Fra en ung leges hverdag

Helsesektoren har en hel del utfordringer, og noen av dem handler om at en sliter litt i møtet med det digitale. Løsninger vi tar for gitt ellers finnes ikke nødvendigvis på et sykehus. For oss utenforstående er det ikke spesielt lett å skjønne hva problemet egentlig er. Når man leser helsesektorens egne strategidokumenter eller regjeringens stortingsmeldinger finner man mange store ord om ikt, men det er ikke helt lett å forstå hvordan det vil forandre hverdagen til pasienter eller ansatte. Hvordan er egentlig legenes arbeidsprosesser? Hvordan kan ikt bidra til at helsepersonell kan gjøre en bedre jobb? Og hvordan kan dette bidra til at pasientene får det bedre?

Jeg vil anbefale alle som er opptatt av slike spørsmål, enten de er ledere i helsesektoren, pasienter, pårørende, it-leverandører eller politikere, å ta en titt på bloggen Medisiner - fra en ung leges hverdag, bøker og blader. Bloggen tilhører lege og høyskolelektor Martin Aasbrenn som  har mange gode refleksjoner, forslag og spørsmål han deler med sine lesere om hverdagen som  lege i norsk helsevesen.

Det var da jeg leste en post på denne bloggen at det gikk opp for meg at flere av de kommunikasjonskanalene vi andre bruker hele tiden både privat og på jobb, som epost, sms og direktemeldinger, ikke eksisterer for sykehusleger. De bruker calling eller telefax for å kommunisere med hverandre, for eksempel når en fastlege må konferere med en spesialist ved et stort sykehus. I et innlegg med tittelen "Bør callingen pensjoneres?" skriver Aasbrenn blant annet:

"Vil verdens siste personsøker i daglig bruk befinne seg et sted i helsevesenet i Skandinavia? Jeg kvier meg ofte for å calle opp andre leger, fordi jeg vet hvor irritert jeg selv kan bli av avbrytelser for problemstillinger som ikke haster. Å måtte løpe til nærmeste telefon flere ganger under en viktig pasientsamtale for å motta beskjeder som godt kunne ventet et par timer føles som elendig organisering. Mange av beskjedene som kommer på callingen passer å besvare innenfor en halvtimes tid. Privat bruker jeg SMS til sånt. På andre arbeidsplasser kan slike meldinger gå som korte e-poster."

Disse problemstillingene rundt upraktiske og utdaterte løsninger for kommunikasjon og et ønske om mer moderne verktøy i jobben er en gjennnomgangsmelodi i flere innlegg. I et innlegg nettopp skrev han "Det føles merkelig å skulle sende en cd-rom med taxi for å frakte informasjon". For noen dager siden skrev han et innlegg med tittelen "Ønskeliste" som lister opp fem enkle ønsker for fremtiden:

"1) Datamaskiner der man kan komme til journalsystemet på tre sekunder, ikke fem minutter
2) Et system for bilder og video (røntgen, ekko, skopibilder etc) som går på tvers av helseregioner og responderer like raskt som noe på YouTube
3) Et meldingssystem for kontakt med andre spesialiteter og fastleger (med videovedlegg ved behov) der man svarer i løpet av dagen
4) Mest mulig som metadata - for innovasjon av ting vi ikke klarer å tenke oss nå
5) Et meldingssystem for kontakt med pasienter (med videovedlegg ved behov) der man svarer i løpet av uka og får ordentlig betalt for det."

Jeg tror det er viktig at noen som kjenner dette fra innsiden og har tanker om hva som kan gjøres, formulerer slike klare råd. Bloggen til Aasbrenn har også mye nyttig informasjon og lenker til andre kilder, som for eksempel en liste, riktignok fra 2010, over andre norske leger som har egne blogger. Her er det blant annet lenke til  bloggen til Hege Gjessing, president i Den Norske Legeforening og Maria Gjerpe som har Norges mest kjente lege- og pasientblogg. I en annen post har han laget en liste over norske leger på Twitter. Det er kanskje litt rart at det ikke finnes slike oversikter over leger og andre helseaktører i sosiale medier andre steder, for eksempel hos helsebiblioteket.no, Kunnskapssenteret eller Helsedirektoratet, men det jo bra at noen tar ansvar.

Krise, teknologi og arbeidsplasser

Jeg kom nylig over boken Race Against the Machine, en av de beste bøkene jeg har lest om sammenhengen mellom krise, teknologi og arbeidsplasser. Eller for å si det på en litt annen måte: Hvorfor jobbene forsvinner i USA og Europa når den økonomiske veksten avtar, men ikke ser ut til å komme tilbake igjen i samme antall når økonomien vokser.

Boken kom nå i høst, er svært kort og er skrevet at to økonomer ved MITs Sloan School of Management, Erik Brynjolfsson og Andrew McAfee. Brynjolfsson er også leder av  MIT Center of Digital Business. De har også en egen blogg om boken med innlegg og lenker til debatter som har kommet i etterkant. I første del av boken beskriver forfatterne tre ulike forklaringer på årsakssammenhengen mellom kriser og ledighet. Tre teorier som også tildeler informasjonteknologien svært ulike roller:

Første forklaring er at krisen er en syklisk krise og at det ikke er noe annet mystisk med den høye ledigheten enn at den skyldes at økonomien ikke vokser fort nok. Dette er syn som blant annet Paul Krugman forfekter i sin faste spalte i New York Times. Her har ikke teknologien noen spesielt positiv eller negativ rolle, det handler først og fremst om å få hjulene i gang og få opp veksten slik at arbeidsplassene kan komme tilbake.

Andre forklaring er at problemene med å komme ut av ledigheten skyldes stagnasjon, det vil si en langsiktig nedgang i evnen til å øke produktiviteten gjennom innovasjon. En sentral talsmann for denne skolen er økonomen Tyler Cowen som i 2010 skrev boken The Great Stagnation. Tilhengere av denne teorien er opptatt av at innovasjonstakten var høyere før, at USA har nådd et "teknologisk platå" og at den eneste måten man kan skape flere jobber og løfte levestandarden igjen er å øke innovasjonstakten. En variant av denne teorien er at det ikke er USA som har stagnert, men Kina, India og andre fremvoksende økonomier som har økt tempoet og tatt igjen USA på viktige områder, slik at USA og Europas relative posisjon er svekket.

Tredje forklaring snur den andre forklaringen på hodet og hevder at det ikke er for lite, men "for mye" teknologiutvikling og innovasjon som er problemet når det gjelder sysselsetting. Det trengs færre arbeidere til å produsere varer og tjenester fordi maskiner jobber raskere, gjør stadig flere oppgaver og øker produktiviteten i økonomien. Den mest kjente varianten av denne forklaringen er boken "The End of Work" som Jeremy Rifkin skrev i 1995 og som argumenterte med at særlig utviklingen av datamaskiner og software bidrar til å redusere behovet for arbeid.

Rifkin skrev sin bok med et nokså pessimistisk utgangspunkt, det er jo nokså dystert dersom mennesker blir plassert på sidelinjen av maskiner og ikke trengs i arbeidslivet lenger. Men selve teknologiutviklingen kan også snus til en mer optimistisk visjon. Det er jo bra at vi produserer mer med mindre ressurser og at maskiner tar over de tyngste og kjedeligste oppgavene slik at mennesker kan brukes der de trengs mest, til å være kreative og innovative. Nedsiden for den enkelte og for samfunnet er at noen blir skjøvet ut av arbeidslivet og at dette igjen kan skape større ulikhet og sosiale spenninger. Det løser vi ikke ved å bremse innovasjonstakten eller ved å la være å ta i bruk teknologi, men ved å investere i kunnskap og kompetanse slik at de fleste kan delta.

Brynjolfsson og McAfee bruker resten av boken på å forfølge denne optimistiske versjonen av den tredje forklaringen, dels ved å beskrive hvordan vi bare har sett begynnelsen av en akselerert teknologiutvikling, dels ved å forklare hvilke motsetninger i samfunnet som kan øke som et resultat av dette og dels ved å beskriver ulike politiske tiltak som gjør at arbeidskraft og teknologi kan jobbe bedre sammen (race with the machine) i stedet for at vi skal løpe om kapp med maskinene (race against the machine).

Det kan ofte være vanskelig å fatte hvor raskt informasjonsteknologien egentlig utvikler seg. Et sted i boken skriver forfatterne at:

"It also seems that software progresses at least as fast as hardware does, at least in some domains. Computer scientist Martin Grötschel analyzed the speed with which a standard optimization problem could be solved by computers over the period 1988-2003. He documentet at 43 millionfold improvement, which he broke down into two factors: faster processors and better algorithms embedded in software. Processor speeds improved by a factor of 1000, but these gains were dwarfed by algorithms, which got 43 000 times better over the same period."

Boken bruker også en del plass på å minne om at slik eksponentiell vekst kan virke svært beskjeden den første tiden, fordi utgangspunktet er så veldig lite, før det tar av helt. Derfor undervurderer vi lett teknologien så lenge den ikke kan gjøre komplekse ting som å spille sjakk, oversette språk eller kjøre biler. Men med enda en fordobling som gir enda kraftigere maskiner og software som kan gjenkjenne komplekse mønstre, forandrer dette seg. Flere av oppgavene mennesker gjør kan overtas av teknologi, men noen typer kompetanse er vanskeligere å automatisere bort enn andre, noe som skaper andre typer ulikhet i samfunnet enn før.

