Hvorfor er venstresiden så glad i Robin Hood?

SVs finanspolitiske talskvinne Inga Marte Thorkildsen har blogget om at det er "på tide med en Robin Hood-skatt". Nå er selve forslaget sannsynligvis et ganske dårlig forslag, det er veldig vanskelig å forstå hvordan en avgift på 0,005 prosent skal gjøre noen stor forskjell for "de som fra før har mest" eller "dempe spekulasjon".

Men jeg skal la selve forslaget ligge her. For jeg er fascinert av hvordan venstresiden, også i Norge, stadig bruker Robin Hood som et historisk symbol for den kampen de fører for høyere skatter og omfordeling av makt "fra de rike og til staten". Man skulle nesten tro at Robin Hood var en slags tidlig sosialist og marxist. Problemet er at det i Robin Hood-legenden (det er usikkert om han noen gang har levd i virkeligheten) er svært sparsomt med holdepunkter for at han ønsket radikal omfordeling eller radikale samfunnsomveldninger. New York Times mener at det er amerikanerne som er skyld i venstresidens Robin Hood-forvirring:

"But one thing scholars agree on is that, alas, he did not steal from the rich and give to the poor. Robin has received a steady image and status upgrade over the centuries, but most of the experts agree that Robin as woodland Marxist is, oddly, a mostly American embellishment. “Americans like the redistribution myth, but it isn’t a medieval part of the story,” said Stephen Knight of Cardiff University in Wales, perhaps the leading Robin Hood scholar. “He isn’t a revolutionary. He’s not interested in regime change.”

Hvis vi ser på hva legenden sier om Robin Hood-figurens venner og fiender, og hans politiske stillingstagen, er det i hvert fall tre viktige grunner til at venstresiden burde tenke seg om før man gjør Robin Hood til sitt forbilde:

For det første ønsket ikke Robin Hood høyere skatter. Robin Hoods erkefiende var Sheriffen av Nottingham, tidens mest berømte skatteinnkrever. Og når sheriffen ikke krevde inn skatter så passet han på at ingen stjal statens eiendom, for eksempel ved å jage dem som drev ulovlig jakt på kongens hjort i Sherwoodskogen. At Robin Hood protesterte mot både statsmaktens skatter og dens formuesoppbygging gjør ham kanskje til en helt, men i så fall for helt andre enn sosialister.

For det andre var Robin Hoods andre store motstander, prins Johan, senere kong Johan I av England, en statsleder som lå i konstant konflikt med adelen, og stort sett havnet på den tapende siden. Han ble blant annet tvunget til å signere Magna Carta, et dokument som økte adelen og presteskapets makt betydelig på bekostning av staten. Høymiddelalderen var i hele Europa preget av kamp mellom kongemakt og adel, og i denne konflikten var Robin Hood på lag med grevene og baronene. I noen av beretningene er også Robin Hood omtalt som Earl of Huntingdon, en adelsmann.

For det tredje var Robin Hoods i følge legenden en nær alliert av kong Richard I (Løvehjerte), en konge som ikke snakket engelsk og nesten ikke oppholdt seg i England. Hans hjemsted var hertugdømmet Aquitaine, som frem til hundreårskrigen tilhørte England. Men det han er mest kjent for og brukte statskassen på, var å være en av lederne for det tredje korstoget fra 1189, som hadde som mål å kaste muslimene ut av Jerusalem og det hellige landet. Det klarte han ikke, men ettertiden har behandlet Richard Løvehjerte godt, blant annet fordi han forsøkte å ta Jerusalem fra muslimene og behandlet adelen bedre enn sin yngre bror.

Når Washington Post ikke likte den siste versjonen av Robin Hood fra Hollywood, den med Russell Crowe i hovedrollen, så er det blant annet fordi det forholdsvis venstreorienterte Washington Post har forstått at Robin Hood er en mer takknemlig helt for helt andre politiske bevegelser enn europeiske sosialister:

"...Robin Hood" is less about a band of merry men than a whole country of really angry ones. At times, it feels like a political attack ad paid for by the tea party movement, circa 1199. Set in an England that has been bankrupted by years of war in the Middle East -- in this case, the Crusades -- it's the story of a people who are being taxed to death by a corrupt government, under an upstart ruler who's running the country into the ground."

Uansett er det jo fascinerende at mannen fra Sherwoodskogen har klart å bli helten til både bloggende norske venstresosialister og bloggende amerikanske konservative samtidig.