Statseierskapets comeback

Plutselig er statlig eierskap kommet på moten igjen i mange land. The Economist beskriver det slik i en lederartikkel i fredagens utgave:

"Politicians are reviving the notion that intervening in individual industries and companies can drive growth and create jobs. It is not just the usual suspects—although it is true that France, the land of Colbert, is busy taking stakes in toy manufacturers, video-sharing websites and fallen national champions. Elsewhere in Europe, from Berlin to Brussels, demand for industrial policy is back. Japan’s new government is responding to what it sees as the increasingly aggressive policies of foreign competitors by deepening the links between business and the state. In America Barack Obama, the effective owner of General Motors and a chunk of Wall Street, has turned his back on the laissez-faire approach of the past: a strategic-industries initiative is under way."

I Frankrike har staten grepet inn for å redde leketøysprodusenten Meccano, som ble etablert i 1908 og var britisk til 1980. Men det er forhåpentligvis ikke så mange flere enn franske politikere som mener byggesett for store og små gutter er av strategisk betydning for landet. The Economist peker på at det er av langt større betydning at suksessrike økonomier som Kina, Brasil og India bruker statlig eierskap som en sentral del av sin industripolitikk, og ser ut til å lykkes med dette. Ni av verdens 30 største børsnoterte bedrifter er selskaper i fremvoksende økonomier med staten som en dominerende eier.

Dessuten er det jo også slik at noen av de store forskningsmessige gjennombruddene som har hatt stor kommersiell betydning, som internett og mikrobølgeovner, kom ut av store offentlig finansierte forskningsprogrammer. Er det ikke derfor klokt og riktig at mange vestlige land nå etablerer store statlige investeringsfond for "strategiske investeringer" i næringslivet, der man både kan satse på fremtidens bransjer, plukke vinnerbedrifter og beskytte de som sliter mot vanskeligheter en periode?

Nei, det er slett ikke spesielt lurt at staten tar denne rollen, mener ikke overraskende The Economist. For det første peker de på at mye av suksessen til de statseide bedriftene i Brasil, Kina, India og andre fremvoksende økonomier skyldes at staten har sluppet kontrollen, ikke at staten har etablert kontroll. Det er ikke lenger byråkratene, men entreprenører som spiller hovedrollen i gamle statsoljeselskap og televerk. En viktig del av prosessen i disse bedriftene er som sagt at de er blitt børsnotert, de har tatt samme vei som Statoil og Telenor, bort fra en direkte statlig styring.

Men for det andre er det nokså overveldende dokumentasjon som viser at "stategiske satsinger" fra staten på bestemte bedrifter og teknologier har en tendens til å mislykkes oftere enn de lykkes, enten det er halvlederindustri eller bilindustri, og at dette ser ut til å være tilfelle i alle land. I tillegg til lederartikkelen er det også en mer dyptpløyende artikkel i The Economist om temaet (som jeg er usikker på om man får tilgang til uten abonnement, i så fall ligge den her) som går inn i ulike bransjeeksempler de siste årene og viser hvordan miljøteknologi i dag er blitt regjeringenes favorittområde for et revitalisert statlig eierskap, på samme måte som halvledere (semiconductors) var det for noen år siden. Sjansen for å rote det til er langt større enn sjansen for å lykkes, mener The Economist. Og det statseide næringslivet kan i verste fall utvikle seg til et monster som ødelegger for reel innovasjon og verdiskaping.

Det er likevel ikke slik at staten skal holde seg helt unna det å hjelpe næringslivet til å lykkes. Men det finnes langt bedre måter å gjøre det på enn å eie bedrifter, mener The Economist. De tar til orde for at staten skal gjøre tre viktige ting for næringslivet:

"...the first of three ideas that should guide a more sensible approach to securing the jobs of the future. Straightforward steps to improve the environment for business—less red tape, more flexible labour markets, simpler tax and bankruptcy regimes - will be more effective than handouts to favoured firms or sectors. Europeans ought to be seeking to strengthen the rules of their single market rather than pushing to dilute them; a long-overdue single European patent process would be a good start. Competition will do far more for jobs than coddling. Second, governments should invest in the infrastructure that supports innovation, from modernised electricity grids (a smarter way to help green energy) to basic research and university education. The current fashion for raising barriers to the inflows of talented researchers and entrepreneurs hardly helps. Third, rather than the failed policy of picking winners, governments should encourage winners to emerge by themselves, for example through the sort of incentive prizes that are growing increasingly popular."

Det er som sagt en nyansert og god gjennomgang av temaet statlig industripolitikk, som erkjenner at det finnes eksempler på at statlige satsinger har hatt en viktig rolle, ikke minst når det gjelder å legge forholdene til rette for tyngre satsninger på  forskning og utdanning som kan trekke til seg internasjonale bedrifter og bidra til å omstille en næringsstuktur. Men når det gjelder evnen til å plukke vinnerbedrifter er det ingenting som tyder på  at regjeringer er så gode til dette at det er en fornuftig måte å bruke skattebetalernes penger.