Siste del boken handler om strategier for å møte denne utfordringen. Forfatterne minner om at mulighetene for entreprenørskap og innovasjon tross alt er langt større enn før med en så rask teknologisk utvikling. Men det handler om å gjøre de riktige tingene. For samfunnet er det viktig å investere nok i utdanning og kunnskap, slik at flest mulig kan henge med og utnytte de nye mulighetene teknologien gir. Det er også viktige å legge til rette for mer entreprenørskap. For virksomheter handler det om mer innovasjon:

"How can we implement a "race with machines" strategy? The solution is organizational innovation: co-inventing new organizational structures, processes and business models that leverage ever-advancing technology and human skills. Joseph Schumpeter, the economist, described this at the process of "creative destruction" and gave entrepreneurs the central role in the development and propagation of the necessary innovations. Entrepreneurs reap rich rewards because what they do, when they do it well, is both incredibly valuable and far to rare."

Dette er som nevnt en kort og ganske lettlest ebok, som koster bare $ 6,89 hos Amazon, men som tross sin beskjedne lengde både har mye informasjon og er forbilledlig analytisk.

Slutten for euroen?

Nok en gang var det mye stoff i The Economist denne helgen om mulig sammenbrudd i eurosonen - inkludert en forside, en lederartikkel, en artikkel om Angela Merkels avventende holdning og en litt lengre gjennomgang av hele eurokrisen med tittelen Beware of falling masonry. Artikkelen er en grundig og temmelig skremmende gjennomgang av hva eurosonens problemene består i akkurat nå, og hva som vil skje dersom det ikke blir gjort noe. For som The Economist skriver:

"...the threat of a disaster does not always stop it from happening. The chances of the euro zone being smashed apart have risen alarmingly, thanks to financial panic, a rapidly weakening economic outlook and pigheaded brinkmanship. The odds of a safe landing are dwindling fast."

Hva er så problemet? The Economist beskriver trusselen som et slags trehodet troll, der hvert av de tre problemene er ille nok i seg selv, men det at de kommer samtidig og henger sammen gjør det så mye vanskeligere å håndtere. Første problem er de økonomiske utsiktene i EU der den økonomiske veksten nå er i ferd med å forsvinne. Kanskje er det allerede resesjon, en resesjon som i så fall vil bli forsterket av alle innstrammingstiltakene regjeringene må gjøre i 2012:

"...there are signs that the euro zone’s economy is heading for recession, if it is not there already. Industrial orders in the euro zone fell by 6.4% in September, the steepest decline since the dark days of December 2008. A closely watched index of euro-zone sentiment, based on surveys of purchasing managers in manufacturing and services, is also signalling contraction, with a reading of 47.2: anything below 50 suggests activity is shrinking. The European Commission’s index of consumer confidence fell in November for the fifth month in a row."

Andre problem er statsgjeld som må refinansieres fortløpende av hvert enkelt EU-land i tiden som kommer. Renteutviklingen de siste dagene kan tyde på at dette ikke vil bli helt enkelt, selv Tyskland slet med å plassere 6 milliarder Euro med nye 10-årige statsobligasjoner for noen dager siden. Da kan det bli riktig ubehagelig når Italia skal refinansiere betydelig høyere beløp tidlig neste år. The Economist skriver:

"Italy has €33 billion of debt coming due in the final week of January and a further €48 billion in the last week of February (see chart 3). Since bond investors are turning their noses up even at offerings from thrifty Germany, the odds against Italy’s being able to raise the money it needs early next year are uncomfortably short."

Tredje og kanskje største problem hvis den negative utviklingen eskalerer er at kreditt fra bankene tørker inn, slik det skjedde i forbindelse med Lehmann-kollapsen i USA høsten 2008. Nye regler gjør at europeiske banker må rekapitaliseres våren 2012, for å bli mer solide. Det er i og for seg en god ting, men dersom det ikke er et marked som vil skyte inn ny kapital utenfra må bankene i stedet redusere sine utlån for å nå kravene. Noe som vil føre til at det blir mye vanskeligere å få lån for næringsliv og andre som trenger nye lån og bidra til ytterligere kontraksjon i økonomien. 

Men det kan også bli verre enda raskere. Fordi summen av europeiske bankers utlån er større enn summen av innskuddene, er man avhengig av et system med tilgang på både kort og lang kreditt, blant annet i form av at bankene har mulighet til å låne penger av hverandre:

"In aggregate, European banks’ loans exceed their deposits, so they rely on wholesale funds—short-term bills, longer-term bonds or loans from other banks—to bridge the gap. But investors are becoming warier of lending to banks that have euro-zone bonds on their books and that can no longer rely on the backing of governments with borrowing troubles of their own. Long-term bond issues have become scarce and American money-market funds, hitherto buyers of short-term bank bills, are running scared. Banks are frantically shedding assets both to raise cash and to ration their capital in order to meet European Union minimum capital-adequacy targets by next June."

Tyskland insisterer fortsatt på å unngå løsninger, for eksempel i form av lånegarantier fra den europeiske sentralbanken, som innebærer at de må ta en stor del av regningene til land som ikke holder huset sitt i orden. Det er forståelig, men hvis Tyskland ønsker å redde euroen kan de ikke mene dette særlig mye lenger. Noen må snart gi seg.

Kunnskapskanalen

I en bloggpost på sin rektorblogg fredag skrev rektor Ole Petter Ottersen om hvordan Kunnskapskanalen på NRK 2 forrige lørdag hadde flere seere enn World Cup på skøyter på samme kanal tidligere på dagen. Selv om skøyter har havnet noe i skyggen av andre idretter de siste årene, er det interessant at denne type satsinger på formidling av forskningsbasert kunnskap får gode seertall på TV, i dette tilfellet 27 000 personer en lørdag ettermiddag.

Kunnskapskanalen er et samarbeid mellom NRK og de fleste universitetene og noen av høyskolene i Norge. Intermedia ved UiO koordinerer samarbeidet og produserer mange av disse programmene, blant annet serien Etter 22. juli. Men det er flere som bidrar, blant annet har Universitetet i Stavanger en serie med Forsker-standup, små forelesninger på 15 minutter holdt i sosiale omgivelser om spennende forskningsområder, som for eksempel om svarte hull hos Newton og Einstein eller om nanotoksikologi.

Så kan man selvsagt stille spørsmål ved om tradisjonell TV med kanaler og sendeskjema er rett distribusjonsform for dette, eller om ikke nett-TV er vel så interessant. I motsetning til et skøyteløp, som du gjerne vil se når det faktisk pågår, er det jo ikke like viktig å se en forelesning om svarte hull eller nanotoksikologi akkurat samtidig som andre ser det Tilgang til arkivet er viktigere enn direktesendingen. Stoffet er helt ypperlig til fordypning når det passer deg, ikke når det står på TV-programmet. Men det er uansett flott at NRK satser på dette også på vanlig TV, tallene viser jo at det er interesse og det en bra måte å gjøre det kjent, men mange av disse produksjonene kommer etter hvert til å bli sett av betydelig flere på Nett TV enn på  vanlig TV hvis man passer på å gjøre det enkelt å finne fram til og navigere i Kunnskapskanalen på nett.

Som en illustrasjon av potensialet nettet har når det gjelder kunnskapsformidling kan det nevnes at topp 3 kanaler på YouTube Edu nå er:

1. Khan Academy, 2871 videoer og 7 395 146 visninger
2. National Programme for Technology Enhanced Learning i India, 5534 videoer og 6 331 941 visninger
3. UC Berkeley, 2929 videoer og 5 224 805 visninger.

Det er store tall. Av disse er det den indiske satsingen som er et samarbeidsinitiativ mellom flere aktører innenfor høyere utdanning og ligner mest på Kunnskapskanalen. Det er en storsatsing fra den indiske regjeringen som involverer flere av de beste universitetene i India, seks Indian Institutes of Techlology, i Mumbai, Dehli, Guwahati, Madras, Kanpur, Kharagpur og Roorkee, samt Indian Institute of Science i Bangalore. Et annet eksempel er Virtual University of Pakistan som har lastet opp hele 6668 videoer og er sett av 1,5 millioner. Jeg tror dette er gode eksempler på at dette ikke først og fremst handler om å lage mer interessante TV-programmer, men om hvordan video over internett vil forandre høyere utdanning.

Norges Statskalender fikk sitt "iTunes-moment"

Alle vet hva som skjedde med CD-salget da digital nedlasting av musikk ble enkelt og billig, ikke minst i den legale og brukervennlige varianten som kom i form av iTunes Music Store i 2003. Og senere i form av neste digitale trinn, streamingtjenester som Spotify og Wimp.

For bokbransjen kan the iTunes moment tidfestes ganske nøyaktig til lanseringen av Amazon Kindle, for Store Norske Leksikon var det Wikipedia. For andre bransjer er tidspunktet kanskje litt vanskeligere å tidfeste nøyaktig, men alle skjønner at nyheter, rubrikkannonser og telefonkataloger på papir og film på DVD har møtte noen nye digitale utfordringer. Det vil si det er ikke nødvengvis det digitale i seg selv som er utfordringen, CD og DVD er også digitale, men de nye disruptive forretningsmodellene som endrer måten vi kjøper tjenester og innhold.

Jeg tror ikke det bare er medie-, kultur og innholdsbransjene som er utsatt for dette, stort sett alle vil på ulike måter oppleve at kombinasjonen av digitalisering og disruptiv innovasjon endrer spillereglene radikalt i deler av verdikjeden sin. Noen ganger klarer de etablerte aktørene å selv stå for denne innovasjonen, ved å kannibalisere sin egen virksomhet slik Schibsteds Finn.no gjorde med avisenes rubrikkannonsemarked, men veldig ofte betyr radikalt nye forretningsmodeller at de gamle dominerende aktørene blir erstattet av nye.

