onsdag 8. september 2010

Education at a glance

I går ble årets utgave av Education at a Glance lagt frem. Dette er OECDs 470 siders rapport som er proppfull av statistikk som sammenligner utdanningsnivå, utdannings-kvalitetet og andre ting som har med utdanning å gjøre i alle OECDs medlemsland. Hele rapporten kan lastes ned i pdf-utgave her.

Det er blitt stadig viktigere å sammenligne ressursbruk, kvalitet og volum på tvers av grenser. Dels fordi arbeidskraften er blitt mer mobil og mange er opptatt av skolekvaliteten i landet de skal flytte til. Og politikere blir i stadig større grad målt på om utdanningssystemet er minst like godt som det vi finner i andre land. Derfor er denne rapporten viktig politisk, den er en autorisert versjon av hvor godt et land gjør det i forhold til andre. Taper man terreng vil opposisjonen, uansett land, være raskt ute med å utnytte det politisk. Derfor var Kunnskapsdepartementet raskt ute med et sammendrag av hva rapporten egentlig sier om Norge på nettsidene sine. Et notat det er vel verdt å lese hvis man synes at 470 sider er mye og at seks sider med konklusjoner er lettere å forholde seg til.

Tilstanden i norsk utdanning er ikke fullt så rosenrød som vi kanskje får inntrykk av når vi hører på statsråder. Fire eksempler på dette, som også er nevnt i Kunnskapsdepartementets notat, er:

1. Norge bruker relativt mye penger på utdanning pr innbygger, men målt i forhold til BNP er Norge ganske langt nede på listen. Spesielt ressursbruken på høyere utdanning er en god del lavere enn snittet i OECD. I notatet fra departementet heter det:

"Målt i forhold til landets økonomiske evne (BNP per capita) ligger Norges ressursbruk per elev under gjennomsnittet i OECD. I gjennomsnitt tilsvarer de totale utgifter per elev i grunnopplæringen og høyere utdanning i OECD 25 prosent av BNP per capita. For Norge er tallet 22 prosent. Flere land ligger rundt 30 prosent og bare tre OECD-land ligger lavere enn Norge. Norge ligger spesielt lavt innenfor høyere utdanning. For høyere utdanning er den internasjonale tendensen at ressursbruken vokser raskere enn landets økonomiske evne. Her fremstår Norge som et unntak, med utgifter per student langt under forventet nivå. Dette skyldes som nevnt at den private finansieringen er tilnærmet ikke-eksisterende i Norge."

2. Norge har ikke verdens høyest utdannede befolkning (illustrert ved en av mange indikatorer som måler dette i grafen over). Norge har de siste årene tapt terreng også her og har en lav vekst i andelen med høyere utdanning i forhold til andre land, noe flere aviser også har tatt tak i i dag når de har skrevet om rapporten. Kunnskapsdepartementet skriver i sitt notat:

"Utdanningsnivået i Norge er høyere enn i gjennomsnittet av OECD-landene, men Norge ligger ikke helt i utdanningstoppen. Seks OECD-land har relativt sett flere høyt utdannede voksne enn Norge. I Canada, Japan, New Zealand og USA har over 40 prosent av den voksne befolkningen høyere utdanning, mot 36 i Norge og 28 i gjennomsnitt for alle OECD-landene. Veksten i andelen høyt utdannede i Norge er lav sammenlignet med de fleste andre OECD-land.."

3. Det er ikke like lønnsomt å ta høyere utdanning i Norge som i mange andre OECD-land. En viktig årsak til dette er at lønnsnivået for de med høyest utdanning er lavere i forhold til andre yrkesgrupper enn det er i andre land. Dessuten gjør det progressive skattesystemet at vi i Norge beskatter kunnskap høyt i forhold til de fleste andre. Det som derimot lønner seg i Norge er å ta videregående skole. Da får man jobber som er godt betalt i forhold til lønnsnivået i andre land. For staten er det derimot veldig lønnsomt at mange tar høyere utdanning. Det øker statens skatteinntekter og reduserer sjansen kraftig for at man blir arbeidsløs eller trygdet. Kunnskapsdepartementet skriver:

"Den totale økonomiske gevinsten av å ta videregående opplæring i Norge er blant de høyeste i OECD for menn. Det er også lønnsomt å ta høyere utdanning i Norge, men gevinsten er lavere enn i de fleste andre OECD-land på grunn av den sammenpressede lønnsstrukturen. Også myndighetenes budsjetter går i pluss ved å satse på utdanning: Kostnadene til skole- og studieplasser mer enn oppveies av fremtidige skatteinntekter og reduserte trygdeutbetalinger."

4. Det er ikke like lukrativt rent økonomisk å være lærer i Norge som i en del andre land. Lærere i Norge får dårligere betalt enn i gjennomsnittet i OECD, noe Utdanningsforbundet naturligvis er opptatt av og ønsker å gjøre noe med. Departementet skriver:

"Lærerlønningene i Norge (kjøpekraftjustert) ligger under OECD-snittet, med unntak av begynnerlønningene på barnetrinnet. Lønnsgapet mellom Norge og OECD-snittet øker med lærerens erfaring. I Norge er topplønna for grunnskolelærere 25 prosent høyere enn startlønna, mens tilsvarende for OECD-landene ligger på 71 prosent."

Til gjengjeld slås det fast at lærere i Norge bruker færre timer til undervisning enn det som er vanlig i andre land. Det er jo også greit å vite. Et område der Norge skiller seg markant ut fra andre land er manglende valgfrihet når det gjelder valg av skole og lite foreldreinnflytelse i skolen. Kunnskapsdepartementet slår i sitt notat fast at:

"Norge tilhører mindretallet av OECD-landene som ikke har reformert grunnskolen i retning av større grad av fritt skolevalg de siste 25 årene. Norge tilhører også et mindretall av OECD-land der foreldre kun har en rådgivende rolle i styringen av grunnskolen."

Vi vet fra ander undersøkelser, som TIMMS og PISA, at kvaliteten på norsk skole ikke er så høy som vi skulle ønske. Denne rapporten måler en del andre ting, men inntrykket er det samme. Hovedbildet er at en god del land som tidligere har ligget langt bak oss, nå passerer Norge. Norge er ikke best i verden på utdanning, verken i antall som tar utdanning eller i kvalitet.