Norges Statskalender fikk sitt "iTunes-moment"

Alle vet hva som skjedde med CD-salget da digital nedlasting av musikk ble enkelt og billig, ikke minst i den legale og brukervennlige varianten som kom i form av iTunes Music Store i 2003. Og senere i form av neste digitale trinn, streamingtjenester som Spotify og Wimp.

For bokbransjen kan the iTunes moment tidfestes ganske nøyaktig til lanseringen av Amazon Kindle, for Store Norske Leksikon var det Wikipedia. For andre bransjer er tidspunktet kanskje litt vanskeligere å tidfeste nøyaktig, men alle skjønner at nyheter, rubrikkannonser og telefonkataloger på papir og film på DVD har møtte noen nye digitale utfordringer. Det vil si det er ikke nødvengvis det digitale i seg selv som er utfordringen, CD og DVD er også digitale, men de nye disruptive forretningsmodellene som endrer måten vi kjøper tjenester og innhold.

Jeg tror ikke det bare er medie-, kultur og innholdsbransjene som er utsatt for dette, stort sett alle vil på ulike måter oppleve at kombinasjonen av digitalisering og disruptiv innovasjon endrer spillereglene radikalt i deler av verdikjeden sin. Noen ganger klarer de etablerte aktørene å selv stå for denne innovasjonen, ved å kannibalisere sin egen virksomhet slik Schibsteds Finn.no gjorde med avisenes rubrikkannonsemarked, men veldig ofte betyr radikalt nye forretningsmodeller at de gamle dominerende aktørene blir erstattet av nye.

Grunnen til at jeg kom til å tenke på dette i dag var en pressemelding som gikk ut i går fra Fornyings-, administrasjons og kirkedepartementet om at Norges Statskalender legges ned fra nyttår. Vedlagt pressemeldingen er det sendt ut et leserinnlegg fra statsråd Rigmor Aasrud der hun minner om bakgrunnen og den ærefulle historien Norges Statskalender har hatt. Statskalenderens historie er en fremragende beskrivelse av hvordan ny teknologi har vært tatt i bruk i ulike epoker etter starten1814. Jeg siterer:

"Da Norge fikk sin grunnlov i 1814 hadde den nye staten og de som jobbet der, behov for en oversikt over hvem som gjør hva i statsadministrasjonen. Dette forenklingsgrepet, hvor informasjon om statens kontorer og medarbeidere ble samlet på ett sted, fikk navnet ”Norges statskalender”. Ditlev Wilhelm Falkenberg Peckel ble redaktør, og første utgave kom  i 1815. Nye utgaver av kalenderen kom de neste tiårene med to til fire års mellomrom. Siden opprettelsen i 1814 har statskalenderen endret seg i takt med tidens behov. Et viktig år i statskalenderens historie er 1869 da redaktør Carl Christian Conrad Ruge fornyet statskalenderens visuelle uttrykk og lesbarhet ved å gå bort fra gotisk skrift. 

En ny fornying finner sted under Torleif Gundem, som var redaktør for ti årganger fra 1975.  Elektronisk databehandling, maskinell tekstbehandling og offset i stedet for blysats ble nå tatt i bruk. Helge Hammerstad som overtok som redaktør i 1985, sørget for ytterligere brukervennlighet. Statsinstitusjonenes ansatte ble nå oppført alfabetisk og ikke kronologisk (altså etter ansettelsestidspunkt) til glede for brukerne. Arvid Brundtland tok over stafettpinnen fra Hammerstad i 1997 og sørget for at internett ble tatt i bruk som en publiseringskanal."

Som en skjønner er dette en viktig del av norsk historie. I 197 år har staten tatt ansvar for at befolkningen hadde en oversikt over hvem som gjør hva i statsadministrasjonen, et viktig demokratisk prinsipp. Nå er det plutselig slutt fordi Statskalenderen ikke var nødvendig lenger.

Problemet har ikke vært internett i seg selv, Norges Statskalender var på internett allerede i 1997, tidligere enn mange andre. Den har dessuten vært oppdatert kvartalsvis og hatt en forretningsmodell på nett som fungerte,  i hvert fall en stund. For 515 kroner har du kunnet kjøpe trykt versjon og for 615 kroner får du tilgang på web i et år, begge deler levert av Kommuneforlaget. Problemet er at ingen lenger har behov for den. Alt som står der finner du på nettet helt gratis. 

Noen kunne kanskje blitt fristet til å holde tilbake opplysninger om hvem som gjør hva i staten for å maksimere salget av Norsk Statskalender, men da hadde man i så fall glemt hele målsettingen med denne publikasjonen. I dagens samfunn ville det være helt uakseptabelt om man ikke kunne finne fram til offentlig ansatte uten å kjøpe en bok eller tilgang til lukkede nettsider. Det er en holdning også andre eiere av offentlige data, som ikke blir gjort offentliggjort tilgjengelig gratis, burde merke seg. Mange møter sitt iTunes moment uansett, men det er ofte enklere om man husker hva målsettingen var, og ikke tviholder på et fysisk format eller en betalingsmodell som ikke lenger leverer det den opprinnelig skulle.