Grunnen til at jeg kom til å tenke på dette i dag var en pressemelding som gikk ut i går fra Fornyings-, administrasjons og kirkedepartementet om at Norges Statskalender legges ned fra nyttår. Vedlagt pressemeldingen er det sendt ut et leserinnlegg fra statsråd Rigmor Aasrud der hun minner om bakgrunnen og den ærefulle historien Norges Statskalender har hatt. Statskalenderens historie er en fremragende beskrivelse av hvordan ny teknologi har vært tatt i bruk i ulike epoker etter starten1814. Jeg siterer:

"Da Norge fikk sin grunnlov i 1814 hadde den nye staten og de som jobbet der, behov for en oversikt over hvem som gjør hva i statsadministrasjonen. Dette forenklingsgrepet, hvor informasjon om statens kontorer og medarbeidere ble samlet på ett sted, fikk navnet ”Norges statskalender”. Ditlev Wilhelm Falkenberg Peckel ble redaktør, og første utgave kom  i 1815. Nye utgaver av kalenderen kom de neste tiårene med to til fire års mellomrom. Siden opprettelsen i 1814 har statskalenderen endret seg i takt med tidens behov. Et viktig år i statskalenderens historie er 1869 da redaktør Carl Christian Conrad Ruge fornyet statskalenderens visuelle uttrykk og lesbarhet ved å gå bort fra gotisk skrift. 

En ny fornying finner sted under Torleif Gundem, som var redaktør for ti årganger fra 1975.  Elektronisk databehandling, maskinell tekstbehandling og offset i stedet for blysats ble nå tatt i bruk. Helge Hammerstad som overtok som redaktør i 1985, sørget for ytterligere brukervennlighet. Statsinstitusjonenes ansatte ble nå oppført alfabetisk og ikke kronologisk (altså etter ansettelsestidspunkt) til glede for brukerne. Arvid Brundtland tok over stafettpinnen fra Hammerstad i 1997 og sørget for at internett ble tatt i bruk som en publiseringskanal."

Som en skjønner er dette en viktig del av norsk historie. I 197 år har staten tatt ansvar for at befolkningen hadde en oversikt over hvem som gjør hva i statsadministrasjonen, et viktig demokratisk prinsipp. Nå er det plutselig slutt fordi Statskalenderen ikke var nødvendig lenger.

Problemet har ikke vært internett i seg selv, Norges Statskalender var på internett allerede i 1997, tidligere enn mange andre. Den har dessuten vært oppdatert kvartalsvis og hatt en forretningsmodell på nett som fungerte,  i hvert fall en stund. For 515 kroner har du kunnet kjøpe trykt versjon og for 615 kroner får du tilgang på web i et år, begge deler levert av Kommuneforlaget. Problemet er at ingen lenger har behov for den. Alt som står der finner du på nettet helt gratis. 

Noen kunne kanskje blitt fristet til å holde tilbake opplysninger om hvem som gjør hva i staten for å maksimere salget av Norsk Statskalender, men da hadde man i så fall glemt hele målsettingen med denne publikasjonen. I dagens samfunn ville det være helt uakseptabelt om man ikke kunne finne fram til offentlig ansatte uten å kjøpe en bok eller tilgang til lukkede nettsider. Det er en holdning også andre eiere av offentlige data, som ikke blir gjort offentliggjort tilgjengelig gratis, burde merke seg. Mange møter sitt iTunes moment uansett, men det er ofte enklere om man husker hva målsettingen var, og ikke tviholder på et fysisk format eller en betalingsmodell som ikke lenger leverer det den opprinnelig skulle.

Forslag om nytt forskningsfond

Om nytt forskningsfond i Uniforum

I dag var det Forskningspolitisk seminar i regi av Forskerforbundet, en møteplass som samler flere hundre deltagere hvert år. Flest fra universitets- og høyskolesektoren, men også noen forskere fra institutter og bedrifter var der, samt en god del deltagere fra departementer, virke-middelapparat og organisasjoner.

 Forskningsminister Tora Aasland var første innleder, og i og med at regjeringen har forslått å legge ned både både gaveforsterkningsordningen og forskningsfondet, ble det mye oppmerksomhet om negative endringer i regjeringens forskningspolitikk. Trine Skei Grande fra Venstre og Henning Warlo fra Høyre hadde en mer takknemlig jobb etter at de fire borgerlige partiene nettopp har lagt fram felles forslag om at man skal beholder gaveforsterkningsordningen og innføre et nytt og bedre forskningsfond. Man kan lese mer om disse felles forslagene i Uniforum og i Forskerforum.

Jeg synes forslagene fra opposisjonen er gode og det er gledelig at alle fire partiene står sammen om dem. Det lover godt hvis det blir et borgerlig flertall om to år. Gaveforsterkningsordningen har, som jeg har blogget om tidligere i høst, en viktig rolle når det gjelder å mobilisere private penger til grunnforskning. Jeg synes også det felles forslaget om et nytt forskningsfond på 100 milliarder kroner er godt, og en bedre modell enn dagens Forskningsfond. Høyre beskriver modellen slik i sitt forslag til alternativt statsbudsjett:

"Regjeringens forslag om å avvikle forskningsfondet og gaveforsterkningsordningen vil føre til at Norge går baklengs inn i fremtiden. Høyre har sammen med Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet utarbeidet en ny modell for forskningsfondet som innebærer at avkastningen fra 100 mrd kr innenfor Statens Pensjonsfond Utland øremerkes til forskning. Dette vil gi forskningsmiljøene forutsigbarhet, og sikre at det stadig utvikles ny kunnskap som kan stimulere næringslivet og verdiskapningen i landet. Avkastningen fra dette fondet, 4 pst, skal bl.a. stimulere utvikling av grønn teknologi som bidrar til mer miljøvennlig ressursbruk både i næringslivet og i husholdningene."

Jeg mener at vi trenger en slik mekanisme som sikrer langsiktige investeringer i blant annet infrastruktur i forskningsektoren på en bedre måte enn årlige budsjettframleggene. Fondet vil selvfølgelig ikke sørge for alle ressursene til forskning, det meste vil komme fra de årlige budsjettene som vedtas i Stortinget hver høst, men en del store langsiktige satsinger kan få bedre forutsigbarhet. Ved å knytte avkastningen av 100 milliarder kroner av pengene i petroleumsfondet til forskning sørger man også for at det er reelt forskningsfond, og ikke bare en papirkonstruksjon.

Det å knytte forskingsfondet til petroleumsfondet har også den fordelen at det dreier bruken av avkastningen av denne formuen i den retningen som opprinnelig var formålet med handlingsregelen da den ble innført for ti år siden. Da understreket man at handlingsrommet som oljeinntektene gir, skulle brukes til å styrke den langsiktige vekstevnen til norsk økonomi, for eksempel gjennom investeringer i infrastruktur, forskning og utdanning, for å sitere sentralbanksjefens siste årstale. Å definere en del at petroleumsfondet som et forskningsfond er mer i tråd med en slik intensjon om å bygge den langsiktige vekstevnen i norsk økonomi enn måten mye av disse pengene brukes i dag.

Min rolle på dagens forskningspolitiske seminar var å holde en innledning om instituttsektoren rammevilkår og hvordan de kan settes i stand til å være en bedre forskning- og innovasjonspartner for næringsliv og offentlig sektor, samt en aktør som bidrar til å styrke vår evnen til å delta i internasjonalt forskningssamarbeid, særlig i EU. Jeg har lagt ut innlegget på Slideshare og kommer nok snart tilbake til temaet her på bloggen.

Årskonferanse og Rosingpriser i Dataforeningen

It-folket hadde sin årlige festaften mandag kveld med mat, drikke og utdeling av Rosingpriser til fortjente vinnere. En av vinnerne var Seevia, en grunderbedrift fra Måløy som har utviklet en katalogtjeneste for videosamtaler, noe det definitivt er behov for. En annen vinner var Jon S. Von Tetzchner i Opera Software som fikk årets hederspris.

Tidligere på dagen gjennomførte Dataforeningen sin årskonferanse der foredragene på ulike måter handlet om digitalisering, innovasjon og nye forretningsmodeller. Vi fikk høre fra statsråd Rigmor Aasrud om regjeringens digitale agenda, om Stockholm Stads store satsing på brukervennlige digitale tjenester til innbyggerne og fra CIO Sonja Chirico Indrebø om hvordan IT spiller en avgjørende rolle når Statoil leter etter mer olje og gass på sokkelen.

På scenen var også Morten Thorkildsen i IBM, Elling Rishoff i DNV og Ola Furu i CapGemini, sistnevnte hadde et godt personlig innlegg om ledelse og lederskap. Jeg holdt et innlegg om "det digitale samfunn", der jeg hadde noen refleksjoner om hvordan digitalisering og teknologi vil bidra til en enda raskere innovasjonstakt og endringstakt i årene som kommer. Jeg har lagt innlegget mitt på Slideshare.

Ettermiddagens høydepunkt og overraskelse var imidlertid Olav Balandin, CTO i Bipper, som hadde et glimrende foredrag om samspillet mellom IT og forretningsmodell i Bipper. Bipper vant en Rosingpris i fjor og er blitt svært kjent for to apps, Bipper Kids, som er en tjeneste som lar foreldre overvåke barnas mobilbruk. Og bSafe som er en trygghetsalarm på mobilen i form av en varslingsknapp du kan trykke på hvis du føler deg truet og trenger hjelp. Da sender telefonen en sms til utvalgte kontakter med en lenke til GPS-posisjonen din på kartet.

Noe av det spennende med Bipper er at de har valgt en helt rendyrket Cloud-strategi i alle ledd i verdikjeden sin, og hadde tatt i bruk gode tjenester i nettskyen på alt fra mail og Skype via dokumenthåndtering og prosjektstyringsverktøy til tjenesteplattformene som håndterer meldingsformidling og kundeservice. Og alt mulig annet. Som en ser på bildet over var noe av budskapet at man kan legge hele verdikjeden sin på Cloud-løsninger som koster en brøkdel av det man tidligere måtte betale for en slik infrastruktur.

