Slutten for euroen?

Nok en gang var det mye stoff i The Economist denne helgen om mulig sammenbrudd i eurosonen - inkludert en forside, en lederartikkel, en artikkel om Angela Merkels avventende holdning og en litt lengre gjennomgang av hele eurokrisen med tittelen Beware of falling masonry. Artikkelen er en grundig og temmelig skremmende gjennomgang av hva eurosonens problemene består i akkurat nå, og hva som vil skje dersom det ikke blir gjort noe. For som The Economist skriver:

"...the threat of a disaster does not always stop it from happening. The chances of the euro zone being smashed apart have risen alarmingly, thanks to financial panic, a rapidly weakening economic outlook and pigheaded brinkmanship. The odds of a safe landing are dwindling fast."

Hva er så problemet? The Economist beskriver trusselen som et slags trehodet troll, der hvert av de tre problemene er ille nok i seg selv, men det at de kommer samtidig og henger sammen gjør det så mye vanskeligere å håndtere. Første problem er de økonomiske utsiktene i EU der den økonomiske veksten nå er i ferd med å forsvinne. Kanskje er det allerede resesjon, en resesjon som i så fall vil bli forsterket av alle innstrammingstiltakene regjeringene må gjøre i 2012:

"...there are signs that the euro zone’s economy is heading for recession, if it is not there already. Industrial orders in the euro zone fell by 6.4% in September, the steepest decline since the dark days of December 2008. A closely watched index of euro-zone sentiment, based on surveys of purchasing managers in manufacturing and services, is also signalling contraction, with a reading of 47.2: anything below 50 suggests activity is shrinking. The European Commission’s index of consumer confidence fell in November for the fifth month in a row."

Andre problem er statsgjeld som må refinansieres fortløpende av hvert enkelt EU-land i tiden som kommer. Renteutviklingen de siste dagene kan tyde på at dette ikke vil bli helt enkelt, selv Tyskland slet med å plassere 6 milliarder Euro med nye 10-årige statsobligasjoner for noen dager siden. Da kan det bli riktig ubehagelig når Italia skal refinansiere betydelig høyere beløp tidlig neste år. The Economist skriver:

"Italy has €33 billion of debt coming due in the final week of January and a further €48 billion in the last week of February (see chart 3). Since bond investors are turning their noses up even at offerings from thrifty Germany, the odds against Italy’s being able to raise the money it needs early next year are uncomfortably short."

Tredje og kanskje største problem hvis den negative utviklingen eskalerer er at kreditt fra bankene tørker inn, slik det skjedde i forbindelse med Lehmann-kollapsen i USA høsten 2008. Nye regler gjør at europeiske banker må rekapitaliseres våren 2012, for å bli mer solide. Det er i og for seg en god ting, men dersom det ikke er et marked som vil skyte inn ny kapital utenfra må bankene i stedet redusere sine utlån for å nå kravene. Noe som vil føre til at det blir mye vanskeligere å få lån for næringsliv og andre som trenger nye lån og bidra til ytterligere kontraksjon i økonomien. 

Men det kan også bli verre enda raskere. Fordi summen av europeiske bankers utlån er større enn summen av innskuddene, er man avhengig av et system med tilgang på både kort og lang kreditt, blant annet i form av at bankene har mulighet til å låne penger av hverandre:

"In aggregate, European banks’ loans exceed their deposits, so they rely on wholesale funds—short-term bills, longer-term bonds or loans from other banks—to bridge the gap. But investors are becoming warier of lending to banks that have euro-zone bonds on their books and that can no longer rely on the backing of governments with borrowing troubles of their own. Long-term bond issues have become scarce and American money-market funds, hitherto buyers of short-term bank bills, are running scared. Banks are frantically shedding assets both to raise cash and to ration their capital in order to meet European Union minimum capital-adequacy targets by next June."

Tyskland insisterer fortsatt på å unngå løsninger, for eksempel i form av lånegarantier fra den europeiske sentralbanken, som innebærer at de må ta en stor del av regningene til land som ikke holder huset sitt i orden. Det er forståelig, men hvis Tyskland ønsker å redde euroen kan de ikke mene dette særlig mye lenger. Noen må snart gi seg.