonomien skiller lag en periode og utløser en stor finanskrise, før en ny teknologi vokser frem og trekker til seg investeringer. Jeg er ikke økonom, men jeg tror dette gjerne kalles "ny-schumpeterianisme" etter Joseph Schumpeter som er blitt mest kjent for begrepet "creative destruction".
I følge Carlota Perez pågår denne kreavtive ødeleggelsen hele tiden, og vi er i dag inne den femte store teknologiske omveltningen, informasjons- og telekommunikasjonsalderen, som startet i 1971. Det litt pussige med Perez er at hun målbærer en form for økonomisk determinisme der utviklingen er forutbestemt, på samme måte som mange marxister også mener at utviklingen i "overbygningen" bestemmes i "basis", men til å være determinist er hun forbausende opptatt av at statlig politikk nå er helt avgjørende for om vi klarer å snu krisen vi nå er inne i til noe positivt. Og i følge Perez er det mulig krisen må bli enda dypere før ny teknologisk bølge, denne gangen med grønn teknologi og fornybar energi, med tilhørende investeringer, vokser opp fra ruinene.
Også flere av de andre intervjuobjektene er på slutten av filmen ganske optimistiske og slår fast at veien fremover nå handler om innovasjon og omstilling. Fra historien vet vi at kriser også skaper nye muligheter. Jeg ble positivt overrasket over filmen, jeg tror kanskje jeg forventet en mindre optimistisk og mer moraliserende film om kapitalismens muligheter til å håndtere kriser fra en norsk regissør, og vil anbefale alle som er er mer enn middels opptatt av økonomi, teknologi og politikk til å se den. Og da passer det jo også å minne om noen tidligere innlegg jeg har skrevet her på bloggen om noen av temaene og deltagerne som er med i filmen:
Vanity Fair: The Great Hangover
Too Big to Fail (filmen)
Michael Lewis: Boomerang
Gregory Zuckerman: The Greatest Trade Ever
Vicky Ward: The Devils Casino
Paul Ingrassias: Crash Course (om bilindustrien)
Michael Lewis: The Big Short
Brynjolfsson, McAfee: Race Against the Machine
Interessant! Denne fikk jeg lyst til å se. Men er det ikke i overkant lettvint å beskrive Stiglitz som "anti-globalisering"? Jeg har alltid oppfattet ham som kritisk til mye internasjonal økonomisk politikk, men ikke motstander av globalisering som sådan. Den merkelappen synes jeg passer bedre på en del av den "nye" høyrepopulismen, samt kanskje enkelte levninger på den gamle venstresida.
SvarSlett@Even T: Det er mulig jeg overdriver litt og at anti-globalisering ikke er en rettferdig karakteristikk. Det han vel først og fremst sier er at systemet (både det amerikanske og det globale) skaper enorme forskjeller og svaret er at regjeringene må pumpe inn mer penger for å bygge infrastruktur og skape arbeidsplasser.
SvarSlettMeget interessant dokumentar. Oppfatter heller ikke Stiglitz som "anti-globalisering", men at han advarer mot fri bevegelse av kapital. Ikke fri bevegelse av varer og tjenester. Budskapet er klart: Sterkere stat og tydelige rammer og styring med finansnæringen. 80-tallets deregulering av finansmarkedene har vært en varslet katastrofe. jeg syns dokumentaren nettopp viser problemet med den dekoblingen som har skjedd mellom finans- og realøkonomien.
SvarSlettEt annet interessant refleksjon gjelder den sosiale motstanden/opprørene. Selv om ikke Karl Polanyis "The great transformation" ble nevnt direkte i filmen, ligger hans budskap under. Laissez-faire var planlagt og den gryende sosiale proteksjonismen vi observerer, er spontan. Dette er jo samfunnets naturlige reaksjon. The 'double movement' som Polanyi kaller det.
Budskapet er ikke bare klassisk motkonjunkturpolitikk med investering i samferdsel og infrastruktur, men at vi må ha kontroll med finanskapitalen dersom vi skal komme ut av dette uføret.