Et annet interessant poeng med Bipper er at alle tjenestene de tilbyr i markedet finnes i en gratis "freemium"-versjon og en betalt premiumversjon. Her kan man se forskjellen på de to versjonene av bSafe, der den enkle versjonen er gratis og betalversjonen koster 20 USD i året. For Bipper Kids er det gjort en tilsvarende deling i gratis og premium. Strategien virker veldig gjennomtenkt og tydelig. Det blir spennende å se hvordan de lykkes.

Oppdatering 29.11.2011: Her er lenke til foredraget til Olav Balandin i Bipper. Og nederst på denne nettsiden hos Dataforeningen vil man finne lenkene til samtlige foredrag som ble holdt på konferansen.

Ebøker - Du tror det ikke før du får se det

På en familie-sammenkomst for kort tid siden snakket jeg med den eldste som var til stede, hun blir snart 90 år, om fremkalling av fotografier. Det viste seg at hun hadde funnet igjen et kamera med en film i og lurte på om man kan få filmen fremkalt og laget papirkopier. Ingen av de som var til stede hadde noen gode forslag til hvor man får gjort det. Kamera med film har i løpet av kort tid havnet på historiens skraphaug, sammen med blant annet personsøkeren, diskettstasjonen og telefaksen.

Jeg kom til å tenke på dette da jeg leste om Norli Libris sin nye strategi for å selge ebøker. Sant å si trodde jeg ikke det var mulig å finne på noe mer mislykket i møte med det digitale enn Bokskya som ble lansert i vår. Jeg skrev den gang på bloggen at satsingen på ebøker i Norge var så dårlig at den egentlig måtte være et forsøk på å ødelegge for ebøker. Men bokhandelen Norli Libris har, med de beste hensikter i konkurransen de har med Apple og Amazon, klart å lansere noe som er egnet til å gå inn i historien som enda mer mislykket. Det er et produkt som er så merkelig at man ikke helt tror det før man ser på nettsidene til Norli Libris at det er sant.

Norli Libris lanserer et nytt lesebrett og skal selge ebøker i form av magnetkort som man skal feste i en leser på baksiden av det spesiallagede brettet. En egen spesialutviklet norsk hardwarestandard laget for en bokhandlerkjede i Norge. Fordi de ikke tror alle kundene klarer å laste ned bøker på nettet, eller kanskje ikke ønsker kunder som gjør det, vil de sørge for at man kan kjøpe ebøker over disk. Selve lesebrettet vil etter hvert koste rett under 2000 kroner, mye mer enn dobbelt så mye som nyeste Kindle hos Amazon. Og bøkene koster naturligvis flere ganger mer i Norge. Fordi det er moms på ebøker og momsfritak på fysiske bøker, og magnetkort er fysiske, vil bokhandelen tjene mer på å selge magnetkort i bokhandlene enn på nedlasting.

At bokhandlene ikke vil gi opp i kampen for å holde på kundene er ikke så rart, de er jo i konkurranse med Amazon og Apple. At forlagene ikke vil selge bøker via Amazon og Apple er langt mer uforståelig. Men en strategi som går ut på at man skal kjøpe ebøker i butikk i stedet for på nettet og må lage egen hardware for å få det til virker helt absurd og er veldig lett å latterliggjøre. Twtter flommet over av morsomme kommentarer om magnetkort og Jan Omdahl i Dagbladet hadde en god og spiss kommentar om saken torsdag.

Eirik Newth sammenligner i sin blogg Norli Libris sin strategi for ebøker med det å klistre en kassettspiller bakpå en iPod. Han har noen svært relevante synspunkter på problemene som vil oppstå med bakoverkompatibilitet. Mens Amazon og nå også Apple begge lagrer bøkene og andre digitale produkter du kjøper i nettskyen, hvilket betyr at du laster dem med på nytt når du kjøper et nytt brett, og ikke trenger å være bekymret for endringer i formatene de bruker, må Norli Libris sørge for at noen hundre eller i beste fall noen tusen eiere av noen spesielle magnetkort med bøker på i mange år framover må kunne kjøpe et nettbrett med en egen kortleser for akkurat disse kortene. Ellers blir bøkene dine borte. Det kan bli en dyr fornøyelse for en bokhandel..

En annen ting jeg synes er bekymringsfullt i denne diskusjonen om norsk bokbransje og dens forhold til ebøker, er måten bransjens talspersoner førere debatten på. I kommentarfeltet på bloggen til Eirik Newth skriver Caroline Heitmann i Norlis ehandelsavdeling et sted at:

"Vi har alle typer kunder. Kundegruppen har dog en overvekt av voksne kvinner, som leser mye bøker. Denne kundegruppen er den aller viktigste for oss. Når vi tenker e-bok, er det viktigere for oss å lage løsninger som treffer kundene vi allerede har, enn å forsøke å vinne den tekno-avanserte, primært Oslo-baserte eliten, som foretrekker å lese på engelsk, og som allerede har et sterkt kjærlighetsforhold til Amazon eller Apple."

I kampens hete beskylder hun for sikkerhets skyld også Dagbladet for sensur og Eirik Newth for å tilhøre "mobben" på Twitter som dyrker sine fordommer, en lite klok måte å argumentere på vegne av sin arbeidsgiver i sosiale medier. Men i denne sammenhengen er det mest interessante beskrivelsen hennes av dem som laster ned bøker  på engelsk fra internasjonale nettbutikker som "en tekno-avansert, primært Oslo-basert, elite". Voksne kvinner trenger i følge resonnementet andre og enklere alternativer enn internett. Jeg tipper at produsentene som for noen år siden satset på at markedet for kamera med film ikke ville bli borte tenkte på akkurat samme måte.

Og for ordens skyld: Selve brettene har wifi (men ikke 3G) og kan brukes til å kjøpe bøker over internett, fra Norli Libris sin nettbokhandel. Det er en bra ting. Men de fysiske bokhandlenes bidrag i denne verdikjeden skal være å selge magnetkort. Derfor rhar brettene ha en egen kortleser på baksiden som bare kan lese akkurat disse kortene.

Morgendagens arbeidsliv - og arbeidsgivere

Lørdag ettermiddag var jeg invitert til landsmøtet i Negotia, en fagforening tilknyttet hovedorganisasjonen YS for ansatte i privat sektor. Negotia har rundt 20 000 medlemmer, som jobber i mange forskjellige bedrifter, men en god del av av medlemmene jobber i ikt-bedrifter og flere av disse er medlemmer i Abelia.

Negotia har brukt landsmøtet sitt denne gangen til å diskutere to store temaer, for det første arbeidslivets (og medlemmenes) behov for kompetanse og for det andre hvordan vi organiserer arbeidet, herunder spørsmål og arbeidstid og fleksibilitet. Det er spørsmål som også står svært høyt på Abelias dagsorden for tiden. Nå er det ikke slik vi nødvendigvis er enige om alle svar. Men det er et godt utgangspunkt å være enige om hvilke spørsmål som de viktigste i tiden som kommer.

Jeg var invitert for å snakke om morgendagens arbeidsgivere og kom rett etter Svein Flåtten fra Stortingets næringskomite og Høyre. Han har i tillegg erfaring både som eier og leder og holdt et meget bra innlegg om  privat sektors rammebetingelser og betydning.. Negotia har på nettsidene sine laget en liten oppsummering av hva som ble sagt. Jeg la, som alltid, vekt på hvordan globalisering og teknologiutvikling både bidrar til økt konkurranse og muliggjør helt nye tjenester, forretningsmodeller og måter å arbeide på, noe som også presser fram behov for andre måter å organisere arbeid på i dagens bedrifter.

Men samtidig er at slik at enda større knapphet på kompetent arbeidskraft som et resultat av eldrebølgen, kombinert med et ønske om likestilling i arbeidslivet og det å kombinere arbeid og små barn, gjør at bedrifter må tilrettelegge for måter å jobbe på som gjør dette mulig. Bedriftene må finne en vei der man både må tilpasse seg ytre rammebetingelser som global konkurranse og teknoligiutvikling, men også indre rammebetingelser som kunnskapsarbeidernes behov for samarbeidsløsninger og fleksibilitet tilpasset egen livssituasjon.

Jeg tror det er vanskelig å se for seg at et detaljert arbeidstidskapittel i en arbeidsmiljølov kan dekke alle de ulike behovene både individer og bedrifter vil ha i fremtiden. De beste løsningene finner man lokalt, innenfor noen ytre rammer som lovverket definerer. Når lovverket ikke kan definere nøyaktig hva som er riktig tidsbruk må den enkelte ta et større ansvar for å finne løsninger som passer, men ledere får også et større ansvar for å passe på at fleksibiliteten ikke misbrukes og at ingen jobber mer enn det som er forsvarlig.

Jeg har lagt inn innledningen på Slideshare i tilfelle noen er interessert i se på den.

Global mobilitet og næringsliv

Det er totalt 215 millioner førstegenerasjons migranter i verden, 40 prosent flere enn det var i 1990. Hvis disse migrantene hadde et eget land ville det være det femte største landet i verden, litt større enn Brasil. Det bor flere kinesere utenfor Kina enn det bor franskmenn i Frankrike. Og det bor 22 millioner indere utenfor India.

Dengang Kina og India hadde lukkede økonomier kunne de som forlot hjemlandet bygge nettverk og gjøre forretninger med hverandre, men ikke med hjemlandet. I dag er dette blitt helt annerledes. Migrantene er blitt en helt sentral del av hjemlandets økonomiske suksess, både som investorer, kunnskapsflyttere og nettverksbyggere.

