En million får sparken på Cuba

Raul Castro og Che Guevarra, 1958

Det må være en av verdenshistoriens største nedbemanninger det som nå skjer på Cuba. Innen april neste år skal en halv million, eller ti prosent av alle statsansatte, få sparken. Og i løpet av litt lengre tid skal en million ansatte bort. Financial Times har i en interessant serie artikler de siste dagene beskrevet hvordan realitetene gradvis er i ferd med å gå opp for lillebror Raul Castro. I en portrettartikkel lørdag om lillebror Castro som nå er president, skrev Financial Times at:

"...the 79-year-old is now more likely to go down in history as the man who tried to save Cuban communism from itself – by turning to capitalism. This week the government announced it is to shed 500,000 workers, who will instead have to become self-employed or start co-operatives in just six months. As Raúl said: “We have to erase forever the notion that Cuba is the only country in the world in which people can live without working.”

Et ganske dramatisk skritt i denne tilsynelatende demonteringen av sosialismen er at 500 000 ansatte i den cubanske staten vil få sparken innen april neste år. Det cubanske arbeidsmarkedet er unektelig noe spesielt, hele 85 prosent av alle som jobber, omlag fem millioner mennesker, er ansatt i staten. Det betyr at ti prosent av alle ansatte i staten skal få sparken før april 2011, og i følge The Economist og Aftenposten er planen et en million i løpet av kort tid må finne seg ny jobb. Noen vil få andre jobber i staten, men de fleste må finne seg noe annet å gjøre.

Men hva skal man egentlig gjøre hvis man ikke jobber i staten? Sosialisme innebærer jo at det ikke er noe rom for å skape fortjeneste gjennom å organisere bedrifter som bygger opp et overskudd som så kan investeres i ekspansjon eller ny virksomhet. Kapitalistiske virksomheter finnes ikke. Det har bare vært tillatt med selvstendig næringsdrivende innenfor noen få avgrensede yrker, som for eksempel palmeklipping og leketøysreparasjon. Selv hamburgerbarer og butikker har vært statlige siden 1968. Privat sektor er derfor svært liten og omfatter under 600 000 personer, der flertallet av disse er fattige bønder. Bare 143 000 er selvstendig næringsdrivende. Det blir derfor en dramatisk omveltning når hundretusener av personer nå skal ut og skaffe seg jobb i en privat sektor som ikke finnes.

I et land som også har begrenset erfaring med entreprenørskap, i hvert fall på en legal måte, kan dette vise seg å bli svært krevende. På den annen side kan ikke ting bli verre enn de er nå. Dersom myndighetene åpner opp for varehandel og tjenestesalg i privat regi, utnytter den kapitalen eksilcubanerne i USA har til å bygge opp nye private bedrifter, og samtidig blir åpner for handel mellom private bedrifter på Cuba og private bedrifter i USA, så kan jo dette vise seg å være begynnelsen på slutten for sosialismen på Cuba. Eller som The Economist skriver:

"Many Cubans have long supplemented their paltry state wages of around $20 a month with illegal private enterprise in the large black economy. But the reforms will widen the already evident income disparities in Cuba. And they will weaken the state’s grip over the lives of Cubans. “One day, we might well look back on this as the perestroika moment”, says a Western diplomat in Havana."