Dette er temaet i et spesialbilag i The Economist denne helgen om Migration and Business - Weaving the world together.  Og en lederartikkel som oppsummerer hovedbudskapet som heter The Magic of Diasporas. Undertittelen på forsiden er: How the migrant business networks are reshaping the world. Med andre ord et underliggende hovedbudskap som er veldig positivt til hvordan migrasjon bidrar til næringsvirksomhet og økonomisk vekst. Og at dette tjener både mottakerlandet og avgiverlandet, og ikke utgjør en "brain drain" slik noen har kommet i skade for å tro.

Et godt eksempel på hvordan migranter bidrar med nettverkseffekter som fungerer positivt for kunnskapsutvekslingen både i det gamle og det nye hjemlandet finner vi i spredningen av forskningsartikler. The Economist skriver:

"It is not just that Brazilian scientists in São Paulo read papers written by Brazilian scientists in America. There’s also gossip. Brazilian scientists in America will often alert their old classmates in São Paulo to intriguing research being done at the lab down the hall. And the information flows both ways. A study in 2011 by the Royal Society found that cross-border scientific collaboration is growing more common, that it disproportionately involves scientists with diaspora ties and that it appears to lead to better science (using the frequency with which research is cited as a rough measure). A Chinese paper co-written with a scientist in America is cited three times as often as one produced solely in China."

En annen effekt det kan være vanskeligere å måle presist, men det er spennende å spekulere om, er hva hjemvendte studenter betyr for utviklingen av det politiske systemet i hjemlandet. Når så mange indere og kinesere studerer ved universiteter i vesten er det naturligvis også en del som vender tilbake til think-tanks og sentrale politiske posisjoner i hjemlandet senere. The Economist nevner i lederartikkelen at så mye som 500 000 utenlandsstudenter er kommet tilbake, de fleste det siste tiåret. Noen av disse havner i politiske verv.

"Some 500,000 Chinese people have studied abroad and returned, mostly in the past decade; they dominate the think-tanks that advise the government, and are moving up the ranks of the Communist Party. Cheng Li of the Brookings Institution, an American think-tank, predicts that they will be 15-17% of its Central Committee next year, up from 6% in 2002."

Det å ha en politisk ledelse der en så stor andel har fått impulser utenfra må være en styrke. Men det er også nødt til å påvirke hvordan man driver politikk. Spørsmålet er hvor fort og hvor mye. Og som disse artiklene minner oss om er det ikke bare de som kommer hjem som deltar i nettverkene der man samarbeider og diskuterer. Dro man til USA for hundre år siden var det ikke sikkert at man så familien sin igjen, man skrev av og til brev til hverandre. I dag er det slik at økt levestandard, billige flybilletter og internett gjør at migrantene ikke kutter gamle bånd, men bygger nye. Til glede for både næringslivet og samfunnet ellers.

Kongen som nekter å abdisere

Carl I. Hagen har hatt noen store øyeblikk i norsk politisk historie, men det er lenge siden. Det han har drevet med de siste dagene er bare pinlig. Ledere som mener de er viktigere enn organisasjonen sin er aldri noe vakkert syn.

Så lenge man kunne sette likhetstegn mellom Carl I. Hagen og partiet var det til å leve med for Fremskritttspartiet, men vanskelig for alle andre. Det var det borgerlige samarbeidet som måtte ofres for å få plass til Hagens enorme ego. Han har i realiteten satt en effektiv stopper for borgerlige fellesprosjekter helt siden han felte Kåre Willoch i 1986, og i lange perioder garantert at en borgerlig valgseier ikke ville gi en borgerlig regjering.. Men nå når han ikke eier partiet lenger, måtte han sørge for å også ødelegge for Siv Jensen.

Det mest absurde i hele saken synes jeg er hvordan Hagen forholder seg til Nobelkomiteen. Han ser ut til å mene at det er en slags menneskerett for en avgått partileder å bli medlem i Nobelkomiteen, og det i en tid der det virker som de fleste andre mener at Nobelkomiteen må flyttes vekk fra utøvende politikere og helst gis en mer internasjonal sammensetning. Det er Stortinget som er satt til å utnevne medlemmene av komiteen, men det er ingen lov som sier at de må fylle den med kolleger og tidligere kolleger. Bortsett fra Carl I Hagen.

Mikroprosessoren har bursdag

15. november 1971, det vil si for nøyaktig 40 år siden ble den første kommersielle mikroprosessoren i verden lansert. Den het Intel 4004 og begivenheten ble blant annet markert med annonsen til høyre som stod i Electronic News denne dagen. For å se hele teksten kan man klikke her. Det er fascinerende at overskriften er "A programmable computer on a chip", som jo er er en begrepsbruk som fortsatt er aktuell, men med en helt annen ytelse enn den gang.

Morten Dæhlen ved Institutt for Informatikk lar ikke denne begivenheten passere uten en kommentar på bloggen og oppsummerer det slik:

"Den 15. november 1971 var den offisielle lanseringsdatoen for verdens første kommersielle mikroprosessor (Inten 4004). I dag, 40 år senere, finnes det milliarder av slike plassert i et hav av datamaskiner som utfører oppgaver for hver enkelt av oss og for hele samfunnet. De er overalt og de jobber hele tiden."

Men også den tabloide presse har gledelig nok fått med seg dette jubileet og Dagladet har skrevet en lengre sak, nesten helt uten kjendisvri, om betydningen av mikroprosessorer for verden, der de er innom både Moores lov og Koomeys lov. Veldig bra. Snorre Bryne i Dagbladet er blant annet opptatt av hvor kraftig denne første prosessoren var i forhold til dagens PCer og smarttelefoner. Og svaret er, som han også skriver, ikke spesielt kraftig:

"Dagens moderne 64-bits-prosessorer opererer ifølge Intels utregninger svimlende 350.000 ganger kjappere enn den enkle, 4-bits 4004-brikken fra 1971, og varianter av teknologien er å finne i nesten alt av teknologi vi omgir oss med. Du finner mer eller mindre avanserte prosessorer i trafikklys, minibanker, mobiltelefoner, spillmaskiner, tredemøller, vaskemaskiner og så videre."

Som jeg har vært inne på her på bloggen før, både i forbindelse med Moores lov og Koomeys lov, så er eksponentiell vekst morsomme saker. Ikke bare forklarer den endringer i fortiden, men den legger også viktige premisser for fremtiden. Moores lov gjør at denne ytelsesforbedringen på 350 000 ganger på 40 år ikke bare gjelder i fortid, den gjelder også i fremtid. I hvert fall helt til fysikkens lover stopper utviklingen. Hva kan man bruke en smartelefon eller en pc til som er 350 000 ganger raskere eller lettere eller billigere enn den vi har i dag til? Ganske mye vi ikke har tenkt på enda. Det er fortsatt god plass til mer innovasjon.

En veldig enkel innføring i sosiale medier

Hvilket sosiale medium egner seg egentlig best til å fortelle om hva du holder på med akkurat nå? Når og til hvilket formål er det Twitter, Facebook eller LinkedIn passer best, og hva bruker man egentlig Google + til? Denne enkle infografikken fra bloggen Breaking Copy gir oss svaret (klikk for større bilde):

Og takk til Vampus for å ha sporet opp denne infografikken og delt den på Facebook. Bloggen den strammer fra, BreakingCopy ser også ut som en interessant blogg ellers, med stoff om reklame, markedsføring, medier og tekstforfatterskap.

En Moores lov for solenergi?

Kostnad pr kWh solenergi

Det er mer enn nok energi i solstrålene som treffer jorden til å løse alle våre energibehov. I følge en blogg i Scientific American er det ufattelig mye energi som treffer jorden;

"In 88 minutes, the sun provides 470 exajoules of energy, as much energy as humanity consumes in a year. In 112 hours – less than five days – it provides 36 zettajoules of energy – as much energy as is contained in all proven reserves of oil, coal, and natural gas on this planet. If humanity could capture one tenth of one percent of the solar energy striking the earth – one part in one thousand – we would have access to six times as much energy as we consume in all forms today, with almost no greenhouse gas emissions."

Problemet er ikke at denne fornybare energien ikke finnes, det finnes i helt ekstreme mengder. Problemet er at prisen er for høy sammenlignet med kull og olje. Men er det slik at prisen er i ferd med å falle og på et tidspunkt bli like billig som annen elektrisitet:? Hva slags kurve er det egentlig dette prisfallet følger, og hvor lang tid vil det ta før solenergi er konkurransedyktig uten subsidier?

Jeg har ved et par anledninger blogget om den fantastiske effekten av "Moores lov" - den som gjør at ytelsen øker og prisene faller på datakraft, som igjen gjør at vi får bedre og billigere PCer og smarttelefoner. Moores lov sier at prosessorhastigheten fordobler seg hver 18 måned, noe som gjør at ytelsen forbedres med en faktor på 1000 i løpet av omtrent 15 år. Hvis ytelsen til  solceller i et solcellepanel har samme type eksponentiell vekst som antall transistorer pakket sammen i en mikroprosessor vil det jo bare være et tidsspørsmål før solenergi er billigst.

Finnes det så en variant av Moores lov for solceller? Ja, i følge Scientific Americans gjesteblogger Rameez Naam så er det slik. Riktignok ikke med en 60 prosent ytelsesforbedring i året, men en 7 prosent årlig forbedring. Det er ikke så galt det heller. Og det vil forandre energimarkedet om noen år:

"The cost of solar, in the average location in the U.S., will cross the current average retail electricity price of 12 cents per kilowatt hour in around 2020, or 9 years from now. In fact, given that retail electricity prices are currently rising by a few percent per year, prices will probably cross earlier, around 2018 for the country as a whole, and as early as 2015 for the sunniest parts of America. 10 years later, in 2030, solar electricity is likely to cost half what coal electricity does today. Solar capacity is being built out at an exponential pace already. When the prices become so much more favorable than those of alternate energy sources, that pace will only accelerate."

Nå er det noen forutsetninger som må oppfylles for at dette skal slå til. Det må for eksempel være slik at man ikke treffer en naturlig grense som setter en stopper for ytelsesforbedringen. Og så er det slik at solenergi består av en verdikjede med flere ledd, ikke bare produksjon av solceller. Det må skje kostnadsreduksjoner i alle ledd hvis prisen skal kunne konkurrere med kull. Nå har det vært slik det siste halvåret at prisen på både solceller og andre komponenter i denne verdikjeden har stupt, slik at vi sannsynligvis ligger god foran kurven for prisfall, etter å ha ligget etter i hele første del av 2000-tallet. Det betyr at tidspunktet solenergi uten subsidier kan konkurrere med kull i de mest solrike delene av verden ikke er så langt unna.

Penger i madrassen

The Economist

I vår digitale tidsalder, der omtrent alt som har med penger å gjøre kan håndteres elektronisk, skulle man tro at antall sedler i omløp går ned. Spesielt store sedler som egner seg dårlig til småkjøp og vekslepenger og som  øker faren for tyveri og ran. Men som vi ser på grafen til høyre så øker mengden store eurosedler kraftig. Siden 2007 har verdien av alle €500-sedler i omløp økt fra 200 milliarder euro til nesten 300 milliarder euro, opp 50 prosent.

€500 er nesten 4000 kroner. Ikke et spesielt praktisk beløp å ha med seg og bruke i butikker. Det er i grunnen bare to grunner til at man trenger så store sedler. Den første har med kriminalitet å gjøre. Fordi elektroniske penger legger igjen spor etter seg er det vanlig å bruke store sedler til svart arbeid, skattejuks, avgifts- og momsunndragelser, hvitvasking av penger som er skaffet på ulovlig, for eksempel salg av varer som er stjålet eller smuglet ulovlig inn i landet.

Mengden veldig store sedler i omløp kan sannsynligvis fortelle oss ganske mye om omfanget av økonomisk kriminalitet og svart økonomi i et samfunn. Men det virker ikke sannsynlig at det har økt så mye som 50 prosent på fire år, så det må være en annen forklaring. Den andre grunnen til å man kan ha behov for veldig store sedler er at man vil gjemme bort store beløp i form av kontanter i madrassen hjemme eller et enda tryggere, slik at man ikke er avhengig av noen andre for å få tak i pengene sine. Her er det ikke noe kriminelt som ligger bak, for man er ikke på flukt fra politi og skattemyndigheter. Det handler om en frykt for at man ikke får pengene ut av banken den dagen det smeller. The Economist skriver om denne og andre effekter av den italienske gjeldskrisen i siste nummer.

Dette er nok forklaringen på den brå veksten i verdien av store eurosedler i omløp høsten 2008, da Lehman Brothers kollapset, og den vedvarende veksten i seddelmengden senere. Vi ser på grafen at det helt nylig er kommet ny fart i trykkingen store sedler. Det har med problemene i Hellas og Italia å gjøre, og er kanskje også uttrykk for en generell tvil om euroen vil bli erstattet av en nye og devaluert valuta i noen land.  Det har også oppstått tvil om noen av de mest eksponerte europeiske bankene som har lånt ut enorme beløp til både staten og næringslivet i Hellas og Italia vil kunne gå konkurs. I et worst-case scenario der Italia ikke klarer å betjene sine lån er ganske mange banker og finansinstitusjoner utsatt. Derfor gjemmer flere europeere pengene sine i madrassen.

Velferdsteknologikonferansen 2011

Presentasjon på Slideshare

Tirsdag denne uken var jeg i Trondheim og deltok på en stor og interessant konferanse på Lerkendal Stadion om velferdsteknologi. Det var rundt 300 deltagere fra både kommune, stat, næringsliv og forskning, så mange at det var nokså trangt i lokalet, men det er jo alltid hyggelig når det kommer mange flere enn man hadde regnet med på et så viktig tema.

Det er flere aktører som står bak Velferdsteknologikonferansen 2011, blant annet  MedITNor og KITH. Denne gangen hadde de laget et program med et flere gode internasjonale innslag, blant annet om bruk av teknologipakker med alarmer og sensorer integrert med callsentre i Skottland og bruk av GPS til å skape trygghet for demente i Danmark. Begge deler er ekempler på områder der andre land har kommet lenger i å lage nye tjenester for omsorgstrengende som vi bo hjemme enn vi har i Norge. Men det var også en rekke norske velferdsteknologileverandører med på programmet, og flere av disse spilte også en sentral rolle på Arena Ny Omsorgs innovasjonsverksted i august, bedrifter som HospitalIT, Cognita, Abilia, Telenor, Visma Omsorg og Altibox.

Jeg hadde gleden av å være første innleder på konferansen og snakket om noen tanker jeg har om innovasjons- og samspillsutfordringene etter Arena Ny Omsorg. Bakteppet er at vi står overfor en eldrebølge som kommer til å skape knapphet på arbeidskraft og kompetanse. Derfor er vi avhengig av langt mer tjenesteinnovasjon og bruk av velferdsteknologi i omsorgssektoren, men dette kommer ikke av seg selv. Det er noen hindringer som hindrer oss i å gjøre det vi burde gjøre. Ingen av disse handler om at vi mangler teknologi.

Første utfordring er det jeg vil kalle enten institusjon eller hjemme-utfordringen. Den handler, litt forenklet, om at man enten får fulltids oppfølging i et sykehjem eller tilsyn fem prosent av tiden hjemme. Når dette er alternativene blir svaret på eldrebølgen at vi må bygge flere sykehjemsplasser raskt. Men premisset er feil. De fleste eldre vil helst bo hjemme så lenge de føler seg trygge der og har muligheter for sosial kontakt. Det kan vi få til gjennom sikkerhetshjelpemidler og kommunikasjonsløsninger som bidrar til at flere kan klare. Da får de i praksis tilsyn mye mer enn fem prosent av tiden, men en del av dette kan godt foregå via video og ved bruk av sensorer og alarmer.

Andre utfordringen er brukerutfordringen (eller x-files-utfordringen, -du tror det ikke før du får se det). Opplevelsen mange hadde på Arena Ny Omsorg da verkstedet åpnet med at man besøkte og snakket med eldre omsorgstrengende, var at mange i målgruppen ikke klarer å forestille seg hva teknologien kan gjøre for dem. Det er som å forklare internett til noen som aldri har brukt det. Det man ikke har sett kan man heller ikke ønske seg. Når de ansatte heller ikke er veldig fortrolige med teknologi så kommer det aldri noe brukerkrav, selv om det både ville gjøre livet mer behagelig og spare penger. Derfor er det viktig å synliggjøre mulighetene.

Tredje utfordring er teknologikompetanse. Det burde være slik at man i alle beslutningsprosesser må vurdere hvordan omsorgsteknologi kan bidra. I alt fra de store makrobeslutningene, som for eksempel når en kommune planlegger sitt fremtidige institusjonabaserte og hjemmebaserte omsorgstilbud, men også i mikro, når man vurderer hvilken type tjeneste en enkelt omsorgstrengende skal få tilbud om, og om man for eksempel skal tilby å installere en pakke med velferdsteknologi i hjemmet hennes og spare en årlig kostand på kr 850 000 til en institusjonsplass. Man får veldig mye teknologi og annen oppfølging hjemme for en langt mindre sum. Til å foreta slike vurderinger trenger vi fagpersoner i kommunene som kombinerer omsorgskompetanse og teknologikompetanse.

Utfordring nummer fire er skalerbarhetsutfordringen. Mange nye løsninger testes ut som mindre pilotprosjekter, det får man penger til, men de får ikke mulighet til  å iverksettes i stor skala. Da får man aldri testet om de virker i en større kontekst eller om det mangler noe, for eksempel en tjenesteleverandør som har kompetanse og infrastruktur til å drifte et større system. Mange kommuner kan håndtere et lite pilotprosjekt, men er ikke rustet til å drifte en mer omfattende tjeneste med mange brukere. Problemet med alle pilotprosjektene er at vi blir veldig gode til å gjennomføre pilotprosjekter. Men vi får ikke nødvendigvis en bedre eldreomsorg av å søke penger til enda et nytt pilotprosjekt.

Femte utfordring er innovasjonsarenautfordringen. I et mer komplekst kunnskapssamfunn er det stadig flere ting man kan være ekspert på. Det gjør at vi får spesialiserte fagmiljøer i de fleste nisjer, miljøer som ikke nødvendigvis er så gode til å samarbeide med andre. Problemet er at mye av den innovasjon vi trenger innenfor omsorgssektoren ikke kommer ut av disse spesialiserte fagmiljøene, men  i all hovedsak skjer der folk har ulike kunnskap og ulike erfaringer som kan kobles sammen. Slik at man kan lære av hverandre og flytter kunnskap fra et område til en anvendelse i et annet område. Der alle tenker likt skjer det langt mindre innovasjon enn der deltagerne tenker forskjellig. Både helse- og omsorgssektoren må styrke de virkemidlene, nettverkene og arenaene som skal til for å samle aktører på tvers av faggrenser og sektorer.

For den som måtte være interessert har jeg også lagt ut presentasjonen jeg hadde på Slideshare.

Berlusconi-effekten

Det var interessant å se på Berlusconi-effekten på de ameriskenske børsene i går kveld. USAs indekser spratt opp i går da nyheten om at Berlusconi går av ble kjent og i Europa er det oppgang i dag. På E24.no sin børsside er det, rett etter åpning i dag, grønt over hele linjen for de største selskapene. Tenk at én mann kan gjøre så mye godt for markedet bare ved å si at han skal trekke seg.

Så kan man jo spørre seg hva det er som gjør at italienerne ikke har skjønt dette før og byttet ut Berlusconi med en mer egnet statsminister for lenge siden? En som ikke ser på statsministerjobben som en bi-jobb ved siden av alt det andre. Svaret er nok, dessverre, at det ikke er så åpenbart at en annen statsminister i Italia ville gjort det så mye bedre.Valgsystemet i Italia, som generelt favoriserer sære småpartier, gjør det også krevende å lage en levedyktig koalisjon på begge sider. På borgerlig side er man avhengig av å samarbeide med regionalister, som er på grensen til å være separatister, som Lega Nord.

Samtidig har Italias venstreside vært en katastrofe lenge, der man er avhengig av at en haug med småpartier og kranglefanter samarbeider for å få til en bærekraftig koalisjon, noe som har vist seg å være umulig. Tidligere erfaringer har vært temmelig skuffende. Romano Prodi, en statsmann som også har vært president i EU-kommisjonen, har prøvd seg to ganger. Første gang var 1996-98 da han satt i litt over to år. Andre gang var i 2006-08 da han satt i litt under to år. Begge ganger gikk sentrum-venstre koalisjonen i indre oppløsning. Berlusconi har tross alt levert regjeringskoalisjoner som etter italiensk målestokk har sittet svært lenge og har, fordelt på tre perioder, vært den lengst sittende statsministeren i Italia. Det han ikke har klart er å levere økonomiske og strukturelle reformer som gjør at Italia er konkurransedyktig og Italias økonomi vokser.

"Never waste a good crisis" er det noe som heter. Det var denne oppskriften våre naboland Sverige og Finland brukte på 90-tallet da de kom sterkere ut av datidens økonomiske krise enn da de gikk inn i den. Det handler om den vanskelige balansen mellom å gjennomføre dype strukturreformer og kutte budsjetter ved å ta vekk sløsing i ressursbruken eller ting man rett og slett ikke har råd til, samtidig som man investerer mer og bedre i det man skal leve av fremover: utdanning, forskning, innovasjon og infrastruktur. Derfor er det ikke nok at Berlusconi går av. Italia må bruke denne krisen som en anledning til å gjøre langt mer grunnleggende ting med sin økonomi og konkurranseevne.

Og at markedets dom kan være svært kortvarig ser man nå. Etter en frisk oppgang fra start er Oslo Børs nå ned for dagen. Kanskje noen har husket at Italias gjeld ikke blir borte selv om statsministeren går av.

Ringvirkninger av Jon Corzines konkurs

Noe i skyggen av greske og italienske problemer, har et nytt finanskonsern i USA gått til skifteretten. Denne gangen er det meglerhuset MF Global som er konkurs, visstnok den 8. største konkursen i amerikansk historie. MF Global skal ha kjøpt italiensk, gresk portugisisk og irsk statsgjeld for store beløp og sånn sett veddet på at disse landene ikke ville gå konkurs. Det er mulig de ville vunnet, men kundene ville ut av veddemålet da de skjønte hva som var i ferd med å skje, og firmaet slapp opp for penger.

MF Global ble ledet av Jon Corzine som var konsernsjef i Goldman Sachs 1994-99, etter hvert i et konfliktfylt delt lederskap med senere finansminister Henry Paulson som klarte å skyve han ut. Etter dette satset Corzine på en politisk karriere og ble US senator for demokratiene fra New Jersey 2001-06 og deretter guvernør i New Jersey 2006-10. Da han prøvde å bli gjenvalgt i 2009 tapte han, kanskje litt uventet, mot republikaneren Chris Christie som nøt godt av en  generelt god republikansk valgvind under finanskrisen. Etter dette valgnederlaget ble Corzine så toppsjef for MF Global og drømte om å vokse til å bli et av de store meglerhusene, en plan som skulle realiseres gjennom å ta høy risiko med mye lånte penger. Det gikk galt ganske raskt.

Denne konkursen er stor i kraft av at beløpene er store og at flere kan blir revet med i fallet. Men det som gjør denne saken en ekstra dimensjon er de politiske koblingene MF Globals sjef Jon Corzine har til det demokratiske partiet. Han har til og med vært nevnt flere ganger som mulig arvtager som finansminister etter Timothy Geithner. Det er brått blitt veldig uaktuelt. Demokratenes problem er at de gjerne skulle utnyttet den sterke anti-Wall Street stemningen til sin fordel, men Jon Corzine er ikke akkurat den  reklamefiguren Obama trengte nå. The New Yorker skrev for noen dager siden i en skarp kommentar at:

"Corzine’s downfall is an update on Icarus, an illustration of hubris. It reminds us that leverage kills, that it is dangerous to pick up nickels in front of a steamroller, that risk is risky, that pigs get fat while hogs get slaughtered. It complicates the Democrats’ hopes of harnessing anti-Wall Street fervor in the Presidential election, because Corzine has been one of Barack Obama’s most generous supporters—a possible future Treasury Secretary. The Republicans will not soon let this one go."

Grønne millardærer

Kan man redde verden og tjene penger samtidig? Financial Times skrev i helgen om Pinstripe greens, noen entreprenører som har gått mot strømmen og investert i "clean tech", og som har blitt både millionærer og milliardærer på å satse på produkter og tjenester svært få brød seg om å sette seg inn i for noen år siden. Men så er det evnen til å se ting før alle andre gjør det som kjennetegner de beste entreprenørene og investorene.

Artikkelen forteller om flere av de som har lykkes i stor skala, til dels nokså eksentriske typer, og begynner med Michael Liebreich i Bloomberg New Energy Finance som med en historie fra rundt 2004, før han startet selskapet og lenge før det ble kjøpt opp for £45 millioner av Bloomberg, formulerer hvorfor han fikk sjansen til å lykkes:

"I remember calling a friend at Credit Suisse and asking which clean energy companies they did research on. They said, ‘What do you mean?’” he says over coffee in a Notting Hill café. “I said, ‘What about Vestas?’, the world’s biggest wind turbine manufacturer, and they said, ‘How do you spell Vestas? I knew venture capitalists who didn’t know the first thing about fuel cells. I knew energy bankers who didn’t have the first clue about wind. People were asleep at the wheel. They hadn’t understood."

Da jeg leste dette tenkte jeg på analysearbeidet vi gjorde i Abelia i forbindelse med Smart Grønn Vekst-prosjektet vårt for et par år siden. Der var også premisset at verden er inne i et slikt "paradigmeskifte" der nye grønne teknologier og tjenester vokser frem nedenfra. Mange av disse virksomhetene er små og derfor under radaren. Selv om mange snakker om miljø har oppmerksomheten om de fleste av de reelle bedriftene som bygger seg opp med nye teknologier eller tjenester vært forholdsvis liten i media, i finansmarkedene og blant politikere. Det skyldes blant annet at omsetningen foreløpig er liten sammenlignet med den tradisjonelle energisektoren. Men med den veksttakten noen av disse bedriftene opplever er det fullt mulig å tjene gode penger for entreprenører som satser riktig.

Det man også må huske på er at fremveksten av fornybare og energieffektive energisystemer ikke bestyr at de eksisterende fossile energisystemene plutselig blir borte fordi de plutselig blir utkonkurrert eller fordi vi slipper opp for olje og kull. "Steinalderen tok ikke slutt fordi vi slapp opp for stein og oljealderen vil ende lenge før verden slipper opp for olje", sa Saudi Arabias legendariske oljeminister Sheikh Ahmed Zaki Jamani for en den år siden. Og med det mente han at det er andre ting enn tilgangen på råvaren som avgjør om en energibærer vil være konkurransedyktig. Det som avgjør er teknologiutvikling, tjenesteinnovasjon, og som en konsekvens av dette, pris. Dessuten kan politiske rammebetingelser bety en del.

Og som med alle disruptive omstillinger skjer ting først under radaren, gjerne i nisjemarkeder eller til anvendelser der den nye teknologien har noen spesielle fortrinn, selv om den rent kvalitetsmessig ikke er fullt på høyden i forhold til å nå det bredere markedet. Slik var det også med transistorradioer, flatpakkede møbler, PCer, digitalkameraer og søkemotorer den første tiden, de fikk sitt gjennombrudd utenfor kjerneområdene til de eksisterende teknologiene og ble både oversett og avskrevet. Men noen så ting før alle andre her også.

Det er et spennende knippe personer Financial Times fremhever i artikkelen. Dels er det folk som har lykkes med investeringer før, som venturekapitalist Vinod Khosla, som var med på å starte Sun Microsystems og som investerte i både Google og Amazon, og som nå investerer i blant annet vindkraftteknologi og grønn bilmotorteknologi gjennom sitt ventureselskap Khosla Ventures. Warren Buffet har investert i kinesisk produksjon av elektriske biler i selskapet BYD. Og John Browne har, etter at han gikk av som konsernsjef i BP, investert i både fossil energi og fornybar energi gjennom Riverstone Holdings.

En av Kinas rikeste innbyggere heter Zhengrong Shi, er australsk statsborger, og har en formue på anslagsvis 1,4 milliarder dollar. Han er også en "pinstripe green", for noen år siden startet han et solenergiselskap som heter Suntech Power som nå er børsnotert i New York. I øyeblikket er det tøffe tider i solenergi og flere bedrifter har gått konkurs, men Zhengrong Shi tror det vil snu snart: 

“It’s winter time for the industry,” says Shi, who has seen Suntech’s shares plunge. But then he adds firmly: “It’s temporary.”

Det er også interessant at Financial Times ikke bare er opptatt av grønne entreprenører og investorer innenfor grønne energiteknologier, men også de som har satset på å tjene penger på de nye markedsplassene for kjøp og slag av utslippskvoter. I denne kategorien kommer EcoSecurities som ble startet av Pedro Moura Costa, en brasiliansk entreprenør, og kjøpt av JP Morgan Chase, svenske Tricorona som ble kjøpt av Barclays og Point Carbon, en norsk gründerbedrift som gjorde stor suksess med å analysere markedet for karbonhandel, som ble kjøpt av Thomson Reuters. 

Summene disse og andre selskaper ble kjøpt for er fascinerende høye med tanke på at de er rendyrkede kunnskapsbedrifter som driver i et marked som ikke fantes og få kunne forestille seg for noen år siden. Det de selger er analyser om hvordan en grønnere fremtid vil bli. Eller de legger til rette for kjøp og salg av utslippskvoter på en markedsplass, på samme måte som man handler aksjer, obligasjoner og andre verdipapirer. Når det gjelder bruk av avanserte finansielle verktøy er ikke miljøvern bare for idealister som står på utsiden lenger. Det har blitt en viktig del av det finansmarkedene forholder seg til og er nødt til å prise inn i sine regnestykker. Og derfor en svært lønnsom satsing for de som så dette litt tidligere enn andre. Man kan redde verden og bli rik samtidig.

Stabæk cupmester

Ikke spesielt velspilt, men vanvittig spennende. Det var uavgjort 1-1 etter full tid, uavgjort 2-2 etter ekstraomganger og uavgjort etter fem straffer, der begge lag bommet en gang. Jevnere blir det ikke.  Den sjette straffen til Røa ble reddet av Ingrid Hjelmseth og da Siri Grønli scoret så var det avgjort. Stabæks damer har vunnet cupen.

Jeg fikk dessverre ikke med meg kampen fra tribuneplass på Telenor Arena, men jeg fikk heldigvis sett kampen direkte på TV. I siste halvdel av første omgang trodde jeg løpet var kjørt, Røa var betydelig bedre og fortjente å lede. Men så jevnet det hele seg ut og kampen kunne gått begge veier. Begge lag bommet på 100 prosentsjanser flere ganger. Og Stabæk hadde minst to i treverket som like gjerne kunne gått i mål.

Noen vil si at dommeren la til for mye tid på slutten av 2. omgang da Stabæk utlignet. Andre vil si at Røas mål i første omgang var hands. Kanskje er begge deler riktig. Jeg mener at den lille forskjellen var Stabæks keeper Ingrid Hjelmseth. Hun holdt Stabæk inne i kampen med noen kjemperedninger underveis. Og hun reddet to straffer i straffekonkurransen til slutt. Uten henne i mål hadde Røa vunnet kampen. I serien hadde Røa marginene på sin side og vant noen få poeng foran Stabæk. I kveld er det Stabæk som skal feires.

Honningskrukken Norge?

Jeg skrev tidligere denne uken om Oslo Global Mobility Forum, en spennende møteplass for bedrifter og andre som er opptatt av global mobilitet av kunnskaparbeidere. Samme kveld var jeg i Dagsrevyen og utfordret næringsminister Trond Giske og hans departement til å påvirke politikken i en retning som gjør at vi får tak i den kompetansen vi trenger. Vi kommer til å trenge flere kunnskapsarbeidere  i årene som kommer. Norges attraktivitet når det gjelder å tiltrekke seg fremtidens arbeidskraft blir en av de viktigste delene av næringspolitikken.

Med utgangspunkt i disse problemstillingene har Abelia laget et kort politikkdokument, "Honningkrukken Norge?" som beskriver utfordringene kunnskapsbedriftene selv gir uttrykk for at de har gjennom en spørreundersøkelse, og tar opp noen områder der vi mener det er mulig å forbedre politikken. Det kan handle om å legge til rette for at doktorgradsstudenter blir i Norge etter avsluttet PhD, om å ha skoleplasser ved internasjonale skoler til barna , sørge for at offentlig informasjon er tilgjengelig på flere språk enn norsk og å tilpasse regelverk og saksbehandling hos myndighetene slik at vi ikke bruker unødvendig lang til eller sender mennesker arbeidslivet trenger ut av landet.

Og så handler det om å markedsføre Norge som en kunnskapsnasjon ute i verden. Da er det ikke Norge som et eksotisk reisemål med vakker natur det handler om, men Norge som et attraktivt sted å jobbe og lokalisere virksomhet i fordi vi har ledende bedrifter og forskningsmiljøer som jobber med problemstillinger som har interesse langt utenfor Norge, enten det er kreftforsking, løsninger for integrerte operasjoner i offshore oljevirksomhet eller utnyttelse av biomarine ressuser i havet til å skaffe mat til verdens befolkning.. Vi må profilere oss tydeligere på det vi er gode på, noe som også inkluderer et avansert og moderne arbeidsliv preget av flate strukturer og åpne innovasjonsprosesser. Vi har mye å være stolte av, men vi må vise det frem.

Begrepet honningkrukke spiller på den nokså utbredte forestillingen om at folk over hele verden egentlig vil til Norge for å få tak i søtsakene. Sannheten er at de aller fleste ikke har hørt om Norge og i hvert fall ikke tenkt tanken på å jobbe her, noe som gjør at bedriftene kan oppleve at det er utfordrende å få folk til flytte hit. Norge er et land for spesielt interesserte. Det ville være helt greit hvis ikke det var for at vi  vil trenge langt flere kunnskapsarbeidere i årene som kommer. Av to grunner: For det første blir befolkningen vår eldre og antall personer i jobb vil synke kraftig i forhold til antall pensjonister. For det andre endrer arbeidslivet seg, og kravene til utdanning øker i både offentlig og privat sektor, men mest i privat sektor der den kunnskapsintensive tjenestesektoren er den raskest voksende sektoren. Dersom det kunnskapsbaserte næringslivet skal vokse videre må vi delta i den globale kampen om talentene.

- There is no place in the world as quiet as a Norwegian elevator

Det var en viktig og spennende konferanse på BI i dag om rekruttering av kunnskapsarbeidere fra utlandet og mobilitet på tvers av landegrensene. Konferansen het Oslo Global Mobility Forum, et signal om at det kan komme noe mer, og ble arrangert av Oslo Chamber of Commerce, Kulturtolk, Handelshøyskolen BI og Abelia.

På bildet til høyre er Anne Stavnes som utviklet Opera Softwares strategier og praksis for å følge opp sine utenlandske ansatte, som etter hvert kom fra omkring 50 ulike land. Morsomt, veldig konkret og en presentasjon krydret med eksempler på situasjoner hun selv stod midt oppe i den gang hun var direktør for global kultur i Opera Software. Selv er Anne fra USA og kom med noen hjertesukk da hun beskrev sine møter med nordmenn på ulike offentlige steder, som på t-banestasjoner og i heiser. - There is no place in the world as quiet as a Norwegian elevator, sa hun, og siktet til at man tror du er blitt gal hvis du snakker med fremmede på et offentlig sted.

Det var flere gode og tankevekkende innlegg om utfordringer og muligheter knyttet til bedrifters globale rekruttering av talenter til Norge. Skal jeg fremheve noen spesielt må det være to internasjonale toppledere fra to ulike land, som jobber for store internasjonale bedrifter i Norge med både norske og utenlandske ansatte.

 Jie Zhang fra Kina kom til Norge etter å ha bygget bygget opp Huawei Technologies i Moldova og Serbia. I Norge har Huawei gått fra å være bare han til å bli en bedrift med rundt 300 ansatte, ja veksten har vært så rask at de nylig ble kåret til Gaselle-vinner i Akershus fylke av Dagens Næringsliv. Huawei har ikke bare vokst raskt, de har også et mangfold av nasjonaliteter blant sine ansatte, ikke bare norske og kinesiske medarbeidere. De er opptatt av å være en norsk bedrift i Norge og da må man forstå kulturelle forskjeller, som at vi i Norge blir enige om det forretningsmessige først, så bygger vi relasjoner senere. I Kina må det være omvendt, der gjør du ikke forretninger med noen du ikke har besøkt og bygget en relasjon med først. Både Jie Zhang og flere andre innledere antydet at både Sverige og Danmark har tydeligere politiske strategier for å lette internasjonal rekruttering av høyt kvalifiserte ansatte enn Norge.

Og så fikk vi høre en spennende presentasjon av Kimberly Lein-Mathisen som kommer fra midtvesten i USA, har hatt hatt lederstillinger i UK og har vært toppleder i legemiddelbedriften Eli Lilly i både Tyskland og Norge, og er i dag "Global Alliance Leader", noe som betyr at hun sitter i toppledelsen og reiser hele tiden. Det gir grunnlag for noen gode refleksjoner om norske bedriftskulturer og særtrekk sammenlignet med for eksempel USA, UK og Tyskland. I hvor stor grad må man tilpasse seg den lokale kulturen? Og i hvor stor grad kan man som leder spille på det man tar med seg inn av kultur og væremåte? Det er viktige spørsmål både for en norsk leder som skal lede en bedrift i et annet land og en internasjonal leder som skal lede en virksomhet i Norge.

Disse utfordringene er det først og fremst bedriftene som må løse selv. Men myndighetene kan gjøre jobben vanskeligere ved å lage hindringer for mobilitet, eller de kan gjøre det lettere ved å legge til rette for bedre mobilitet av internasjonale kunnskapsarbeidere inn til Norge. Mange av de talentene bedrifter vil ha tak i har andre valgmuligheter og det er en konkurranse mellom land og byer om å være det mest attraktive stedet. Derfor er det viktig å ha gode internasjonale skoler og offentlig informasjon som man kan forstå. Det er også viktig å behandle søknader om bosetting og arbeid i Norge raskt, slik at man får tak i folk når man trenger dem. Men mest av alt er det viktig å se på rekruttering av globale talenter som en sentral del av næringspolitikken. Det er ikke slik at alle mennesker med utdanning og kompetanse vi trenger drømmer om å bo Norge. Mange har aldri hørt om Norge. I årene som kommer må vi anstrenge oss lmer for å være attraktive i den globale konkurransen.